Det er ingen tvil om at Polanski er en genial filmskaper. Han er sikkert også en god familiefar, en god venn, og en person som er gammel og utmattet etter et hektisk liv. Men det endrer ikke at han har utført seksuelt misbruk og bør straffes for det.
Filmskaperen Polanskis ugjerninger for over 30 år siden er igjen i søkelyset. Men uansett hvor gammel saken er, kommer man ikke bort fra at han i henhold til amerikansk rett foretok en form for voldtekt av et barn.
Sveits har avslått å sende Polanski tilbake til USA. Bakgrunnen for utleveringsbegjæringen er en sak fra 1977, som dreier seg om sex med en 13 år gammel jente. For å bevare jentas anonymitet (hun sto senere frem som Samantha Gailey), gikk jentas advokat med på å la regissøren slippe unna med en «plea bargain». Polanski ble i første omgang dømt til 90 dagers fengsel med psykiatrisk observasjon, for å undersøke hans mentale tilstand.
Etter 42 dager ble han sluppet fri. Han fikk deretter høre rykter om at han ville bli idømt ytterligere straff. Før den endelige straffeutmålingen rømte han derfor til Frankrike i 1978. Valget av land var taktisk smart: Som en fransk statsborger kan han ikke utleveres til amerikanske myndigheter. Dette kan for noen se ut som en bagatellmessig sak, der en filmregissør går på en smell og har seg med en altfor ung person. Polanski-affæren er imidlertid langt mer alvorlig. Mannen burde vært utlevert og sonet sin straff.
Statutory rape – eller voldtekt
Før vi går i dybden på saken, er det greit å avklare om regissøren var klar over at hun var så ung. Det har vært store spekulasjoner rundt dette, og Polanski har uttalt seg litt sprikende om sin egen kunnskap. Jeg synes det mest troverdige er hva han sa under rettssaken som behandlet forholdet. På spørsmålet om «[h]ow old did you believe her to be?», sier Polanski at han trodde hun var 13, og at han også visste dette under den seksuelle akten.
Nettstedet The Smoking Gun har vitneforklaringen fra jenta han utførte samleiet med liggende på sine sider. Her fremgår det fra henne selv at han tok toppløsbilder av henne, fikk henne med i en jacuzzi, kysset og hadde vaginalt og analt samleie med henne – på tross av at hun sa tydelig nei. Hun løy til og med på seg astma for å slippe unna. På toppen av det hele skjenket han henne med champagne og ga henne det beroligende medikamentet Quaalude. Da hun ble spurt om hvorfor hun ikke gjorde mer fysisk motstand, svarte hun: «Because I was afraid of him».
Polanski sa seg skyldig i å ha hatt ulovlig sex med en mindreårig. Ser man litt nærmere på forholdet, faller situasjonen inn under det man i amerikansk juridisk terminologi kaller «statutory rape». Dette brukes for å betegne en situasjon der en voksen person har hatt sex med en mindreårig. Etter norske strafferegler, kunne kanskje Polanskis handlinger blitt kategorisert som voldtekt, særlig siden vi har regler om grov uaktsom voldtekt.
Enkelte har påpekt at Polanski kun ble dømt for «unlawful sexual intercourse», og ikke det man ser på som «statutory rape». Men en slik tilnærming tilslører de faktiske forholdene. Som det påpekes i Slates oppklaring om disse problemstillingene, er Polanskis handlinger synonyme med en form for voldtekt, altså «statutory rape». Det er bare tre delstater i USA som opererer eksplisitt med begrepet «statutory rape». Vanligvis snakker man om juridiske eufemismer som «Rape in the Third Degree», «Felonious Sexual Assault», eller «Carnal Knowledge of a Child».
Merkelige bagatelliseringer
Det merkelige i Polanski-saken er at vanligvis så fremtredende forkjempere for rettferdighet og likhet for loven har forsvart eller unnskyldt Polanskis handlinger. Journalisten Joan Z. Shore hevder at 13-åringen «had been thrust onto him by her mother, who wanted her in the movies». Jaså – hvis moren har prakket på ham en mindreårig, så er det greit å ha sex med vedkommende? Argumentet er like merkelig som å akseptere kjøp av ungjenter på et bordell fordi mødrene har plassert jentene der.
Shore fortsetter sin bagatellisering ved å fremheve at «[t]he girl was just a few weeks short of her 14th birthday, which was the age of consent in California. (It’s probably 13 by now!)». Men hun tar feil. Den seksuelle lavalder i California var 18 på tidspunktet samleiet fant sted. Dessuten, selv om den seksuelle lavalderen hadde vært 14 år i 1977, så var ikke jenta 14 år! Og selv om hun hadde vært gammel nok, er det ikke akseptabelt å gjennomføre sex med noen når de uttrykkelig sier nei.
En rekke filmaktører har signert et opprop mot en fengsling av Polanski, og skriver bl.a. at en «extradition, if it takes place, will be heavy in consequences and will take away his freedom». Dersom man pågripes i et nøytralt land vil dette dessuten «open[…] the way for actions of which no one can know the effects». Underskriverne har imidlertid glemt at de «tunge konsekvensene» vil bli påført en mann som etter all sannsynlighet har voldtatt et barn. At man kan bli pågrepet også i et nøytralt land vil få store effekter. Men er det galt at dette går ut over voldtektsmenn?
Stakkars voldtektsmann?
Washington Post hadde for en stund siden på trykk et spesielt forsvar for Polanski, av den vanligvis reflekterte skribenten Anne Applebaum. Hun fremhever at Polanski har gått gjennom uforlignelige lidelser: han har overlevd forfølgelse i Polen, opplevd at hans gravide kone ble drept av en massemorder, og Polanski «could not return to Los Angeles to receive his recent Oscar. He cannot visit Hollywood to direct or cast a film». Hun avslutter med at «[i]f he weren’t famous, I bet no one would bother with him at all».
At den stakkars mannen ikke får lage filmer i Hollywood er sikkert – skrekk og gru – en lidelse som er tung å bære. Og hvis han ikke var kjent, ville han ikke kommet i situasjonen han er i nå: han ville ikke fått låne huset han utførte overgrep i (som tilhørte Jack Nicholson), han kunne ikke hatt råd til å fly til Frankrike, og han kunne ikke levd et storartet liv i utlandet.
Men for å være alvorlig: Det er ingen tvil om at Polanski har opplevd påkjenninger som få andre har gjort. Det må i rettferdighetens navn likevel sies at selv om man har opplevd Holocaust, så er det ikke akseptabelt å voldta en mindreårig jente.
Den overgrepsutsatte jenta, Samantha Gailey, sier nå at hun vil bli ferdig med saken og har tatt til orde for at Polanski bør få slippe ytterligere reaksjoner. Men rettssystemet skal ikke bare virke for offeret. Det skal også handle på vegne av samfunnets rettferdighet. Også i Norge kan man se vekk fra hva den overgrepsutsatte mener, særlig når såkalte allmenne hensyn er til stede. Det må også føyes til at det er viktig at man sender et signal om at uansett hvor lang tid det er gått, og uansett hvem man er – og uavhengig av hva offeret mener –, vil man likevel straffes om man har gjort noe galt.
En dommers uheldige adferd
Polanski har i ettertid kritisert rettssaken mot ham, og han mener at dommeren, Laurence J. Rittenband, både brøt saksbehandlingsregler og hadde forespeilet den psykiatriske observasjonsperioden som endelig straff. Rittenband var angivelig også mest opptatt av medieoppmerksomhet og å gjøre en god figur utad. Han hadde dessuten kommunikasjon med kun en av partene, uten at det ble skikkelig redegjort for Polanski hva dette dreide seg om – såkalt ex parte-kommunikasjon, som er etisk tvilsomt.
Likevel har jeg vanskelig for å skjønne at en dommers uheldige adferd rettferdiggjør at man stikker av fra et land mens man venter på straffeutmålingen. Og hvis Polanski virkelig er ute etter å renvaske seg, kunne han gjort dette gjennom det ordinære rettssystemet, for eksempel gjennom en gjenopptakelse. Los Angeles’ høyesterettsdommer Peter Espinoza uttalte til LA Times at det kanskje finnes saksbehandlingsfeil som kan tas opp, men at man ikke får prøvd dette før Polanski trer ut av sin rømlingstatus. Så lenge filmskaperen er på rømmen vil de opprinnelige tiltalepunktene mot ham stå åpne, uavhengig av han gikk med på i sin «plea bargain».
Graver man litt dypere i rettssakens sakspapirer, finner vi også at Polanski selv svarer ja på spørsmålet om han skjønner at den endelige straffen vil bli fastsatt på et senere tidspunkt. Retten er også svært opptatt av at man ikke skal skape et inntrykk av at han nødvendigvis slipper lettere unna ved en «plea bargain». Filmskaperen uttrykker under tilståelsen at han ikke er blitt lovet mindre straff, belønning eller mildere reaksjoner ved sin tilståelse.
Bør uansett straffes
Polanski har i nyere tid publisert et offentlig brev som svar på all kritikken av ham. Men dette brevet tilbakeviser ikke hva han har gjort. Tvert imot sier han at «[i]t is true: 33 years ago I pleaded guilty, and I served time at the prison for common law crimes at Chino». Mesteparten av Polanskis videre poenger dreier seg om at han føler seg urettferdig behandlet og nå vil bli ferdig med saken.
Det er ingen tvil om at Polanski er en genial filmskaper. Han er sikkert også en god familiefar, en god venn, og en person som er gammel og utmattet etter et hektisk liv. Det forandrer likevel ikke det faktum at han utførte overgrep mot et barn og stakk av fra straffen. Hans vanskelige tid senere bør antagelig spille inn som formildende omstendigheter i straffeutmålingen. Men det endrer ikke at han har utført seksuelt misbruk og bør straffes for det.
- Ove Vanebo (f. 1983) er jurist og formann i Fremskrittspartiets Ungdom.
Ingressfoto: ©Film Servis Festival Karlovy Vary
Her snakker vi om Sveits. Et land som var tilfreds med å sitte på sidelinjen å telle nazistenes penger penger mens hele Europa stod i flammer.
Voksne som forgriper seg på barn, bør ikke slippe unna. Men jeg synes likevel det er litt rart at nordmenn er så opptatt av denne saken. I Norge har vi jo noe som heter foreldelsesfrist, så etter 30 år er en overgriper en fri mann uansett. Det blir litt dobbeltmoralsk å ville straffe denne overgriperen, når man ønsker å ha foreldelsesfrist i sitt eget land.
Polanski-saken ville ikke blitt foreldet i Norge, foreldelse gjelder ikke når noen er siktet og bevisst unndrar seg forfølgelse.
Sigrun: Foreldelse går kun ut på tidsbegrensning av adgangen til å ta ut tiltale etter det ulovlige forholdet fant sted. I Norge regnes dette ut fra når den straffbare handlingen opphørte. Foreldelsesfristen avbrytes når man setter i gang rettergangsskritt som gir den angivelige gjerningsmannen status som siktet.
Dette gjelder, slik jeg forstår det, også i California. Der ble selve siktelsen utferdiget etter noen få uker etter hendelsen. Problemet med Polanski-saken er jo at han stakk av fra straffen sin, og dermed er en slags “fugitive from justice”. I slike tilfeller stopper foreldelsestiden å løpe. Hvis man skulle regnet en absolutt foreldelsesfrist fra når det straffbare forholdet fant sted, uten å ta hensyn til hva som skjedde rundt saken, ville det oppmuntret kriminelle til å være på rømmen og aldri overgi seg.
Da lærte jeg det
Interessant at såpass mange salongliberalere er tilhengere av klassejustis. ‘Han er jo en genial kunstner, og har betalt erstatning til den voldtatte jenta, så det er ikke noe å mase mer om…’
Å betale seg vekk fra straff er ikke et særlig holdbart rettsprinsipp. Men kunstnere er visst “likere enn andre”.
Vanebos forklaring betyr at Minna Thompson-saken likevel ikke er foreldet. Er dette virkelig tilfelle?
Jeg kjenner ikke Minna Thompson-saken i detalj, så det er vanskelig å svare på. Den akutuelle bestemmelsen, i straffeloven § 69, er også endret siden den gang. Det som også kan ha skjedd, er at straffeforfølgelsen ble innstilt – da løper foreldelsesfristen videre.
“Men rettssystemet skal ikke bare virke for offeret. Det skal også handle på vegne av samfunnets rettferdighet.”
Den var ny. Rettferdighet for ofrene er jo Fremskrittspartiets argument nummer 1 for strengere straffer.
Når gjentakelsesfaren er ikke-eksisterende, når gjerningsmannen har vært lovlydig i 33 år, og når selv ikke offeret krever straff for gjerningsmannen, da må en nesten være medlem i Fpu for å se noen hensikt med straff.
Hva slags straff mener Vanebo at Roman Polanski bør få?
“Anonym”: Les hva jeg faktisk skriver. Jeg påpeker at rettssystemet ikke BARE skal være til for ofrene. Det betyr ikke at straffeinstituttet skal la være å ta hensyn til ofrene, men at det finnes flere momenter som spiller inn. Konsekvensen av at man kun skulle høre på ofrene, ville f.eks. fått utslag som at man ikke skulle pågrepet voldelige ektemenn dersom den underkuede konen var blitt hjernevasket til å mene at hun fortjente juling, og dermed ikke ønsket mannen straffet.
Jeg er ikke dommer og det er derfor ikke min oppgave å sette en passende straff. Lovlydighet, gjentagelsesfare osv. er selvfølgelig viktige poenger. Men disse bør da komme inn som formildende omstendigheter i selve straffeutmålingen, ikke føre til frifinnelse eller henleggelse av saken. Mitt hovedpoeng med artikkelen er da også at det ikke skal være mulig å unnslippe straff ved å rømme landet, oppføre seg pent og være berømt.
Anonym troller minerva igjen ser jeg.