Politikken har vært preget av store perioder med en avventende observasjon av prosesser og utviklingstendenser og perioder preget av stor
aktivitet og også aktivisme.
Norsk nøytralitets politikk før 1940 var så avventende at den nærmest førte til en nasjonal katastrofe.
Det lille selvstendige Norge førte en aktiv utenrikspolitikk like etter 1905 for å oppnå en nøytralitets- og integritets avtale med de viktigste europeiske makter.
Blandingen av multilateralt og bilateralt diplomati som har preget utviklingen etter 1945 har gjennomgående vært preget av stor aktivitet.
Norsk utenrikspolitikk i utformingen av den store ” Ny økonomisk verdensorden ” perioden fra 1974 og ut tiåret var også preget av stor aktivisme og med robuste holdninger som jeg tror vi skal være glade over
å ha vokset fra.

Det foreligger to interessante utviklingstendenser man har kunnet konstatere i utenrikspolitikkens senere år.
Det er for det første blitt større oppmerksomhet omkring våre nærområder/nordområdene.
For det annet er det nå akseptert å snakke om norske interesser. Dette var
et uttrykk man med stor behendighet unngikk på 70/80 tallet og også inn i 90 årene.
Stortingsmelding nr. 15 slår fast at “den sentrale målsetningen i norsk utenrikspolitikk er å ivareta norske interesser”.
Dette innebærer både velferd, sikkerhet og grunnleggende verdier.
Det dreier seg altså om relativt brede og upresise interesser.
Realisten har heller ikke særlig grunn til å glede seg over formuleringer
som slår fast at ” når verden veves sammen til ett globalt samfunn, betyr dette at Norges utenrikspolitiske interesser ikke lenger kan avgrenses
til snevre egeninteresser.”
Det nye stikkord er “utvidede egeninteresser”
Selv om begrepet globalisering står sentralt i det utenrikspolitiske vokubular tror jeg ikke alle er enig i at “verden veves sammen til ett samfunn”.
Denne tankemodellen bidrar kanskje ikke til klargjøre egne interesser og prioriteringer.

I omtalen av sikkerhetspolitikken merker man seg at “sikkerhetspolitikkens
oppgave er å ivarera Norges grunnleggende sikkerhets interesser”
Men også disse sikkerhets interesser defineres relativt bredt og katalogiseres i “statssikkerhet, samfunnssikkerhet, menneskelig sikkerhet og beskyttelse av vår økonomiske trygghet, velferd og og vårt livsmiljø ”
Igjen, det blir lett veldig mye sikkerhet og ikke helt lett å avklare hvor våre sentrale interesser og prioriteringer ligger.

Det er mulig at jeg gjør forfatterene av denne ellers utmerkede stortingsmelding urett, men jeg savner en klargjøring at all denne enorme globalisering ikke nødvendigvis betyr at vi skal overbelaste vår utenrikspolitikk.
Ikke alt som skjer utenfor våre grenser krever en utenrikspolitisk respons. Svært meget er relativt frittstående enkeltbegivenheter vi kan nøye oss med å lese i pressen.
Her kan med andre ord norsk utenrikspolitikk være mer avventende enn aktiv.
Norske politikere, media og NGOs behøver ikke heller løpe rundt hverandre og melde seg først inn i “Noe må gjøres klubben”.

Stortingsmeldingen erkjenner at utviklingen skjerper behovet for prioritering, men går altså ikke nærmere inn på dette , bortsett fra en heller vag formulering om “et dobbelt prioriteringsprinsipp ” som skal klargjøre hvor viktige de berørte interesser er og hvor relevant en norsk rolle vil bli.

Men uansett må det vel i alle tilfeller betegnes som positivt at Victoria Terasse for første gang på lenge nå har begynt å tenke norsk interesse politikk. Men det er fremdeles langt å gå og vi bør heller ikke glemme at det i det relativt pluralistiske Norge ikke akkurat er alltid like lett å samles om hva som egentlig er i vår interesse.
Vi har ingen dominerende norsk utenrikspolitisk elite. Det finske konsept er nok enklere å håndtere hvor begrepet “utenrikspolitikk” stort sett er et synonym for ” sikkerhetspolitikken”

Så er det igjen positivt at Stortingsmeldingen slår an visse kritiske toner når det gjelder selve “hjørnestenen i norsk utenrikspolitikk “, som naturligvis er FN. Det anerkjennes at FN som mellomstatlig organisasjon har betydelige effektivitetsproblemer. og at det er behov for reformer.
Det er således forbi med den periode hvor Victoria Terasse tilsynelatende4 hadde den oppfatning at en bedre organisert verden var avhengig av opprettelsen av flest mulig styrer og råd.
Både WTO forhandlingene og klimamøtet i Kjøbenhavn viste hvor nær sagt umulig det er å komme frem til konsensus løsninger med så mange medlemsland og så mange sprikende meninger.
Men meldingen understreker også helt riktig hvilken betydning FN`s arbeid med de internasjonale havrettsspørsmål har hatt for grunnleggelsen av vårt eget hav imperium.

Så til sist, jeg er vel ikke helt enig i din vurdering av hvilken rolle internasjonale tilfeldigheter spiller når det gjelder å forklare utenrikspolitiske resultater, og at dette i mange tilfeller ikke kan forklares som internasjonale konjunkturer.
Jeg er naturligvis enig i at tilfeldigheter og uventede innspill kan spille en rolle i utenrikspolitikken. Jeg vil likevel tro at når det gjelder resultater er de internasjonale konjunkturer og partenes interesser og forhandlingstaktikk er mer relevant forklaringsvariant.