En livsløgn som kan føre til invalidiserende sykdom og død, er vel ikke særlig smart å bygge sine oppfatninger på?

Da får det heller våge seg at man fratas livsgleden den tiden det tar å bygge opp et nytt og bedre liv basert på ærlighet.

@Bjørn Stærk:

“But with time I came to realize that it wasn’t my fatness that made me hate exercise; it was the social expectations associated with being fat that did so. It wasn’t my fatness that made me feel inferior to and isolated from most people I met; it was the cultural ideology which dictated that fat people are lonely, miserable, and broadly unpleasant”.

Fatshionistas/Lesley Kinzels påstand om at hun alltid har vært tjukk, og ikke blir verken tjukkere eller tynnere, samme hva hun gjør, er nesten på standupkomiker-nivå. Det kunne vært morsomt, dersom Kinzel hadde servert påstanden på en selvironisk måte. Imidlertid virker det som hun faktisk tror på sin egen påstand. Da er det bare tragisk.

Livsløgner er ikke noe godt grunnlag å bygge sine oppfatninger på, IRK.

Myte? De aller fleste har vel nå fått med seg at dersom man fyller mer energi på kroppen enn kroppen forbruker, så får man en rundere kropp. “Fråtsing” kombinert med “latskap” fører altså til fedme. Personlig ville jeg imidlertid valgt mindre moraliserende begrep som “overspising” og “fysisk inaktivitet” for å beskrive dette.

Irk skriver videre: “Å vera tjukk er ikkje noko ein DRIV med, det er ikkje ein uvane eller ein avhengighet, det er noko ein ER.”

Å være tjukk er naturligvis noe man driver med. Hvis man ikke stadig sørger for å etterfylle minst like mye energi som kroppen forbruker, er det fysisk umulig å fortsette å være like rund. Da vil kroppen uunngåelig bli slankere.

Mange ekstremt overvektige mennesker mener også at de er sykelig avhengig av overspising, og føler at psykologisk hjelp og støtte er vel så viktig som veiledning om et sunnere kosthold. Disse menneskene har ingen som helst nytte av at noen, som IRK, forsøker å alminneliggjøre og bagatellisere en fysisk tilstand som ofte har bivirkninger i form av alvorlige og livstruende sykdommer.

Min kropps tynnhet er like lite eit statement om “det sunne kostholds og den aktive livsstils velsigningar” som ein annan persons tjukkare kropp er hans/hennar statement om noko som helst. Og det er trist at det er naudsynt å påpeika dette.

Den runde kroppen som sjølvaste karnasjonen av hhv “latskap” og “fråtsing” er ei urgammal og dritseigliva myte som ein ser reprodusert igjen og igjen overalt, og også her.

Alle veit at det er grenser for kor mykje det går an å omforma ein gitt levande, virkande kropp – grenser som er sette av/i den einskilde kroppen, samt av livssituasjon, økonomi etc – men det ser ut til at folk trass denne vissa er komfortable med å tenka ganske anleis om endringspotensiale når det kjem til det å vera rund eller tjukk eller ikkje-tynn. Dvs eg trur ikkje ein nødvendigvis er så veldig komfortabel med slik tenking, men ein gjer det like forbanna fullt.

Og i tillegg blir ein gitt høvet til å tenka at ein har helsemyndigheters og sin eigen personlege fastleges velsigning for sine fordommar og myter og sine falske forventningar og urealistiske krav og frykt kva “fedme” angår, for har dei ikkje sagt at tjukk=livsfarleg, tjukk=økonomisk belasning for samfunnet og at me har ein heil jævla feittepidemi like om hjørnet.

Og så manglar ein kunnskap og guts og oppmuntring til å spør seg om det verkeleg er rimeleg å bedriva moralistisk “slutt med det”-kampanjar og -retorikk mot “fedme” som om det dreide seg om røyking eller liknande.

Å vera tjukk er ikkje noko ein DRIV med, det er ikkje ein uvane eller ein avhengighet, det er noko ein ER. Det er noko ein er når ein går til Dyvekes for å såkalt “ta ein øl”, det er noko ein er når ein står under dusjen heime, og når ein ventar på bussen (altfor) tidleg om morgonen, når ein underviser sine elevar, når ein brøler til sine barn, når ein joggar heimover langs Store Lungegårdsvann, når ein omfamnar kjærasten sin (hardt, lenge) og når ein et iskrem med jordbær på.

Kan ikkje bli sagt for ofte dette.