Man kan knapt forestille seg et klart nederlag for amerikanske strategiske interesser og den amerikanske prestisje i Afghanistan.
Mer enn 92.000 graderte dokumenter fra den allierte krigføring i Afghanistan er lekket til nettstedet WikiLeaks. Med kledelig beskjedenhet har lederen for nettstedet uttalt at avsløringene kan sammenlignes med de såkalte Pentagon Papers om opptrappingen av det amerikanske Vietnam-engasjementet og åpningen av STASI-arkivene, Så mye for dybdesynet der i gården.
De 92.000 sidene dreier seg hovedsakelig om ikke ferdiganalysert materiale, men opplysninger som delvis foreligger i råform og ennå ikke fullt ut verifisert og fordøyet. Det kan umulig ha kommet som en sjokkopplevelse unntatt for dem som gjerne lar seg sjokkere.
Norsk presse synes som vanlig å være mest opptatt av hvorvidt norske soldater kan være knyttet til begivenheter som kan omtales som krigsforbrytelser. Dette synes ikke å være tilfellet. Derimot inneholder materialet opplysninger om operasjonsmønstre som Taliban kan nyttiggjøre seg, og navn på afghanere som har gitt opplysninger til ISAF. Dette er ille nok.
Norsk presse synes også å mene at dokumentene også viser at NATO er i ferd med å tape krigen i Afghanistan. Dette viser dokumentene – naturligvis – ikke.
Hva er en seier i Afghanistan
Eirik Løkke har i en relevant artikkel i Minerva 29. juli reist spørsmålet om de allierte har kraft nok til å tåle de tap som det vil ta å vinne krigen i Afghanistan. Dette er et betimelig spørsmål. Man bør imidlertid definere hva man mener med å ”vinne krigen i Afghanistan”. Vi er alle enige i at en militær klassisk seier ikke er påtenkt.
Men NATO ville kunne innkassere en seier hvis man klarte å forhindre at internasjonal terrorisme på nytt etablerte seg i Afghanistan Det var dette som var den opprinnelige hensikt med NATO-engasjementet.
Dessuten vil man kunne betrakte det som en seier om det allierte nærvær og assistanse kunne skape de konstitusjonelle forutsetninger for en noenlunde stabil stat langs de afghaniseringslinjer som hittil er fulgt.
Så får man heller ha realistiske oppfatninger om absolutte krav til demokrati og tilsvarende krav til en absolutt harmonisk sivil sektor. Man bør huske på at USA ikke sender elitesoldater til Afghanistan for å leie afghanske jenter av gårde til skolene sine.
Vil godta forhandlingsløsning
Det er alltid vanskelig for det sivile samfunn og politikere å tåle tap, spesielt i situasjoner hvor de endelige mål kan fortone seg noe diffuse. Det spørsmålet man imidlertid bør kunne stille seg er hvorvidt de allierte – og spesielt amerikanske – tap hittil i Afghanistan er av en sådann størrelse at dette er et uhåndterlig indrepolitisk problem.
Jeg tror det igjen er grunn til å minne om at den amerikanske strategi hittil fulgt ikke er den massive “search and destroy”-strategi anvendt i Vietnam, som resulterte i at det på den amerikanske minnetavlen over falne i Washington nå er nærmere 55.000 navn.
Etter hva jeg har registrert hos amerikanske forskere, opplyses det amerikanske tapstallet i Afghanistan hittil å ligge på litt over 2 prosent av de tap man hadde i Vietnam (jeg må naturligvis ta forbehold om tallet).
Den amerikanske militære strategi har aldri vært basert på å knuse motstanderen militært fullstendig. Dette gjør at spørsmålet om tålegrense antakelig bør vurderes noe nøyere. Jeg tror også at utsiktene til et resultat som klart kan tolkes som et nederlag for amerikanske strategiske interesser og den amerikanske prestisje, er noe man knapt kan forestille seg.
USA vil naturligvis akseptere en forhandlingsløsning hvis resultatet blir sånn noenlunde akseptabelt. Spørsmålet blir naturligvis om et Taliban som oppfatter seg som seirende, har interesse av det samme. Militærmakt har fremdeles en stor rolle å spille dithen at Taliban må overbevises om at organisasjonen ikke klarer å vinne militært i landet. Det er i dette perspektiv at amerikanske foreløpige planer om en militær tilbaketrekning i 2011 ikke fortoner seg spesielt gunstige og fremtidsrettet.
Pakistans dobbeltrolle
Til sist noen få ord om den pakistanske rolle. Opplysninger om den pakistanske dobbeltrolle i Afghanistan bør ikke sjokkere noen (igjen bortsett fra dem som gjerne lar seg sjokkere). Pakistan har en klar interesse av å bli oppfattet som en medspiller på det amerikanske lag. Men landet har en tilsvarende langsiktig interesse av å kunne influere og påvirke Taliban som en motvekt mot den indiske innflytelse i Afghanistan.
Pakistan oppfatter situasjonen slik at i enhver politisk løsning i Afghanistan vil Taliban spille en rolle. USA har kun en kortsiktig interesse av Afghanistan, men Pakistan har en langsiktig interesse av å influere/påvirke Taliban for å motvirke/begrense indisk innflytelse i dette land. Det er det samme spill som Pakistan benytter seg av i Kashmir.
Det er dette den moderne versjon av “det store spillet” dreier seg om.
Det har vært spekulert en del om pashtunene i det sørlige Afghanistan har interesse av å løsrive seg og søke en tilnærming til Pakistan. Dette kan man naturligvis aldri utelukke, selv om Thomas Barfield i sin siste bok om Afghanistan spesielt understreket at det i dette land, i motsetning til eksempelvis Balkan, aldri har eksistert noen etnisk tradisjon for å bryte ut av Afghanistan og etablere frittstående etniske konstruksjoner.
Men, uansett, den pakistanske rolle i avgjørelsen om de pashtunske grenseområders skjebne i den kommende afghanske statskonstruksjon er noe man sikkert vil følge med stor interesse i Washington. USA har nok større interesse av Pakistan enn av Afghanistan, men i det amerikanske AfPak bildet er naturligvis Afghanistan viktig.
- Rolf O. Berg er pensjonert ambassadør.
Politikerne er ikke ærlige om våre grunner til å være i Afghanistan.
Craig Murray var britisk ambassadør i Afghanistans naboland Usbekistan fram til 2006, og som ambassadør i Usbekistan fikk han tilgang til dokumenter som gir de virkelige grunnene for okkupasjonen av Afghanistan. For det første, så står NATO-soldater i Afghanistan for å sikre USAs oljeinteresser i området. Landene Usbekistan, Turkmenistan og Kazakstan er land med store olje- og gassforekomster, og Unocal har planlagt en olje- og gassledning fra disse landene gjennom Afghanistan. Interessant nok så arbeidet den nåværende presidenten i Afghanistan, Karzai, for Unocal i 5 år på 90-tallet, og tidligere president George Bush er en av de store aksjeeierne i Unocal. Konstruksjonen av rørledningen er planlagt å starte våren 2011, og dette er grunnen til at Obama øker antall tropper i Afghanistan med 30,000. Beviset for at amerikanske oljeinteresser er grunnen til at amerikanske soldater står i Afghanistan, er i følge Murray at de amerikanske soldatene i Afghanistan står utplassert langs traseen til denne oljeledningen for å beskytte oljeledningen mot angrep. Les intervju med Craig Murray, tidligere britisk ambassadør til Usbekistan, her: http://www.globaliamagazine.com/?id=810&print_view=on
En annen grunn til NATOs okkupasjon av Afghanistan, er narkotikaeksporten. Da Taliban styrte Afghanistan, innførte de et effektivt forbud mot opiumsdyrking. Det ble reversert da Taliban ble kastet, i tillegg til at NATO brakte gamle krigsherrer tilbake og lot dem få gjenoppta narkotika-businessen. I 1999 fremstilte Afghanistan nærmere 80 prosent av verdens heroin, og landet sto for 90 prosent av det dødelige stoffet som ble solgt på gaten i Europa. Året etter erklærte Taliban-regimet at opiumdyrking skulle forbys. Strenge kontrolltiltak ble innført, noe som var svært effektivt. Fra rekordåret 1999 da det ble fremstilt 4600 tonn råopium, sank produksjonen til bare 185 tonn.
Dette ble snudd fullstendig på hodet da NATO invaderte Afghanistan i 2001.
En konsekvens av okkupasjonen er at Afghanistan er blitt verdens størsre heroin- og opiumsprodusent.
Ifølge en FN-rapport som kom i 2007, har opiumsproduksjonen i Afghanistan kommet helt ut av kontroll. Andelen dyrket mark som brukes til å dyrke opiumsvalmuer, økte med 59 prosent fra 2005 til 2006. FN anslår avlingen i 2006 til 6100 tonn råopium, en økning på 50 prosent fra året før. 92 prosent av verdens heroin kommer nå fra opiumsvalmuer som er dyrket i det sentralasiatiske landet.
Faktum er at USA og ISAF-styrken har lagt til rette for den største opiumsavlingen verden noen gang har sett. Resultatet av seks års okkupasjon er at Afghanistan er blitt et gigantisk narkoreir.
NATO, med bidrag fra norske soldater, har lagt forholdene til rette for at Afghanistan er blitt verdens største heroinprodusent.
Kilde: http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1920493.ece
http://www.dailymail.co.uk/news/article-469983/Britain-protecting-biggest-heroin-crop-time.html
Konspirasjonsteorier kan være underholdende nok, men de er som oftest – og også her – ganske langt fra virkeligheten.
Jwg tror vi skal holde fast ved at grunnen til det allierte nærvær i Afghanistan var terrorangrepet mot USA 11.9 01.
Jeg er kjent med at den noe eksentriske britiske ambassadør som er sitert i ovennevnte innlegg, har sine egne teorier om Afghanistan. Jeg kan av kildene ikke se at det er belegg for disse påstandene.
Videre er det hensides enhver fornuft å anta at de allierte i Afghanistan
oppmuntrer til produksjon og eksport av narkotika.
(Et tidligere innlegg i denne spalte om samme to temaer – som ble fjernet – hevdet at selve årsaken til intervensjonen i Afghanistan var å øke narkotika produksjonen. Det bør være kjent at USA har et meget aktivt utenlandsprogram for å bekjempe narkotika både på supply og demand siden. Det vil være underlig om USA i Afghanistan fullstendig har skiftet politikk.
Så bør det igjen understrekes at Talibans narotika politikk på langt var så ensidig orientert i favør av en forbudslinje som du sier i din artikkel.
Tvert om er det6 flere eksempler på at Taliban og deres forbundsfeller aktivt understøttet produksjon og eksport av narkotika for å sikre en finansieringskilde. Men så er det også eksempler på at lokale Taliban sjefer praktiserte en forbudslinje.
Det er riktig at produksjon av opiumn og produksjon/eksport av heroin fra Afghanistan har øket gjennomn der senere år. Dette skyldes flere årsaker herunder fraværet av en effektiv sentralmakt på landsbygden, korrupsjon og de enorme gevinster som ligger i denne trafikken.
Man bør neppe ha for mange illusjoner om at en afghansk fredsløsning etter anerkjente lokale oppskrifter på kort sikt vil kunne løse dette problem, selv om produksjon og eksport på sikt vil kunne gå ned gjennom en strengere håndhevelse av et forbud.
Man bør neppe “overburden” en afghansk fredsløsning ved å insistere på en forbudslinje.
Så Berg har lest dei 92 000 dokumenta allereie, i motsetning til norske journalistar? Imponerande.
Elles vi eg sitere Støre etter sommarens Afghanistan-konferanse, på spørmål om han trudde på Karzais lovnader:
“Nei, jeg tror ham ikke, men det er en oppdatert mulighet til å holde ham ansvarlig”.
Dette våsesvaret er sympomtomatisk for våre leiarar. Med unntak av ein militær leiar her foleden (ca 1 år sidan, Generalinspektøren i hæren, trur eg) han sa:
“vi deltar i en borgerkrig i Afghanistan”.
Er stygt redd for at vår side med Karzais krigsherrar og narkobaronar taper snart, og at alle afghanske stammmar må få halde fram med krigane sine til dei sjølve, på sitt vis, frambringer eit leveleg samfunn med ein stat. Eller skal Nato krige til alle er borte?
Etter mi meining kan vi aldri knuse islamismen og terrorismen på denne måten. Vi må vektlegge den andelege kampen, og ta utgangspunkt i oss sjølve og vår eigen moral. Islamisme må kjempast med lover og kultur i Vesten,og med handel, ikkje med bomber i Irak og afghanistan.
Tragisk av USA og forlange krig mot Irak og Afghanistan. Så ufatteleg gjennomskineleg at det var av vikarierande motiv (hemn, ressursar).
Herregud, det er til å gråte av.
Kva med resten av Verdas Jammerdal, med sine overgrep og misleghald av Menneskerettar, skal vi delta i borgarkrigar der også?
PS
Rolf Berg,-minner også om Clas Ryhns innsiktsfulle sondring mellom konservative og neocons, i eit nyleg minervapublisert innlegg som du sette stor pris på.
http://www.minerva.as/2010/07/20/nye-og-gamle-konservative/#comments
“Isolasjon er ikke det eneste alternativet.
De neokonservative forsøker å gi inntrykk av at de som motsetter seg deres imperialistiske, hauke-aktige utenrikspolitikk er uinteresserte i verden – som om isolasjon skulle være det eneste tenkelige alternativet til væpnet verdenshegemoni. Enhver konservativ jeg kjenner innser – naturligvis – at USA som supermakt må ta et større ansvar enn andre land. Men derav følger ikke at USA må hengi seg til en utopisk og ideologisk nasjonalisme og spre ”frihet” og ”demokrati” gjennom intervensjonisme og våpenrasling.
Terrorisme er og blir i overskuelig framtid et alvorlig problem for Vesten. Det krever omfattende defensive og offensive tiltak. Men først og fremst kan og bør problemet håndteres ved hjelp av politi, effektiv etterretningstjeneste og paramilitære metoder. Terrorisme er også i stor grad et resultat av en trangsynt, unyansert og provokativ amerikansk politikk over lang tid. Mange neokonservative vil imidlertid fortsette eller rett og slett stramme til den politikken som ble ført av George W. Bush. De har brukt faren for terrorisme til å framprovosere dommedagsstemning og til å rettferdiggjøre en nasjonal sikkerhetsstat og militære kampanjer i Midtøsten. Overtro på militære maktmidler er et av neokonservatismens fremste og farligste svakheter.”