Det er vanskelig å føre en konstruktiv internasjonal politisk debatt med store deler av venstresiden når de ikke tar utgangspunkt i samfunnet slik det er i dag, men slik de ønsker det skal bli. Særlig gjelder dette menneskerettigheter i Latin-Amerika.
Med Finn Gustavsen i spissen var Cuba i lang tid SVs kjæledegge, og venstreintellektuelle trykket Fidel Castro og Cuba til sitt bryst. Nå hører vi ikke mye fra den kanten lenger. Hallgeir Langeland har riktignok nominert Fidel Castro til Nobels fredspris gjentatte ganger, men han regnes som en rimelig løs kanon på dekk. Menneskerettighetsbruddene og elendighetene som det totalitære Castro-regimet har påført Cuba har blitt så åpenbare for de fleste at få prøver å forsvare dem. Selv Sosialistisk Ungdom tier klokelig stille.
Nå ser det ut til at vi har fått et ”nytt Cuba”. For venstresidens forhold til Venezuela minner skremmende om de samme ukritiske holdningene til selverklærte sosialister i ikke-vestlige land som vi har sett tidligere.
Demokrati
I motsetning til Fidel eller Raul Castro er Hugo Chavez demokratisk valgt. Det er ingen tvil om at Chavez’ valgseier i 1998 var et resultat av stor folkelig støtte og et massivt rop om forandring. Det har imidlertid liten betydning om man er demokratisk valgt, hvis man bruker udemokratiske virkemidler til å tviholde på makten. Et demokrati slutter ikke med valg. Det starter med valg.
Alexandr Lukasjenko ble også demokratisk valgt til president i Hviterussland med et overveldende flertall. Verken Norge eller EU anerkjenner imidlertid det som i dag kun kan kalles et diktatur. Siden Lukasjenko kom til makten er organisasjons og forsamlingsfriheten avskaffet, den siste uavhengige avisen ble stengt i 2005, og det er ikke lenger en eneste opposisjonell radio eller tv-stasjon i Hviterussland. Lukasjenko ble valgt i 1994, Chavez i 1998. Likhetene er påfallende.
Menneskerettighetsbrudd
Siden Chavez kom til makten har menneskerettighetsbruddene eskalert. Flere hundre radiostasjoner er stengt. Journalister risikerer fengsel hvis de kritiserer regjeringen. Chavez er nå i ferd med å sikre seg kontroll over Globovision, den eneste gjenværende nasjonale uavhengige TV-kanalen som er kritisk til regjeringen. En av eierne, Guillermo Zuloaga, rømte for få uker siden landet etter at det ble utstedt en arrestordre på ham.
Dommere i Venezuela trues og fengsles hvis de er til bry for regjeringen, og politiske motkandidater nektes å stille til valg, uten rettssak eller dom, basert på løse anklager. Samtidig sitter Hugo Chavez, som ifølge de samme reglene skulle vært nektet å stille til valg da han faktisk er dømt for et mislykket kuppforsøk i 1992, med stadig mer makt over det venezuelanske samfunnet. Ytringsfrihet er grunnsteinen i ethvert demokrati. Det er ikke spesielt imponerende å fortsette å vinne valg når man kontrollerer mediene, rettsystemet og kan eliminere politiske motkandidater. Så hvor stor forskjell er det egentlig på den demokratiske situasjonen i Hviterussland og i Venezuela?
I takt med Chavez autoritære og konfronterende stil øker også de sosiale problemene. Venezuela har nå de høyeste mordratene på hele det søramerikanske kontinentet. Siden Chavez ble president er mordratene i Venezuela firdoblet. Hver andre time blir en person drept, og verst rammet blir selvfølgelig de fattigste områdene. Ana María Sanjuán, sosiolog ved Venezuela Central University (UCV) i Caracas har beskrevet situasjonen rimelig treffende: ”Vi vitner en reduksjon i barnedødelighet, kun for å se våre sønner drept når de fyller 16”.
Norsk mediedekning
Likevel er norske mediers omtale av Venezuela oppsiktsvekkende nøytral. I Kulturnytt på NRK uttalte utenriksmedarbeider Arnt Stefansen at det ikke sto så dårlig til med ytringsfriheten i Venezuela som mange påstår fordi han hadde vært i Caracas og hørt folk snakke kritisk om Chavez på café.
I hvilke andre tilfeller setter vi så lave standarder for grunnleggende rettigheter? Vi kan jo se for oss et scenario der USAs president nektet opposisjonen TV-dekning. Hvilken seriøs reporter ville da meldt at kårene for ytringsfrihet tross alt ikke var så ille fordi amerikanere jo kunne kritisere presidenten over bordene på Starbucks?
Helter
Det har vært en uhyggelig vane på venstresiden å hylle sine helter for hva de vil at de skal være, og ikke hva de faktisk er. Det gjør dem også så mye farligere. På 70-tallet kom SV fornøyd og engasjert hjem fra studietur i Kambodsja etter å ha hilst på Pol Pot. De kunne med store bokstaver i avisen Ny Tid melde at det var ”ingen massakre i Kambodsja”. I boken Overfallet på Kampuchea skrev Liv Jørgensen at man måtte være dum om man sultet i hjel i Kambodsja – to millioner mennesker ble imidlertid drept og sultet til døde.
I SVs store ”opplysningsverk” Pax leksikon, står det blant annet skrevet om Maos Kina at: «Den umiddelbare nød og fattigdom er avskaffet, de undertrykte massene har fått selvrespekten tilbake. Kina er gjenreist som nasjon». Men cirka 30 millioner mennesker døde av sult under Maos ”store sprang fremover”.
Nok en diktator?
Så sent som i 2004 uttalte Hallgeir Langeland at: ”Jeg mener fortsatt at Cuba er et eksempel på at en annen og bedre verden er mulig”. Han snakker om en verden folk risikerer livet sitt for å flykte fra. En verden der folk fengsles og bankes opp for sine meninger. Der tusener av barn lider av sykdommer knyttet til proteinmangel (i et land som hadde det 3. høyeste proteinforbruket på halvkulen før Castro tok makten). En verden der gjennomsnittshøyden for en cubaner, ifølge Senor Marzo Fernandez som tjente som Castros ernæringsminister inntil han hoppet av i 1996, har sunket med 8 cm de siste 25 årene grunnet matmangel.
Venstresidens evne til å se det de vil se og intet annet er påfallende. Spørsmålet nå er om Venezuela skal bli venstresidens ”nye Cuba”, eller om det snart er på tide å våkne opp og erkjenne at Chavez fremferd gir skumle varsler om nok en diktator i Latin Amerika.
- Kristian Tonning Riise (f. 1988) er leder i Hedmark Unge Høyre, og har vært praktikant i Civita. Han studerer idéhistorie ved Universitetet i Oslo, og blogger på http://grenserforpolitikk.com
Dette var en interessant artikkel av unge Herr Tonning-Riise.
Imidlertid venter jeg på at Tonning-Riise skal skrive artikler hvor han ikke bruker den politiske venstresiden som stråmann. Kan være interessant å s argumentasjon ut fra ideologi, og ikke kun angrep mot venstre.
Oppfordringen tas absolutt til etterretning. Det skal jeg gjerne gjøre. Men i dette tilfellet handler jo ikke innlegget om å avvise venstresiden ideologisk – med mindre man da er imot grunnleggende menneskerettigheter. Dette innlegget setter fokus på en skamplett som jo de fleste kan se at har kjennetegnet store deler av venstresiden lenge. Det må det være lov å påpeke.
Et angrep mot venstresiden er ikke alltid fruktbart, men i tilfelle Venezuela synes jeg det er rett og rimelig.
[...] This post was mentioned on Twitter by Tidsskriftet Minerva, Kristian Riise. Kristian Riise said: Hvor stor forskjell er det egentlig på den demokratiske situasjonen i Hviterussland og i Venezuela? http://tinyurl.com/3yu93k8 [...]
Jeg har ingen problemer med din virkelighetsbeskrivelse av Venezuela og venstresidens lefling med de venstre dreidde diktaturer/autoritære regimer.(At høyresiden også har sine ideologisk mørke punkter kan også være en del av bildet)
Men jeg er likevel ikke enig med deg at Venezuela har nå overtatt Cubas rolle som venstresidens yndlingsmodell.
Cstro startet som revolusjonær kubansk politiker og endte opp som typisk
latinamerikansk caudillo. Hans anti amerikanske politikk innbrakte ros og heder både i det latinamerikanske og europeiske venstre.
Det er mulig at samme vensteside er blitt noe mer modent gjennom årene.
Man høster ikke automatisk ære ved å legge seg på en innbitt anti amerikansk linje. Chavez har naturligvis sine støttespillere i Latin Amerika og det kan være indrepolitisk opportunt å støtte Chavez noen ganger.
Men latinamerikanske politikere vet også at økonomisk velstand oppnås ikke automatisk ved å skrike “Yankee, go home”. Det er antakelig ingen tilfeldighet at den latin amerikanske opinion synes å være mer åpen ovenfor globaliseringen enn opinionen flere andre steder.
Chavez kommer neppe til å oppnå samme stilling som Castro hadde i sin tid. Tidene forandrer seg – også i Latin Amerika.
Men Venezuela kan fremdeles kjøpe seg til velvilje enkelte steder gjennom subsidier og billig olje.
Dette er jeg enig i, og jeg tror ikke – og argumenterer heller ikke for – at Chavez kommer til å få samme rolle i Venezuela som Castro har hatt i Cuba.
Men jeg er redd for at Venezuela går inn i en periode med et stadig mer autoritært regime som tar kontroll over stadig større deler av samfunnet.
Sammenligningen med Cuba handlet først og fremst om venstresidens velvillighet til å se igjennom fingrene på grove overgrep fra deres “venner”, samtidig som de er raskt ute med å fordømme hvis en brøkdel av det skjer et annet sted.
Kristian Tonning Riise skrev:
“Det er vanskelig å føre en konstruktiv internasjonal politisk debatt med store deler av venstresiden når de ikke tar utgangspunkt i samfunnet slik det er i dag, men slik de ønsker det skal bli. Særlig gjelder dette menneskerettigheter i Latin-Amerika.”
Allerede ved første avsnitt så generaliserer du noe innmari:
Hvilken venstreside er det du snakker om som støtter Hugo Chavez-regime blindt? Mener du de “revolusjonsromantikerne” i Manifest Analyse og deres likesinnede? Hvis ja når ble de det samme som “store deler av venstresiden”?
Jeg har fulgt med på både din blogg, Minerva og debatten rundt Oslo Freedom Forum. Så langt så ser jeg ikke for å være ærlig hvordan “store deler av venstresiden” har vært involvert i denne debatten.
Jeg er en sosialist og jeg fordømmer og har ikke sans for den småborgerlige og lite ideologiske bevisste “presidenten” (les:despoten) man har i Venezuela. Det er ikke heller vanskelig å fordømme individer som er i realiteten lite ideologiske bevisste, men som samtidig kaller seg selv for sosialister.
Man er ikke en sosialist bare fordi man vil nasjonalisere jernbaneverket. Det ligger i sosialismens natur å støtte opp menneskerettighetene.
Det er for øvrig ikke akkurat venstresiden som benekter realiteter som global oppvarming, fattigdom og sult. De som gjør dette finner du i din egen rekke (kanskje litt lengre til høyre, men således).
Jeg sier ikke at hele venstresiden støtter Chavez blindt. I mitt siste innlegg i Dagbladet påpekte jeg tvert imot at de færreste går så langt som å direkte støtte menneskerettighetsbruddene i Latin Amerika. Men det er en stilltiende aksept fra store deler av venstresiden.
SV er ute å skriker om menneskerettigheter hver gang USA eller Israel gjør noe litt kontroversielt, men de klarer altså ikke å kritisere Venezuela. Erik Solheim snakket for få år siden entusiastisk om en venstrevind i Latin Amerika. Allerede da visste vi om mange av Chavez menneskerettighetsbrudd. Og Solheim reiser fortsatt på besøk til Cuba uten at vi får vite så mye om hva det har ført til.
Dette er også den samme regjeringen som sluttet å invitere opposisjonen på Cuba til den offisielle 17. mai feiringen i ambassaden.
Det er ingen generalisering å si at venstresidens forhold til menneskerettighetsbrudd i Latin Amerika har vært og er fortsatt ganske skammelig.
Det er en bevisst generalisering du bedriver på med når du skriver slikt . Du underbygger denne generaliseringen med å skrive «store deler av venstresiden» tier, ergo samtykker. Hvilken “store deler av venstresiden” har gått ut og sagt at de støtter Chavez-regimet?
Jeg syns det er betimelig at man stiller deg det spørsmålet – all den tiden du bruker enkelte individers lefling og romantiske holdning til Chavez og hans regime som et soleklart eksempel på at venstresiden støtter regimet og dets menneskerettighetsbrudd.
Et annet viktig moment å ta opp er at du bygger dine argumenter (noe innlegget ovenfor viser) på uttrykket – “den som tier samtykker”. Dette er en feilslutning. Det er ikke alltid at stillhet er det samme som å samtykke/akseptere. Siden du hevder at “store deler av venstresiden” tier, ergo de samtykker så lurte jeg på om dette er også gjeldende når høyresiden tier, ergo de samtykker? Eller gjelder dette bare venstresiden? Vet du om hvor mange konflikter og menneskerettighetsbrudd som skjer i kloden som høyresiden ikke uttaler seg om? Betyr det nødvendigvis at høyresiden samtykker menneskerettighetsbruddene som skjer?
Jeg er enig med deg at deler av SVs selektive kritikk og fordømmelser er kritikkverdig. Ikke fordi kritikken er bare rettet mot Israel og USA – mye av kritikken er konstruktiv og berettiga, men fordi det ikke blir rettet mot andre aktører også.
Noe annet som er også interessant er at du har så langt i flere av dine innlegg (om Venezuela) viste tilbake til mordratene i Venezuela som et eksempel på Chavez feilslåtte innenrikspolitikk. Jeg skal ikke forsvare eller bortforklare statistikken – siden tallene er riktige. Men det er viktig å bemerke seg at statistikk er tall – men det finnes noe bak tallene også. Noe som sier hvorfor tallene er slik. Det vil si det helhetlige bildet.
For noen par dager siden så leste jeg en fremragende artikkel i Le Monde Diplomatique (den norske utgaven – oversatt fra fransk). Hvor man forklarer statistikken og kriminaliteten i Venezuela på en mindre politisk ladet og omfattende måte. Det som kommer fram der er at bildet er ikke så svart/hvitt som du og enkelte på høyresiden prøver å forestille, men er mer kompleks. Noe som blir nevnt for eksempel (ikke det at det gjør mordratene i dag mindre problematisk) er det at det har tidligere vært høye mordrater i Venezuela. Dette er ikke bare med å vise at voldskriminaliteten har ikke bare vært et problem i Venezuela siden Chavez tok over roret, men har vært et framtredende problem i landet i flere tiår. Det er også eksterne aktører involvert i voldskriminaliteten som har kanskje et ønske om å destabilisere landet enda mer. Jeg anbefaler deg å lese artikkelen: http://www.lmd.no/index.php?article=12196
Jeg anbefaler deg også siden du er interessert i Latin Amerika å lese følgende bok som er skrevet av den uruguayanske journalisten og forfatteren Eduardo Galeano. Boka heter «Open Veins of Latin America: Five Centuries of the Pillage of a Continent».
PS: En “venstrevind” er ikke nødvendigvis noe dårlig – det er i realiteten en gode. For øvrig så er pseudo-sosialister som Chavez og Castro ikke gode eksempler på «venstrevinden» i Latin Amerika. Evo Morales er et bedre eksempel på en ekte latinamerikansk sosialistisk leder.
Når du også er i gang så kan du også føre følgende bok i leselista di “A People’s History of the United States” skrevet av historieprofessoren Howard Zinn.
Mohamed:
Du mener vel kommunisten Howard Zinn.
En kan gjerne lese hans bøker, men ha i bakhodet at han var en venstre ekstrem anarkist og kommunist.
Olds69
Jeg leste også artikkelen i Le Monde Diplomatique (en ganske markant venstreside-avis) og man kan forsøke å forklare kirminalitets-problemene med sosiale eller utenompolitiske faktorer alt man orker, men du glemmer et ganske viktig poeng. Det stemmer at kriminalitet har vært et stort problem i Venezuela, også før Chavez, men Le Monde nevnte ikke at kriminalitetsproblemene ikke bare har fortsatt, men eksplodert under Chavez. De har firedoblet seg. Da kommer man vanskelig unna at feilslått politikk er store deler av problemet.
Olds89:
Og poenget ditt er? Les boka og døm innholdet – ikke mannens politiske overbevisning. Jeg er ikke enig med kommunister eller anarkister – men dette forandrer ikke det faktumet at Howard Zinn var en fremragende historiker som bidro med mye i sitt fagfelt.
Det fascinerende med den boka er at det er første gang man skriver en så omfattende historiske beretning som blir sett fra minoriteter, kvinner og arbeidernes side. Det blir noe alà Amin Maaloufs bok “Korstogene sett fra arabernes side”. Grunnen til at du burde lese slike bøker er fordi det vil være med å utfordre ditt syn på historien, Det vil også hjelpe deg til å forstå den nåværende situasjonen og virkeligheten i verden.
Jeg skal for øvrig hjelpe deg slik at du ikke trenger å skrive et annet innlegg. Siden du er så opptatt av forfatternes politiske overbevisning. Så kan vi også få Galeanos politiske overbevisning på bordet. Galeano er (kristen) sosialist. Capisce!
Mohamed:
Et relevant spørsmål her vil være om den beskriver historien fra minoriteter, kvinner og arbeideres side eller den siden Zinn MENTE disse hadde, det er en vesentlig forskjell på de to sidene for å si det slik.
Poenget er at boka er skrevet av en venstre ekstremist.
Og etter hva jeg har lest (OM DEN) bærer den,i stor grad preg av nettopp dette.
En bør alltid ha forfatterens agenda i bakhodet når en leser litteratur da de mange har en ganske kraftig agenda.
Olds69
Dette begynner å bli en avsporing, men siden du inviterte til det, så får jeg vel svare.
Som jeg sa tidligere. Les boka før du dømmer den. Ja, den beskriver minoriteter, kvinner og arbeidernes side. Så du mener at det er bare først og fremst Zinn som mente at borgerrettighetskampen skjedde? Var det Zinn som også fant opp Seneca Fall Convention fra løse lufta? Kanskje Zinn også fant opp slaveriet i Nord Amerika?
Mye av det Howard Zinn tar opp er personlige øyenvitne skildringer sett fra minoriteter, kvinner og arbeidernes side, men således også sett fra den dominerende majoritetens side (dvs WASPs mer eller mindre).
Man trenger ikke å være en rakettforsker for å skjønne at amerikansk historie er ikke bare preget av “all men are created equal”.
Ditt angrep på Howard Zinn for du ta på din egen kappe. Howard Zinn var IKKE en venstre-ekstremist, men venstreradikal. Og det er ingen skam å være det.