Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

I kjølvannet av den nye høyrebølgen har det blitt påstått at venstresiden er tom for ideer. Det ser likevel ut til at andelen kvinnelige artister som opptrer på de uttallige musikkfestivalene vi har i Norge hver sommer engasjerer.

Det er liten tvil om at det er langt færre kvinnelige enn mannlige artister som opptrer på festivaler her i landet. Jeg har personlig ikke særlig forståelse for hvorfor prosentandelen kvinnelige trommeslagere på for eksempel Øyafestivalen engasjerer folk. Men jeg respekterer engasjementet og synes det er flott. Det jeg ikke synes er flott er at dette engasjementet skal understøttes av statlig styring.

Betalt for å synse?
Leder i det skattefinansierte Likestillings- og diskrimineringsombudet, Sunniva Ørstavik, sier til Aftenposten onsdag denne uken at ”Vi vet at man ser med bestemte briller når man sier at ’man velger de beste’ og dermed velger menn. De brillene må av.” At Sunniva Ørstavik sier at hun vet at musikkbransjen har bestemte briller på seg er i overkant påståelig. Hvordan kan hun vite det? Klart at det muligens finnes slike briller som gjør at man favoriserer menn, men kan man vite det?

Påstanden som Sunniva Ørstavik kommer med er ikke bare subjektiv, den er også politisk. Hun står som privatperson selvsagt fritt til å komme med slike ukvalifiserte meninger. Men er vi som borgere interessert i å betale skatt for at hun skal lønnes for å blant annet mene slikt? Nei, vi er ikke det. Vi er like lite interessert i det som at folk urettmessig skal motta trygd. Vi vet også at de som mener det er en statlig (skattefinansiert) oppgave å mene noe om antall kvinner som spiller keyboard på musikkfestivaler har bestemte briller på seg. De brillene må av.

Det er feil prioritering av skattebetalernes penger og prinsipielt helt feil at vi skal ha et statlig organ som skal mene noe om hvilket kjønn bassister i bandene som opptrer på for eksempel Øyafestivalen har.

Kulturlivets uavhengighet
Det er også en misforståelse å tro at siden staten støtter et kulturtilbud har staten rett til å legge detaljerte føringer på innholdet i kulturtilbudet, for eksempel om det er Gerd eller Åge som spiller tuba på Bluesfestivalen i Notodden. Statens penger er folkets penger. Politikere som bevilger penger til festivaler har ikke bevilget politikernes penger. De har bevilget folkets penger. Dette kan høres banalt og FrP-retorisk ut, men det er fremdeles riktig. Grunnen til at vi støtter kultur med skattemidler er at vi har en slags felles konsensus om at kultur ikke vil klare seg i et fritt marked. Kultur er så viktig for vårt samfunn – og i dypest forstand vår demokratiske bevissthet – at vi ikke kan overlate kulturen til markedskreftene alene. Derfor aksepterer vi at staten har innført skatter som igjen skal deles ut til kulturlivet.

Men skal kulturlivet beholde sin egenart og fungere som en kritisk røst i samfunnet må det ikke bare være uavhengig av markedskrefter. Staten representerer også en makt som kulturlivet skal være kritisk til. Hva skjer hvis festivalbransjen nekter å delta på møte som Likestillings- og diskrimineringsombudet har innkalt til? Risikerer de mindre statsstøtte? Hensikten med dette statsfinansierte møtet er visstnok å diskutere hvordan man skal snu kjønnsubalansen i kulturlivet. Jeg synes det er helt greit at Aftenposten tar opp kjønnsubalansen i kulturlivet i sine spalter. Debatten kunne gjerne vært fulgt opp av et møte på en sivil debattarena, men et vesentlig poeng her er at dette ikke er en statlig oppgave.

En annen ting som jeg synes er rart i denne saken er at engasjementet totalt overskygger noe jeg vanligvis synes venstresiden er flinke til å kjempe for: nemlig arbeidernes rettigheter og lønnsvilkår. Band på festivaler får ofte ganske høye honorarer. Det er for så vidt helt greit, men hvorfor er det samtidig helt greit at frivillige på en del av disse festivalene jobber gratis? Riktignok får de ofte et festivalpass og noe lunkne pils, men målt i timelønn er dette ofte svært lav. At diskusjonen om antall kvinnelige artister på festivalscener overskygger en viktig debatt om bruk av gratis arbeidskraft viser bare hvor langt ut av kurs en del av venstresidens engasjement har kommet.

• Lars Gauden-Kolbeinstveit (f. 1980) er prosjektmedarbeider i Civita.