Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Barnehagesaken viser at denne regjerningen kan ta tydelige, ideologisk funderte, om enn inkonsekvente avgjørelser. Det lover ikke godt, verken for landets gründere eller kvaliteten på tjenestene det offentlige finansierer.

I 2009 gikk 88,5 prosent av barn i alderen 1-5 år i barnehage i Norge, noe som innebærer mer enn 270 000 barnehageplasser – langt flere enn de 213 000 man trodde i 2001 at ville resultere i full behovsdekning. Over halvparten av barnehagene i Norge er private, og utbygging av private barnehagene har definitivt spilt en viktig rolle i regjeringens kamp for barnehagedekningen.

Forrige uke jobbet Kristin Halvorsen iherdig med å forklare oss hvorfor det er en god idé at Staten skal gå inn og detaljregulere økonomien i denne bestemte typen småbedrifter. Det skal legges begrensninger på utbyttet eiere i barnehagebedrifter skal ha lov å ta ut. Og dersom bedriften avvikles (av disse eller andre årsaker) kan Staten overta midlene i selskapet. (Her finner du høringsnotatet med forslag til ny forskrift.)

Begrunnelsen for forslaget er todelt. Det første argumentet, som uttrykkes klarest, er at siden barnehager i stor grad er finansiert av Staten og foreldrene, skal et eventuelt overskudd pløyes tilbake i driften av barnehagene og dermed komme barna til gode. Dersom driften avvikles, skal verdier som er bygget opp ved hjelp av offentlig støtte og foreldrebetaling gå tilbake til Staten.

Det andre argumentet er litt mer ullent, men allikevel velkjent fra andre diskusjoner: Dette er en bransje hvor det ”ikke passer seg” å tjene penger. Å tjene penger på omsorg (i denne omgang for barn) er umoralsk.

Hvis reglene skulle gjelde likt…
Argumentet om at det ikke skal tjenes penger når Staten er med og betaler for bruken høres kanskje tilforlatelig ut. Men forsøker man å formulere dette prinsippet generelt ser man at det ikke er en spesielt god eller gjennomførbar idé. Ta for eksempel alle de bygg hvor offentlige aktører er leietakere: Skulle man nekte byggherren å ta ut det de ønsket av overskuddet på disse bygningene fordi det offentlige er med å betale for bruken? I så fall ville det blitt bygd færre bygg til formålet, og de offentlige aktørene måtte bygge alle bygg de skulle bruke selv, noe de tydeligvis ikke ser som lønnsomt eller fornuftig ettersom de i utgangspunktet ønsket å leie.

Det finnes en rekke andre eksempler på slike situasjoner: Avfallsselskaper, snømåking, veivesen og administrative tjenester – alle er områder hvor det finnes en rekke private selskaper som bygger opp verdier med offentlig finansiering. Det er slik en blandingsøkonomi fungerer: Dersom offentlige aktører ønsker at private skal påta seg risiko og drift, kan de ikke lenger styre økonomien i foretakene, og heller ikke få eventuelt utbytte av driften.

In it for the money
Prinsippet om at skattefinansiering skal bety at overskuddet går tilbake til fellesskapet, kan ikke følges som en generell regel. Ergo må de foreslåtte reglene for barnehagesektoren kobles til noe annet, noe som gjør at man kan godta kontrollen i dette spesielle tilfellet. Her kommer argumentet om at det er umoralsk å tjene penger på omsorg inn. Private eiere som tar utbytte tjener penger, i motsetning til tjenester drevet av det offentlige hvor ingen tjener på virksomheten. Dette er en vanlig feilslutning – at det bare er eiere og investorer som har som mål å tjene penger. Man glemmer at også de oppofrende sykepleiere, lærerne, saksbehandlerne og alle andre som er ansatt i offentlige institusjoner selvsagt gjør jobben for å tjene penger! Det er vel like innlysende som det er helt i orden. Alle trenger et levebrød, og basert på våre egne preferanser velger vi ulike kombinasjoner av trygghet, risiko, fritid, lønn og arbeidsoppgaver når vi velger oss dette levebrødet. Eiere og investorer tar på seg mer risiko, mot høyere forventet belønning. Ansatte velger mer trygghet og mindre risiko og lønn. Men allikevel en lønn, som de også ofte kjemper for at skal bli høyest mulig, slik de fleste gjør. Å si at det er umoralsk å tjene penger på omsorg ville derfor også bety at det for eksempel er umoralsk å be om lønn i disse yrkene ut over hva man strengt tatt trenger for å overleve – slik ordningen for øvrig var da klostrene drev sykehus, eldreomsorg og barnehjem. Tanken er absurd i dag – det vil være umulig å basere seg på frivillig drift av de omfattende velferdsordningene vi har i Norge.

Tilfeldig offer?
At akkurat barnehager skal være offer for den sosialistiske vrede virker også merkelig. Hvorfor ikke heller ”ta” legene? De får jo lov til å drive private foretak og ta ut gevinsten. Det er jo Staten og pasientenes egenbetaling som finansierer legekontor landet over – burde ikke disse pengene komme oss alle til gode ved at de pløyes inn igjen i driften, og ikke havner i legenes frakkelommer? Kan det muligens ha noe å gjøre med at mens barnehageeiere ikke er en sterk og godt organisert interessegruppe med lang erfaring og tøffe pressmidler? Kan det være at dette er et lite kjøttstykke Arbeiderpartiet har kastet til SV, et kjøttstykke som ikke var så viktig for dem selv, men som kunnskapsministeren sin satset jobben sin på for noen år siden?

Forslaget om å begrense mulighetene til å ta utbytte i barnehageforetak er et dårlig forslag. Men det er også et meget inkonsekvent forslag. Og selv langt mindre markedsvennlige personer enn undertegnede burde se at regjeringen her har lurt en gruppe gründere opp i stry, at de risikerer barnehagedekningen de har kjempet så hardt for, og at det er mange, mange andre grupper som nyter statsstøttens fordeler uten å måtte oppgi sin økonomiske autonomi.

Men det er klart, for de som kjemper for å fjerne landets økonomi bort fra markedsøkonomien og over i planøkonomien er dette et flott skritt på veien.

• Anne Siri Koksrud (f. 1983) er praktikant i Civita og medlem av Minervas redaksjonsråd.