Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

På The Suburbs sliter Arcade Fire både med sine fans og konsekvensene av egen suksess, men ideen om at fansen og markedet fengsler dem er feil.

The Suburbs,
Arcade Fire,
Merge, 2010

Alt med Arcade Fire er stort. Temaene er grandiose. Albumkunsten er detaljert og nøye utarbeidet. Vokalister synger i kor, mengden instrumenter blir aldri stor nok, strykere hører med og jo flere folk på scenen jo bedre. Ambisjoner har bandet nok av. Belønningen har de høstet i form av både kritikeres anerkjennelse og kommersiell suksess.

Da Pitchfork oppsummerte forrige tiårs beste plater, plasserte de Funeral (2004) på andreplass – kun slått av Radioheads Kid A (2000). Oppfølgeren Neon Bible (2007) skjøt rett inn på andreplass på Billboard-listen.

Med sitt nye album The Suburbs (2010) viser Arcade Fire at de er et av verdens beste band akkurat nå. Og det er visst ganske mange enige i. Litt for mange, virker det som om Arcade Fire og ”frontmann” Win Butler selv synes, når man dykker ned i tekstuniverset på The Suburbs.

Den vanskelige suksessen
Da Kurt Cobain i 1994 skjøt seg selv, var det først og fremst hans egne motkulturelle idealer som tok livet av ham. Det skriver Joseph Heath og Andrew Potter i boka Nation of Rebels. Den undergrunnsoppslukte Cobain klarte aldri å konsolidere seg med Nirvanas kommersielle suksess. Det var deres gjennombruddsplate Nevermind (1991) som slo Michael Jacksons Dangerous (1991) ned fra Billboards topplassering. Selv oppfølgeren, In Utero (1993), skjøt rett inn på Billboardlistens topplassering – til tross for at Cobain gjorde sitt for å lage et støyende og anti-kommersielt album, og innhentet produsent Steve Albini, kjent fra Big Black og Rapeman. Da Kurt Cobain til slutt lot seg overtale til å posere for coveret av Rolling Stone, var det kun om han teksten på t-skjorten hans fikk være: “Corporate rock magazines still suck.”

Hva de riktige grunnene er, vites ikke, men vi skjønner at de gale grunnene involverer profitt og penger.

Det er denne motkulturelle arven som nå videreføres i band som Arcade Fire, hvilket ikke minst åpenbares i deres nye album, The Suburbs (2010). Og, selvsagt var det gjennom Kurt Cobain at Win Butler lærte hva autensitet var. For det var når han hørte Nirvana at han begynte å skjønne hvem som var ekte, og hvem som ikke var det, har han sagt. Målet er selvsagt å være autentisk, å aldri bli et produkt.

Til tross for kommersiell suksess har Arcade Fire holdt fast ved sitt uavhengige plateselskap Merge – selv om det ikke har stått på tilbudene. Merge, sier Butler, ”they’re really doing it for the right reasons.” Hva de riktige grunnene er vites ikke, men vi skjønner at de gale grunnene selvsagt er alt som involverer profitt og penger.

Jakten på det unike og autentiske er også i dag et mantra, men i sær for de unge, høyt utdannede, hvite menn (og kvinner). Akkurat slik Christian Lander satiriserer så glimrende over på nettsiden www.stuffwhitepeoplelike.com. I et intervju om å vende tilbake til forstedene han vokste opp i minnes Butler et restaurantbesøk hos en eller annen kjede. Uansett hvor herlig maten var, ødelegger følelsen av å være i en generisk kjederestaurant opplevelsen: ”You feel cheated,” sukker han.

Selv om kapitalismen leverer det den lover, ble alt som var av genuinitet ofret i det produksjonen på samlebåndet tok over. For hva gagner det en TexMex-kjede om den vinner hele verden, men taper sin sjel?

Forventningenes åk
Debutalbumet Funeral (2004) var en dypt personlig affære, et produkt av at flere bandmedlemmer mistet nære familiemedlemmer over en kort periode. På Neon Bible (2007) vendte de seg tematisk mer utover, og tok for seg store og tyngende temaer.

På The Suburbs handler det igjen først og fremst om Arcade Fire selv. Om Neon Bible var en tyngre og mørkere affære enn Funeral, tross førstnevntes dystre bakgrunn, er The Suburbs et langt krassere album. Dels handler albumet om Win og bror Wills ungdomstid i forstadene. Den andre delen handler om de som har sin ungdomstid nå. Her langes det ikke minst ut mot dagens unge generasjon med hipstere – nettopp Arcade Fires egne fans.

Butler vil bli beundret av ungdommen, men sliter med at de skal mene noe om ham, bandet hans eller de musikalske valgene deres.

“Ready to Start” åpner med å mines hvordan “the kids in art school” advarte om at “businessmen [would] drink my blood”, men de virkelige blodsugerne finner blant sine egne fans. Hopper vi til sporet “Rococo” trenger vi ikke lete mellom linjene for å finne Butlers budskap til fansen:

“Let’s go downtown and watch the modern kids, they will eat right out of your hand, using great big words that they don’t understand […] They build it up just to burn it back down […] They want to own you, but they don’t know what game they’re playing.”

For kategorien ”kids” og ”modern kids” gjentas på albumet. Hvem disse “kids” er, vet vi jo. Arcade Fire fans er nok stort sett typisk hvit, utdannet middelklasse. På den nevnte satiresiden Stuff White People Like – en tenkt guide for dem som ønsker å bli ”hvite” – rådes aspirerende hvite til trygt å bekjenne sin kjærlighet til bandet, når man skal flagge sine musikalske preferanser: “…popular artists can turn unpopular in a heartbeat, so you would be best to stick to […] “I love the Arcade Fire”…”

Bandet som vare
Arcade Fire droppet gimmicken sin med å spille deler av konserten ute blant publikum, når publikum begynte å ta det for gitt. Forventningen ga den spontaniteten bandet ønsket å demonstrere et skinn av forutsigbarhet, som de ikke taklet. ”You start to feel like you owe them,” sier Butler, ”like this is what you’re supposed to do. Well, we won’t do that anymore then.” Det Butler ikke takler, er følelsen av at Arcade Fire går fra å være et organ for hans og resten av bandets kunstneriske kreativitet, til å bli et produkt tilpasset markedets forventninger. Og, “markedet”, i denne sammenheng, er selvsagt Arcade Fires største fans.

Han fremstiller fansen som om de binder og forsøker å eie ham. I realiteten gir de ham full frihet.

Butler klarer ikke unngå å bite hånden som før. Han fremstiller fansen som om de binder og forsøker å eie ham. I realiteten gir de ham full frihet – noe han også innrømmer – dog ikke uten et hint av forakt – når han sier at ”…people seem to be interested in whatever crap we do.”

For kommersiell suksess binder ikke med mindre man gjør seg selv avhengig av den. Tvert i mot gir den kunstnerisk frihet, gjennom toleranse fra plateselskaper, trygg finansiering og ytterlig kommersialiseringspotensiale i form av gjenkjennelseseffekt i markedet. Om man virkelig vil leve av musikken sin, er det når man behandles som en vare at man slipper å oppføre seg som en.

Sveket av sine egne?
Oppvekstmessig er det lite som forener Win Butler og Kurt Cobain. I tenårene ble Cobain kastet ut hjemmefra. Butlers foreldre sendte i stedet sønnen sin til en av New Englands mest prestisjetunge skoler, Philips Exeter Academy i New Hampshire – en skole med stolte historiske aner, stiftet i 1871.

Det pussige er at tross de hissige utbruddene mot ungdommen, så er de han kritiserer ikke bare den gruppen som først og fremst lytter til Arcade Fires musikk. Det er vanskelig å ikke oppfatte dette som den gruppen Butler selv har tilhørt.

Som mennesker forsøker vi alle både å høre til i en gruppe, samtidig som vi vil bekrefte vår egen individualitet. Alle har sine idoler, men Butler har nå gått fra å bare ha idoler til å også være et. I dagens popkulturelle klima blir ikke idoler bare beundret for det de har gjort, de blir også møtt med forventninger. Det er dette Butler ser ut til å slite med.

Butler vil bli beundret av ungdommen, men vil ikke at de skal mene noe om, eller ha krav og forventninger til, ham, hans band eller hans musikalske valg. Ungdommen, som han klager over på “Rococo”, bygger deg opp for å rive deg ned. Hva skal dette egentlig bety? Sikter han her til mottakelsen av Neon Bible, som jo var et noe svakere album enn det nær feilfrie Funeral? Er denne linjen så banal, at den rett og slett skal speile Butlers misnøye med at folk likte Arcade Fires debutalbum bedre enn dets oppfølger?

Å si at man bare lager musikk for seg selv, er en setning hvis substans kan bli til luft om man ikke handler deretter. I det sekundet du bestemmer deg for å gi ut musikken din, trer du ut av soverommets privatliv og inn i en offentlighet av fremmede.

Grunnen til at Butler lar seg irritere av fansen, er jo nettopp fordi han egentlig er en av dem. Han vil at de skal bry seg, men håper også at de skal like det de hører. For Arcade Fire eksisterer i offentligheten, og offentligheten skaper dem. Om Butler hadde ment alvor med at Arcade Fire skal være et produkt av bandets egen kunstneriske visjon, upåvirket av trender, markedet, hype eller hipsterungdommens krav og forventninger, så er jo løsningen enkel: Å ikke bry seg.

Men Butler bryr seg. Som en annen indie-helt, Morrissey fra The Smiths, så enkelt sang det: “I am human and I need to be loved, just like everybody else does.” Problemet er at man aldri helt skjønner om Butler vil bli elsket, eller om han ikke vil det. Skulle han ønske at alle likte alt Arcade Fire gjør, eller skulle han ønske at ingen brydde seg om dem i det hele tatt?

For selv om Arcade Fire kanskje ikke liker oss, er det veldig vanskelig for oss å ikke like dem.

Det er i denne usikkerheten vi nå må forholde oss til The Suburbs. Arcade Fire gir oss et album stappfullt av musikk som får meg til å like dem enda mer. Suksessens åk frustererer muligens Arcade Fire, men i stedet for å fjerne seg fra sine fans gir de dem heller stadig bedre musikk. Jeg gleder meg allerede til neste album. Jeg håper det lever opp til forventningene de har skapt etter sin første albumtroika. Jeg håper jeg ikke blir skuffet – eller, mer persist: Jeg håper de ikke skuffer meg.

Det er fordi jeg tenker slik at Win Butler kanskje ikke liker meg, og det blir jeg minnet på hver gang jeg hører på The Suburbs. Og det kommer jeg nok til å gjøre lenge. For selv om Arcade Fire kanskje ikke liker oss, er det veldig vanskelig for oss å ikke like dem.

• Fredrik Gierløff (f. 1984) er politisk redaktør i Minerva.