Er noen land i verden simpelthen ikke klare for demokrati?
Afrikas valgår, kalte The Economist 2010, men slo lakonisk fast at flere valg ikke nødvendigvis betyr mer demokrati. Valget i Rwanda, hvor frigjøringshelten Paul Kagame vant med over nitti prosent av stemmene, er et illustrerende eksempel. På tross av massive forbedringer i næringsklima, infrastruktur og effektivitet, og en offisiell doktrine for sosial harmoni (Ett Rwanda), har landet sklidd i autoritær retning de siste tiårene. Hvis du tar et kart over Afrika og kaster dartpiler på det, er sjansen forsvinnende liten for å treffe et virkelig fritt, demokratisk og velfungerende land. I følge Freedom House som vurderer lands demokratiske og politiske situasjon, er den frie klubben i Afrika liten og eksklusiv. Det samme er tilfellet i Midtøsten hvor autoritære herskere tviholder på makten, det være seg i Egypt, Saudi Arabia eller de mange emiratene. Kina og Russland kjenner er henholdsvis et diktatur og et autoritært kvasidemokrati. De eneste stedene hvor demokratiet synes å ha hatt fremgang de siste årene er i muslimske Indonesia og i Latin Amerika. På kontinentet som tidligere var herjet av juntaer og geriljaer, har demokratiet de siste tiårene slått rot. Men alt i alt er situasjonen mørk.
Med andre ord finnes det vel bare en ting for alle progressive krefter å gjøre: Til kamp! Heis fanene! Gå ut og gjør alle folkeslag til demokratiets disipler! Med kraft eller press om vi må!
Eller, vent litt. Kan det være at demokrati slett ikke er så saliggjørende som vi tror? Den ideen ble luftet i de sosiale mediene nylig av Halvor Fosli, av Klassekampen utropt til en del av Facebook-høyre:
”Det tok mange tiår før stemmeretten ble allmenn i Norge. Det er feil å presse demokrati og allmenn stemmerett på fattige u-land. En allmue som ikke er fri, kvinner som alltid må gjøre som mannen vil, har ikke noe i et valglokale å gjøre. De blir stemmekveg. Ahmadinejad ville neppe vunnet i Iran med begrenset stemmerett, basert på utdanning, inntekt eller formue.”
Det kan knapt tenkes noen større synd i vår liberale offentlighet. Demokratiet er hevet over enhver debatt, enhver tvil. Likeså selvfølgelig er det at vi skal eksportere demokrati, være med å redde verden ved å gi dem del i denne vidunderlig vakre gaven. Illustrerende nok går den utenrikspolitiske diskusjonen i Norge aldri rundt hvorvidt vi skal sette krev til demokrati og menneskerettigheter, snarere kritiseres Regjeringen for ikke å gjøre det i stor nok grad, som i tilfellene Russland og Kina. Selv da Jonas Gahr Støre revitaliserte interessebegrepet i norsk utenrikspolitikk, var det en selvfølge at menneskerettigheter og demokrati var en del av norsk interessepolitikk.
Halvor Fosli lufter bekymringer som på mange måter ligner dem demokratiets kritikere hadde for noen hundre år siden. Minerva har tidligere skrevet om det her. Er det så bare reaksjonært oppgulp? En kamp mot politisk korrekthet som har gått for langt?
Nei. For spørsmålet er i høyeste grad relevant. Demokrati, i betydningen flertallsstyre, har noen avgjørende svakheter. Det blir ekstra tydelig dersom ikke de institusjonelle og kulturelle betingelsene for liberalt demokrati er til stede. Et primitivt flertallsstyre i et land med dype motsetninger, ekstreme sosiale ulikheter, total mangel på demokratisk kultur og manglende økonomisk og politisk maktspredning, vil lett kunne føre til maktmisbruk eller kaos. Eller i verste fall til at demokratiet og rettsstaten settes til side. I tilfellet Iran, som Fosli nevner, er det heller ingen tvil om at regimet har sine støttespillere i massene utenfor de store byene, blant de med lavere inntekt og lavere utdanning (eller at valget var sterkt manipulert). Man kan også studere de enorme problemene som nasjonsbyggingen og innføringen av ”demokrati” i Irak og Afghanistan har møtt. Og, ja, vestlige lands egne historier kan gi noen lærdommer. Det tok mange tiår før stemmeretten ble allmenn, mange tiår før det numeriske demokrati slo gjennom. Også her var bekymringen at de store massene skulle kuppe staten, innføre flertallsdiktatur og ødelegge den etablerte orden. Å svare på hvorfor det ikke skjedde, er et for langt lerret å bleke i denne sammenhengen.
Det er allikevel grunn til å være skeptisk til resonnementet. De siste tiårene har svært få eksempler på at demokratier har blitt veltet av folkelige flertall, men utallige eksempler på at demokratiet blir satt til side av kuppmakere og eliter.
Det er heller ikke slik at demokrati må føre til kaos. Da den store britiske statsminister, konservative Benjamin Disraeli, argumenterte for den andre store reformloven i 1867 var argumentet hans det stikk motsatte. For ham var utvidelsen av stemmeretten en måte å bringe folket inn i Storbritannias tradisjonelle institusjoner på, rett og slett gi dem et eierskap til landets etablerte orden. Utvidelse av stemmeretten ville gi økt stabilitet, mente Disraeli.
Argumentet om at manglende kunnskap kan føre til ”dårlige” valg har noe for seg. Fosli synes eksplisitt å tenke på muslimske land. Men i de mange av de muslimske landene som har valg (selv om de langt fra er perfekte demokratier), er de radikale islamistiske partiene ofte helt marginale i det politiske landskapet, det gjelder både i Pakistan, Indonesia og Tyrkia. Men det finnes også eksempler på det motsatte, som Hamas i de palestinske områdene eller Hezbollah i Libanon.
Det er en utpreget opplysningstidstanke at utdannelse og kunnskap gjør folk bedre. Den liberale myten tilsier at kunnskap vil gjøre andre folk mer ”som oss”, det vil si mer liberale, moderne og tolerante. Anekdotiske bevis skal man være forsiktige med, men det er verdt å minne om at Wansee-konferansen hadde en skyhøy andel doktorer til stede, og noen av verdens verste terrorister er slett ikke bondegutter fra landet som ikke vet bedre. Samtidig har stabile demokratier som Brasil og India millioner av mennesker som mangler både eiendom og utdannelse.
Vi vil aldri få en verden hvor alle land er demokratier. Det er en naiv drøm, uansett hvor vakker den er. Å innføre flertallsstyre over natten er heller ingen enkel affære, og slett ingen prosess som kan påføres utenfra. Men argumentet blir lett en stråmann for autoritære herskere som kun er interessert i å beholde kontrollen. Hvilken diktator gjennom historien har ikke pekt på seg selv og sagt ”jeg er stabilitet”?
Men den viktigste innsikten er at det er forskjell på demokrati som rent flertallsstyre, og et liberalt demokrati. Kjernen i våre liberale demokratier er ikke at flertallet bestemmer, men at mindretallet også har beskyttelse. Det liberale demokratiet bygger på rettsstaten som igjen sikrer den enkelte borger noen grunnleggende friheter og rettigheter som intet flertall har rett til å ta bort. Rettsstaten kan bygges, styrkes og pleies selv om flertallsdemokratiet ennå ikke ser dagens lys. For ingen er så lite utdannet, fattig eller kunnskapsløs at han må arresteres, tortureres eller forfølges av staten. Det første steget på veien mot demokrati er ikke alltid valg, men ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og retten til å organisere seg.
[...] Les hele artikkelen hos Minerva. [...]
Fareed Zakaria vier jo store deler av sin bok The Future of Freedom, med undertittelen Illiberal Democracy at Home and Abroad, til å diskutere denne problemstillingen. Hovedpoenget hans er ikke – såvidt jeg husker – bare liberal konstitusjonalisme ofte predaterer valg der demokratier har lykkes, men også at dette er essensen i at samfunn som har begge er gode samfunn. Demokrati, forstått kun som valg, er en dårlig målestokk på samfunns frihet, og i seg selv er det slettes ingen garantist for det.
Mye av dette kan høres kanskje intuitivt ut, men slik er det ikke i praksis – der vi altfor ofte fokuserer på viktigheten av valg som grunnmuren når et samfunn skal bygges, samtidig som det blir symbolet på vellykket nasjonsbygging. Ref. Afghanistan. Der har det sterke behovet for å gjennomføre valg, og et oppfattet behov for å fremstille dem som velholdte og skikkelige, gjort at man ikke anerkjenner hvor dysfunksjonell den demokratiske situasjonen der er, og hvor fraværende forutsetningene for velfungerende valg er. Se f.eks. denne korte kommentaren fra NUPIs Helge Lurås, “West loses its values in Afghanistan”.
Fredrik Gierløff skrev: “Demokrati, forstått kun som valg, er en dårlig målestokk på samfunns frihet, og i seg selv er det slettes ingen garantist for det.”
—–Enig med deg på det punktet der. Dette er et av problemene med vestlig intervensjonspolitikk (jamfør Irak og Afghanistan). Man innbiller seg at ved å intervenere og innføre (skjøre) demokratisk valg så vil alt være fryd og gammen.
Noe annet som er relevant å bemerke seg er følgende: Problemet er at Vesten gjennom sin intervensjonspolitikk glemte å skaffe seg et hegemoni som er viktig. Vesten har politisk, økonomisk og militært hegemoni i de landene som er okkupert – men det aller viktigste mangler de. Det vil si det kulturelle hegemoniet. Det er dette som er drivkraften for en varig fred og nasjonsbygging. Det er en ting å ha det militære og politiske overtaket – det er noe annet å ha et kulturelt hegemoni.
[...] This post was mentioned on Twitter by Torbjørn Røe Isaksen, Tidsskriftet Minerva and Roy Oma, Christian Hellevang. Christian Hellevang said: RT @Minerva_Nett: Er noen land i verden simpelthen ikke klare for demokrati?, spør TORBJØRN RØE ISAKSEN i denne ukens leder: http://bit.ly/bfpcDG [...]
“Vi vil aldri få en verden hvor alle land er demokratier.”
Det var da pessimistisk. Jeg tror ikke det er “Fukuyamask” å tørre å tro at det vil skje en gang i fremtiden. At det ikke vil skje i nær fremtid er åbenbart, men det bør ikke avskrekke oss.
Selvfølgelig er det pessimistisk. Det er typisk en del (liberal)konservative å ha en slik pessimistisk holdning til verden.
Et forslag til lesetips fra en av de store:
http://www.wspublishers.com/index.php
Kulturellt hegemoni som den viktigste faktoren for å vinne befolkningen i et land? Ja, helt sikkert. Derfor vil afganerne ha USA og Nato ut. Vår kultur er for dem et fremmedelement som ikke passer inn i deres samfunn; klansamfunnet der staten er et nødvendig onde.
Interessant er det da at i Norge stiller toneangivende politikere og samfunnsdebatanter spørsmål ved om hva som er norsk og om vi har noe ekte norsk kultur og verdier i det hele tatt. Der er vel for å fylle dette vakumet at myndighetene via forskjellige regjeringer importerer fremmedkultur i stor stil uten å spørre folket og synes dette er flotte greier. Særlig 9. januar 2009 og i dagene etter kom denne flotte kulturen til uttrykk utenfor Stortinget og andre steder i Oslo sentrum.
Med slike politikere og samfunnsdebattanter i lednede stillinger skal vi ha mer enn flaks for å greie oss i det lange løp.
Alle mennesker er klare for demokrati, rettsstat, ytringsfrihet og et rimelig fritt næringsliv. Alternativene er så ekstremt mye dårligere. Det bør opprettes en organisasjon på siden av FN – en klubb for modne demokratier som setter standarden. Det bør være en klar front mot alt totalitært og en slutt på at de ekte demokratiene i verden “respekterer” undertrykkelsen av mennesker i håp om å ha en liksomdialog om menneskerettigheter gående. Totalitære styrer bør virkelig få kjenne det. En mye mer aktiv støtte til demokratiforkjempere hvor de enn finnes – i form av penger, hjelp til å opprette frie medier, få bruke vestlige land som base for å føre kampen, etc. Den moralske pekefingeren må frem i enhver sammenheng – ikke la dem få hvile før “en person; en stemme” er innført. Vi får ta kampen, som vi gjorde med Sovjet, – den frie verden vs den totalitære – rettskafne mennesker vet intuitivt hva som er rett uavhengig av om de kan lese eller ikke.
Først av alt denne artikkelen var relativt bra.
Skirbekk har vel sagt dette i årevis, det er mange steder det ikke er grunnlag for demokrati.
Autoritære styreformer har vært regelen i menneskehetens historie og det skal spesielle forhold til som homogene nasjonalstater før det er grunnlag for demokrati. Det flerkulturelle eksperimentet vil sannsynligvis lede våre samfunn i autoritær retning, allerede nå begrenses f.eks ytringsfriheten.
PS: At “radikale islamistiske partier” har liten oppslutning i f.eks Tyrkia og Pakistan er tull. Erdogan sier klart at det finnes ingen moderat islam og statsapparatet i Pakistan støtter Taliban (bare sjekk Wikileaks).
A: Jeg er uenig i analysen din, men det er selvfølgelig umulig å diskutere hvis din definisjon av “radikale islamistiske partier” er ethvert parti som er muslimsk/islamsk.
De radikale partiene i Pakistan har tradisjonelt hatt lav oppslutning, mellom 5-10 prosent. Noen av de større partiene har dog blitt beskyldt for å være for nære radikale islamister, særlig Pakistan Muslim League: http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_political_parties_in_Pakistan
Mye tyder også på at oppslutningen om radikale krefter var på vei ned. Har ikke funnet noen nye tall etter 2008 (har ikke tid til å lete): http://www.csmonitor.com/Commentary/Opinion/2008/0221/p09s02-coop.html
Jeg vil gjerne se en kildehenvisning på sitatet ditt fra Erdogan. Jeg er ingen ekspert på Tyrkia, men forsøker å følge med. På meg virker det som AKP passer den beskrivelsen de får i The Economist som “mildly islamist”. Etter min ringe kunnskap, virker det heller ikke som AKP er den store trusselen mot det tyrkiske demokratiet. Snarere er det det nasjonal-sekulære establissementet rundt Atatürks gamle parti og militæret.
For øvrig, det er nok ingen tvil om at sikkerhetstjenesten og militæret i Pakistan har bånd til Taleban, men jeg tviler på at det skyldes delt ideologi. Jeg tror deg ligger mer innsikt hos dem som sier at Pakistans hær har en eneste ideologisk agenda: Anti-India.
Mangel på demokrati kan ha noe med IQ å gjøre.
Her er oversikten over såkalte “Failed States 2010″:
http://www.foreignpolicy.com/articles/2010/06/21/2010_failed_states_index_interactive_map_and_rankings
De 10 øverste landene på denne listen har IQ som følger:
Somalia – IQ 68
Chad – IQ 68
Sudan – IQ 71
Zimbabwe – IQ 66
D.R. Congo – IQ 64
Afghanistan – IQ 84
Iraq – IQ 87
Central African Republic – IQ 64
Guinea – IQ 67
Pakistan – IQ 84
Kilde:
http://www.eutimes.net/2009/11/iq-by-country/
Ser man på på fremveksten av virkelige demokratier i Europa fra slutten av 1800- tallet, var trolig mye av årsaken til dette den at den etablerte eliten fryktet massenes opprør. I dette mener jeg hovedvekten av din analyse, som jeg i hovedsak støtter, bør legges. Påtvunget utvidelse av liberal- demokratiske rettigheter og prinsipper, pervertert representert ved f.eks en stemme i et allerede avgjort valg, er etter min mening i beste fall fåfengt, og kan i verste fall virke mot sin hensikt. Målet bør jo være, noe det også forsåvidt er, et stabilt og varig flertallsstyre basert på antall opnådde stemmer i frie valg, samtidig som man ivaretar respekten for mindretallets rettigheter. Sett på denne måten er det selvfølgelig ikke tilstrekkelig at folket har rett til å avgi stemme, selv med mulighet for å stemme på et alternativ til det sittende regime. Det som er viktig, er at det til enhver tid sittende regime, og som en følge av dette, et representativt flertall i folket, opplever, og tar innover seg at også det tapende mindretallet i samfunnet har verdi og ukrenkelige rettigheter. Det at “våre” tipp- oldefedre og oldefedre i Europa klarte å fremskaffe en slik utvikling bør ikke få oss til å tro at historie, militærmakt, valgurner, og gode hensikter alene frembringer resultater det tok århundrer i Europa å utvikle. Til tross for denne pessimismen bør etter min mening virkelig, stabilt demokrati i alle nasjoner være et absolutt normativt mål. Naivt eller ikke, kimen til, og ønsket om demokrati, forstått som det er ovenfor, ligger naturlig i alle mennesker. Derfor er det etter min mening i overkant hoverende, og ikke rent lite deterministisk, at en norsk demokratisk valgt beslutningstaker påberoper seg evnen til å se hvordan den evige politiske fremtid for verdens nasjoner utvikler seg. Utviklingen frem mot demokrati er på mange måter uransakelig og ofte overraskende, noe erfaringen fra bl.a Indonesia er et godt eksempel på. Derfor mener jeg at en deterministisk, negativ holdning til demokratisk utvikling i gitte land, om enn aldri så realistisk, ikke er veien å gå hvis en virkelig ønsker å fronte en bedre fremtid for en stor andel av verdens befolkning. Bortsett fra dette må jeg applaudere et godt fundert initiativ til en viktig debatt.
Dette er en utfordring til Jens Pettersen;
Jens Pettersen er på tokt igjen. Forrige uke så kom Herr Pettersen med et innlegg som er en oppsamling av artikler fra forskjellige nettaviser. Innlegget handlet om at “jøder” bedriver på med organtyveri.
Og nå så har den godeste Pettersen tatt seg bryet med å komme med statistikk som er blåst (IQ-målingene) for å forklare hvorfor noen land er ikke demokratier. På samme måte som jeg ikke har sans for klassisk antisemittisme (organtyveri er antisemittisme som går way back i historien), så har jeg ikke sans for IQ-målinger som de ovenfor.
Ifølge de målingene så er gjennomsnittsbefolkningen i de respektive landene som er nevnt – mentalt tilbakestående. Noe som ikke er riktig. Så jeg tror Jens Pettersen skal slutte å gå rundt grøten og kalle en spade for en spade – og ikke lengre et graveredskap. Det er på tide at han avklarer hva hans intensjon med det innlegget er. Fordi jeg ser en rød tråd – og jeg vil helst ikke forklare hva denne røde tråden er….
Mohamed
Her en kort sammenfatning av et boktips jeg anbefalte i en tidligere kommentar.
Foreslår at du(og andre) leser hva forskningen/vitenskapen sier om emnet før du sier noe mer.
“The limits of democratization discussed in this book reflect the evolved diversity of life. This means that all nations do not have equal chances to establish and maintain democratic systems. A central conclusion is that it is probably never possible to achieve the same level and quality of democracy in all countries of the world because of the impact of the two ultimate constraining factors (annual mean temperature and national IQ), which are outside conscious human control. We should learn to accept the fact that because of the evolved human diversity, we are bound to live in a world of many kinds of disparities, including inequalities in the quality of democracy and in the possibilities to enjoy similar political rights and civil liberties.”
“Comments on a previous study by Tatu Vanhanen:
Tatu Vanhanen (1997) has conducted a breathtaking study of democracy utilizing an Index of Power Resources (IPR). This index measures the concept described here as the balance of power among strategic actors. According to Vanhanen, where power is more widely dispersed among social actors, democracy is a more likely outcome. He argues from regression analysis on 172 countries from the nineteenth century to the present that his IPR is a better predictor of democracy than GDP per capita.”
Ole Johansen:
Jeg er en som liker å lese vitenskap og lytte til fornuftige vitenskapsfolk – til og med de som jeg er uenig med (Richard Dawkins for eksempel), men når man blander inn IQ inn i en diskusjon om demokratisering og nasjonsbygging – så blir dette teit. IQ er ikke den største faktoren eller et godt argument å legge på bordet i denne diskusjonen. Hvis det er noe så er det å tåkelegge diskusjonen. Jeg syns Torbjørn Røe Isaksen har skrevet en fremragende og interessante artikkel. Som åpner for en fin debatt. Det er uheldig at man ødelegger debatten med å løpe til den klassiske IQ-debatten.
Ellers så er en slik diskusjon for avansert for denne negeren her. Jeg lar dere smartinger (les:hvite) få ta den diskusjonen. Hehe.
PS: Jeg skal ta en titt på den boka der. Takk for anbefalingen!
TRI: Du kan begynne her.
http://www.hurriyet.com.tr/english/domestic/11360374.asp?scr=1
Daniel Pipes har også skrevet endel om mannens verbale meritter
http://www.danielpipes.org/blog/2004/06/erdo287an-turkey-is-not-a-country-where
Strengt tatt blir det et definisjonsspørsmål om hva som er “radikalt” og om man reserverer betegnelsen til voldelige bevegelser.
Men “moderat” er han ialfall ikke.
Mohamed: Du bør komme med noen mere solide argumenter enn at det er “teit” å diskutere om gjennomsnitts-IQ har noe med et lands potensiale for demokrati, hvis du ønsker å bli tatt seriøst.
Både denne artikkel og din artikkel fra september 2009 inneholder tankevekkende refleksjoner rundt temaet demokrati.
Jeg synes vel utviklingen med tydelighet har vist at ikke alle land er modne for demokrati og klarer den vanskelige overgangen til et demokratisk styre.
Dette er i seg selv naturligvis ikke uventet. Det fullt utviklede demokrati er den mest krvende statsform vi har. Langt fra alle land har de nødvendige forutsetninger for å utvikle og pleie denne statsform, som krever den nødvendige demokratiske kultur, utdannelse, økonomisk og sosial
utvikling, organisasjon , disiplin og oppslutning om felles spilleregler.
Du peker med rette på at valg kun er ett av de elementer som hører til demokratiet.Rettferdige valg er grunnplanken i demokratiet, men det å tilhøre gruppen “representative demokratier ” betyr ikke nødvendigvis at de også tilhører den mer eksklusive gruppe som også har et godt styringssett, respekterer MR, har et fungerende rettssystem med institusjoner som fungerer, organisasjons – og talefrihet etc. Med andre
ord : det inkluderende og deltagende demokrati hvor individet blir tatt med på råd og de individuelle rettigheter repektert.
Etter kommunismens fall åpnet det seg muligheter for en ny demokratibølge
og mange trodde at i den nye verden ville demokratiet bli nærmest en permanent faktor.
Slik gikk det altså ikke, og jeg er enig med deg at fremtiden for demokratiet globalt ikke bare er ubetinget lys. Også i Latin Amerika hvor demokratiet faktisk en stund så ut til å ha konsolidert seg, er demokratiet i så å si hele Mellom Amerika truet av nye destabiliserende
utfordringer gjennom narkotika kartellene, som truer den statlige stabilitet og de statlige organers eksistens.
I store deler av verden er nasjonalisme, terror, kriminalitet og religiøs fanatisme en trusel mot den demokratiske utfordring.
Men så har jo heller aldri den menneskelige utvikling primært skjedd gjennom kun de rette linjer.
Spørsmålet er om vi i vår del av verden kan bidra til å fremme en demokratisk utvikling i andre deler av verden.
Jeg tror at svaret fremdeles bør være ja, men at vi samtidig bør ta høyde for at det ofte vil være vanskelig å oppnå det demokratiske ideal i områder og kulturer hvor omstendighetene ikke ligger til rette for det.
Vi bør ikke engasjere oss i ideologiske korstog for demokratiet av den type som neokonservative krefter har oppfordret til enkelte steder. En slik utvikling kan virke destabiliserende.
Men det synes å være et faktum at den demokratiske modell har en force når det gjelder å fremme den folkelige deltakelse i sentrale prosesser, finne løsninger som kan virke samlende, fremme en bredere økonomisk utvikling samt å utvikle statlige institusjoner som er effektive og legitime og hindre maktmisbruk fra despotiske politikere. I et demokrati søker man å finne løsninger hvor institusjonene har et lengre perspektiv
enn de politikere som preger de dagsaktuelle overskrifter, og hvor de politiske aktører er bundet opp av institusjonelle spilleregler.
Det bør heller ikke underslåes, men snarere understrekes at i flere utviklingsland gir det en gevinst å bekjenne seg til demokratiske spilleregler, og at dette gir lettere innpass til den første verden som
mange utviklingsland ønsker å komme nærmere.For enkelte av disse land kan det ofte virke stigmatiserende å ha en politisk praksis som vil krenke
store gruppers rettigheter og deres politisk/økonomisk/sosiale utvikling.
Vi bør på beste måte bidra til å fremme slike “moderne” holdninger i verdenssamfunnet.
Jeg synes videre det er legitimt at vi i vår egen utviklingspolitikk premier de stater som viser vilje til å fremme godt styresett, og at vi inntar de samme holdninger i de multilaterale utviklings- og finansierings institusjoner hvor vi er medlem og har en viss innflytelse.
Men så bør vi ikke være fanatiske i våre holdninger. Vi kan ikke tolerere de massive underrtrykkelser fra makthaverenes side, men bør på¨annen side kunne leve med regimer som har en viss autoritær disiplin og holdning. Dette vil klart bli en vanskelig balansegang.
La meg nevne et annet eksempel. Vi bør klart ta avstand fra korrupsjon som er tyveri fra fellesskapet.Denne holdningen synes også å være på en
viss fremmarsj i enkelte utviklingsland.
På den annen side er det også slik at i mange utviklingsland er det vanlig at eksempelvis presidentkandidater i sine kampanjer bygger sine allianser og at den nye presidents allierte automatisk vil forvente en viss uttelling i det nye regime. Dette er nedarvede spilleregler som man ikke kan avskaffe over natten.
Tilsvarende er det et kjent fenomen at den sentrale hersker/president ofte vil benytte seg av ordninger som stipendier og subsidier for å få hjulene til å gå rundt i de forskjellige provinser hvor hans allierte forventer støtte.
Dette vil ofte være “nødvendig ” i land hvor det er vanskelig å kreve inn skatter.
Det er ingen grunn til å legge skjul på at en fremtidig afghansk løsning vil måtte basere seg meget på slike gamle skikker nedarvet fra de tidligere koloniherrer.
Av hensyn til våre egne skattebetalere og våre demokratiske prosesser vil vi måtte kreve at mottakerene av norsk utviklingsjelp forsøker etter beste
evne å fremme “godt styresett”. Vi mener også at en slik modell også er
en relativ god utviklingsmodell.
Men så bør vi også kanskje også stundom minne oss selv at enkelte skikker og seder som vi i dette land betrakter som unormale, i andre deler av denne verden betraktes som akk så naturlige ting.
Interessant dette med IQ, noen hevder at afrikanske forlkegrupper er mindre intelligente enn andre grupper og da med asiater på topp.. Mulig det, i hvert fall hvis man ser på hvordan samfunnene styres. Men ingen regel uten unntak. Asiatene skal visstnok være de mest intelligente, men styresettene er mer eller mindre diktatoriske.
Veien til demokrati er å ha en mest mulig homogen sammensetning av befolkningen, samt utdanning av hele befolkningen. Og man må da lære de rette tingene på skolen. Kommunistene hadde også skole for hele befolkningen uten at det hjalp noe særlig.
Og det er ikke alltid at høy IQ på enkeltindivider hjelper noe heller. Quisling avla visstnok den beste eksamen i forsvarets skoler som var avlagt til da. Denne kunnskapen brukte han bl.a. til å gi fremmede makter innpass i fædrelandet. Parallellen til hvordan de styrende partiene med såkallte intelligente mennesker i spissen har gitt andre destruktive krefter innpass i fædrelandet etter 1970, på tross av vedtatt invandringsstopp (som riktignok aldri er blitt tatt alvorlig av de samme partiene), er slående. Dette burde mennesker med høy IQ ta meget mer alvorlig enn de har gjor hittil. Konsekvensene på noen tiårs sikt kan bli særdeles antidemokratiske.
Tom
Her et tips om hvordan hvordan våre egne vestlige nasjoner kan forfalle:
http://www.alternativeright.com/main/blogs/untimely-observations/the-last-man-on-film/?utm_source=feedburner&utm_medium=email&utm_campaign=Feed:+AlternativeRight+(Alternative+Right)
Noen mener at vi er vei dit.
Med forbehold,jeg er selv blant disse.
Spørsmålet er feil. Er noen kulturer modne for demokrati, bør det spørres.
A:
Når det kommer til IQ-debatten så finnes det ikke noe bedre beskrivende enn “teit”.
De som er skallemålere og IQ-fanatikere for ta den diskusjonen sammen med eugenikk-tilhengerne. Vi andre som er fornuftige og som har kontakt med virkeligheten diskuterer manglende demokrati og nasjonsbygging på andre og mer relevante premisser. Noe som er relevant i dette tilfelle er det Torbjørn Røe Isaksen tar opp i artikkelen, Rolf O Berg skriver ovenfor og det spørsmålet Tom K kommer med (angående kultur)
Det er mer realistisk og berettiga å diskutere hvorvidt manglende demokrati i utviklingsland er som følge av kultur (særlig den politiske kulturen), tradisjoner, sosio-økonomiske forutsetninger og sosiologiske forklaringsmodeller. Enn å gå rett på hvor store skaller eller hva som er gjennomsnitts IQen til lokalbefolkningen i de respektive nasjonene er.
Det er noe ekkelt med å bruke IQ som en plausibel forklaringsmodell. Den “intelligensen” man snakker om dette tilfelle er den samme som legitimerte vestlig kolonialisme, slavehandelen og økonomisk rovdrift av Afrika og Asia.
Et mer beskrivende ord for den formen av “intelligens” som den hvite mannen har ut ifra sine egne IQ-undersøkelser (siden IQ-undersøkelser kan også være kulturbaserte) kommet fram til er – “ondskapens intelligens”.
Det er helt feil å bruke IQ som mål for demokrati. Men Mohamed tar fullstendig feil når han hevder at iq har noe med den hvite manns kriterier. IQ er evnen til å oppta informasjon for å bruke det til problemløsning.
Ellers var slavehandelen ikke “intelligens basert”, den var kulturellt basert, akkurat som den muslimske slavehandelen som varte i over 1000 år var religions basert. Det er alltids morsomt når muslimer snakker om den transatlantiske slavehandelen som varte i 400 år, mens de tier om den muslimske som varte i over 1000 år.
Typisk hykleri fra den kanten.
Slavehandelen på Afrika er tredelt:
1) Utskiping av slaver fra Vestafrika til “den nye verden”.
2) Den interne slavehandelen i Afrika hvor svarte brukte svarte
som slaver.
3) Slavehandelen i Østafrika og Nordafrika/Middelhavet.
Alle stifter kjennskap til pkt. 1. Det er politisk korrekt å innpode skoleungdom om dette, og særlig fremheve “den hvite manns skyld”. Denne synd og skyld er arvelig, og dagens “hvite” europeere og amerikanere blir med jevne mellomrom minnet på dette og bedt om å gjøre avbigt, bøye nakken og be om unskyldning.
Mange arabere/muslimer stiller seg på linje med dette kravet og forlanger unskyldning også for manglende respekt for islam. Den politisk korrekte verdensforståelse har således delt verden i to sfærer: Den hvite europeiske og nordamerikanske delen bebodd av undertrykkere (og efterkommere av undertrykkere), og den svarte/muslimske delen bebodd av mennesker(og efterkommere) som er undertrykket.
Afrika, blir det hevdet, var en edens have, befolket med lykkelige mennesker, inntil “de hvite” erobret kontinentet og ødela idyllen. Dette er, forkortet, hovedtesen som blir forfektet av alle politisk korrekte, og noen til.
Alle disse hopper over punkt 2 og 3.
Rundt 1850 ble det, f. eks. solgt ca. 50000 slaver årlig på markedet i Zanzibar. Den østafrikanske handelen var svært lukrativ. Sultanen av Oman flyttet hovedstaden til Zanzibar i 1832. Der etablerte han et regime/dynasti som eksisterte frem til 1964.Fra dette området ble mengder av slaver sendt til Arabia, India og Kina.
Jeg tviler sterkt på at afrikanere, arabere, indere, kinesere, og andre, noensinne vil bli avkrevet noen unskyldning.
“Det gir grunn til ettertanke at slaveri har vært så utbredt over hele verden i tusenvis av år, og at forestillingen om at slaveri er dypt uetisk er så ny i historien. Man kan også reflektere over at denne forestillingen faktisk oppsto i Europa”. (Proff. Benedictow ved UiO).
Mohamed: Argumenter som at moderne IQ-tester har noe med skallemålinger å gjøre og fullstendig irrelevante bemerkninger om vestlig slavehandel gjør det lite produktivt å diskutere med deg. Det er målt klare korrelasjoner i vestlige land mellom hvilken sosioøkonomisk status man oppnår og IQ. Og nei, det er få som påstår at IQ er alt.
“Vi vil aldri få en verden hvor alle land er demokratier.”
Særlig. Hvilke land er det som skal bli stående igjen udemokratiske? Nord-Korea? Hva tror du skjer der på et tidspunkt? Hørt om Øst-Tyskland?
Cuba? Folket er drittlei Castro-brødrene. Iran? Folket drittlei der og. Den eneste styreformen folket ikke på et tidspunkt gjør opprør mot, er demokratiet. Derfor er demokratiet den nødvendige sluttstasjon når det gjelder styringsform, og hvorfor skulle det være noe unntak på det? I hvilket land vil folket si: “Nei, vi går for fortsatt diktatur, vi.” Russland? Singapore? Singapore er et temmelig velstående land uten demokrati, og således litt av en anomali. Imidlertid, der også øker kravet på demokrati i styrke.
Midt-Østen? Glem det. Legg merke til entusiasmen rundt selv begrensede demokratiforsøk i f.eks. Kuwait.
Demokratiet kommer, og kommer igjen! For å sitere Pompel og Pilt, fritt. Ikke tro noe annet, din pessimist.
Når det gjelder dette med elitedemokrati, glem det. Selv om 95% av kvinnene i ny-demokratiserte land er stemmekveg for sine menn, er 5 % det ikke! Det hjelper, det. En start, om ikke annet, og verd å ta med seg.
Ja, Karzai er korrupt, inkompetent og upålitelig. Likevel mye bedre enn en diktator. Vestlige land har ikke noe valg, annet enn å innføre skjøre demokratier. Hadde det vært bedre å sette inn en diktator i Afghanistan? Ville NATO og USA blitt populære da? Selvsagt ikke.
Tåkesnakk om at demokrati er ikke alltid det beste, er bare å gjøre seg til nyttig idiot for autoritære ideologier.
Eksemplet med Ahmadinejad er tøys. Han tapte jo i folket! Selv med alle de angivelig uvitende bøndene. Han måtte fikse valget for å “vinne”. Det har de fleste med øyne åpne fått med seg.
Ytringsfrihet er selvsagt det viktigste, uten det inget demokrati. Det kan du imidlertid ikke få hvis du setter inn diktatorer i f.eks. Irak og Afghanistan.
Erik Sandal
Tiltredes,god OG informativ.
To tomler opp.En ide til red. å formalisere dette?
Tror også denne delen av verdenshistorien kan være nyttig for liberalkonservative å bli opplyst om.
Takk.
[...] Røe Isaksen spurte nylig på Minerva om noen land ikke er klare for demokrati. Svaret er åpenbart ja for Afghanistans tilfelle, i det minste med den tidsrammen vi har forholdt [...]
Jens Pettersen: Her har du dårlig peiling.
Har du ikke hørt sangen?
♪ Meget er forskjellig – men det er utenpå ♫
Egner hadde aldri laget sangen hvis det ikke var bevist at ingen er smartere enn andre. At det finnes forskjeller i IQ, det er bare en teori!