Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Barnevernet må være mer enn en garantist for barns rettigheter. De må også få mulighet til å oppfylle voksenrollen.

En kortere versjon av dette innlegget sto på trykk i Fædrelandsvennen 13. august.

Kristiansandsavisen Fædrelandsvennen har i en rekke artikler denne våren satt fokus på forholdene rundt barn og ungdom med atferdsproblemer. Overdosen og dødsfallet til 15 år gamle Ragnhild Embla Helsengreen har satt problematikken rundt det norske barnevern på dagsorden i hele Norge.

Leder av Agder ungdoms- og familiesenter, Bufetat Region Sør (Barne-, ungdoms- og familieetaten) Trond Skjæveland informerte Fædrelandsvennen 28. juli om at han hadde trukket seg fra sin stilling. Tungen på vektskålen var at han opplevde at ”faglige viktige diskusjoner ikke ble tatt på alvor”. Skjæveland pekte på en økt byråkratisering og nedskjæring som årsaker til at han ikke lenger ønsker å fortsette. Skjæringspunktet mellom økonomi, faglig kompetanse og muligheten til å gi ungdom et godt tilbud ble feil. For å tilby ungdom et godt tilbud, trenger man høy faglig kompetanse. Den er ikke gratis. Når denne likningen faller i ubalanse blir det vanskelig å opprettholde et tilfredsstillende tilbud til ungdom og familier som trenger det.

Kan ikke leve av rettigheter alene
I 2004 ble Bufetat etablert. Staten skulle da sørge for at barnevernstilbudet ble likere, og bedre til alle i hele landet. Individets rettigheter ble satt i fokus, og man prioriterte bort individets behov for veiledning fra voksne/fagpersoner. Som ungdom har man mange rettigheter, og disse rettighetene er av stor betydning. Det er likevel viktig å være oppmerksom på at ungdom ikke alltid klarer å vurdere hva deres behov er. En ungdom som er rusavhengig vil benytte seg av retten til å bevege seg fritt ut av institusjonen og til et sted hvor hun kan ruse seg. Det er deres rett. Som fagutdannet voksen ser man at det ungdommen behøver er nærhet, kjærlighet og et sted hvor rus er fraværende. Man trenger ikke være fagutdannet for å forstå at smitteeffekten ved å føre sammen mennesker med samme (u)sunne ønsker og behov er høy.

På samme måte forstår man at ungdom på institusjon som møter andre ungdom med adferdsvansker ofte forsøker narkotika eller planlegger å stikke av. Disse institusjonene må fatte vedtak med god begrunnelse på for eksempel hvorfor to ungdommer ikke kan være på samme rom. At det skal være en høy terskel for å fatte slike vedtak er en selvfølge, men hvis terskelen blir for høy kommer forholdet mellom rettigheter og behov ut av balanse.

I noen tilfeller kan det være nødvendig at fagpersoner overstyrer barnas ønsker og bruker tvang. Denne tvangsbruken må selvsagt være strengt kontrollert og det må hele tiden være et mål at barnet så raskt som mulig skal få mulighet til å bevege seg fritt.

Må gis handlingsrom
Skjæveland mener at en del av de uheldige episodene i barnevernet kunne vært unngått.

”Det blir for meg meningsløst at vi ikke skal ha mulighet til å trekke en ungdom ut av fellesskapet ved behov, med mindre ungdommen selv ønsker det”. Sa han til Fædrelandsvennen i avskjedsintervjuet.

Individets rettigheter er viktig, og ungdommens rettigheter er spesielt viktig. I noen tilfeller er det likevel mulig at fagutdannede voksne bedre kan vurdere ungdommens behov. Og noen ganger går det på tvers av ungdommens rettigheter.

Barnevernet er stilt i en vanskelig posisjon fordi de jobber med følelsesmessig sensitive saker. Det er utfordrende å finne løsninger som passer barn, og deres familier. Det vil derfor alltid være noen som kritiserer dem. Fædrelandsvennen peker på at mange som jobber innen barnevernet ser på arbeidet sitt som meningsfylt, spesielt når tiltak fører til forbedring for ungdommene. Det er viktig å gi fagpersonell nødvendig frihet til å kunne gjøre jobben sin, uten å måtte gå gjennom et statlig byråkratisk skjemavelde. Hvis fagpersoner som er satt til å fylle en oppdrager og omsorgsrolle skal kunne utøve sitt arbeid på en hensiktsmessig måte, må de gis et visst handlingsrom. Dette handlingsrommet må selvsagt være innenfor kontrollerte rammer, men uten et slikt handlingsrom kan ikke barnevernet utføre sin kjerneoppgave: nemlig å fungere som voksne for barn.

• Maria Østerhus Lobo (f. 1982) tar en master i International Political Economy ved University of Warwick og er praktikant i Civita.