Norske journalister er tilsynelatende ikke ute etter sannhet og gjennomtenkte standpunkter, men foretrekker det ukorrekte og tabloide.
En journalist ringer meg. Hun vil ha en vurdering av skadevirkningene av Wikileaks-saken. Jeg stiller, som alltid, og snakker lenge med henne om saken fra en bråkete badestrand. Da bikkja får øye på to rådyr med ustyrlig jaktinstinkt, må jeg legge på og ber henne sende sitatsjekk. Jeg sier til og med at ”du er vel så profesjonell at jeg ikke trenger det”, men ber om det for sikkerhets skyld.
Forslaget til mine sitater kommer på mail. De er unøyaktige og har endel av faktiske feil om en materie som er veldig vanskelig – om forskjellen på en geriljakrig, en krig og en COIN (Counter-insurgency), taktisk versus strategisk nivå i operasjonen. Disse begrepene må holdes fra hverandre og defineres dersom man skal gi noen analyse av saken. Det er ikke lett å analysere komplekse tema pr. telefon fra en strand. Jeg var upresis og hun forsto ikke alt riktig – det trengtes altså absolutt en sitatsjekk. Jeg retter og sender henne sitatene slik de bør være. Internettet forsvinner og med den mine rettinger; jeg er ved den ytterste nøgne ø på ferie, og må skrive alt om igjen. Men formidling er viktig, så jeg gjør det.
Men akk, hvilken bortkastet time! Hun svarer med å sende meg tilbake sine opprinnelige forslag, de som er tabloide og ukorrekte. Jeg svarer at jeg insisterer på å rette dem; jeg skal ikke siteres på at for eksempel tyske politikere er ”hysterisk” redde for å snakke om krig. Jeg er opptatt av mest mulig korrekt analyse; for hva er ellers poenget med å intervjue eksperter? Da kan man jo heller spørre ’Olga i svingen’ hva hun mener om krigføringen i Afghanistan.
Jeg insisterer på mine rettede sitater, og da kommer et enda mer overraskende svar. Journalisten skriver: ”Jeg kan imidlertid ikke akseptere den grunnleggende omskrivingen av sitatene, og kommer derfor ikke til å bruke sitater fra deg på trykk.” (Per e-post 29.7.2010).
Hun vil altså ikke ha mine rettede sitater – som jeg har suveren rett til å endre på – kun sitt eget tabloide og ukorrekte forslag, og når hun ikke får det, dropper hun hele intervjuet. Hun ville at jeg skulle kalle Merkel ”hysterisk” fordi det var mer ”leservennlig” enn mine formuleringer om tysk unnfallenhet i Afghanistan-politikken. Det sier mye.
Dette er dessverre et eksempel på generelle tendenser i forholdet mellom fagperson og journalist. Jeg har opplevd dette i mindre format før: Journalisten vil ha noe lettlest og tabloid og leter etter en ekspert som kan brukes. Interessen er tydeligvis ikke sannhet i form av mest mulig korrekthet; men dette er min forpliktelse og hele basisen for å bidra fra ekspertens side. Så presses man mot tabloide formuleringer og så spisse svar at de er intetsigende.
Den akademiske forpliktelse og samfunnsoppdrag handler om faglig etterrettelighet, og dette må journalisten respektere. Fagfolk som bes om analyser av mediene skal ikke forsøkes presset inn i tabloide og omtrentlige formuleringer. Dette er ikke popularisering, men fordumming. Hvis ikke mediene vil akseptere at det kreves et visst nivå med henhold til klarhet og konsishet når fagfolk skal formidle, blir det umulig å formidle noe som helst. Jeg opplever klart at folk vil ha ordentlig opplysning; mer kunnskap; det motsatte av det lettvinte. Men jeg ser en tendens til at journalister ikke vil ha faglig konsise utsagn fordi de ikke gir konflikt og sensasjon. De fleste er mer profesjonelle enn mitt sommerbekjentskap her, men det gjør ikke nødvendigvis saken bedre.
For er det ikke et hovedproblem at eksperten vil ha konsise formuleringer med nok plass til å forklare noe ordentlig og forsvarlig, mens journalisten vil ha motsetninger, konflikter, tabloide utsagn som er spisset mest mulig? I utenlandsk presse, inkludert dansk og svensk, er det langt mer plass til hele setninger og mye mer aksept for akademisk uttrykksform enn i norske medier. Ta en titt på Svenska Dagbladet eller Berlingske.
- Janne Haaland-Matlary (f. 1957) er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.
Bra skrevet. Personlig synes jeg du burde navngi både avis og journalist, så kanskje vi kunne ha fått en skikkelig debatt på dette her noe lik den vi hadde etter hjernevask programmene.
Jeg gremmes daglig over den kloakken norske journalister klarer å få på trykk her i landet, og jeg slutter aldrig å bli forundret over mangel på kunnskap om det de skriver. Naturligvis kan ikke journalister være eksperter på alt, men med internet har de ingen grunn til å ikke gjøre hjemmeleksa si.
Jeg er selvsagt helt enig i at feil og unøyaktigheter må rettes opp. Når det er sagt, mangler denne saken og kommentaren tilstrekkelig eleganse, når en skribent og kritiker som Haaland-Matlary, en av de mest brukte og trykte fagpersoner i Norge (innenfor flere samfunnsområder, klager over å ikke ha kommet til orde.
Jeg synes dessuten at grunnlaget for analysen er spinkel, når ett intervju og en journalist utgjør det empiriske grunnlaget, i tillegg til en generell anelse om “norske journalister”s faglige integritet. Og det i en kritikk som nettopp tar mål av å ramme norsk journalistikks trange rammer for faglige og koherente resonnementer og akademia.
Det kan saktens hende at du selv har bommet på oppgaven, ettersom du innledningsvis forteller at du har blitt bedt om å kommentere lekkasjene i WikiLeaks, for deretter å konstantere at “Da kan man jo heller spørre ’Olga i svingen’ hva hun mener om krigføringen i Afghanistan.” Hva skulle du kommentere?
Det var trolig grunnlag for kritikk av journalisten i dette tilfellet. Men i mine øyne er det først og fremst kritikeren som står avkledd tilbake, og som rammes hardest av påstanden om manglende faglighet.
[...] This post was mentioned on Twitter by Pål Hivand, Aslak Raanes. Aslak Raanes said: RT @PalHivand: Haaland-Matlary slakter norsk presse. Jeg forsvarer den i en kommentar her http://cot.ag/9AcTqi [...]
Hvorfor skriver Pål Hivand at Matlary klager over ikke å ha kommet til orde? Det er da vitterlig ikke det denne artikkelen handler om, men at journalisten ønsker at intervjuobjektet skal formulere seg mer tabloid enn hun er villig til.
Jeg skrev det jeg skrev nettopp fordi det verken refereres til journalist eller artikkel i kritikken, slik at vi faktisk ikke vet hvilken artikkel eller eksakt hva som skulle kommenteres. I så måte er det altså ikke utenkelig at journalisten faktisk fant andre som kommenterte saken bedre?
Haaland-Matlary gjør da vitterlig et poeng av at hennes uttalelser ikke kom på trykk. Heldigvis for henne, ettersom de ikke representerte hennes meninger. Men det kan jo også hende at journalisten mente kommentarene da ble irrelevante for hva saken omhandlet, Wikileaks eller Krigen i Afghanistan eller hva nå temaet var.
Snoen omgår jo selve hovedkritikken her: generell misnøye over norske medier basert på en påstått representativ hendelse på en ikke navngitt journalist i en ikke navngitt publikasjon, med rot i en artikkel vi ikke vet innholdet i.
Det burde være god latin å etterlyse de krav til skikkelighet hos kritikeren, som kritikeren anklager journalisten for å omgå.
Og nei Snoen, artikkelen handler ikke om “journalisten”, den handler om journalistER, slik innledningen i artikkelen klart slår fast. JournalistEN tjener bare som eksemplifiserende dokumentasjon for konklusjonen om norske medier generelt.
Jeg er enig med Pål Hivand her. Denne journalisten er et enkeltstående eksempel og meg bekjent ikke standarden for norske journalister. Matlary blir også, såvidt jeg minnes, normalt sitert på en seriøs måte.
Jeg ser dette innlegget mer som en frustrasjonsutblåsning etter kontakt med en uprofesojell journalist.
[...] This post was mentioned on Twitter by Stig Ove Voll and Sten Magne Berglund, John-Arne Nyland. John-Arne Nyland said: Fordummet og forkortet « minerva http://t.co/1H5hY2e [...]
Cashja “Denne journalisten er et enkeltstående eksempel og meg bekjent ikke standarden for norske journalister”
Leser man mer en norske aviser, vil man fort se at norsk journalistikk er lavmål.
Journalist er heller ikke en beskyttet tittel og det er mye rart gjennom årenes løp som har klart å åle seg inn i norske redaksjoner med lav integritet og sensasjonsjag som varemerke
Pål Hivand har nok ikke lest innlegget godt nok. Haaland Matlary bruker et selvopplevd eksempel som illustrasjon på noe hun har opplevd flere ganger. Siden det er usannsynlig at hun er den eneste eksperten som får en slik behandling, er det ikke urimelig å påstå at dette gjelder flere enn én journalist.
Videre er hans kommentar om at Haaland Matlary skulle ha bommet på oppgaven uforståelig. Hvis journalister ikke ønsker ekspertens krav til stringens; hva er da meningen med å bruke eksperter? Da kan en like gjerne bruke “Olga i svingen” (=en person uten fagkunnskap).
Jeg er enig med Haaland-Matlary i denne saken.
Det er like vanskelig aa dokumentere skikkelig at danske og engelske aviser er bedre enn de norske som aa “bevise” at gul er en penere farve enn orange, men mitt inntrykk er desverre likevel at norsk journalistikk er skrevet av folk som ikke kan skrive, for folk man sannsynligvis antar ikke kan lese.
Jeg er helt og holdent enig med Pål Hivand og Cashja.
Det finnes ikke noe empirisk holdepunkt i det Haaland-Matlary skriver som kan være med å fremme den konklusjonen hun prøver å trekke – “norske journalisters….”. Når man skriver norske journalister i flertall – som Haaland-Matlary gjør så forventer man at det skal være en stor masse av mennesker eller empirisk tyngde i det man vil komme med. Et enkelt eksempel er ikke nok…
PS: Slutt å innta en slik elitistisk holdning til den vanlige mannen og kvinnen på gata (jamfør “Olga i svingen”). Man trenger ikke å være en ekspert eller rakettforsker for å skjønne at krigen i Afghanistan er et feilgrep.
Ja for all del, journalisten burde bare ha laget en “fem på gata” reportasje men når journalisten likevel velger å ringe Janne H Matlary så må hun skjønne at hun får en akademisk analyse av problemstillingen. Og artikkelen bygger ikke kun på en hendelse selv om dem nevnte hendelsen åpenbart var et mer ekstremt tilfelle som brukes for å illustrere et bredere poeng. Det skrives ganske klart;
“Men jeg ser en tendens til at journalister ikke vil ha faglig konsise utsagn fordi de ikke gir konflikt og sensasjon. De fleste er mer profesjonelle enn mitt sommerbekjentskap her, men det gjør ikke nødvendigvis saken bedre.”
Dette betyr vel at “jeg”, dvs Janne H Matlary, ser en tendens til konflikt og sensasjonsjournalistikk basert på sin samlede erfaring med journalister og ikke bare dette ene tilfellet. Og da er det vel legitimt å skrive om det i en spalte?.
Ellers mistenker jeg at flere av de som legger inn kommentarer gjør seg dumme for kveruleringens skyld, f.eks skriver Pål Hivand:
“Det kan saktens hende at du selv har bommet på oppgaven, ettersom du innledningsvis forteller at du har blitt bedt om å kommentere lekkasjene i WikiLeaks, for deretter å konstantere at “Da kan man jo heller spørre ’Olga i svingen’ hva hun mener om krigføringen i Afghanistan.” Hva skulle du kommentere?”
For å bruke Mohameds uttrykk, du trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at Janne H Matlary ble bedt om å kommentere krigføringen i Afghanistan i lys av opplysningene fra lekkasjene i WikiLeaks.
Jeg syntes du er “snill” som skåner journalisten fra å bli nevnt med navn. De fleste journalister ville ikke vært like snill mot deg, hadde deres roller vært byttet om.
Du trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at krigen i Afghanistan var og er et feilgrep, nei, men du trenger en smule faglig tyngde for å forstå hvorfor den var et feilgrep.
Det er en stor forskjell mellom det å forstå at noe har en tilstand eller situasjon og å forstå hvorfor den har oppstått. Slik broket semantikk ligger nokså nært opptil intellektuell uærlighet, siden det igjen blir vanskelig for den tilfeldige leser å se hva som ligger bak utsagnet — for dem virker det rimelig, og sammen med en anklage om elitisme blir det godt grunnlag for å avfeie “eksperten” som keiseren uten klær.
La oss ikke glemme at avisenes oppgave, i tråd med “shareholder rather than stakeholder value creation”, er å selge annonser mot en lesergruppe og presentere stoff som tiltaler de lesergruppene annonsørene ønsker å treffe og samtidig sørge for at stoffet ikke reflekterer negativt på annonsørenes bedrifter, produkter eller investeringer.
Den individuelle journalist har kanhende mer integritet enn selve avisen som systemisk enhet, men mønsteret forplanter seg fra heller enn mot sentrum — avisen som helhet er fortsatt en problematisk diskursforvalter og informasjonsformidler.
Hr Pål Hivand. JEG som vanlig kontordame, har i ALLE de siste ti-år ergret meg over journalistene i de tabloide avisene Aftenposten, VG og Dagbladet. Jeg har lest dem slik at de i det store og det hele taler EN sides sak. Venstresiden. Det er ikke mye plass for nyanser. Man trenger verken høyere høyskole, eller lange studier for å bruke sunnt bondevett. Det er tydelig at vi SER med forskjellige øyne, og mange ganger føler jeg det er KLIN UMULIG å nå frem til hverandre venstre-siden og den konservative høyre-siden. Kanskje det rett og slett ER umulig. Tankeprosesser er en interessant ting. Noen henter sine tanker fra systemer, andre fra politiske forbilder som f eks Marx, Engels, eller verre Stalin, Pol Pot osv. Så har man de kristentroende som former sine tanker etter Bibelen og Jesus Kristus, som er verdens snilleste mann. SER DU at det MÅ bli forskjeller på tanker utfra hvor vi henter dem og formes av dem. Derfor vil vi med SÅ forskjellig utgangspunkt for våre tanker ALDRI kunne forenes. Jeg sier det så svulstig at det må en åndelig dimensjon til, men det er en annen diskusjon og passer ikke inn akkurat her.
Men tilbake til journalistikken. Når vi erfarer at over 80 (eller kanskje er det 90) prosent av journalist-standen er venstre-orienterter så er det klinkende klart at vi også får stoff som iallefall IKKE representerer den kristenkonservative høyre-siden, og de som hører inn under den sistnevnte kategori har da i rettferdighetens navn OGSÅ krav på å bli hørt og fått satt sine kjerne-saker på trykk, eller…..
Vi ER hva vi tenker. Journalisten som intervjuet Matlary kan jeg GARANTERE – selvom jeg ikke vet – er venstre-orientert. Bare å LESE hva hun skriver – sier seg selv. Tenk litt over dette. Med hilsen fra fru pensjonert kontordame, som ivrig følger med i samfunnsdebatten.
Må lure på om Pål Hivand her kun kverulerer med vilje.
Matlarys artikkel belyser et problem i norsk presse: At man ofte opplever uvilje mot å ha grundige analyser, og en evindelig hang til å presentere saker med en “vinkling” – noe som ofte betyr vulgariserte, tabloide forenklinger.
Alle som har arbeidet grundig med saker, for så å lese pressens fremstilling av saken vil kjenne seg igjen i dette. (Det betyr selvsagt ikke at alle journalister er vulgære og dumme – det er flere gode journalister i Norge som gjør et godt arbeid, men det er dessverre også mye riktig i Matlarys beskrivelse).
Å lese f.eks Daily Telegraph eller SvD tar fort over en time. De fleste norske aviser har man lest fra “perm til perm” på 20 minutter. Kunne ønske at norske aviser i større grad tok sine lesere (og journalister) på alvor, og tok sjansen på å presentere mere kvalitetsjournalistikk.
..
Kunne forøvrig ønsket at Janne HM kunne skrive hvem journalisten i artikkelen er. Jeg vil tippe på at det er en Dagbla’journalist.
Jeg ser at debatten om forholdet ekspert-journalist går med stor intensitet, og at mange vil vite hvilken avis journalisten kom fra og gjerne journalistens navn. Avisen er Morgenbladet, men journalistens navn velger jeg å holde anonymt fordi det viste seg at hun var sommervikar, og derfor kan unnskyldes i noen grad for å være så uprofesjonell – dersom man legger godviljen til, som jeg velger å gjøre. Likevel må vi alle forvente at alle som jobber som journalister og opptrer på vegne av en avis, skal behandles likt, som profesjonelle i faget. Men jeg lar det altså være opp til henne å identifisere seg og delta i debatten.
Med hilsen Janne H Matlary
Nei, Matlarys erfaring er ikke overraskende. Det er helt sikkert mange andre som har gjort samme erfaringen, men da er det i mange tilfelle kommet på trykk. Som Toril Born skriver ovenfor, er dette en konsekvens av at Allern-utdannede folk på journalisthøgskolen får høre ting de ikke liker. Og da pynter de på det i stedet eller lar være å trykke det. Sannheten er de ikke så veldig interessert i. Kun sin egen “korrekte” mening.
Dette er mest tydelig i Midt-Østen-dekningen. Når Fosse og Gilbert blir brukt som offentlige sannhetsvitner uten motforestillinger, blir det helt patetisk. Alle som leser litt på internett, vet at Hamas gjemte seg i bygninger som inneholdt sykehus og andre offentlige institusjoner. Likedan var det med ammunisjon og sprengstofflagre. Men dette visste de to nevnte herrer selvsagt ingenting om? De bare rapporterte hva de så (dvs det som passet til formålet vha NRK). Alle vet at sannheten er en krigs første offer, men slik var det visst ikke i Gaza. Der viste NRK kun sannheten?
Selv om forhenværende “superkommunister” ansatt i alle landets ledende aviser som f.eks. Aftenposten, Dagbladet og også Morgenbladet, hardnakket hevder det motsatte, tror jeg ikke et øyeblikk at de har lagt fra seg det gamle tankegodset. Det har bare fått en ny innpakning. Derfor er nyhetesreportasjene til avisene og NRK blitt mer og mer motbydelige.
Interessant diskusjon, som har utgangspunkt i en merkelig praksis i norsk presse der vi lar intervjuobjektene korrigere seg selv i etterkant. Matlary skriver “Hun vil altså ikke ha mine rettede sitater – som jeg har suveren rett til å endre på (…)”. Hvis det framgår tydelig i starten av samtalen at den er et intervju, og at det skal på trykk, har ikke journalisten noen forpliktelse til å la intervjuobjektet endre sine sitater i ettertid.
Jf Vær varsom-plakatens 3.7-3.8: “Pressen har plikt til å gjengi meningsinnholdet i det som brukes av intervjuobjektets uttalelser. Direkte sitater skal gjengis presist.
3.8. Endring av avgitte uttalelser bør begrenses til korrigering av faktiske feil. (…)”
Jeg betviler ikke at Matlary i denne konkrete saken var feilsitert og av den grunn hadde rett til å endre sitatet. Men endringen må altså være i forhold til hva man har sagt i det opprinnelige intervjuet, og IKKE finpussing av egne resonnement for å framstå bedre i opinionen. Det er selvsagt mulig å si til journalisten at “jeg glemte å nevne i sted…” eller “jeg var upresis i sted, dette er hva jeg egentlig mener…”, men intervjuobjektet kan ikke kreve at journalisten skal utelate noe fra den opprinnelige samtalen – igjen forutsatt at det er tydelig for begge parter at man er i en intervjusituasjon som vil ende i et publisert materiale.
En sitatsjekk er nettopp det – en sjekk den intervjuede kan foreta for å se at journalisten gjengir samtalen korrekt. Det er ikke en revisjon der intervjuobjektet skal legge til og trekke fra etter eget forgodtbefinnende.
Et kort svar fra Morgenbladet: Etter denne episoden snakket sjefredaktør Alf van der Hagen lenge med Matlary og vi beklaget det som burde beklages. Selv om vi ikke er enig i hele hennes fremstilling ovenfor, mener vi at vi har gjort opp og avsluttet saken, noe Matlary tydeligvis ikke har, og det synes vi er overraskende. Hilsen LL, redaktør i Morgenbladet.
Det underlige i Norge er at en journalists notatblokk ansees av mange redaksjoner som fullgod dekning for at et sitat er korrekt. Dette problemet hadde latt seg enkelt løse med å benytte seg av opptager i tillegg, men denne teknologiske nyvinningen ser fortsatt ut til å slite med å vinne innpass i norske medier.
Matlary overrasker positivt ved å delta i kommentarfeltet – kjempebra. Det bidrar kanskje til at flere ønsker å delta i debatten med kvalifiserte kommentarer, fordi de vet at de blir sett/lest av artikkelforfatterene. Kudos til deg, Janne!
Det er jo unektelig morsomt at Morgenbladet synes det er overraskende at Matlary “tydeligvis” ikke har gjort seg ferdig med saken. Fordi det har jo Morgenbladet. Nuvel … Som om det er et argument (tabloid-)pressen normalt godtar hos sine ofre! Her blir Morgenbladet tatt ettertrykkelig fordi avisen ikke vil være redelig i sin journalistikk, og heller dropper ekspertuttalelsene når de ikke tabloide nok. Og så blir de snurt og fornærmet fordi deres egen uetterettelighet blir gjenstand for offentlig debatt! Nei stakkar!
Og: mon tro hva andre ekpserter aom evt. uttalte seg i saken, tenker om dette nå. Var de tablode nok for Morgenbladet?)
Ut fra det Matlary skriver, så virker det som om hun prøvde å omformulere seg og da er det 100 % riktig av journalisten å avvise å ta det med. Har du først sagt det, så må du kunne stå for det, spesielt når man er en dreven ekspert og har vært hundrevis av ganger på TV. Jeg får inntrykk av at Janne synes sitatene var riktig, men at hun i mellomtiden hadde ombestemt seg og ville trekke tilbake utsagnet om at Merkel er hysterisk.
Redaktør LL skrev: “Vi beklaget det som burde beklages” Hva var det da?