I fremtiden vil staten være mer aktiv som regulator og tilrettelegger, men mindre aktiv på viktige områder som skole, helse og pensjoner.
Finanskrisen og den relaterte gjeldskrisen vil forandre kapitalismen. Antakelsene om hvordan er mange, og så langt blir gode spådommer raskt gjort til skamme. Økt statlig aktivitet i Keynes’ ånd virket for kort tid siden sannsynlig, i dag langt mindre så. En rask tilbakevending til de siste tiårenes dereguleringsdiskusjon (om ikke alltid -praksis) synes heller ikke nært forestående.
De siste årenes utvikling har gitt argumenter både for og mot statlig inngripen i økonomien. På den ene side er det blitt klart at velfungerende markeder er helt avhengige av gode rammebetingelser og infrastruktur levert av myndighetene. Alle er enige om nødvendigheten av gode tvisteløsningsmekanismer og beskyttelse av eiendomsrett, men i tillegg kreves noe mer, som man kanskje kan kalle spilleregler eller reguleringer. Det virker til å være spesielt viktig innen finansbransjen, på grunn av dens tendens til ustabilitet.
På den annen side – og dette er selvsagt problemet med reguleringene – har finanskrisen bevist en gang for alle at politikere, regulatorer og akademikere sjelden vet bedre enn de økonomiske aktørene selv. Selv ikke de åpenbare feil og mangler ved systemet vi har sett, ble oppdaget tidsnok. To år etter at de endelig ble oppdaget, er man ikke kommet nærmere noen omforent løsning på problemene.
Dermed har vi havnet i en situasjon der vi vet vi trenger bedre fungerende spilleregler, samtidig som vi har en velutviklet skepsis til dem som skal bestemme dem. Dessuten er det økonomiske handlingsrommet trangere enn på lenge. Kanskje er det, delvis, en endring til det bedre: Vi kan nå få myndigheter som konsentrerer seg om det de må gjøre, på bekostning av alt de tidligere kunne gjøre.
For det har nesten ikke vært grenser for gode ideer om hva myndighetene kunne gjøre, enten det var barnepass, pensjoner, hedgefondreguleringer eller kulturhus. Den tid er nå over, siden årene fremover vil preges av kutt, eller i det minste moderasjon, snarere enn velferdsstatens stadige utvidelse. Det vil kunne bidra til at også velferdsstaten gjør mindre av det den til nå har kunnet – evig flere goder til en stadig mer velstående middelklasse – til fordel for økt konsentrasjon om det som bør være velferdsstatens viktigste oppgave, nemlig ansvar for dem som trenger det mest. Gjør man det riktig, kan det endog innebære både økt valgfrihet og mer bærekraftig finansiering for fremtiden.
Slik kan, som Anatole Kaletsky formulerer det, ”Kapitalisme 4.0” innebære økt tro på aktive, kompetente myndigheter, samtidig som det offentliges ansvar på flere viktige områder gjøres mindre. Alt i alt ville det være en endring til det bedre.
- Marius Doksheim (f. 1983) er rådgiver i Civita.
Hva har skjedd med Minerva? Har alle plutselig blitt kåte på kapitalismen eller? Cui bono? Det popper opp artikler om kapitalismen ditten og datten.
Eller kanskje Civita har kuppet stedet?
Er det egentlig noen selvmotsigelse mellom å satse på de svake og middelklassen? Er det ikke heller slik at de fattige har det best i nettopp de landene hvor middelklassen også mottar flest velferdsgoder? Det som felte den klassiske liberalismen var jo slettes ikke at de fattige hadde det ille, men at for store grupper følte at systemet var for dominert av de rike og for ustabilt/usikkert. Virker på meg som om liberalister idag ønsker å gjenta akkurat de samme feilene som liberalister har gjort tidligere. Slik sett er jo østasiatiske konservative mye smartere. De har gjennom statlig intervensjon i markedet ihvertfall frem til nå(i Japan går det ikke så bra lenger) stort sett klart å spare middelklassen for kapitalismens negative konsekvenser, og da blir interessen for sosialdemokrati heller liten. Det er også derfor liberalismen aldri vil lykkes over tid. Fordi de nekter å inngå de praktiske kompromisser og tilpasninger man trenger å gjøre for å holde på oppslutningen over tid.
Det som er veldig interessant er jo at man i disse artiklene aldri nevner den egentlige grunnen for pensjonsproblemene, alt for lave fødselstall i de rike landene! Partier som norske Høyre svarer heller på det problemet med å kutte offentlige subsidier til kunstig befruktning… Egentlig bare et bevis på at klassiske politiske partier på venstre og høyrefløyen egentlig er opptatt av attenhundretallets problemer heller enn dette århundrets problemer.
Har ikke helt forstått hvorfor det å skru opp folketrygda til akseptabelt nivå er dårligere samfunnsøkonomi enn å overlate pensjon og pensjonshandel til tusenvis av bedrifter hundretusener av privatpersoner som med jevne mellomrom må bruke tid (=penger) på å konferere 10-15 private pensjonsleverandører for å sjekke om de produktene disse tilbyr og har puttet inn i hvert sitt spesialsydde IT-system (som altså løser samme oppgave – pensjon) er “konkurransedyktige”.
Ja hadde det ikke vært enklere, biligere og lettere å forstå om rett og slett folketrygda var god nok.
Jeg setter kryss i taket. Dette tror jeg er første gang jeg er enig med Brumlebass!! Det samme spørsmålet har jeg stilt meg mange ganger. Flere ganger i året ramler det ned brev i postkassa med “oversikt” over pensjons ett eller annet som egentlig ikke sier meg så mye. Hvor mye enklere ville det ikke vært om de pengene de fikk gikk til folketrygden og så fikk vi dem igjen på et seinere tidspunkt?
Så enkelt, likevel åpenbart så vanskelig!?
Man bør riktignok ha en ekstra kraftig krystallkule skal man kunne forutse
på hvilke områder staten i fremtiden vil være mest aktiv. Dette vil kunne avhenge av utviklingstendenser som vil kunne inntreffe på den politiske arena relativt raskt og kreve en tilsvarende rask respons.
Men jeg er uten tvil enig med deg at de fremtidige økonomiske konjunkturer
vil tilsi en større grad av statlig tilbakeholdenhet og måtehold , og at dette også vil gjelde for Norge. Ingen stat er en øy i seg selv.
Desto viktigere vil det være at det politiske system vil kunne klare å enes om en prioriteringsliste som det er håp om det kan bli noenlunde enighet om.
Du sier at finans/gjeldskrisen vil forandre kapitalismen.
Jeg er enig i at disse begivenheter uten tvil vil få en innvirkning på enkelte av de modaliteter kapitalismen arbeider under, men jeg vil neppe tro at det er en grunnleggende endring vi vil stå overfor.
Fremfor alt vil det være tvingende nødvendig igjen å vurdere kritisk enkelte aspekter av finansnæringen.
I ettertid er det bortimot naturstridig å måtte konstatere at finanskrisen i USA fikk anledning til å utarte på den måten den gjorde uten at noen voktere ropte i gevær.
Lave renter og pengerikelighet koblet sammen med statspålagte føringer om investeringer i nabostrøk og krav om hver mann sin bolig gjorde at
de relevante boligbanker lånte ut penger til folk som neppe var solvente.
En boligboble førte til den merkelige og skjebnesvangre utvikling med kreative og tvilsomme verdipapir derivater basert på råtne lån og pakket pent inn i glanspapir. Disse derivat papirer var utenfor enhver kontroll og eksempelvis aldri notert på verdibørser – hvilket kunne ha forhindret
det krakk som fulgte. Ledende amerikanske finanspolitikere uttalte seg som om disse papirer var like gode som de grønneste dollarsedler og de mest gyldne aksjer. Det mest skremmende var vel kanskje at mange har trodd på hva de selv sa, og at treet ville vokse inn i himmelen.
Jeg vet ikke om denne krisen kom av mangel på reguleringer eller hva.
Men uten tvil bidro offentlige føringer til at bankene ble oppmuntret til å overeksponere seg i markedet.
Fremfor alt vil jeg anta at krisen kom av at de førende personer i markedet og sentrale finanspolitikere mistet både vurderingsevnen og retningen ,og gikk inn i en beslutningskarusell som endte i forferdelse.
For kapitalismen gjelder det nå å rette opp den tillitskrise som har oppstått i markedet og å innføre de skrevne og uskrevne regler som må gjelde for at en lignende krise ikke oppstår på nytt. ( selv om periodiske kriser neppe er å undgå i en kapitalistisk orientert økonomi)
Saken har imidlertid også en moralsk side. Det har neppe bare vært oppbyggelig å være vitne til at statlige hjelpepakker i milliard klassen
har reddet finansfolk som gjennom egne feil disposisjoner har havnet i ulykken-. “Too big to fail ” ble det sagt.
Men det kan da umulig være slik at finansfolk kan sanke inn milliarder i de såkalte gode tider, mens regningen for de dårlige disposisjoner sendes samfunnet , stat og skattebetalere til godhetsfull utbetaling ?