Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Hardanger-saken viser at følelser spiller en alt for stor rolle i norsk offentlighet, og at mange ikke klarer å skille mellom miljøvern og kitschete, naturromantisk nostalgi. Men kanskje er det på tide å gi romantikerne det de vil ha?

Det er sannelig ikke lett å være miljøengasjert. Av og til støter jeg på påstander om at kuer står for en større del av forurensningen i dette landet enn bilene gjør. Forhåpentlig er det ikke sant, for hva kan man i så fall gjøre? I miljøbevissthetens tidsalder finnes det biler som kan tankes opp med hydrogen, men prøver du å gjøre det samme med en ku, vil den antakelig bare stige til værs og seile forbi stuevinduet ditt som på et maleri av Chagall eller Salvador Dali.

Ikke i min bakgård
Men noe kan vi gjøre: satse på mer miljøvennlige energikilder. Bare så synd at renere og bedre energikilder nær sagt uten unntak støter på massiv, folkelig motstand. I ”Himmelblå” ble idyllen på Ylvingen truet av ”vindmøllan”, som ble fremstilt som en stålblank, surrende og summende invasjonshær som skulle ta øya i sin besittelse. Nyheten om at vindkraftprosjektet var skrinlagt førte da også til gledesutbrudd man knapt har sett maken til her til lands de siste 65 årene. Fiksjonen ligger her sjenerende nær opp til virkeligheten; vindkraftprosjekter utløser regelmessig en refleks som kalles NIMBY – Not in my Back Yard. Vindmøller er stygge og støyende – punktum. Og en trussel mot fuglene. Punktum nok en gang. Så får det være det samme at de truede fuglene i mange tilfeller vil være de samme måkene og duene som folk sliter med å bli kvitt. Så får det være det samme at gamle dagers kornmøller, som saklig sett er langt mer støyende og iøynefallende enn våre dagers slanke stålkonstruksjoner, regnes som pittoreske turistattraksjoner.

Det samme gjelder vannkraften. Alta og Mardøla er blitt ikoniske symboler på den heroiske kampen for å verne om naturverdier. Alta-striden førte til det som sannsynligvis er de mest omfattende massearrestasjonene i norsk historie, og beriket statskassen med 5 millioner kroner i bøteinntekter.  Og det siste er altså kraftutbyggingen i Hardanger. Mens ungdomsråd ( hvem hadde hørt om dem tidligere?) har fått en slags rikspolitisk definisjonsmakt, og mastemotstanderne ser ut til å ha vunnet striden simpelthen ved å vinne kampen om språket  (for hva svarer man egentlig på spørsmålet ”er du for eller mot monstermaster”?) ser den lokale opinionen ut til å ha fått drahjelp fra en vesentlig del av den nasjonale; 55, 7 av de spurte i en meningsmåling utført for VG sa de var imot prosjektet. På Vestlandet stuper dessuten oppslutningen om kraftpartiet Ap som strømprisene etter en nedbørrik sommer.

Miljøvern?
Slike stemningsbølger kalles gjerne ”miljøengasjement” – et ord som glir motstandsløst over tungen hver gang et stykke ”urørt” natur skal vernes mot menneskelige inngrep. Ser man nærmere på det, endrer bildet seg. Utbyggingen i Hardanger møtes med argumenter om at turistnæringen blir skadelidende, og under Alta-konflikten var det laksefisket og elvens verdi som rekreasjonsområde som sto i fokus. Dette handler ikke om å verne ”naturen”, men om å beskytte visse former for menneskelig utnyttelse av naturressursene. Når folkeaksjonen mot en mulig vindkraftutbygging i Gulen i Sogn og Fjordane begrunner sin skepsis med hensynet til naturmiljø, kulturminner, rekreasjon og – hold dere fast – hyttebygging, er det grunn til å spørre seg hvor mange etisk tvilsomme særinteresser som kan eller bør få plass under den tilsynelatende  moralsk uangripelige paraplybetegnelsen ”miljøvern.” (Det mer prosaiske ”landskapsvern” vil saklig sett være mer passende, men samtidig nedskrive den etiske troverdighetskapitalen ganske kraftig.)

Så har man natur-romantikernes ultima ratio – ideen om naturens egenverdi. Da Alta-sriden sto på, kunne vi høre om ”verneverdige” planter som ville gå tapt. Rovdyr skal beskyttes fordi de” hører til” i vår fauna. Mardøla skulle vernes for fremtidige generasjoner – og så videre. Men også her er det det menneskelige perspektiv som står i sentrum. Det er bare mennesker som kan definere noe som verneverdig, eller bestemme om noe hører til her eller der – den sjelløse naturen kjenner ingen slike begreper eller verdier. ”Låt dom få leva, dom är ju så sköna!” heter det i Evert Taubes naivt antroposentriske visetekst. Men det er vi som bestemmer at naturens dyr og planter er ”sköna.” Den logiske implikasjonen er at det er greit å rasere naturen, hvis og når vi kommer til at den ikke er så ”skön” likevel. Ideen om vern av naturen kan bare eksistere innenfor det menneskelige tankeunivers, og har sin egen motsetning som premiss.

Kort sagt: Vi har et forvalteransvar vi ikke kan løpe fra. Mennesket kan ikke leve i naturen uten å gripe inn i og manipulere den. Den ”urørte” natur finnes bare der det ikke finnes mennesker. Postkort-romantiske drømmer om fosser og fjell er ikke naturvern, like lite som det kan kalles naturvern når politisk vedtatte, radiomerkede rovdyrbestander farter omkring under statlig overoppsyn innenfor sine byråkratisk tildelte revirområder. Drømmen om det ”urørte” ender opp som en drøm om å rekonstruere en natur der vi lever, men uten å sette spor etter oss  – en fortid som aldri var.

”Kokager, Norskhed og Sigselvnokhed”
Vi trenger en erkjennelse av dette: Mennesket må ta ansvar for sine inngrep i naturen, ikke benekte dem. Vi trenger en forståelse av at målet er en utvikling som sikrer bærekraft og levelige vilkår for oss selv – ikke penere, mer retusjerte kulisser for nasjonens liv. I et slikt perspektiv er det viktig å huske på at vann- og vindkraft er langt mer miljøvennlige enn alternativene, og at ”monstermastene” i det lange løp vil gi mindre belastning på økosystemene enn sjøkabler. Hva Hardanger-prosjektet angår, er jeg dessuten ikke den første til å påpeke at et knefall for det miljø-populistiske kravet om sjøkabel her vil skape en økonomisk katastrofal presedens for de mange kraftutbyggings-prosjektene som ligger på vent rundt omkring i landet.

Men dette er fjernt, abstrakt og diffust – og det er som kjent det nære, konkrete og gripbare som slår an. I kampen om folkets hjerter vil data-animasjoner av stålmonstre og luftstrekk over fjorder og fjell alltid vinne over fremtidige strømsjokk og ressurskriser. Vi har et debattklima der følelsenes vektskål veier tyngre enn fornuftens, og romantikk trumfer realisme. Det vi har opplevd  i den senere tid, er en ny runde med nostalgisk hyllest til en slags idealisert postkort-natur. Når aksjonen ”Bevar Hardanger” – som om en 40 meter bred kraftgate skulle utgjøre en slags dommedagstrussel mot syv kommuner med et areal på over 6000 km2 – fronter nettsiden sin med et bilde av kraftledninger over Norges mest berømte brudeferd,  er det ingen tvil om hva slags kulturhistorisk tradisjon som lurer i bakgrunnen: J. C. Dahl og Kittelsen. Kvitebjørn Kong Valomon og Vinternatt i Rondane. Eller ”Kokager, Norskhed og Sigselvnokhed” som Grieg i et av sine mer selvkritiske øyeblikk kunne si om sin egen musikk.

Folkesjelens motsigelser
Hardanger-saken illustrerer to viktige, motstridende strømninger i vår kultur. For det første velstands- og teknologioptimismen, slik den ble foreviget i den gode gamle, Filmavisen, der heliumstemmer snakket på inn- og utpust om gjenreisningens herligheter, mens Gerhardsen klippet snorer og Kringkastingsorkesteret spilte svisker. For det andre den nasjonalromantiske drønmmen om naturnasjonen Norge, der gråstein og grantrær er sentrale byggeklosser i det kollektive selvbildet.

Disse ideene lever side om side i oss. Vi vil ha billig strøm og urørte fossefall. Vi dyrker friluftslivet, og mener med det at vi stapper utstyr for femsifrede beløp inn i skiboksen, og durer i vei over asfalten i et bensinslukende monster. Langt der fremme venter en hytte som utvendig ser ut som et laftet sagaslott,  mens man på innsiden finner downlights, varmeklabler og hjemmekino med stereo og surround –  et godt bilde på et land som vil være folkemuseum og fremtidslaboratorium på en og samme gang, og et folk som vil leve i et slags høyteknologisk Soria Moria.

Derfor har jeg et forslag som forhåpentlig vil bilegge striden. Gi nasjonalromantikerne det de vil ha! Bygg disse mastene som kjempestore, Ivo Caprino-aktige troll og andre eventyrfigurer. For turistene som seiler inn fjorden blir det antakelig det endelige beviset for at nordmenn er et folkeferd man ikke behøver å ta helt alvorlig, en halvtomsete nasjon i den europeiske sivilisasjonens absolutte periferi. For oss selv kan det være en grei oppsummering av de interne motsigelsene i vår egen folkesjel. Når en femti meter høy kitschversjon av Askeladden klamper i vei nedover lia i Granvin, mens han bærer kraft til Folket på skuldrene, kan vi for en gangs skyld se oss selv som det vi er – en nasjon med ett bein i  moderniteten og det andre i berget det blå.

Så derfor: Bygg i vei. La det bli stort, smakløst og surrealistisk. Nesten like surrealistisk som å se Dagros seile forbi utenfor stuevinduet.

• Eystein Halle (f. 1968) studerer medievitenskap og er skribent.