Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Norge er først og fremst et fotballand. Verden er et fotballsted. Er det ikke rart?

Liverpool – Arsenal, 1-1
15. august 2010,
Premier League-åpning

I skrivende stund sitter jeg på toget fra Liverpool til London etter nok et besøk hos mitt elskede Liverpool og Anfield Road. Laget spilte uavgjort mot Arsenal under forrige helgs Premier League-åpning. Mens dette skrives, har fansen videreført kampen på toget – gjennom øredøvende synging.

Jeg kommer tilbake til togturen, som innledet en tankeprosess over hvorfor en sport hvor tilfeldighetene spiller en stor rolle (resultatmessig) og de fysiske prestasjoner langt fra er imponerende, like fullt appellerer til milliarder av mennesker jorden rundt.

Jeg husker ikke nøyaktig når det gikk opp for meg at jeg ikke kom til å lykkes på øverste nivå.

Fra de dypeste skoger i Russland, til slummen i Afrika. Fra de voksende metropoler i Sør-Amerika til forstedene i Europa, har alle det til felles at fotball gjennomsyrer samfunnene som det populærkulturelle uttrykk. I sin enkleste form oppsummert med Ivar Hoff sine ord: ”Har du en ball, så har du alt”.

Norge er selvfølgelig intet unntak. I motsetning til hva klisjeene fremholder, er ikke Norge først og fremst et vinterland. Norge er først og fremst et fotballand. Verken i publikumsinteresse eller i antall utøvere har fotballen sin like. Ikke alle unge gutter (og jenter) i dette landet drømmer om å bli fotballspillere, men det skulle ikke forundre meg om de som ikke bærer på drømmen faktisk er i mindretall.

Drømmen som ikke ble
Jeg husker ikke nøyaktig når det gikk opp for meg at jeg ikke kom til å lykkes på øverste nivå. Det er knapt noe man planlegger eller kan planlegge, men enhver som har båret på en drøm, især en drøm om fotball, vet hvor motiverende slike drømmer kan være. For min del materialiserte drømmen seg i form av et liv som i stor grad dreide seg om fotball og trening frem til jeg var 18-19 år.

Det umiddelbare målet var selvsagt ikke landslaget. Det dreide seg om små forbedringer. Løpe litt raskere, hoppe litt høyere, skyte litt hardere og behandle ballen litt bedre. Hva man på fotballspråket kaller ferdigheter, og kan best forklares som summen av tekniske, biologiske og taktiske egenskaper.

Sakte, men sikkert, gikk det opp for meg at det ville bli med drømmen. Om ikke annet, så var fotballen for meg en arena for mestring, læring og kanskje viktigst, forståelsen av at hardt arbeid lønner seg. Jo visst må man ha talent for å lykkes, men man kommer intet sted uten viljen til å arbeide hardt. Jeg evnet riktignok ikke å kompensere manglende talent med hard trening, men tok utvilsomt med meg gode erfaringer videre i livet.

Bill Clinton sa at fotball er et universelt språk som binder oss alle sammen i en felles forståelseshorisont. Clinton fanget langt på vei essensen.

Og ikke minst har jeg en personlig glede over å se at en av dem jeg tilbrakte mest tid på treningsfeltet sammen med, har nådd hele veien til toppen: Brede Hangeland. Jeg har ikke det nøyaktige antallet timer vi to tilbrakte sammen på treningsfeltet, før og etter den organiserte treningen, men jeg tror ikke det kan ha vært langt unna tusen timer. Det hender selvfølgelig jeg tenker at jeg gjerne skulle vært i hans situasjon, men 99 prosent av meg er veldig glad og særdeles stolt over å ha spilt fotball sammen med dagens landslagskaptein.

Verdensmesterskapet
Det finnes knapt noen større drøm enn å delta i verdensmesterskapet i fotball, hvor kremen av fotballspillere, de som blant millioner av likesinnede har båret på en drøm, men i motsetning til de mange, har kommet gjennom nåløyet, møtes til dyst.

Dimensjonene er enorme. Det er rett og slett verdens største begivenhet, målt etter antall mennesker som simultant følger overføringene på tv (og etter hvert internett). Det antas at rundt 2 milliarder mennesker så VM-finalen i 1994 mellom Brasil og Italia, noe som tilsvarte en tredjedel av jordens befolkning. Bill Clinton sa i åpningstalen i 1994 at fotball i dag er et universelt språk som binder oss alle sammen i en felles forståelseshorisont. Overdrivelsen til tross, jeg synes Clinton langt på vei fanget essensen i fotballens globale nedslagsfelt.

Årets mesterskap var naturligvis intet unntak. Snarere tvert imot. Årets VM hadde en ekstra dimensjon i form av at dette mesterskapet var det første noensinne i Afrika, hvilket med all sannsynlighet kun vil bidra til å styrke fotballen som det dominerende globale uttrykket. Hvorvidt VM styrker Afrika som region, skal jeg ikke si sikkert, men som arrangement er fotball-VM helt avgjørende for fotballens dominans.

Men hovedspørsmålet gjenstår. Hva er det med selve fotballspillet og fotballen som tiltrekker seg denne massive globale oppmerksomheten?

Samfunnet og det sosiale
Jeg tror svaret er både i og utenfor selve fotballspillet. La oss starte med det som kan forklares utenfor selve spillet. Man skal være forsiktige med å trekke analogier mellom politikken, samfunnet og fotball. Selvfølgelig foregår ikke fotballen i et vakuum, men man bør være forsiktige med kvasiforklaringer av typen til Jonas Gahr Støre, som mente Europas dårlige innsats tidlig i VM bunnet i finanskrisen. Nå endte VM opp med å bli sterkt dominert av europeiske lag (hvilket jeg spådde på forhånd), slik VM pleier å bli.

Fotballen har i motsetning til de fleste andre idretter, rom for ALLE typer spillere.

Det sagt, så er det åpenbart at historiske og sosiokulturelle dimensjoner i samfunnet spiller en rolle når vi skal forklare fotballens suksess. Bård Tufte Johansens NRK-serie om verdens ulike lokaloppgjør, er et eksempel på dette. Noe av det samme har, om enn i mer akademisk språkdrakt, Franklin Foer gjort gjennom publikasjonen How soccer explains the world (2004). Jeg har ingen problemer med å anbefale boken, selv om den heller bruker fotballanekdoter til å forklare samfunnsmotsetninger, enn hvilke samfunnsfenomener som gjør at fotball har blitt det dominerende spillet.

Man kan selvfølgelig hevde at det er vekselvirkning, eller riktigere sagt en forsterkende effekt, hvor laget bidrar til å forsterke supporternes sosiokulturelle identitet, eksempelvis klasse, geografi eller nasjon. Dette er en veldig konvensjonell forklaring på fotballens suksess, og er neppe direkte feil. Men jeg er ikke sikker på at det er den viktigste forklaringen. Man kunne jo tenke seg at det fantes andre idretter (eller fenomener) som på lignende måte kunne forsterke ens identitet.

Kan det tenkes at det er noe med selve fotballen som bedre forklarer suksessen?

Alle kan lykkes
Et av de mest fascinerende trekkene ved selve fotballspillet er mangfoldigheten. Både ferdighetene, de ulike spillertypene og ikke minst de mange kombinasjonene av ferdigheter og typer. Fotball er først og fremst en lagsport, hvor komplementære ferdigheter, det vil si lagenes evne til å samhandle, gjør et lag bedre enn motstanderne. Den relative samhandlingsevnen avgjør rett og slett hvorvidt et lag er godt eller dårlig. Det er nettopp denne innebygde konstruksjonen som jeg tror forklarer fotballens globale appell.

Og her er hvorfor:

Fotballen har i motsetning til de fleste andre idretter, rom for ALLE typer spillere. I motsetning til basketball, håndball eller beachvolley må man ikke være høyvokst. I motsetning til fridrett behøver man ikke være ekstremt fordelaktig utrustet rent genetisk.

Det er et utpreget trekk ved fotballen at man så til de grader har rom for forskjellige spillertyper og ferdigheter. Det gjør at de aller fleste kan tenkes å ha en fremtid innenfor fotballen gitt at de greier å utvikle, eller skulle jeg heller si, rendyrke sine sterke sider (hva Drillo kaller for spisskompetanse), og videre passe inn i et kollektiv og bidra til lagets komplementære ferdigheter. Altså lagets evne til å samhandle.

Sosialt og tilgjengelig
La meg legge til to andre forklaringer på fotballens suksess sett innenfra sportens eget univers. For det første er vi mennesker mer enn noe annet sosiale dyr. Fotballspillet er en lagsport, man vinner sammen og taper sammen. Viktigst av alt, man gjør noe sammen. Enten dette innebærer å spille eller å se på.

For det andre krever fotballspillet svært lite – en ball og fast underlag, det vil si stort sett alt annet enn vann. Nettopp dette, at spillet er ekstremt tilgjengelig og per definisjon innebærer å være sosial, gjør at det tiltrekker seg oppmerksomhet jorden rundt. Enten dette er i ballbingen i Oslo vest eller i slummen i Nairobi (uten sammenligning for øvrig).

Fotball er en sport hvor det beste laget ikke alltid vinner.

Kombinasjonen av enkelhet og at drømmen om fotballsuksess er tilgjengelig for så mange forskjellige mennesker med ulike biologiske forutsetninger, tror jeg er den viktigste forklaringen på fotballens globale appell. Dette er det primære. De sosiokulturelle elementene rundt lagene forsterker appellen, men dette er like fullt sekundært.

De beste vinner ikke
Jeg skrev innledningsvis at fotball er en sport hvor tilfeldighetene spiller en ganske stor rolle. For samtidig som fotball fullt og helt er bygget på meritokrati, er forskjellene mellom toppspillerne på det øverste nivået svært liten. Nettopp derfor er tilfeldighetene viktige.

Fotball er altså en sport hvor det beste laget, det vil si det som samhandler best og etter vanlig fotballforståelse skaper flest sjanser, ikke alltid vinner. Jeg tror tilfeldighetenes rolle bidrar til økt popularitet, da det skaper en spenning som nærmest er skapt for tv-kameraet.

Si hva du vil om straffesparkkonkurranser i VM, men du finner ikke bedre underholdning. Tilfeldighetenes nådeløse konsekvenser kan synes urettferdige, men er muligens det mest fascinerende med fotball som tv-sport, og en viktig forutsetning for sportens kommersielle tiltrekning.

Samtidig er det en appell til de mange millioner som vet at også de til tross for underlegne ferdigheter, ved en gitt anledning, kan få hjelp av tilfeldighetene, og på den måten utspille rollen som David mot Goliat.

Omgitt av syngende fotballfans, som nærmest får taket på togvognen til å løfte seg, føler jeg meg straks bedre.

Fotball og livet
På togturen fra Liverpool til London, akkompagnert av Arsenalfansens tirader av ”Glory Arsenal”, sitter jeg med blandende følelser. Hotellet ga bort kampbillettene våre (en lang historie), hvilket førte til at jeg kun fikk sett 2. omgang. For det andre, Arsenals utligning i siste minutt etter en gedigen keepertabbe.

Men omgitt av syngende fotballfans, som nærmest får taket på togvognen til å løfte seg, føler jeg meg straks bedre. Årets Premier League er i gang og de viktigste kampene er som Nils Arne Eggen så korrekt sier, de som enda ikke er spilt.

Og det slår meg på nytt at livet er gøyere for dem som er opptatt av fotball. Når alt kommer til alt, har Al Pacino i Any Given Sunday helt rett: ”This is football and that’s all it is.”

• Eirik Løkke (f. 1980) er journalist i Minerva.

Ingressfoto: Gordon Flood. CC.