Det blir verre i Afghanistan om Vesten trekker seg ut. Dessverre er det ingen grunn til å ta for gitt at det blir så altfor mye bedre om vi blir.
Det hadde vært deilig å kunne være optimistisk på vegne av Afghanistan, men lett er det ikke. Problemet ligger ikke i begrunnelsen for å intervenere, men i måten man gjorde det og ambisjonene man satt. Når vi en gang trekker oss ut vil idealistenes ideer om nasjonsbygging, humanitære intervensjoner og det liberale demokratiets universelle anvendelighet ha fått et alvorlig slag for baugen.
Det har vært en tøff sommer i Afghanistan. Juli ble den blodigste måneden for de vestlige styrkene siden krigen startet. Nederlands tropper ble kalt hjem igjen. Norge mistet fire av våre soldater. Den militære øverstkommanderende i Afghanistan, general Stanley McChrystal, ble tvunget til å gå, etter en mengde upopulære uttalelser til Rolling Stone. Forutsigbart nok ble McChrystals avgang fremstilt som en seier av Taliban. WikiLeaks-affæren ga et innblikk i kaos og feilgrep med sivile konsekvenser. Det var for så vidt kjent allerede. “We’ve shot an amazing number of people and killed a number and, to my knowledge, none has proven to have been a real threat to the force,” sa McChrystal i mars (kontekst i link).
I et lengre perspektiv er det imidlertid større problemer, som disse tilbakeslagene bare er en del av.
Utfordringene står i kø, selv om man kan notere fremgang på flere områder – som bl.a. kvinners rettigheter. To viktige paradokser, eller ironier, kan fremheves i denne sammenheng, fordi de ikke er blant de som nevnes oftest. For det første, selv om krigen i Afghanistan var et produkt av global islamisme, har resultatet vært i økt grad å globalisere islamismen. For det andre, Afghanistans opium gjør at konflikten i seg selv bidrar til å styrke opprørsstyrkene. At det er konflikt i Afghanistan styrker opiumsøkonomien, som igjen finansierer Taliban og Al Qaeda.
1. Selv om Afghanistan-krigen er en reaksjon på globalt orientert islamisme i Midt-Østen, har den resultert i en økt globalisering av islamismen. Selv om Taliban huset og ideologisk sympatiserte med Al Qaeda, var de først og fremst en lokalt forankret gruppering. Taliban var ukomfortable med deler av Al Qaedas globale aspirasjoner. Disse linjene synes mindre klare nå. Også, der USAs grusomhet før var noe vanlige afghanere ble fortalt om i taler, er det nå blitt noe mange av dem har merket på kroppen. Den folkelige støtten til Taliban er lav. Men, det betyr ikke at de vestlige styrkene får sympatien rettet mot seg – i det minste skal det ikke tas for gitt. Ikke minst har man i økende grad skapt en konkret grunn for muslimer i vesten til å sympatisere med Talibanerne, der USA har blitt overgriperen i regionen. Selvsagt vil disse kreftene spille på de strengene de kan i sin anti-vestlige agitasjon, men tilstedeværelsen i Midt-Østen gjør det lettere å finne en melodi som fenger de unge potensielle. Noen unnskyldning er det ikke, men en realitet vi må forholde oss til.
Et annet moment å vurdere er hvilken egeninteresse det tradisjonelle Taliban har i at det føres noen krig på afghansk jord. For Al Qaeda kan det være nyttig for global mobilisering, og de har neppe de store sympatiene for de sivile ofre for de militære stridigheter i landet. Den vestlige intervensjonen i Afghanistan har endog blitt kalt Osama bin Ladens felle. Risikoen for at Taliban ville fortsatt å huse internasjonalt anlagte terrorister, etter en kort militær intervensjon, var kanskje mindre enn det som har ligget implisitt i argumentasjon om farene for Vestens sikkerhet om Taliban kom tilbake – om jeg tillater meg å spekulere.
At Taliban i 2001 fikk kuttet opiumsproduksjonen i Afghanistan mot å få økt internasjonal anerkjennelse kan tolkes på to måter: enten, at de ønsket å få operere i fred, eller at det bare var et spill for galleriet, gitt at de hadde enorme lagre av opium som de fortsatt solgte og tjente på.
2. For, narkotikaproduksjonen i Afghanistan fortsetter å finansiere våre fiender. Det kan synes paradoksalt at etter den vestlige tilstedeværelsen har narkotikaproduksjon i og –eksport fra Afghanistan økt stort. I Seeds of Terror: How Heroin is Bankrolling the Taliban and al Qaeda, viser Gretchen Peters nettopp hva undertittelen sier.
Det er blitt stadig vanskeligere å si hva som er ”Taliban” og hva som ikke er det – både p.g.a. såkalte accidental guerrillas, at Taliban er mindre enhetlig organisert, nye allianser oppstår og fordi nye grupper påberoper seg en Taliban-tilhørighet. Vi står overfor de såkalte neo-Taliban, en bredere allianse som heller ikke er territorielt bundet til Afghanistan – slik Taliban opprinnelig var. Deler av det som i dag kalles Taliban i økende grad er blitt krigsprofitører, som minner mer om typiske kriminelle grupper enn ideologiske jihadister, i følge Gretchen Peters. Dette skyldes ikke minst tilstedeværelsen av narkotikaindustrien.
Peters beskriver hvordan USA i starten nektet å se narkotikahandelen i sammenheng med terrorisme og opprørsstyrker i Afghanistan i krigens første år; war on terror og war on drugs skulle holdes adskilt.
Narkotikatrafikken har økt etter den vestlige invasjonen, og det anslås at over 90 pst. av heroinen i Vest-Europa kommer fra Afghanistan. En artikkel av Svante E. Cornell fra Journal of Peace Research i 2005, ”The interaction of narcotics and conflict”, peker på at eksisterende narkotikaproduksjon ser ut til å forlenge konflikter, sikre finansiering og økt kapasitet til opprørere og gi bestemte grupper en egeninteresse i at konflikten opprettholdes. Dette muliggjøres av at narkotika er en illegal vare.
En særlig illustrerende episode beskriver Peters i kapittelet om narkotikabaronen Haji Juma Khan, en av regionens største smuglere av heroin. Juma Khan ble faktisk anholdt av amerikanske militære i 2001. Han ble satt fri, til tross for at hans rolle i narkotikaindustrien og bånd til Taliban var kjent. Det skjedde selvsagt mot lovnader om å assistere USA i jakten på terrorister. Tre år senere hadde han ekspandert, og var ifølge vestlig etterretning en hovedsponsor for Taliban og Al Qaeda.
Enda mer håpløst er at den anti-narkotikapolitikken som er blitt ført, har også bidratt til å potensielt styrke opprørerne – noe som kommer frem både i Seeds of Terror og i Vanda Felbab-Browns artikkel ”Afghanistan: When Counternarcotics undermines Counterterrorism”.
Dette er bare to utfordringer som peker på hvordan høye ambisjoner for statsbygging i Afghanistan kan ha bidratt til å vanskeliggjøre de opprinnelige sikkerhetspolitiske argumentene for å intervenere.
Torbjørn Røe Isaksen spurte nylig på Minerva om noen land ikke er klare for demokrati. Svaret er åpenbart ja for Afghanistans tilfelle, i det minste med den tidsrammen vi har forholdt oss til. Det sterke behovet for å gjennomføre valg, og et oppfattet behov for å fremstille dem som velholdte og skikkelige, har ogsp gjort at man ikke anerkjenner hvor dysfunksjonell den demokratiske situasjonen der er, og hvor fraværende forutsetningene for velfungerende valg er. Demokrati blir målet, og gjennomførte valg er tegn på at det nås. Nå nærmer vi oss parlamentsvalget 18. September, og gjennomføringen vil måtte følges tett.
Det kan også bli nødvendig for vesten å gå vekk fra å trykke hardt for å få en sterk sentralmakt i Afghanistan – et land der en slik sentralisering aldri har lykkes, og neppe vil det, noe som er skrevet mer utfyllende om i en artikkel i Foreign Affairs. Skal man oppnå suksess må statsmodellen man søker å etablere endres.
Rolling Stone-artikkelen som ble starten på slutten for McChrystal var krydret med saftige uttalelser, som viste militæres manglende respekt for ikke-militære beslutningstakere – bl.a. president Obama og visepresident Biden (McChrystal: ”Who’s that?”). Det som likevel er påfallende, var hvor lite oppmerksomhet som ble viet hvilket pessimistisk bilde av de vestlige styrkenes resultater og organisering som ble presentert der – både gjennom artikkelforfatterens kritikk, og uttalelser fra McChrystal og hans stab. En anonym rådgiver siteres på at om folk fulgte mer med på utviklingen i Afghanistan ville støtten til krigen dale ytterligere. Både soldater på bakken og i ledelse synes mer pessimistiske enn man kanskje skulle trodd.
Ideen om at Al Qaeda og Taliban kunne overvinnes stod nok sterkere i retorikken, enn den gjorde på bakrommet, men den stod likevel for sterkt. Den bygger på et statisk syn på disse gruppene som størrelser som kan overvinnes, når de snarere har vist seg å være betegnelser på eller arnesteder for varierte grupper som stadig skyter opp som et produkt av krigføringen.
Det er ikke slik at det som ikke lykkes i Afghanistan skyldes at det per definisjon ikke kan lykkes. Det blir bare tidkrevende, ressurskrevende og så vanskelig at det kanskje rett og slett ikke verdt det.
Tilbaketrekning vil bety å tape ansikt for USA, og Obamas 2011 målsetning for å begynne returen blir stadig mindre reell. Det vitner også de siste signalene om. Men også manglende resultater, mens årene går og kostnader i form av både dollar og menneskeliv tårner seg opp, vil bety å tape ansikt. Som flere har påpekt tidligere er omtalen av Afghanistan som ”the graveyard of empires” misvisende. Imperienes fadeser i Afghanistan har skyldtes politisk utmattelse, ikke militære ydmykelser.
Problemet er ikke at Afghanistan-krigen ikke kan vinnes, men mer presist at den neppe kommer til å vinnes på noen entydig måte. Majorgeneral Bill Mayville, McChrystals chief of operations, oppsummerte det slik: ”It’s not going to look like a win, smell like a win or taste like a win. This is going to end in an argument.”
Det har vært bred enighet om at motivet for å gå inn i Afghanistan var legitimt. Men om sikkerhet, ikke demokratisering, skal være målet i Afghanistan, kan eksistensen av det andre motivet ha vært ødeleggende for det første.
- Fredrik Gierløff (f. 1984) er politisk redaktør i Minerva.
Du har fått med deg det meste i denne artikkel.
Det kan kanskje være behov for enkelte utfyllende kommentarer.
Jeg er usikker på hvorvidt Afghanistan konflikten kan settes i sammenheng
med hva du kaller en global islamisme.
Al Qaeda er riktignok en global orientert islamsk terrorist organisasjon, og den amerikanske inngripen i landet skyldes jo angrepene mot USA i 2001.
Som du er inne på er jo Taliban en meget mer sammensatt bevegelse ,selv om denne synes mest å være pashtun basert. Taliban inneholder uten tvil
sterke radikale og voldelige islamist grupper, men store deler av bevegelsen er nok mer konservativ orientert dithen at man neppe har store planer om et ideologisk- religiøst korstog mot Vesten. Kanskje mer “islamisme i ett land”. I Afghanistan skilles det ofte mellom Taliban med stor T og taliban med liten t, som ofte kan være mer lokalt baserte og sammensatte grupper, mer opptatt av lokale forhold og banditt virksomhet enn de store livs spørsmål.
Taliban gjorde imidlertid den fatale tabbe å være vertsland for Al Qaeda.
Jeg tror det kan være en avsporing av debatten å sette denne inn i en kontekst hvorvidt noen land ikke er modne for demokrati.(Jeg vil velge ikke å presisere begrepet demokrati)
I perioder av sin historie kan jo Afghanistan vise til at man faktisk har hatt relativt godt fungerende styresett, eksempelvis i den viktige perioden fra slutten av 1920 årene til slutten av 1970 årene basert på en kombinasjon av en fungerende sentralmakt og lokalt baserte og tradisjonelt baserte styringsmekanismer.
Hele dette styringssystemet. brøt imidlertid sammen i en tredve års sammenhengende innbyrdeskrig med sovjetisk okkupasjon og motstand og deretter en intern afghanske borgerkrig inntil Taliban regimet ble fordrevet av amerikansk militærmakt i 2001. Resultatet ble et styringsanarki som den vestlige intervensjon ikke har klart å rydde opp, noe man heller ikke kan vente.
Det er lett å peke på feil man fra vestlig side har gjort i Afghanistan.
Det at man ikke har klart det bedre skyldes kanskje mer interne afghanske
forhold enn at den vestlige strategi har sviktet på alle punkter.
Fra et begrenset anti terrorist sikkerhets perspektiv endte man raskt opp i mission creep med post conflict konsepter, demokrati og nasjonsbygging.
Dette var kanskje ikke uventet da vestlige politikere aldri kan slå seg til ro og akseptere de mer begrensede målsettinger, men alltid begi seg hen på ideologiske korstog. Dette er et innebygget demokratisk problem i alle vestlige land, men det begrenser dessverre klarsynet.
Jeg er enig med deg at det er vanskelig å forestille seg en vestlig exit strategi som resulterer i en parademarsj ut av Afghanistan.
En slutt løsning vil nok inneholde mange grå flekker , og både akademikere, media og politikere vil i mange år kunne diskutere sluttresultatet som mislykket, vellykket og delvis vellykket. Dette vil avhenge av øynene som ser. Deler av Afghanistan vil nok kunne bli pasifisert, mens det fremdeles vil være konflikter i andre deler.
Jeg er enig i din vurdering at forholdene i Afghanistan blir verre som resultat av en vestlig tilbaketrekning. Jeg er derimot usikker på din andre vurdering som tilsier at du heller ikke tror det blir særlig bedre om man blir.
Jeg tror derimot at hensynet til spesielt amerikanske strategiske interesserog til amerikansk prestisje ikke vil tillate en amerikansk/vestlig tilbaketrekning under forhold som gir inntrykk at den
vestlige allianse er i ferd med å tape krigen. Dette vil også åpne opp for de lange knivers natt og oppgjør i Afghanistan som ytterligere vil svakke vestlige og amerikanske interesser.
De vestlige styrker vil ikke kunne bli stående i Afghanistan til evig tid, men det er også lite som tyder på at en amerikansk/vestlig tilbaketrekning vil være avsluttet i løpet av 2011.
Man har til det kjedsommelige terpet på at den vestlige allianse ikke kan vinne krigen militært, men det kan heller ikke Taliban. I antall kan ikke Taliban disponere et ubegrenset antall krigere. Den amerikanske
krigsmaskin klarte relativt raskt å drive Taliban regimet ut av Kabul i 2001, men gjorde altså den unnlatelses synd å tillate at Taliban senere bygget seg opp. Man kan også reise spørsmålet hvor sterkt Taliban står på landsbygden. Organisajonen har uten tvil en viss støtte , spesielt i Pashtun områdene, men meget av denne oppslutning skyldes Talibans beryktede brutalitet og hensynsløshet. Men Taliban har også utnyttet Kharzai regimets manglende evne til lokal styring og rettshåndhevelse samt korrupsjon til å skaffe seg lokal oppslutning flere steder.
Som kjent var det først gjennom Obama admininistrasjonens styrkeoppbygging i 2009 (the surge) at man fikk en mer kraftfull amerikansk militær strategi i Afghanistan. Det er altfor tidlig å avskrive denne strategi som mislykket slik man tidligere feilaktig gjorde i Irak.
Exit strategien og den amerikanske styrkeoppbygging gjør det mulig bedre å balansere den militære situasjon på bakken, slik at den vestlige allianse i sluttfasen vil stå i en sterkere forhandlingssituasjon ved de sluttforhandlinger som før eller senere vil tvinge seg frem, selv om modalitetene ved slike forhandlinger i dag kan fortone seg som relativt uklare.
Det vil være tilsvarende viktig å sluttføre/videreføre den afghansieringslinje man nå er inne i, og som bringer håp om en styrking av den afghanske stat på spesielt sikkerhetsområdet slik at staten vil være mer motstandsdyktige mot fremtidige forsøk på destabilisering.
Hvis den vestlige allianse kan forlate Afghanistan i forvissningen om at landet igjen aldri vil kunne bli benyttet som en terroristbase og at man har maktet å styrke grunnlaget for den afghanske statsmakt slik at den kan bli mer styringsdyktig og resistent, vil jeg tro at man kan forlate Afghanistan i en noe bedre forfatning enn det var i 2001.
Fortsatt vestlig økonomisk støtte til Afghanistan kan gi oss håp om en viss fremtidig kontroll og innflytelse på hva som skjer der.
Det sier seg selv at spesielt USA vil sikre seg de nødvendige forutsetninger for å kunne kontrollere at en ny terroristbase ikke bygges i landet, enten dette skjer gjennom lokale garnisoner eller den drone teknologi som nå benyttes i Pakistan, eller en kombinasjon av begge deler.
Vesten bør likeledes kunne støtte oppbyggingen av afghanske statsmakt og styring gjennom en kombinasjon av moderat sentralmakt og tradisjonelle lokale styringsmekasnismer.
Vi må akseptere at en slik løsning vil bli en afghansk løsning og ikke en
moderne vestlig demokratistat basert på det perfekte demokrati og fulle rettigheter. Afghanistan vil fortsatt i lang tid være i en situasjon preget av post conflict med alt som dette vil kunne innebære.Men samtidig bør den vestlige side fortsatt være i en posisjon hvor man kan influere til en viss grad på den fremtidige utvikling.
Når det gjelder den betydelige produksjon og eksport av narkotika (heroin) har dette gjennom årene utgjort en betydelig finansieringskilde for Taliban og også andre. Med de forhold som har hersket i Afghanistan har
det ikke vært mulig for den vestlige alliansen å komme narkotika produksjonen til livs.
Sålenge det i Vesten eksisterer et marked for afghansk heroin vil denne produksjon/eksport antakelig bli videreført av fremtidige lokale
ledere.(med støtte fra Kabul)
Men igjen, fortsatt vestlig utviklingsstøtte til Afghanistan understøttet av en viss form for kondisjonalitet, gir muligheter for en viss vestlig kontroll og innflytelse også på dette felt.Et mer pasifisert Afghanistan – også i de tradisjonelle opiums provinser, skulle også gi bedre muligheter til en slik påvirkning bilateralt og multilateralt, enn hva som er oppnåelig i dagens Afghanistan , som er utsatt for uro og pågående konflikter i opiumsdistriktene.
Takk for kommentarer, Rolf.
At Afghanistan har bidratt til å globalisere islamismen siktet til at fiendebildet av USA og Vesten er blitt spredd ytterliggere. Krigføringen i Afghanistan blir både et symbol på den sivilasjonskrigen som Al Qaeda og andre globalt orienterte islamister har egget til, og det tvinger også nasjonalt orienterte islamister i Afghanistan til å forholde seg til Vestens militære. Mange afghanere var glade for å bli kvitt Taliban, men de ønsket ikke noen vestlig innsatt sentral regjering, eller våre militære tropper spredt rundt i landet. Den lange tilstedeværelsen og graden av involvering, ikke minst støtten til et langt fra uproblematisk regime og høye sivile tap, øker antipatien mot Vestens varige engasjement. Det betyr ikke at vi har hatt illegitime målsetninger, bare at de er vanskelige å nå, og kan være kontraproduktive om de ikke nås.
Ang. å sette det inn i konteksten av demokratiprospekter: Jeg mener ikke å si at Afghanistan som sådan er og alltid vil være inkompatibelt med demokrati og stabilitet, men snarere at vi nå presser frem såkalt demokratiske valg, selv om forutsetningene ikke ligger til rette for dette. Manglende deltakelse, korrupsjon og vold ved fjorårets presidentvalg illustrerte dette tydelig.
Det er alltid en risiko for at man, når man er pessimistisk med tanke på mulighetene for suksess, anklages for å ikke vite nok om hvordan det kan oppnås. Det er likevel nødvendig å påpeke noen negative konsekvenser vårt nærvær har, gjennom å øke deler av de problemene vi dro dit for å løse.
Fredrik Gierløff og Rolf O.Berg har dekket store deler av den komplekse situasjonen i Afghanisten, en situasjon som ikke er egnet for enkle løsninger.
Fredrik Barth har i “Afghanistan og Taliban” oppfordret det internasjonale samfunn om å finne og velge/støtte opp under afghanske løsninger. De finnes, og de kan være små skritt på veien f.eks innen lokaldemokrati. I stedet har man satset på symbolpolitikk, herunder valg (symbol på demokrati), men underslår at valg bare en liten del av demokrati. Forskning fra Afrika viser at valg har gjort mye skade på land og folk.
“Accidental guerrilla” er nevnt og uttryket kommer fra en bok av David Kilcullen med samme navn hvor han omtaler Afghanistan og Irak spesielt, samt hvordan uttrykket oppsto som en del av forskningen hans.
Artikkelen drar inn det globale aspektet, og det er da naturlig å dra frem Counterinsurgency av samme forfatter. Her går Kilcullen så vidt jeg husker inn for å gjenopprette en “normaltilstand” i områder som Afghanistan. Dette innebærer bla å akseptere at bruk av vold kan være en del av en slik normaltilstand.
Del II i boken dekker forøvrig det globale islamske opprøret.
Kommentaren er slettet. Minervas kommentarspalter er ikke stedet for å spre konspirasjonsteorier, spesielt ikke siden denne har blitt fremlagt og diskutert før. (Red.)
Det fantes et Afghanistan før vestlig intervensjonspolitikk og det vil forhåpentligvis eksistere et Afghanistan etter vestlig intervensjonspolitikk.
Mohamed,
En liten historisk utfyllende kommentar.
Du kan like gjerne si at det fantes et Afghanistan før den sovjetiske intervensjon/okkupasjon 1979 – 1989. (og det eksisterer naturligvis et Afghanistan etter den sovjetiske okkupasjon)
Oppstanden mot den sovjetske okkupasjon ødela det både det sentrale og det lokale afghanske styringssystem. Innbyrdeskrigene etter den sovjetiske okkupasjon frem til Taliban regimet ble fordrevet ved amerikansk
militær intervensjon i 2001 bidro til en ytterligere ødeleggelse av vevet i det afghanske samfunn.
Jeg skjønner at det stundom kan være opportunt å sparke den vestlige imperialisme på skinneleggen, men når det gjelder å forklare den nåværende
situasjon i Afghanistan tror jeg nok forklaringen er noe mer sammensatt enn du later til å tro.
Innsatsen i Afghanistan er for mye preget av en slags politivirksomhet mot Taliban. Man patruljerer, oppsporer våpenlager og har noen få trefninger. Dette fører ikke noe sted. Taliban dukker opp når styrkene drar. De bygger ikke sin makt på folkelig støtte, men på mafiametoder.
Man må få landet ut av isolasjonen, fattigdommen og uvitenheten. Disse faktorene er Talibans allierte. Bygg veier, mobilnett, bredbånd, oljeledninger og få i gang gruvene og varehandelen. Opiumsfokuset blir et sidespor. Alt dette snakket om demokratisering blir også feil. Først må en få økonomien til å fungere. Da trengs det stabilitet -ikke ignoranters frie valg med påfølgende maktkamper. For den som har giddet å lese Paul Colliers “wars, guns and votes” burde dette være klart. Newt Ginrich innlegg om Afghanistan på Youtube anbefales også.
Rolf.O.Berg:
Mer sammensatt enn hva da? Er den mer sammensatt fra et (vestlig)imperalistiske og apologetisk perspektiv?
Situasjonen i Afghanistan er enkel. Det begynte med “sikkerhetspolitikk” (forskrudd politisk realisme) og det endte med “eksportvarer” (idealisme i form av at man skal “eksportere demokrati og menneskerettigheter til en “mindre” sivilisert folkegruppe).
Men uansett hvilken utvikling som har funnet sted – det er av natur vestlig imperalisme dette handler om. Afghanistan-krigen handler ene og alene om å ivareta amerikanske (og vestlige) geopolitiske interesser i regionen.
Jeg anbefaler deg å lese denne artikkelen her: “- Det er ingen tvil om at dette er et av verdens verste land å være kvinne i. Det ser man hver dag og er svært beklagelig. Men at den norske militære krigføringen i Afghanistan bedrer situasjonen til afghanske kvinner, er ikke en riktig framstilling, sier journalist Anders Sømme Hammer.”
http://www.klassekampen.no/57891/article/item/null/-vi-kriger-ikke-for-kvinnene
Når skal enkelte skjønne at du ikke kan “eksportere” demokrati og menneskerettigeter ved å bombe mennesker med utarmet uran eller okkupere deres nasjoner i lengre perioder?
Det virker ikke som om Gierløff gir den ideologiske dimensjonen tilstrekkelig med plass. Det er litt for lett å redusere alle handlinger til materiell nytte. I realiteten er det jo slik at vår omgang med materien (og definisjonen av nytte) er forutsatt av ideer. Så egentlig er det vel så naturlig å kikke på det ideologiske aspektet først.
“Når vi en gang trekker oss ut vil idealistenes ideer om nasjonsbygging, humanitære intervensjoner og det liberale demokratiets universelle anvendelighet ha fått et alvorlig slag for baugen.”
Et slag for baugen for hvem? For de som mener at liberale må støtte de illiberale; at menneskerettigheter ikke gjelder for alle mennesker; at visse land ikke er modne for demokrati? Nei, for disse menneskene har hele ideen om noe universelt fått et fatalt skudd under vannlinjen for lenge siden. For dem kan det bare handle om at en spådom går i oppfyllelse – en privat glede, mer enn så mye annet.
Hvis Vesten bare trekker seg ut på grunn av trang til å spare penger og generell kulturnihilisme (“La dem nå holde på som de alltid har gjort”), vil Menneskerettighetene være endegyldig begravet, og demokratiet som styreform være slått konkurs. Det mest interessante er hvorfor denne muligheten overveies så seriøst. Jeg tror det har med formidlingen av selve krigen og Menneskerettighetsaspektet å gjøre. Den større sammenhengen – OIC spiller en større rolle enn Taleban i den ideologiske krigen – blir ikke kommunisert. Hvis det ikke er noen fremgang og det ikke er noe som står på spill, og de dessuten bare produserer enda mer narko enn før – hvorfor er soldatene der da?
Antagelig fordi den mer sannferdige virkelighetsbeskrivelsen er en annen. (Den lever til gjengjeld et stille liv når folk 9 år inne i krigen ikke engang er klar over at den er begynt.)
@ Mohamed
“Når skal enkelte skjønne at du ikke kan “eksportere” demokrati og menneskerettigeter ved å bombe mennesker med utarmet uran eller okkupere deres nasjoner i lengre perioder?”
Prøv å si det til tyskerne og japanerne.
@Mohammed
……Afghanistan er ikke noe særlig godt land å være ung gutt i heller.
http://www.sfgate.com/cgi-bin/article.cgi?f=/c/a/2010/08/28/INF21F2Q9H.DTL
Men det er vel en av disse kulturelle praksisene vi formastelige hvite ikke bør ha noen meninger om -lang mindre forsøke å gjøre noe med?
(Bortsett fra å gremme oss over at det også egentlig er vår feil).
Cassanders
In Cod we trust
[...] nye høyder. 2010 ble for noen dager siden det blodigste året i den ni år lange krigen. Minerva skrev nylig om krigens store utfordringer. Det er en gryende, og stadig mer velbegrunnet, pessimisme som ser [...]