Debatt om de intellektuelle er blitt en standardøvelse i sommerens nyhetstørke, dominert av selvfølgeligheter, selvforherligelse og selvforsvar, der de intellektuelle forsvarer den intellektuelle.
Pierre Bourdieu mente historien som har produsert de intellektuelle var en uvanlig repeterende historie. Det intellektuelle feltets bevegelse mot autonomi blir hele tiden blir etterfulgt av en svingning i forhold til politikken. Det veksler mellom engasjement i tidens store samfunnsspørsmål og retrett til elfenbenstårnets isolasjon.
I Norge har dette fenomenets en egen, temmelig forutsigbar rytme: Sommerdebattene om den intellektuelles rolle. I år ble de innledet av Cathrine Holst, og er videreført i mange medier – også i Minerva. Agurktid og ferie gir tydeligvis plenty med overskudd til kontemplasjon og hjertesukk som ”Faen heller folkens, hva er det som skjedde? Hvor ble det av motet og de gode sakene å kjempe for?”
Lik krimsjangeren inneholder denne nærmest årlige føljetongen faste ingredienser, og følger en like fast oppskrift. Faren er naturligvis at det blir en repeterende øvelse i snusfornuftig opplagtheter og belærende nostalgi.
Det er alltid de intellektuelle som skriver om andre intellektuelle.
For hva er nå egentlig en intellektuell? Dette spørsmålet er på mange måter drivkraften og den røde tråden i bidragene. Søker man definisjoner av ”den intellektuelle” finner man at de er mange og sprikende. Zygmunt Bauman har påpekt at de riktignok har et klart fellestrekk, som skiller dem fra alle andre definisjoner: de er alle selvdefinisjoner. Det er alltid de intellektuelle som skriver om andre intellektuelle.
Krisen
Ifølge Jean Paul Sartre må man, for å bli en intellektuell, gå over grensen fra det tekniske og spesifikke til det universelle. Den intellektuelle må gå utover sin tekniske og vitenskapelige kompetanse, og blande seg inn i en politisk og moralsk vurdering, hvis prinsipper ikke vedrører deres arbeide som vitenskapsmenn, ”men i kraft av et ytterst tvilsomt verdisystem som har menneskelivet som høyeste norm.”
En gang fantes det en tid da det hadde mening for progressive intellektuelle å innta fanebærerrollen som kritikere av naive oppfatninger eller forsvarere av en sannhet som var skjult av ideologiske illusjoner. Utviklingen, eller den menneskelige evolusjonen om du vil, har ført til stadig større behov intellektuell arbeidskraft.
Hvordan skal så den intellektuelle opptre i den nye konteksten, i forhold til stat, politiske parti, universitetet, massemedia, det kommersielle marked, til hele rekken av nye muligheter? For dem som vil beholde den mer marginale, tradisjonelle kritiske rollen til den intellektuelle er det ingen tvil om at det er snakk om en krise.
Med Sartre så vi at en gang i historien var politisk engasjement en forutsetning for den intellektuelle. Noen fastholder dette idealet. Deres analyser er ofte gjennomsyret av nostalgi. Andre er mer fremtidsrettet, og peker mot der vi skal gå; ”Å være intellektuell i dag krever kunnskap om vitenskap og teknologi,” skrev Bjørn Vassnes i sin artikkel En annen type tenker i Aftenposten 6. august. Han viser at spenningen fortsatt i stor grad ligger mellom den universelle og den spesifikke intellektuelle.
Ifølge Bourdieu er den intellektuelles første plikt å forsvare seg selv.
Den universelle intellektuelle står ikke til å redde, og det er heller ikke ønskelig, ifølge Michel Foucault. For ham nedstammer den universelle intellektuelle fra den ansette jurist som påberoper seg den rettferdige lovs universalitet, og finner sitt reneste uttrykk i forfatteren som bærer av betydninger og verdier, som alle kan gjenkjenne seg i. Den spesifikke intellektuelle derimot, nedstammer fra en helt annen figur, ikke lenger den ”ansette jurist”, men den ”vitende ekspert”, og ”trådte frem på scenen med atomfysikerne.”
I Bourdieus teorier okkuperer de intellektuelle en viktig rolle. Men, Bourdieu omtaler deres posisjon som tvetydig. I foredraget Det universellas skrå: de intellektuellas roll i den moderna världen understreker han det paradoksale ved den intellektuelle skikkelse. Den intellektuelle må oppfylle to dels motstridende vilkår. For det må han være autonom, og frikoplet fra religiøs, politisk og økonomisk makt. På den andre siden må han agere politisk, og dermed bevege seg ut av det unikt intellektuelle felt. Dette gjør rollen hans ustabil.
Legitimiteten
De intellektuelles taushet går således ikke upåaktet hen, som for eksempel under Kosovokrigen.
Det er ikke måte på hvilket ansvar man legger på de intellektuelle. Under kriger blir de intellektuelle gjerne etterlyst. Hva mente de om denne krigen? Den intellektuelles politiske funksjon utløses jo gjerne i de enkelte tilfeller når rettigheter overkjøres og sannheten undertrykkes. Hun lar seg ikke kneble av verken politisk press, vold eller statlig makt.
De intellektuelles taushet går således ikke upåaktet hen, som for eksempel under Kosovokrigen. De vestlige styresmaktene var riktignok unisont enig i at det var rett å bombe Kosovo, men blant folk og i mediene fantes det sporer til usikkerhet. Noen vendte seg mot de intellektuelle, hvor de stort sett møtte taushet, og de få forsøkene på svar var heller ulne. De få som valgte å velge side fordelte seg jevnt. Hva kom det av?
Maktens kritiker, den intellektuelles mest glamorøse rolle, var kanskje mer glamorøs før. Som under Vietnam-krigens store opprop. De intellektuelle har hatt en hang til slike risikofrie opprop.
Jan Kjærstad oppsummerte tilstanden godt i en artikkel:
”Det er i Norge en tradisjonell forventning til forfatterne som intellektuelle… […] Mange formoder at forfatteren har en ekstraordinær sensibilitet, en evne å se hva andre ikke ser. Man har liksom glemt hvor ille det gikk da Knut Hamsun prøvde å aksle denne rollen. […] Jeg kunne i denne sammenheng også peke på at deprimerende mange intellektuelle i Dag Solstads generasjon spilte fallitt i sin analyse av nettopp et av Balkans land: Albania. Ja, man kunne spørre om disse personene noen gang kan vinne tilbake til sin troverdighet som intellektuelle.”
Det var nok av dem fra 68-generasjonen som kunne forsikre om nødvendigheten av Pol Pots opprydning i Kambodsja, eller sto for panegyriske hylninger av Kinas kulturrevolusjon – da trolig den verste terroren under Maoårene foregikk. Disse katastrofale ”analysene” førte til at den intellektuelle dyden om amatørskapet, den intellektuelle som en som ikke holder seg til egne saker, ikke gjaldt for Bosnia og Kosovo. Til det var den venstreintellektuelle for desillusjonerte over egne feilsteg.
Det å være intellektuell er ikke det samme som å være venstreintellektuell.
Siden ordet fikk sin moderne bruk under Dreyfus-saken, har det foregått en ideologisk kamp om begrepet. Det å være intellektuell er ikke det samme som å være venstreintellektuell. Slavoj Zizek, som har skrevet mye og engasjert om konflikten på Balkan, opererer med en temmelig svart/hvit distinksjon mellom to typer av samtidens intellektuelle, narren og knekten.
Den høyreintellektuelle beskrev han som ”…en knekt, en konformist som henviser til selve eksistensen av den gitte orden som et argument for den, og ler av venstresiden på grunn av dens ”utopiske” planer som nødvendigvis må føre til katastrofe.”
Den venstreinntellektuelle derimot, ”…er en narr, en hoffnarr som offentlig avdekker løgnen i den eksisterende orden, men på en måte som undergraver virkningen av hans tale.”
Zizek oppsummerer deres rolle slik:
”I dag etter sosialismens fall, er knekten en nykonservativ talsmann for det frie marked, som kynisk avfeier enhver form for sosial solidaritet som kontraproduktiv sentimentalitet, mens narren er en kulturkritisk dekonstruksjonist som, takket være ludiske metoder ment å ”styrte” den eksisterende samfunnsorden, faktisk tjener som dens supplement.”
Kanskje er det i rollen som begrepskritiker, som en som kan få deg til å se litt annerledes på verden, at den intellektuelle har sin fremste legitimitet.
Nye historiske og eksistensielle forutsetninger, som f.eks. 11. september og Irak-krigen, skaper behov for ny forståelse. Behovet for gangbare tolkninger stimulerte slumrende ideologiske strømninger og førte til en utstrakt bruk av ladede begreper. Zizek kritiserer de fleste slike overbygninger, det være seg amerikansk patriotisme, venstrepolitisk pasifisme, anti-globaliseringsbevegelsen, fattigdomsproblematikk eller konfliktorienterte sivilisasjonskritikk.
Det kan være grunn til å understreke hvor viktig en slik gjennomført begrepskritikk er, og kanskje er det i rollen som begrepskritiker, som en som kan få deg til å se litt annerledes på verden, at den intellektuelle har sin fremste legitimitet.
Debatten om de intellektuelle handler kanskje bunn og grunn i om hvordan vi mennesker bør forholde oss til fremtiden. Det er i grunn dårlig stil ikke å interessere seg i sånne spørsmål. Derfor er det godt og viktig at disse debattene om de intellektuelle med jevne mellomrom dukker opp. Men innimellom kan bli spørsmålene bli for store og komplekse, formen for forutsigbar og tonen for selvhøytidlig, at det er lov å innrømme at man går lei innimellom. Da kan det være greit å ta en pille.
Herved anbefales Paul Johnsons glimrende bok Intellectuals. Her setter han store intellektuelle navn som Rousseau, Shelley, Marx, Ibsen, Tolstoj, Hemingway, Brecht, Sartre, for å nevne noen, under lupen, og undersøker om det er noen samsvar mellom liv og lære. For det er virkelig fornøyelig å for eksempel lese om Ibsens fantastisk patetiske forhold til ordener og medaljer, og om skjørtejegeren Sartre. Rent oppbyggelig og forfriskende er det faktisk … å bli ført ut fra elfensbenstårnet og ut til medmenneskeligheten.
- Magnus Tollefsrud er cand.philol med litteraturvitenskap som hovedfag.
De nordiske land gjør det jo på mange måter bedre enn mange forventer. Kanskje en grunn er at de intellektuelle ikke gjør så mye ut av seg?
Har du gjort deg selv til intellektuell nå Magnus?
He he … in my dreams … men skal man dømme etter Baumans definisjon så er jeg faktisk det ser jeg … men det må vel være en av de ytterst få definisjonene av den intellektuelle som omfatter meg … den … og den lite treffsikre definisjonen av den intellektuelle som en som har briller og er glad i å drikke øl
Interessant innlegg!
Jeg har sans for anti-intellektuelle intellektuelle.
Den siste norske intellektuelle i 2000-tallet var Jens Bjørneboe. Foreløpig så har ingen fylt den mannens sko.
Frankrike har superintellektuelle som både fikser underholdningen med saftige påstander og i tillegg har gloriøs action på CV. Feks så var Regis Debray på patrulje med El Che og Levi-Strauss campet sammen med den myrdete moujahedinlederen i Afghanistan. Det mest gloriøse jeg har sett fra den teoretiske multikulturalisten på UiO som jeg har glemt navnet på, var en tur til Stockholm på 70tallet.
Forsåvidt artig innlegg, dog, som alltid når den ene siden skal sverte den andre siden littegranne er det alltid enkelt å glemme ens egen side. Pol Pot draes frem titt og ofte, kanskje med rette siden mannen var av den heller mer kjipe sorten. De som hyllet han burde med rette stå i skjenneprekposisjon, men det bør også en del av de som er på siden som godter over å bruke dette mot mennesker som innehar venstresynspunkter. Det var ikke akkurat et stormende opprop fra intellektuelle fra høyresiden som protesterte mot Usa og Kinas støtte til Pol Pot som en motvekt til Vietnam/Sovjetunionen.
Første bud er å finne ut at drit, kommer i mange farger.
Jean Paul Sartre var kanskje modig da han utfordret Pentagon og protesterte mot amerikanernes bombing i Vietnam. Men med blikket festet mot amerikanske fly overså han sørvietnameserne på bakken som hadde en intensjon om å bygge opp demokrati. Med 200.00 – 400.000 fremmede (nordvietnamesiske) soldater i Sør-Vietnam klarte sørvietnameserne å lage en sivil grunnlov i 1967. De bygget et demokrati som ikke var perfekt, men var bedre enn mange andre land, og i hvert fall bedre enn Nord-Vietnam.
JP Sartre hadde sikkert stor tenkekapasitet, men han trakk forutsigbar konklusjon om Vietnam, og fikk ikke meg seg det som skjedde i Sør-Vietnam. Han støttet et kommunistisk diktatur.
Halla Båtflyktning! Sør-Vietnam burde hatt amerikansk bombehjelp for å perfeksjonere “sitt” påbegynte “demokratiprosjekt”, på lik linje med andre vellykede demokratiseringstiltak USA har satt i gang verden over.
For mens vi er inne på USA og dette såkalte demokratiet folk nebber over: Ingenting stabler dette velfungerende frie, folkelige styresettet på beina som brente, lemlesta barnekropper, i-hjel-torturerte unge menn og gjengvoldtatte damelik, ispedd trusler om mer bombing hvis man ikke føyer seg og lovnader om lukrative handelsavtaler hvis man legger seg på rygg og brenner prinsipper og sitt eget folk på bålet. Det har vi vel alle lært etter en snau haitisk mannsalder.
On topic: Den godeste Dwight var inne på noe da hans sa:
“An intellectual is a man who takes more words than necessary to tell more than he knows.”
Ja Baahtflyktning,
vi blir vel alle litt makaber når Bjørneboes triologi kommer ut av bokhyllen.
Selv blir jeg makaber hver gang jeg går ut døra eller leser/ser på nyhetene. Jens er julekos i forhold.
Jeg har sluttet å tro på de intellektuelle, eller jeg tar dem ikke høytidelig. KUN de som er influert av den kristne tenkning og har den åndelige dimensjon som må til for å løse vanskelige spørsmål, DE tror jeg på. Ellers tror jeg ikke på verken intellektuelle eller statsvitere, de kan vite og mene så mye de vil, og det hjelper ikke å løpe godt og fort hvis man løper på gal vei. Janne Haaland Matlary har fått en kommentar til at hun har kritisert religionen, herunder Bibelen, at man ikke skal ha rot og blanding vedr religion i politiske spørsmål. Jeg tør gjøre oppmerksom på at den som initierte til den gangens Arbeiderparti var en kristen mann. (Det er også foretatt navne-endring av partiet siden den gang naturlig nok) Hvis folk visste hvor mye kristne har initiert til og bygget og satt igang gjennom hundrevis av år i ALLE land, så tror jeg mange ville steilet. Men det er klart det er ikke populært eller skal vi si – tabloid tale å fremme kristne dyder. Derfor er det godt å også kunne lese nettopp kristen-aviser for de interesserte. Akkurat i det ovennevnte er det Norvald Yri har et (godt) svar til Matlary. Klipp fra avisen Idag. (idag.n)
_____________________________________________
Kommentar: Professor i statsvitenskap ved UiO, Janne Haaland Matlary skriver en signert artikkel i Aftenposten der hun gremmer seg over at noen direkte vil bruke Bibelen som kilde for et politisk parti. Mellom annet sier hun: ”Trosargumenter er illegitime i politikken. Ingen aksepterer argumentasjon fra Koranen, Toraen eller Bibelen i et demokrati”.
Matlary tar opp spørsmålet om verdigrunnlag i Kristelig Folkeparti og spørsmål om bekjennelsesplikt. Matlary viser til sin egen tid som statssekretær og er kategorisk når det gjelder den politiske virksomhets frihet fra religiøs tro. Hun understreker fornuftens plass når det gjelder politiske valg.
Hele artikkelen oser av irritasjon over at et politisk parti fremdeles kan være opptatt av kristne verdier med basis i Bibelen. Fy, fy – ordet er ”verdigrunnlag hentet fra Bibelen”. Dette kaller hun en blanding av tro og politikk, og sammenligner det med at et parti bygger på Koranen og islamske verdier. Hellige skrifter har ingen gyldighet i det politiske rom, sier hun.
Matlary forsøker å bygge opp en tankerekke som skal gjøre et parti som Kristelig Folkeparti til et ”normalt politisk parti”. Hun viser til begrepet ”kristendemokratisk ideologi”, og omtaler menneskesyn og verdisyn i en slik sammenheng som noe både agnostikere, ateister, muslimer og jøder og kristne kan være enige i. ”Om KrF-politikeren er agnostiker eller muslim er irrelevant i politikkens sfære”, sier hun.
Hun proklamerer at: ””kristen” kan bety omtrent hva som helst i vår postmoderne tid, ikke minst i et land med protestantisk tradisjon hvor hver mann tolker Bibelen”. Etter det jeg forstår er Matlary katolikk og har innflytelse i Vatikanet. Mener hun da at en må ha en pave og en katolsk kirke som skal fortelle oss hvordan Bibelen skal tolkes, når protestantismen er så oppstykket? Mener hun at vi som har den protestantiske tro helst ikke bør slippes fri i bibeltolkningen?
La oss da se litt på den katolske kirkes tradisjon når det gjelder tolkninger av Bibelen. Hvor står det i Bibelen, Matlary, at jomfru Maria var uten synd, at hun ble tatt opp til himmelen kroppslig, at hun er guddommelig? Vis oss også hvor det står at paven er ufeilbarlig når han taler ”ex cathedra”. Og vi vet hvordan Peterskirken i Rom ble bygget; av avlatspenger: når pengene i kista klinger, da sjelen fra sjærsilden springer”.
Så kan vi da følge opp og spørre Matlary om Vatikanet er en politisk eller religiøs/kristen institusjon. Hun snakker om at tro og politikk blandes sammen her på berget når noen viser til bibelske verdier for et politisk parti. Kan Matlary forsvare den sammenblandingen som skjer i den katolske verden – av religiøs makt og politisk makt? Kan hun vise oss hvor den grunnleggende forskjellen ligger?
Jo da, det er to regimenter, et verdslig og et åndelig. Og disse skal ikke blandes sammen. Vi avviser Hitlers linje. Og vi sier at kirken skal ikke overta statsmakten i kraft av kirke.
På samme tid kommer vi ikke bort fra den betydning som ideologier og religioner har – også for verdisyn i politiske sammenhenger. Dette vet Matlery også. Hvis vi nå tenker på ”et normalt politisk parti” i Kina, eller i Nord-Korea, eller i den islamske verden. Hva slags ideologi er det som ligger til grunn? Hvordan kommer f. eks. religion inn i bildet i et typisk islamsk land? Når nå Kristelig Folkeparti skal bli et ”normalt politisk parti”, hvordan skal det se ut? Kan det tenkes at de lange linjer vi har hatt i Europa og Norge av klassisk kristendom likevel kan bety noe for verdigrunnlaget?
I Norge, som har en Grunnlov der det ennå står at ”statens offentlige religion er den evangelisk-lutherske religion, og enhver der bekjenner seg til denne forplikter at oppdra sine børn i samme” (Paragraf 2). Jeg kan ikke se at Matlary er særlig positiv til at et politisk parti skal kunne bevisstgjøre den arven som skapte det moderne, demokratiske Norge, nemlig kristne verdier. Hvorfor ikke, Matlary?
Flere partier i Norge har vært sterkt preget av ”de kristne verdier”. Selvsagt skal fornuften brukes overalt i det politiske liv i samfunnet. Men kan det likevel være at det finnes noen grunnleggende verdier som gjelder alle mennesker, og som nettopp Bibelen bekrefter og styrker? Slik som skaperordning, ekteskap og familie, for eksempel. Slik som prinsippene som følges av de ti Guds bud, og som har funnet vei inn i mange ulike nasjonale og politiske sammenhenger. Det ropes på verdier i dag, pålitelighet, ærlighet, etikk og moral. Det ropes på omsorg og kjærlighet; hvor finnes det?
Når vi ser på skole og helse, når vi ser på lærertradisjonen og hjelpepleiere og sykepleiere gjennom tidene, hva slags verdisyn skapte trygghet og omsorg i samfunnet? Og menneskeverdet, hvor står det høyere enn i Guds hjerte etter Bibelen, Gud som skapte og som frelste, han som vil vi skal ha omsorg for mennesket fra unnfangelse til naturlig død. Han som vil vi skal ta oss av gamle, syke, foreldreløse, fremmede og fattige, for eksempel.
Jo, faren for på bli kristne klubber der partipolitiske prinsipper lider, kan nok dukke opp, både i katolske og i protestantiske (som den norske) sammenhenger. Men den store faren for idépartier i dag er neppe at de henger fast i tidligere tiders konservativisme og sneversyn.
Matlary har nok rett i at i protestantiske land er det slik at hver mann tolker Bibelen (se Aftenposten). En kan da legge til at store deler av de som kaller seg forskere og akademikere, ja mye av media, også deler av det som kalles kristenhet, er mer opptatt av å tolke bort det som står i Bibelen om skaperordning, ekteskap og moral sammen med de mange gode bud gitt til det beste for mennesket – enn de er opptatt av å tolke slike sannheter fram, blankpusse dem og få dem tilbake til et samfunn som er i ferd med å gå i oppløsning.
Og det er tvilsomt om en agnostiker og en ateist eller human – etiker for den saks skyld, ville være så opptatt av å slutte seg til det verdisyn som preger kristen-Norge, et Norge som er bevisst på den arven som skapte det frie, demokratiske, varme Norge.
Norvald Yri, forsker