Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Med dagens teknologiske og medisinske utvikling er mulighetene til livsforlengende behandling dramatisk forbedret. Men er livsforlengende behandling alltid ønskelig? Og til hvilken pris?

Denne våren tok helsedirektør Bjørn-Inge Larsen initiativ til en debatt om prioriteringer i helsevesenet. Aftenposten skrev: ”I dag har vi en kravstorhet i retning av at vi vil ha null lidelse, null aldring og null død.”

Som ventet døde debatten raskt. Hvorfor klarer vi ikke å diskutere helse, død og økonomi? Jeg har ikke svaret, men ser to klare utfordringer: vi må akseptere å kunne diskutere helse og økonomi, og vi må kunne diskutere liv og død.

Grensesetting
Spørsmål om grensesetting og vurderinger av krav og rettigheter tas stilling til hver dag i helsevesenet, og prioriteringene er på ingen måte enkle. Mange av beslutningene stiller store krav til etisk og medisinsk kunnskap. Et tankekors er likevel det som Helsedirektøren har uttrykt bekymring for: ”I dag er det slik at de ressurssterke pasientgruppene som det er mye dramatikk rundt, blir prioritert først. Denne gruppen har ofte også en legestand med høy status bak seg. De mer ’stille’ pasientgruppene kommer bakerst i køen, noe som er urettferdig og ikke minst et problem.” De som ”krever” mest eller forhandler best, får også mest behandling.

Legens posisjon som lege er nedfelt i den Hippokratiske ed. Med dagens muligheter til å helbrede og redde liv er grensene flyttet dramatisk i forhold til hva som er teknisk, medisinsk mulig, men er det ønskelig? Og til hvilken pris? Avveiningene mellom livsforlengende behandlinger og økonomi forsvinner ikke selv om helsedebatten om grenser dør hen.

Har vi råd til alt?
Etter helsedirektørens utspill kom, naturlig nok, innspill fra enkeltmennesker i dyre behandlingssituasjoner som satte pris på den behandlingen de ble tilbudt. Men vi føler oss så uendelig ”rike” i Norge at vi glemmer at vi alltid må vurdere hvordan pengene alternativt kunne vært brukt. Er potten på én million, skal den da brukes på to pasienter som har minimal sjanse for helbredelse, eller skal den brukes på 30 pasienter som har plager som kan kureres? Slike prioriteringer er ubehagelige, men mange innen helsevesenet sitter med denne typen dilemmaer til daglig.

I debatten kom det også et tankevekkende innspill fra sosialmedisiner Per Fugelli som lider av svært alvorlig kreft. Han hevdet at grunnen til press og krav er at vi ikke klarer å forsone oss med døden. ”Alle har selvsagt lyst til å leve mer. Men siste del av livet er en viktig akt. Den bør ikke være styrt av en galopp etter nye muligheter for livsforlengelse. Vi må godta at døden kommer.”

I et samfunn der en fremvoksende generasjon krever høy service i helsetilbud og behandlinger, der man står på kravene og rettighetene i stedet for å kunne akseptere en grense eller et nei, blir ikke helsedebatten enklere på sikt. For hva handler det om? Det handler om krav, forhandlinger, om ikke å godta nei, og om å presse grenser.

Prioritering en nødvendighet
Likevel finnes det grenser som ikke kan tøyes og sykdommer som ikke kan helbredes. Hva med å kunne se at det av og til er godt å vite at grensen er nådd? Forhandlinger skaper en tro på at alt kan løses, og mange ganger kan diskusjonen være viktig. Men hvis alt kan forhandles, så skaper det også utrygghet. Grenser kan skape trygghet og aksept for at livet også innebærer døden.

Legene, helsepersonellet og alle dem som rammes av sykdom må håndtere konflikter og vanskelige spørsmål hver dag. De må forholde seg til de økonomiske rammene, selv i svært sårbare situasjoner. Legers forskjellsbehandling av pasienter fordi noen roper høyere er et problem. Den faktiske bruken av ressurser, hvordan vi forholder oss til hva medisinen kan utrette og når grensen nås er deler av det store helsebildet.

Det offentlige helsevesenet skal sørge for at flest mulig får et godt helsetilbud. I en prioriteringsdebatt vil det kunne bety at 30 skal helbredes. I dag er det slik at noen kommuner bruker uforholdsmessig stor andel av sine budsjetter på få pasienter. Det er urettferdig overfor alle dem som ikke får behandling eller må vente lenge for å få den. Prioriteringer gjør vondt, både for dem som opplever å ikke bli prioritert og for dem som må ta beslutningen. Det blir dessverre ikke bedre ved å tie det i hjel.

• Mathilde Fasting (f. 1965) er prosjektleder i Civita.