Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

REPORTASJE: Homobevegelsens medlemmer har ett til felles: de kjemper fortsatt for seksuelle minoriteters likeverd. Men spørsmålet er om en enhetlig ideologisk homofront faktisk finnes – og om den noen gang fantes.

”§ 1. Kjønn. To personer av motsatt eller samme kjønn kan inngå ekteskap.”

Slik har aller første ledd i den norske ekteskapslovens aller første paragraf lydt siden 1. januar 2009. Felles, blir loven kalt. Den skal gjelde et fellesskap der ikke bare heterofile, men også homofile og lesbiske blir inkludert.

16 år etter at partnerskapsloven ble del av det norske lovverket har ikke lenger homofile og lesbiske retten til (kun) å inngå partnerskap (partnerskapsloven ble opphevet): Mann og mann og kvinne og kvinne kan nå vigsles slik bare mann og kvinne kunne det tidligere.

Dermed var juni 2008, da Stortinget til slutt vedtok den nye ekteskapsloven, en milepæl i norsk liberal rettsstats historie. Det har man i hvert fall som liberal en trang til å mene. I det minste var det en milepæl for den norske homobevegelsen og dens drøye 60 år lange historie (jubileet ble feiret i slutten av juni i år).

– Total frigjøring var og er vårt ideologiske mantra, sier æreshomo Kjell Erik Øie.

Homobevegelsen står fram som en slagkraftig enhet med felles front mot omverdenen. Den har kjempet sine kamper og vunnet – endog kanskje på overtid (så sent som i 1972 var det straffbart jmf. straffelovens paragraf 213 å leve ut homofili): Avkriminalisering (-72), avdiagnostisering (-82), lovregulering (-93 og -09).

Men har bevegelsen egentlig vært enhetlig ideologisk, eller finnes det ideologiske skillelinjer innad i homobevegelsen?

Samlet, men uenige
Homobevegelsen i Norge samlet seg fram til og utover 80-tallet for partnerskapsarbeidet, forteller stortingsvararepresentant, tidligere statssekretær og LLH-utnevnt æreshomo, Kjell Erik Øie, fra talerstolen 24. juni. Det var dagen da Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH) – den norske homobevegelsens største organisasjon – i anledning 60-årsjubileet samlet troppene til historiedag på Litteraturhuset. Øie var det som ledet an i arbeidet for å få innført partnerskapsloven.

En partnerskapsgruppe ble opprettet i 1987. I sterk allianse med det største regjeringspartiets ungdomsparti, AUF, bedrev den omfattende lobbyvirksomhet for å få innpass hos politikerne, fagfolk og journalister.

Men uenigheter eksisterte innad i bevegelsen. Man kan imidlertid få inntrykk av at de i dette tilfellet ikke var ideologisk funderte. I større grad handlet de om hva man som homobevegelse, med formelle rettigheter for øyet, kunne akseptere og ikke (ideologisk uenighet var ikke nødvendigvis til stede).

”Dilemmaet for homobevegelsen var om en skulle akseptere en lov som forskjellsbehandlet homofilt og heterofilt samliv, eller om en skulle kreve like rettigheter og dermed risikere at loven ikke ble vedtatt,” skrev Elin Vestrum, nåværende pressekontakt i LLH, i et debattinnlegg om partnerskapsarbeidet i 2003, 10 år etter at partnerskapsloven ble vedtatt. Fordi partnerskapsloven ikke ville innrømme homofile og lesbiske samme rettigheter til adopsjon og assistert befruktning som heterofile par, var det flere innad i homobevegelsen som var skeptiske, om ikke ideologisk imot.

Kjell Erik Øie, æreshomo.

Hvor stod så ideologien(e)? Fantes de(n)?

– Total frigjøring var og er vårt ideologiske mantra, sier Kjell Erik Øie til Minerva.

– Men betyr dette at det eksisterer en ideologisk enighet innad i homobevegelsen, eller finnes det ideologiske skillelinjer også her?

– Det finnes selvfølgelig flere. Sentrale skillelinjer går blant annet mellom avvik/normalitet, genetikk/miljø, og selvfølgelig mellom essensialisme/konstruktivisme, sier Øie – som så bringer oss over i teorien.

Queer-kamp
For i det man kan kalle teoretiseringen av homofil seksualitet står begrepene naturalisme, essensialisme og konstruktivisme sentralt, henholdsvis oppfatningene – meget forenklet – av at seksuelle identiteter: 1) er sosiale fenomener som settes av naturgitte begrensninger (gjennom eksempelvis biologi); 2) kan, som alle andre ting, defineres og beskrives presis og derigjennom avgrenses fra hverandre; 3) er noe som konstrueres gjennom møter mellom individer, uten at det eksisterer noen forutgitte seksuelle realiteter.

– Å si at vi er en queer-ideologisk organisasjon, er en forenkling, sier Karen Pinholt, leder i LLH.

På tidlig 1990-tall vokste queer-teoretisk kritikk seg fram som en sentral bestanddel av denne teoretiseringen – en kritikk som imøtekommer konstruktivisme i dens kritikk av synet på seksuell identitet som noe naturgitt eller klart avgrensbart. Man kan være queer, med andre ord noe annet enn det ”normale”, det legitime, det dominerende.

Heller enn definisjoner av seksuell identitet kan queer-teori sies å tilby en form for systemkritikk.  Queer-teoretikeren Michael Warner sier det på denne måten i Fear of a Queer Planet (1993):

”Because the logic of the sexual order is so deeply embedded by now in an indescribably wide range of social institutions, and is embedded in the most standard accounts of the world, queer struggles aim not just at toleration or equal status but at challenging those institutions and accounts. The dawning realization that themes of homophobia and heterosexism may be read in almost any document of our culture means that we are only beginning to have an idea of how widespread those institutions and accounts are.”

Queer norsk homobevegelse?
Tankene ledes hen til heteronormativ opposisjon – og dermed tilbake til dagens norske homobevegelse. Heteronormativitet kan forstås som en sosial norm og en institusjonalisert antagelse om at mennesker i utgangspunktet enten er mann eller kvinne og heterofile, og at den eneste ”normale” samlivsformen er mellom to av motsatt kjønn som begge har særlige, naturgitte roller i livet. Nettopp kampen mot dette, og mot homofobien, utgjør homobevegelsens eksistensgrunnlag.

I LLHs prinsipprogram står det følgende: ”Heteronormativitet er grunnlaget for mange fordommer mot, og diskriminering på bakgrunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. […]. LLH kjemper for at alle mennesker skal kunne få definere hvem de er, hvordan de skal organisere og leve livene sine uavhengig av et begrensende kjønnsrollemønster.”

Frigjørelse fra samfunnets ”heteronormative kjønnsrollemønster” er derfor et uttalt mål for LLH – i tråd med Warners queer struggles. Det er derfor fristende å tolke dette dit hen at LLH bygger sine prinsipper – en slags ideologi – på queer-teoretisk kritikk.

Karin Pinholt, leder LLH.

Det ville imidlertid ikke medføre riktighet, ifølge leder av LLH, Karen Pinholt.

– Å si at vi er en queer-ideologisk organisasjon, er en forenkling, sier hun, og fortsetter: – Vi kan ikke bruke det som en mal for hva vi skal si og mene alltid. Så skal vi heller ikke lukke øynene for at queer-teori kan fungere som en slags rettesnor. Men det finnes mange forskjellige inspirasjonskilder hos oss.

– Hvilke?

– Jeg tenker på ulike former for mangfoldsarbeid, for rettighetsarbeid, som gir oss inspirasjon til hvordan vi skal jobbe for like rettigheter og like muligheter. De som virkelig er queer-teoretikere i Norge er en liten gruppe, som for eksempel har større gjennomslag i Skeiv Ungdom enn i moderorganisasjonen. Det skal riktignok sies at queer-terminologien også har fått gjennomslag hos oss, for eksempel gjennom vår inkludering av transpersoner som en del av navnet vårt, sier LLH-lederen.

Tilbake til ekteskapet
Om så queer-tenkningen legger noe beskjedne ideologiske føringer for homobevegelsens moderorganisasjon, er Pinholt riktignok klar på at kampen mot heteronormativitet står sentralt. Hvilke utslag gir så det for homobevegelsens syn på ekteskapet?

– Er homobevegelsen to atskilte ideologiske fløyer, der den ene fløyen kjemper mot det heteronormative, for eksempel ekteskapet, mens den andre – kanskje en mer ”borgerlig” fløy – kjemper for å kunne ta del i heteronormative institusjoner, som ekteskapet?

– Man kan godt sette den skillelinjen mellom to fløyer, men skillelinjene er flere. Det eneste som binder homobevegelsen enhetlig sammen, er at vi er seksuelle minoriteter. Med andre ord finnes det like mange synspunkter hos oss på hvordan man skal kjempe ekteskapssaken som det finnes ellers i befolkningen, sier Pinholt, som samtidig legger vekt på at de på generelt grunnlag har kjempet en kamp for ekteskapet, ikke imot.

– Kampen dreide seg riktignok ikke om å få homofile til å gifte seg, men om å gi alle muligheten til nettopp å kunne gjøre det, sier hun.

– Heteronormativiteten i samfunnet bør bli mindre total. Heller burde en slags mangfoldsnormativitet være normen, sier Karen Pinholt, leder i LLH.

Å likestille motstanden mot det heteronormative med en motstand mot ekteskap som institusjon, blir altså feil.

– Innad i homobevegelsen finnes helt klart den gruppen som ønsker å ta del i det noen vil kalle heteronormative institusjoner; de som ønsker å leve det småborgerlige livet med to foreldre og barn, Volvo og hytte – å leve relativt som alle andre. Og så har man dem som synes det er galt. Fordi ”vi som homofile og lesbiske må jo kjempe for å bryte ned denne samfunnsoppbygningen som bygger på det heteronormative”. Men sistnevnte er nok en relativt radikal og marginal gruppe innad i homobevegelsen, sier Pinholt, og fortsetter:

– Vi plasserer oss midt i det hele, fordi vi jo skal være samlende. Alle skal kunne velge det livet de har lyst til. Helt sentralt, riktignok: utelukkelse fra samfunnsinstitusjoner må vi bekjempe, sier LLH-lederen.

Hun vektlegger viktigheten for dem av å anse ekteskapet som noe uavhengig av det heteronormative – som noe som ikke trenger å være såkalt heteronormativt.

– Istedenfor å kalle ekteskapet en heteronormativ institusjon, ønsker vi å redefinere ekteskapet, ikke kalle det heteronormativt. Heteronormativiteten i samfunnet bør bli mindre total. Heller burde en slags mangfoldsnormativitet være normen, avslutter Pinholt.

Minoritet i minoriteten
Mangfold er altså ordet homobevegelsen ikke bare definerer seg gjennom, men også forherliger – lik det som ble gjort av Kjell Erik Øie fra talerstolen på Litteraturhuset den 24. juni: ”Homobevegelsens kjerne er det eksplosive mangfoldet. Respekten for mangfoldet er vårt eksistensgrunnlag.”

Men nettopp fordi mangfoldet eksisterer, slår vi oss ikke til ro med at et angivelig flertall innen homobevegelsen anser ekteskapet som ikke-heteronormativt, og at gruppen som mener det motsatte og ønsker å nedlegge ekteskapet ”som den heteronormative institusjonen den er” en gang for alle, er marginal. Vi ønsker å snakke med minoriteten i minoriteten.

I det undertegnede kommer over en Wiki-artikkel som i korte ordelag nevner LLHs landsmøte i 2002, der forslaget om full ekteskapelig likestilling skal ha blitt diskutert og daværende leder Knut Sverre Røang ”kraftig” skal ha kritisert nettopp ekteskapelig likestilling, øyner hun håp.

Knut Sverre Røang, tidligere leder LLH.

Stemmer dette? Er det en mann, og ikke en hvilken som helst, som faktisk også er imot ekteskapet som institusjon?

– Det der stemmer ikke. Det kunne heller høres ut som en overdrivelse fra min daværende diskusjonspartner Dag Øistein Endsjøs side, ler Røang umiddelbart.

Røang har møtt menneskerettighetsaktivist og kjønns- og religionsforsker Endsjø til debatt flere ganger.

– Vi har kanskje vært strategisk uenige opp gjennom tidene, men vi er ikke uenige om sak, fortsetter Røang.

Ordnede forhold
Det er noe gjenkjennbart ved dette: om man er uenige om hvordan man skal nå målene, er man ikke nødvendigvis uenige om hvilke formelle rettigheter som må være de ultimate mål – ved kampen om felles ekteskapslov, som ved kampen om partnerskapsloven.

Når det gjelder synet på sak, sier Røang det slik:

– Det finnes helt sikkert noen som ønsker å nedlegge ekteskapet som institusjon. De fleste av oss mener riktignok at det er veldig viktig å opprettholde denne institusjonen, også for homofile, for skal man ha samme rettigheter på tvers av samlivsformer, må det bli slik. Nedlegger man ekteskapet, ville man jo måtte opphevet institusjonen for alle samlivsformer. Det kunne man for så vidt gjøre. Men da ville man få problemer med spørsmål om arv og foreldreskap. Ingen vestlige samfunn, så vidt jeg vet, løser disse spørsmålene på en annen måte enn gjennom institusjonalisering.

Altså er Røang på ingen måte imot ekteskapet som institusjon, verken for heterofile eller homofile.

– Men kjenner du egentlig til noen som er imot ekteskapet, fordi de anser det som noe heteronormativt?

– Vel, altså, jeg har vel kanskje møtt én på en fest en gang. Men jeg må vel innrømme at jeg ikke akkurat husker noen navn, sier Røang.

Mangfoldig?
Det var da som bare! Eller er det bare sånn? Er de innen homobevegelsen som kjemper imot ekteskapelig likestilling, være det seg ideologisk motivert eller ikke, rett og slett ikke navngibare?  Så få at de knapt eksisterer? Er de da representative for et mangfold?

– Den ideologien vi kjempet med på 50-tallet, radikalismen vi bedrev på 60-tallet og støttet opp om på 70- tallet – den har forsvunnet, sier ”Kim” Friele.

La spørsmålene forbli retoriske (eventuelt etterspørrende: Hvor der ute finnes dere?). Så henter jeg like gjerne utgangsspørsmålene fram igjen: Har homobevegelsen i sine kamper egentlig vært enhetlig ideologisk, eller finnes det ideologiske skillelinjer innad i homobevegelsen?

Les imidlertid gjerne også forfatter, aktivist, og homobevegelsens frontfigur siden 60-tallet, Karen-Christine ”Kim” Frieles synspunkter først til sist:

– Ja, en felles ideologisk front, det må man kunne si at vi alltid har hatt gjennom de 50-60 årene vi har kjempet. Selvfølgelig skjer det riktignok innimellom at det oppstår et flertall og et mindretall – en indre opposisjon – i en bevegelse som vår. Noen avvik – jeg vil kalle dem uskyldige – har vi hatt fra hverandre. Det hendte vi internt, under denne enhetlige fronten, hadde noen anstrengende og langvarige debatter. Det gjaldt spørsmål om hvilken strategi vi skulle følge, hvilken målgruppe vi innledningsvis skulle rette oss mot før vi gikk til posisjon og opposisjon, hvilke budskap vi skulle kjøre, hvor dristige vi skulle tørre å være – skulle vi forlange alt eller intet? – for å nå våre mål. Men aldri var vi uenige om målene.

– Hvilken ideologi drev denne fronten?

– Det er et spørsmål jeg også etterspør svar på. Rettigheter, ansvar, forpliktelser – det skal være likt uavhengig av hvordan hver og en av oss innretter privatlivene våre. Men hva slags ideologi? Den ideologien vi kjempet med på 50-tallet, radikalismen vi bedrev på 60-tallet og støttet opp om på 70- tallet – den har forsvunnet.

– Venstreradikalisme?

– Den ble vel kanskje kjent som det. Men jeg har aldri vært venstreradikal. Jeg vil heller kalle det opprør mot urett. Medmenneskelighet. Alminnelig dannelse.

– Hva med motstand mot det heteronormative? Var det noe som var en del av den tidlige homobevegelsens bevissthet?

– Nei, det der kaller jeg intellektuell onani. Hvert menneske er seg selv, lever seg selv, definerer seg selv – og ingen andre skal gjøre det for en. Å benytte teorier til slikt, var for oss aldeles ukjent.

• Helle Holte (f. 1986) er student ved Journalistutdanningen i Oslo og tidligere statsvitenskapsstudent ved NTNU i Trondheim og Universität Freiburg i Tyskland.