Med mandat til å drepe: I Norge er vi i ferd med å miste erkjennelsen av at det både er nødvendig å risikere livet og å ta liv.
Min E24-spalte i dag inneholder refleksjoner om behovet for en krigerkultur, i lys av den nye boken Med mandat til å drepe. Jeg har tidligere skrevet om soldatenes vilkår og krigerkultur her på bloggen, i forbindelse med den danske filmen Armadillo, nå aktuell på norske kinoer, og i forbindelse med bordingen av Mavi Marmara utenfor Gaza.
Her følger avslutningen, som delvis tar opp nye elementer, og som ble kuttet ut, siden det er begrenset plass i en E24-spalte:
Det er mange grunner til å være i Afghanistan. Landet kan ikke igjen tillates å bli en frihavn for terrorister og en base for spredning av radikal islam til atommakten Pakistan. Et nederlag ville radikalt øke de globale jihadistenes prestisje, og styrke deres rekruttering og finansiering. Alt dette dreier seg i siste instans om våre egne nasjonale interesser. I tillegg kommer hensynet til de gode krefter i Afghanistan, som forfatterne av denne boken er mest opptatt av.
For Norge dreier det seg ikke minst om solidariteten i Nato, som i praksis betyr at dersom vi skal kunne stole på at USA vil ofre penger og blod for oss, så må vi også yte noe tilbake. Derfor er regjeringens linje at vi gikk inn med våre allierte, og vi vil gå ut med dem.
Amerikanerne har allerede en sterk, og velbegrunnet mistanke om at Europa verken har evne eller vilje til å forsvare seg selv, men har overlatt dette til USA. Nei, vi trenger kanskje ikke noen krigerkultur i Norge, så lenge vi kan snylte på den som har overlevd i USA, og som i mer enn seksti år har sikret Europas frihet og velstand, men som vi behandler med forakt og mistenkeliggjøring.
En dag kan amerikanerne ha fått nok.
Twitter: @jasnoen
“En dag kan amerikanerne ha fått nok.” og den dagen er da vi kommer til å trenge dem mest.
Jan Arild Snoen skrev: “Med mandat til å drepe: I Norge er vi i ferd med å miste erkjennelsen av at det både er nødvendig å risikere livet og å ta liv.”
Hvorfor er krig “nødvendig”? Hva gjør din forståelse av hva krig er mer berettiga og “legitimt” enn andres, for å ikke snakke om “nødvendig”? Hele Just war-doktrinen er en pervers måte å legitimere krigsovergrep på.
Det er jo alltid flott å framstille seg selv som den “gode” krigeren som kjemper for rettferdighet og frihet – mens fienden representerer det onde…..
“En dag kan amerikanerne ha fått nok.”
Da vil vi nærme oss verdensfred med betydelig steg. Den amerikanske krigskulturen siden 2VK har vært ved siden av kommunismen og islamismen (moderne tid)den største trusselen mot verdensfreden.
En morsom vri:
http://www.youtube.com/watch?v=sDkhzHQO7jY
“I also look at war itself a little differently from most. I see it largely
as an exercise in dick-waving. That’s really all it is: alot of men standing around in a field waving their dicks at one another. Men, insecure abuot the size of their penises, choose to kill one another.
… That’s also what all that moron athlete bullshit is all about, and what thatmacho, male posturing and strutting around in bars and locker roomsrepresents. It’s called ‘dick fear.’ Men are terrified that their dicks are inadequate, and so they have to ‘compete’ in order to feel better about themselves. And since war is the ultimate competition, essentially men are killing one another in order to improve their genital self-esteem.”
Snoen, nok en skapsindig observasjon. Til tross for prognoser som “The end of History and the Last Man” (Francis Fukuyama), så er det nødvendig å forsvar det som er av verdi med våpen i hånd. Den første er del av prognosen er etter min oppfatning allerede på historiens skraphaug, og den andre delen forstått som slutten på Alfa-hannen som forsvarer med våpen i hånd, er en like stor utopi.
ØRJAN N. KARLSSON har skrevet innlegget: “Kulturell krigskapital”
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3788694.ece
Jeg tror innlegget klargjør hvilke utfordringer vi står overfor når vi skal forstå hvilke utfordring krigerne har i et gjennomfeminisert samfunn når det står overfor krigerkulturer.
En god artikkel, av typen som er meget velkommen. Sårt tiltrengt kan jeg kanskje også tilføye, av nettopp de årsaker som tas opp i artikkkelen.
Europas forsvar er i bedrøvelig forfatning. Men evnen tror jeg ikke det skofter på, det er nok det andre alternativet Snoen trekker frem. Det er viljen som ikke er tilstede. Feminiseringen av samfunnet har gått for langt. Angrepet på det maskuline har vært så lang og vedvarende at man ikke lenger husket hva man i det første gikk til angrep på. Dagens kvinnepanel og likestillings-ministere fortsetter å slå løs på et kadaver som forlengst har trukket sitt siste åndedrag. Men de slår og slår for å forhindre at det noen gang kan tenkes reise seg igjen.
Men dette er bare halve forklaringen. Feminismen ville aldri kommet i den maktposisjon hvor den befinner seg, om det ikke var for dem som villig ga den opp. En forklaring er å finne i årene etter 2.VK. Europeerne var forferdet over all umenneskeligheten som hadde tatt sted på deres eget kontinent. Sivilbefolkningen i nærmest alle europeiske land hadde kjent denne krigen på kroppen og de sverget til seg selv å aldri krige igjen.
Amerikanerne flest, selv om deres militære hadde en avgjørende rolle, så krigen finne sted fra trygg avstand. Lærdommen de tok til seg var følgende svært annerledes. I etterkant angret amerikanerne på at de ikke hadde tatt skritt for å forhindre krigen tidligere. I retrospekt innså man at varsel tegnene var tilstede allerede i Hitlers tidlige dager. De sverget til seg selv å aldri la tyranni og fascisme få så stor makt igjen.
De siste tiåene har man fått se effekten av dette i praksis. Amerikanerne har reist verden rundt og mer eller mindre effektivt forsøkt å bekjempe de totalitære tyrrannier, menst Europa i det store har stått på sidelinjen og mer eller mindre diltet etter USA gjennom NATO.
For meg begynner dette rollespillet og bli svært pinlig. Europa burde samle seg rundt et felles forsvarssammarbeid. Rekonvalensen vi har påberopt oss etter 2. VK bør riktig snart være over. Ikke minst for å forsvare det frie verdensamfunnets interesser. Men også som en motvekt mot et USA som til tider er litt for skyteglad etter mitt syn.
I det minste burde man i Norge oppfylle de forpliktelser man allerede har gjennom NATO-avtalen. Noe som man forøvrig ikke gjør i dag.
Takk Snoen! En meget god kommentar.
Din kommentar til kritikken av Danske soldater i filmen Armadillo er særdeles berettiget. Desverre er dette ikke kommet fra Forsvaret selv; soldatene gjorde akkurat hva de var trent til å gjøre for å overleve slik nærstrid.
Dine argumenter for hvorfor vi er i Afghanistan er også helt på kornet.
Jeg ser frem til flere kommentarer av dette kaliberet.
Behovet for en anerkjennelse av en krigerkultur som eksisterer, på tross av ministerens ønske, er stort. Da en norsk skarpskytter tok livet av en fiende på 1 360 meters hold (!), anklaget Røde Kors soldaten for å ha begått en krigsforbrytelse. Når en idrettsutøver vinner, hylles denne av en befolkning hvis liv overhodet ikke påvirkes av resultatet. Gitt at politikerne har rett når de sier norske soldater i Afghanistan fremmer norsk sikkerhet er det soldaten som fortjener hyllesten.
“Hvorfor er krig “nødvendig”? Hva gjør din forståelse av hva krig er mer berettiga og “legitimt” enn andres, for å ikke snakke om “nødvendig”?”
‘All that is necessary for the triumph of evil is that good men do nothing’ Edmund Burke.
Verden er fremdeles ikke en god og trygg plass, Mohammed.
Snoen, på mange områder glimrer du faktisk… Dette er et av dem!
Jeg har enda til gode å høre noen andre som evner å forstå ting fra en soldats ståsted. Det viser du her, og tidligere om Mavi Marmara og hvordan soldater tross alt forsvarte seg på skipet.
Dette er noe av det mer lesverdige som kommer på Minerva. Desverre evner ikke andre å se dette perspektivet. De tror at væpnede konflikter er noe som bare kan vedtas avviklet og så blir verden et lykkelig sted.
Og som du er inne på, vi har mye å takke USA for. At vi bidrar med dem i deres prosjekt er det minste vi kan gjøre til gjengjeld. Om USA skulle “få nok” etter at vi faktisk har bidratt i Afghanistan, tror jeg ikke. I tillegg er det flere europeiske land som Danmark og Nederland som har deltatt aktivt der og jeg tror ikke slikt går upåaktet hen i USA.
Likevel…. Takk, USA!