Det romerske imperiet overlevde i mange hundre år fordi det var basert på de alliertes og beseiredes tillit til at romerne forvaltet sin makt ansvarlig. Det samme gjelder det amerikanske imperiet, som bare er i startgropen, skriver Thomas F. Madden.
Er USA det nye Rom? Spørsmålet er gammelt, og for alle som har tatt en spasertur over The Mall i Washington er inspirasjonen fra det gamle Roma åpenbar. I de senere år er sammenligningen med Roma helst brukt av dem som, gjerne med en viss skadefryd, spår at det amerikanske imperiet snart vil falle.
Den fremtredende historikeren Thomas F. Madden, som ellers er mest kjent for sine bøker om korstogene, svarer: ”Vi bør huske at det Romerriket som falt var mer enn to tusen år gammelt. Vi burde glede oss dersom vi er så heldige”, skriver han i sin bok Empires of Trust (2008). Da tar han riktignok med det øst-romerske riket, men også det vest-romerske riket eksisterte i 800-900 år til 476 e.kr., altså svært lenge til imperium å være.
Fokuset på Romas fall tar oppmerksomheten bort fra det mye viktigere spørsmålet om hvorfor Romerriket var så vellykket og besto så lenge. Madden er først og fremst opptatt av å tilbakevise det han mener er en feilaktig beskrivelse av hvordan Romerriket vokste, nemlig at Imperiet skulle være basert på hardhendt erobring og ekspansjonstrang. Det siste er et viktig poeng for de fleste av dem som snakker om amerikansk imperialisme. (Begrepet skal jeg ikke drøfte nærmere her). Et eksempel er franskmannen Emmanuel Todds bok After the Empire: The Breakdown of the American Order (2003).
Ansvarlig bruk av makt
Nei, Romerriket skilte seg fra tidligere og senere imperier ved at det primært IKKE var basert på erobring (eller handel, slik som det britiske), men på at ulike stater omkring i Middelhavsområdet søkte Romas beskyttelse, basert på tillit til at Roma ville bruke sin makt på en ansvarlig måte – derav bokens tittel. Madden utfordrer konvensjonelle oppfatninger ved å basere seg tungt på primærkilder fra selve romertiden, og skriver at man kan sjekke hvilken som helst historiebok om den romerske republikken, og det er en frase man finner igjen og igjen: ”De appellerte til Roma om hjelp”.
Forfatteren stiller dette opp mot grekerne, den andre store Middelhavsmakten på den tiden. Ateneren Solon gikk for eksempel åpent inn for erobringer begrunnet med nasjonal storhet, og Aristoteles mente at militær undertrykkelse av ikke-grekere var en naturlig konsekvens av grekernes overlegenhet. Grekerne mente at vinneren i en krig hadde rett til en parasittisk tilværelse på bekostning av de erobrede, ifølge Madden. Men også romerne skilte mellom ”siviliserte” og barbariske folkeferd og oppførte seg tilsvarende. Han finner en parallell til amerikanernes behandling av indianerne.
Historisk sett er den normale grunnen til å unngå krig redselen for nederlag. Ellers er krig et middel for å oppnå storhet. Romerne så det annerledes. Romersk lov gjorde det ulovlig å gå til krig dersom den ikke var provosert frem av fiendtlige handlinger mot Roma eller hennes allierte, og romerne hadde prosedyrer som sikret forhandlinger før en krig brøt ut.
Pax Romana – og Americana
Pax Romana inntrådte, slik Madden ser det, i midten av det andre århundret f.kr. og varte i mer enn tre hundre år, til 180 e.kr. Startpunktet, ved avslutningen av Den tredje puniske krigen er et annet det som er vanligere å bruke, nemlig etableringen av Keiserriket.
Romerfreden betyr selvsagt ikke at freden var absolutt, særlig ikke i Imperiets utkanter. Men dette innebar et historisk skift, siden krig både før og etter Romerriket har vært den naturlige orden i verden. Fred var en unntakstilstand, en periode der man forberedte seg på neste krig.
Den romerske freden førte til at for første gang i historien ble nye, allierte byer bygget uten befestningsverk. Stater under Romas vinger, som Aten, Sparta, Pergamum og Rodos endte opp med egne forsvar som var mindre enn noen gang i deres historie. Forsvaret var outsourcet til romerne. Parallellen til nedbygging av forsvaret i Europa under den amerikanske sikkerhetsparaplyen er klar. Forsvarsutgiftene til USAs allierte er på et historisk lavmål.
At vi har vanskelig for å ta krigens normalitet inn over oss i den moderne verden skyldes nettopp at vi etter 2. verdenskrig har nytt godt av det andre store fredsbevarende imperiet, Pax Americana.
Under Pax Americana har antall kriger i verden stadig sunket, men det er ett unntak: Afrika. Og grunnen til det er at USA er ganske uinteressert i kontinentet, som ikke utgjør noen trussel mot sikkerheten til USA og deres allierte.
Sikre horisonten
Romerne var en motvillig imperiemakt – de ønsket seg egentlig ikke et imperium, mener Madden. Romernes utenrikspolitikk under Republikken gikk ut på å skaffe seg allierte. Ettersom de lyktes med dette, og ble stadig rikere, ble de også et mer attraktivt mål for erobring. En annen måte å se det på er at deres voksende makt ble oppfattet som en trussel av konkurrentene, som mobiliserte mot Roma. Dette ga igjen økt incentiv for ytterligere romersk alliansebygging, og området under romersk innflytelse og kontroll økte på denne måten stadig.
Madden mener at dette forsøket på hele tiden å ”sikre horisonten” – en horisont som stadig ble pushet lenger og lenger vekk fra Roma, var hoveddynamikken bak det romerske imperiets vekst. Som Cicero sa det: ”Ved å forsvare våre allierte har vi vunnet hele verden”.
Jeg sitter likevel med en følelse av at Madden drar sin påstand vel langt, og underspiller mindre edle motiver bak Romerrikets ekspansjon. Han har for eksempel lite å si om Den tredje puniske krigen, der romernes avgjørelse om å gå til krig like gjerne kan forstås som et ønske om å kontrollere produktivt jordbruksland som at kartagenerne hadde brutt avtaler med romerne.
Jeg har også nevnt skillet mellom siviliserte og barbarer. Og det er opplagt at det som for romerne så ut som ”sikring av horisonten” kunne se ut som ekspansjonisme for mange av dem som faktisk befant seg i horisonten.
Madden skriver vel og merke nesten utelukkende om den romerske Republikken (til år 27 f.kr.), som han mener har mye til felles med USA, mens Keiserriket i mindre grad har det. Til Maddens forsvar foregikk Romerrikets største ekspansjon under Republikken. Horisonten var allerede mer eller mindre sikret.
Empire by invitation
Madden mener at også det amerikanske imperiet er defensivt begrunnet, og har utviklet seg reaktivt (i motsetning til det britiske, som var et villet imperium, skapt proaktivt). Imperiet skal sikre USA og et stadig voksende antall allierte.
Dette er ikke helt det samme som Wilsons ”making the world safe for democracy”, siden Madden mener det sentrale er ansvarlig bruk av makt, ikke kamp for demokrati og frihet. USA allierte seg med Stalin for å trygge seg selv og sine allierte mot Hitler, og bekjempet senere Sovjetunionen av samme grunn. Han avviser likevel ikke enhver idealisme i utenrikspolitikken. Bildet av USA som en frigjører er ingen fiksjon, men det er sikkerhet, ikke frigjøring, som er drivkraften bak tillitens imperium.
Når Madden legger vekt på at ekspansjonen primært skjer gjennom alliansebygging, er det lett å tenke på Geir Lundestads tese om ”empire by invitation”, der han hevder at europeerne overtalte skeptiske amerikanere til å bli stående i Europa etter 2. verdenskrig for å gi sikkerhet i forhold til den sovjetiske trusselen.
Madden beskriver mange eksempler på at Romerriket ekspanderte ”by invitation”. I 161 f.kr. søkte jødene romernes beskyttelse mot Selevkid-riket i Syria, og noen år tidligere hadde egypterne gjort det samme for å beskytte seg mot Antiokos IV. Men romerske soldater kom ikke til Palestina før de i år 63 f.kr. ble invitert inn av begge parter i en jødisk borgerkrig. Pompeius valgte side, og ble dermed dratt inn i uroligheter i området i lang tid fremover.
Det mest ekstreme eksemplet er kanskje Kong Attalus III av Pergamum, som da han døde i 133 f.kr. rett og slett testamenterte hele sitt rike til romerne. Men han var ikke alene. Kongen av Cyrene gjorde det samme noen tiår senere, og i år 88 f.kr. forsøkte den egyptiske faraoen å testamentere hele Egypt til Roma. Romerne avviste gaven, og nøyde seg med å innsette vennligsinnede konger på tronen.
De slagnes rettigheter
Madden begynner boken med historien om Locri, en tidligere romersk alliert som hadde brutt forbundet og sluttet seg til Kartago isteden. Her slår han an tonen for sin hovedtese, at romernes ansvarlige bruk av makt førte til at de etablerte et imperium basert på tillit.
Locris skifte av side førte til at byen ble erobret av romerne i 204 f.kr. Det var opp til Senatet å avgjøre forræderbyens skjebne. Men da utsendingene fra Locri møtte opp i Senatet, var det ikke med unnskyldninger og bønn om nåde. Nei, de var kommet for å klage på at den romerske generalen Pleminius behandlet dem dårlig, som om de var et erobret folk! Han hadde til og med plyndret en av deres helligdommer. Etter å ha debattert deres klagemål, vedtok Senatet å innfri locrianernes anmodning. Pleminius ble brakt til Roma og henrettet, og alt det stjålne ble levert tilbake. (Det samme skjedde for øvrig med Decius’ menn etter at de hadde erobret og plyndret Rhegium i 280 f.kr.)
Madden trekker parallellen til Abu Ghraib. Dersom Stalins, Hitlers, Tojos eller Napoleons styrker hadde tatt irregulære fiendtlige soldater til fange, ville alle forventet at disse ville bli torturert. Men alle forventet at amerikanerne, da (de midlere) overgrepene mot fangene ble avslørt, ville straffe de ansvarlige. Og det skjedde også, selv om noen mener at folk høyere oppe i systemet også burde vært straffet. Det amerikanske senatet fordømte hendelsene i det irakiske fengselet med 92 mot 0 stemmer.
Istedenfor å gjøre det som var vanlig på den tiden, og som for eksempel Alexander Den Store ofte gjorde når han erobret en by – rasere den, drepe mennene og ta resten som slaver, nøyde romerne seg ofte med å etterlate en garnison i byen. Men også her var det unntak. Kartago og Korint ble rasert, Jerusalem likeså, men ifølge Madden skjedde dette gjerne etter gjentatte provokasjoner mot Rom, borgerkrig og aggressivitet mot naboene.
Fra fiender til venner
Romerne spesialiserte seg på å snu gamle fiender til venner og allierte. Etter å ha beseiret kong Hero i den greske byen Syracuse på Sicilia, allierte Hero seg straks med romerne mot Kartago, som han også sloss med. Romerne vant denne Første puniske krigen, og siden sicilianerne ikke ville stå for sitt eget forsvar, ble Sicilia Romerrikets første provins i 241 f.kr.
USAs behandling av Tyskland og Japan etter 2. verdenskrig bygget på samme logikk – fiender blir til venner. I Tysklands tilfelle er det en parallell til Hellas. USA trakk seg raskt ut etter 1. verdenskrig, men andre gangen valgte landet å bli stående med militære styrker.
Målet i Irak kan synes å være det samme – å vinne en alliert i en urolig region og med dette som utgangspunkt utvide rommet for Pax American. Bush tenkte slik, men det er mer uklart om Obama gjør det.
Under Jeltsin var målsettingen den samme også i forhold til Russland, og det var snakk om å bringe også russerne inn i Nato. Med stigende oljepriser gjenvant russerne sin selvtillit og stormaktsambisjoner, og denne utvidelsen av det amerikanske imperiet er i beste fall utsatt.
Den motvillige imperialist
Romerne grep inn på greske bystaters side for å beskytte dem mot erobring fra Filip V av Makedonia. Romerne hadde to motiver, ifølge Madden. Makedonerne og Antiokos, som styrte en vesentlig del av Alexanders oppløste imperium med sentrum i Syria, var til sammen en trussel mot Roma. Men det romerske Senatet så også dette som en kamp for de greske bystaters frihet fra tyranni.
At det siste ikke bare var pen innpakning ble bevist da den romerske general Flaminius nekte å etterkomme sine greske alliertes ønske om å forfølge Filip inn i Makedonia og knuse ham. I 188 f.kr., året etter at han vant krigen, erklærte Flaminius alle greske bystater for fri, at de skulle leve under sine egne lover og ikke betale tributt til Roma. Romerne trakk i løpet av kort tid hver eneste soldat ut av Hellas.
Parallellen til USA etter 1. verdenskrig er klar. Men ifølge Madden forsto grekerne beklageligvis i begrepet ”frihet” også en frihet til å angripe sine naboer. Uten romerske soldater gled området tilbake til stadig kriger igjen, og romerne forsøkte å megle og holde freden. Noen greske stater allierte seg med makedoneren Perseus, og en ny krig fulgte. Romerne vant igjen i 168, men på nytt ble soldatene trukket tilbake og alle greske bystater erklært fri.
Makedonia ble riktignok delt i fire for å hindre dem å utfordre romerne igjen, og da en ny konge prøvde å samle landet i 149 hadde romerne fått nok og gjorde Makedonia til en romersk provins. Anti-romerske følelser forble sterke i Hellas, og etter langvarig uro og angrep på romerske allierte, gikk romerne til slutt lei. I 146 la de Korint øde, og Hellas ble i realiteten underlagt Roma, med romerske garnisoner utplassert for å holde den freden som grekerne hadde vist seg ute av stand til å opprettholde selv.
Etter å ha beseiret Kartago i Den andre puniske krigen i 202 f.kr., trakk romerne seg totalt ut av Afrika (men ble stående i Spania). De ville ikke bli involvert i de lokale krigene der – det var for langt fra Roma. Men de kom tilbake i 146 for å rasere Kartago fullstendig i Den tredje puniske krigen, og etablerte da den romerske provinsen Afrika.
Både i Hellas og Afrika var romernes første innskytelse å trekke seg ut av erobrede områder, men da dette skapte varige problemer, ble til slutt løsningen å innlemme dem i imperiet.
Ceasars erobring av Gallia, som ikke drøftes i boken, kan ses i samme lys. Romerriket ble gjennom flere hundre år flere ganger angrepet av galliske stammer, og den endelige erobringen fjernet denne trusselen og sikret grensene. Men en annen måte å se dette på var at Ceasar på denne måten styrket sin egen stilling internt i Romerriket og la grunnlaget for sin senere maktovertakelse.
Allierte må aldri sviktes
Madden dveler også ved byen Saguntum i Spania. Romerne hadde tidligere akseptert at Spania var en interessesfære for Kartago, men da borgerne i Saguntum ba om deres bistand mot kartagenernes angrep sa de likevel ja, og forsøkte å presse Kartago til å la Saguntum være i fred. Kartago viste til avtalen om interessesfærer og sa nei. Det skapte et dillemma for romerne. Skulle de holde sin avtale med Kartago eller med Saguntum? Handlingslammelse i Roma medførte at ingen bistand ble gitt, og Saguntum falt i 218 f. kr.
Dette, særlig romernes forferdelse over at innbyggerne begikk kollektivt selvmord, utløste Den andre puniske krigen. Istedenfor å vente på Hannibal i Italia, brakte Scipio krigen til Afrika: La kartagenerne føle krigens smerte på sitt eget territorium. Vi ser en parallell til logikken bak War On Terror. Å utkjempe kriger i Irak og Afghanistan skal hindre terror på amerikansk jord. I sin tale ved West Point i 2002 snakker George W. Bush eksplisitt om at amerikanerne ”must take the battle to the enemy, distrupt his plans, and confront the worst threats before they emerge.”
Madden trekker frem to lærdommer fra Saguntum: For det første at sagunitenes tragiske skjebne truet basisen for det romerske tillits-imperiet. Når romerne kunne svikte en alliert, hvordan skulle andre allierte kunne stole på dem? Dette fikk romerne erfare da de søkte spanske allierte mot Kartago. De pekte på Saguntum og avviste romerne.
For det andre peker han på at romerne etterpå fortsatte å debattere om hva som hadde vært moralsk riktig. ”Erobringsimperier dveler ikke i århundrer over det moralske og juridiske grunnlaget for sine erobringer. De feirer dem som seire”.
Derfor falt Imperiet
Madden vier et kort sluttkapittel til Republikkens, og senere Romas fall, med spådommene om USAs nedgang som bakteppe.
Hovedgrunnen til fallet var en innebygd feil i Romas republikanske system, som var konstruert for en bystat, ikke et imperium. I det romerske systemet eksisterte ingen effektiv buffer mellom det sivile og militære lederskapet. Etter hvert som imperiet vokste, ble militær myndighet delegert til senatorer i felten. Disse senatorene, som dermed ble generaler, så seg som talsmenn for sine soldaters interesser i Roma, og tilsvarende ble deres lojale legioner et politisk redskap for dem. Det endte som kjent med at Caesar marsjerte mot Roma, borgerkrig og Republikkens fall. Den ble erstattet med keiserdømme, som på mange måter var et militærdiktatur. Dette ga lenge stabilitet, men var basert på at en mann eller et dynasti var sterk og fornuftig nok til å styre godt. Og det var som kjent langt fra alltid tilfelle – tenk bare på Caligula og Nero.
Det er åpenbart at den amerikanske presidenten ikke har den samme posisjonen, selv om han formelt sett er øverstkommanderende. Det militære ledes av yrkessoldater, og presidentens makt er begrenset av velgerne og at han maksimalt kan sitte i åtte år, av Kongressen og Høyesterett. Bare de mest paranoide ville mistenke George W. Bush for å ville sende soldater mot Washington!
USA er ikke bare enda mer militært overlegen enn Roma var. USA har også betydelig kulturell makt – ”soft power”, i moderne terminologi, noe romerne manglet. De var alltid underlegne grekerne på dette området. Gresk forble det dominerende språket i de østlige delene av imperiet. Engelsk er derimot i ferd med å bli det globale lingua franca.
Bokens siste avsnitt slår fast at Amerika er et ungt land og et enda yngre imperium, og at det er i ferd med å bygge et tillitsimperium etter mønster av Rom. ”We may not be able to see the ende of America’s road, but its direction seems clear enough. And, for both Americans and the world, it is a good road to follow”.
Twitter: @jasnoen
“Det romerske imperiet overlevde i mange hundre år fordi det var basert på de alliertes og beseiredes tillit til at romerne forvaltet sin makt ansvarlig. Det samme gjelder det amerikanske imperiet, som bare er i startgropen, skriver Thomas F. Madden”
Thomas F. Madden tar seg store friheter. Det romerske imperiet overlevde ikke mange hundre år fordi det var basert på tillit, det overlevde fordi enhver opposisjon ble fjernet og når jeg sier fjernet så mener jeg ikke bare opposisjonen, men også hele hans/hennes familie. Romerne kunne massakrere hele stammer hvis de følte det nødvendig….noe de også gjorde.
Ellers er analysen om romerrikets fall ganske så oversimplifisert, det blir rett og slett useriøst å trekke paraleller mellom romerriket og USA.
USA er i praksis konkurs, og når finanskrisen kommer tilbake med full styrke innen 2011 så vil denne boken fremstå akkurat så latterlig som det den er. Over 30 stater i USA er allerede bankrupt, og når stimuluspengene er brukt opp vil resten falle.
En annen ting, vet ikke om det har blitt nevnt i boken, er at alle imperier har hatt en hvis grad av sjåvinisme. Dette ser ut til å mangle blant eliten i usa i dag. Tanken på at romerene ville tillate at gallere bygget et tempel for teutates etter at de hadde plyndre Roma virker helt fjernt. Antar at alle vet hvilken sak jeg refererer til…
Et imperium som ikke er selvsikkert på at dets kultur er suveren kommer aldri til å klare seg.
Det der var lite overbevisende. Det finns åpenbart store vanskeligheter med å gjøre en slik sammenligning :
1) Finans
FED har gjort kål på rentevåpenet. Statsgjelden er allerede uamorterbar og kan bli umulig å betjene om trillionene fortsetter gjennom pressa. På et tidspunkt ryker dollarens seignorage og da blir yankeene klodens fattiglus over natta.
2) Det militær-kommersielle hemmelighetsmakeri
Demokratiet som system og presidenten som person har ikke kontroll over hva som skjer i Pentagons våpenlaboratorier eller med CIAs sammenfiltring i storselskaper. De sitter på revolusjonerende teknikk som oljeborring via laser og antigravitasjonell lufttransport men dette slippes ikke fritt til menneskehetens beste pga hensynet til diverse nomenklaturaers bottom line og kontrollparanoia.
3) Spartacus og moujahedin
Boka “Why people hate America” burde leses av folk som lider av overdrevent og ukritisk USAvennskap. Vietcong var mye bedre soldater enn de idiotiske Marines. Det går ikke å vinne en krig om hearts and minds der en framstår som gringos eller zombies totalt adskilt fra befolkningen.
4) Sårbarhet og olje
Forsyningslinjene blir strammere og mer risikable. Plutselig er pumpa tom og Chevyene stopper langs interstate. Da nytter det ikke å bombe Iran i desperasjon eller i digresjon. USA produserer ikke noe lenger som vi ikke kan kjøpe fra andre. Når vi nå holder på å frigjøre oss fra Windowsdr_ten, kommer jeg bare på Applekomputtern og Boeingmaskinen som uerstattbare amerikanske brands.
Historien viser at imperier slokner via scenarios som ingen har forberedt for. Sovjetsystemet datt sammen som en sekk initiert av Ronalds talegaver og Gorbys aningsløshet. De systemiske riskene for USA er kanskje ikke like åpenbare men det skal kanskje ikke mer til enn et par vettige russere (olje) og kinesere (produksjon) før vi slår av Hollywood.
Takk for en grundig gjennomgang.
Det er imidlertid forhold du ikke nevner og som jeg mener er viktigere for et imperies langsiktige legitimitet enn strategiske grep på general og topppolitikernivå. Dette gjelder mulighetene for motiverte individer i og utenfor riket til å gjøre karriere, erverve eiendom og oppnå statsborgerskap under beskyttelse av romersk lov.
Den romerske hærs overlegenhet skyldes blant annet den indre motivasjon til soldatene, ofte fattige eller av fremmed opphav, kunne gjøre karriere i hæren og ved endt verveperiode ble romersk borger med rett til fast eiendom på romersk territorium beskyttet av romersk lov.
Personlig ser jeg her sammenhenger med USAs militære i dag og bla veien til statsborgerskap gjennom militærtjeneste (selv om antallet innvandrere som nå mottar statsborgerskap etter militær tjeneste er lavere enn etter verdens- og østasiakrigene), samt at militære tilbys betalt høyere utdannelse i eller etter verveperioden. På de sivile områder har jo USA i tillegg mekanismer som sikrer at talentfulle individer med høyt potensiale tiltrekkes USAs utdannings- og forskningsinstitusjoner, for deretter å foretrekke å yte sitt samfunnsbidrag i den amerikanske kulturkrets fremfor sitt opphavs. Jeg kjenner ikke så godt til det romerske byråkratiets merittkrav, men når det gjaldt underholdningsbransjen kunne vel tilogmed slaver og krigsfanger bli rike og berømte gladiatorer.
Altså, tok Maddens bok opp de ressurssterke enkeltindividers motivasjon for romerikets og USAs legitimitet? Hvis samfunnets ledere og talenter kan skape seg og sine et bedre liv gjennom legitime meritter blir krig lite rasjonelt.
Enhver som har vandret gjennom ruiner i Roma blir overrasket over at det bare var murstein med et tynt lag med marmor utenpå. Ikke som grekeren som bygget i massiv marmor. Innen kulturutrykket og byggeskikk så kopierte bare romerne sine greske forbilder. Litt som Japan og Kina kopierer vestlige varer og byggeskikk idag. Her ligger USA flere hestelengder foran…
Når jeg leser de øvrige kommentarene til innlegget om USAs nært forestående kollaps og undergang kommer nytestamentets Johannes Åpenbaring mer klart frem. Sitter man på øya Patmos (les:Norge) i imperiets utkant er det befriende å raljere med Dyret, Skjøgen i Babylon og verdens undergang.
Om jeg forstår Ødegård rett, så ser han de skarpe hjerne og legionærer som en tilgang for imperiet. Jeg heller mot det motsatte; nemlig at CIAs ukontrollerte aktiviterer og Pentagons tilbakeholding av teknologi undergraver USAs posisjon som moralsk stormakt. Innuendo om åpenbaring forstår jeg ikke.
Et par ting om romerriket.
Størstedelen av romerrikets ekspansjon skjedde under republikken samt like etter den romerske borgerkrigen som ble initiert av Julius Cæsar og avsluttet av hans nevø, den første Augustus.
Etter at krigen var over hadde seierherrene nemlig flere store, ekstremt veltrente veteranhærer samt en håndfull generaler som stolte på hverandre. Disse benyttet muligheten til å dytte romerrikets grenser ut til sitt (nesten) maksimale.
Etter at denne gruppen venner var ferdige (dvs døde) fantes det ikke lengre en slik gruppe kompetente generaler en kunne stole på. Det var kun Agustus og hans designerte etterfølger, Cæsar, som kunne få kommandoen over såpass store hærstyrker at de kunne utgjøre en trussel mot Roma. Og om Augustus eller Cæsar var for lenge vekke ifra keisersetet, var det stor fare for at noen andre kuppet makten.
Dermed ble det slik at disse to øverste lederne (stort sett) kun dro ut for å bekjempe interne opprør, eller større eksterne trusler. Og når disse var ordnet opp i, måtte de snarest mulig komme seg tilbake til Roma for å unngå å plutselig få en avskjedskniv i ryggen.
Denne praktiske detaljen fremprovoserte ordningen med øst og vest roma. Da ble det 4 ledere, 2 Augustuser og 2 Cæsarer (de østromerske i utgangspunktet underordnet de vestromerske) som kunne ta affære.
Denne manpowermangelen førte til at alle ekspansjonseventyr ble små og avbrutte affærer. Og at de store legionene ble brutt opp i mye mindre enheter som var under konstant lavintensiv krigføring mot alle “barbarene” langs Romas grenser. Istedet for hørgrupper på 30.000 menn, var hele systemet delt inn i enheter ned til 5 mannslag som raskt og fleksibelt kunne operere over ganske store områder i skikkelig fingerspitzgefühl aksjoner.
Og det lyktes de med i hundrevis av år.
Strategien var ikke at barbarene ikke skulle kunne komme inn i Romersk område, det var bare det at de aldri skulle lykkes med å FORLATE romerriket med plyndringsgods og slaver (hvilket også betød at romerske byer fikk murer igjen).
Dermed ble ryktet om Romas overveldende styrke opprettholdt ved å kverke alle røverbander før de fikk krysset grensa tilbake ut av romerriket. Barbarene holdt seg i ro når ungdommene som raidet inn, aldri kom tilbake igjen. Problemene oppsto når de lyktes. Da grep den romerske hæren inn og marsjerte i større hærer inn til de byene som angrepene sprang ut ifra og jevnet de med jorden. Før de trakk seg ut igjen.
På det viset ble rykttet opprettholdt inntil interne stridigheter drepte for store romerske hærstyrker slik at flere og flere røverbander klarte å komme tilbake over grensa i live, og uten at (Vest-)Roma klarte å legge inn en offensiv.
Jaja. Antikk historie 101.
Femmansspatruljer låter ikke helt ulikt Stanley McCrystals strategi om counterinsurgency.
Ganske festlig å lese at folk blander sammen som ting som FED’s bruk av rentevåpen og påstander om at CIA sitter på “antigravitasjonell lufttranssport”. For en herlig røre med kvasiintellktuelt vissvass!
Ødegård: Nei, Madden skriver ikke eksplisitt om denne type motivasjon for soldatene. Han er imidlertid opptatt av de romerske soldatenes og ledernes nære tilknytning til jordbruket og deres “family values”. Poster boy Cincinnatus, selv om historien muligens er en myte. Denne adelsmannen, som hadde trukket seg tilbake til sin lille gård etter tidligere innsats for Republikken, ble brakt tilbake for å redde Roma da byen var truet. Han fikk diktatoriske fullmakter for et halvt år, men gjorde ferdig oppdraget i løpet av to uker, sa fra seg all makt og vendte tilbake til gården og familien.
Både Washington og Jefferson takk seg tilbake til gården etter endt president-gjerning og var svært opptatt av jordbruket, noe alle som har besøkt Monticello og Mt. Vernon innprentes. Det var en del av Bush jr. og Reagans folkelige appell (“down to earth”) at de likte å rydde brush på fritiden. (Noe forøvrig Obama aldri ville finne på).
Jeg synes strengt tatt ikke likhetene er så grusomt store. USA sitt imperium er faktisk helt unikt i verdenssammenheng, fordi de kontrollerer mye av jordens ressurser uten å kontrollere andre land over tid direkte. Dette er noe helt annet enn Romerriket som så å si uten unntak endte opp med å ta klientland direkte over. USA er også et av veldig få imperier hvor opinionen faktisk begrenser dets mulighet til å føre suksessrike kriger i utlandet. Det er ikke funnet noen beviser for at deler av det romerske folket gikk rundt i demonstrasjonstog når Roma invaderte et nytt territorium.
Ødegård : du kan spare deg for slike karakteristikker. Tallene lyver ikke, så bibelreferansene dine er bare tragiske.
Ang antigravitasjonell electrogravitics : http://www.etheric.com/LaVioletteBooks/Book-ES.html For å tilbakevise LaViolette : begynn med å vise hvordan en enorm vinge som B2 kan løfte uten tradisjonelle jetmotorer som på Hercules, Galaxy og Antonov – uten å bryte med konvensjonell aerodynamikk og fysiske prinsipper.
Jeg regner med at veldig få i Norge har noen som helst susning om LaViolettes veldig godt begrunnete reverse engineering av B2. Enda mindre at den offisielle skolefysikken er i eksistensiell krise : Newton, Big Bang, Einstein, platetektonikk osv osv er forlengst forbisprunget av Hubble-observasjoner, russisk oljeleting ( vi er nok lurt i Barensthavet også) , lite publiserte fysikkekseriment, hemmelig våpenteknologi. Jeg så at Rød Ødegård forklarte lysfenomenet over Ski her om dagen med Jupiter; han som fotograferte lyskula hele natta gjennom bliri nok sikkert beroliget av det ( ironi for de som henger med i svingene )
Det kan godt hende at legionærene som bringer fysikken og våpenteknologien videre ( no vissvass accepted) på topphemmelige baser i Nevada også har family values og patriotismen iorden. Frågan er om imperiet kan opprettholdes via hemmeligholdte klaner. Det kan lett ende med et shootout som narkokrigene i Mexico dvs utenom naive og utekniske statsviteres fatteevne. Vi befinner oss dessverre langt fra Madisons tanker om maktutøvelse.
ED,
“oljeborring via laser og antigravitasjonell lufttransport”
Ja, denne var fin…
“begynn med å vise hvordan en enorm vinge som B2 kan løfte uten tradisjonelle jetmotorer som på Hercules, Galaxy og Antonov – uten å bryte med konvensjonell aerodynamikk og fysiske prinsipper. ”
Denne var også veldig fin…
Hercules har vel turboprop, så det er ikke tradisjonell jetmotor, selv om det er en jetmotor som driver dette. Strengt tatt har vel heller ikke Galaxy’n en “tradisjonell jetmotor”, men en TurboFan motor…. Her blir grensene noe vagere, men likevel… Tradisjonelle?? Tja.
Dette er likevel flisespikking.
Her er den infamøse motoren til B-2 Spirit avbildet:
http://en.wikipedia.org/wiki/General_Electric_F118
Prinsippene med denne motoren er lik enhver annen turbofan-motor, men du bare tøyset når du sa den ikke var som tradisjonell, ikke sant?
Angående å bore etter olje med laser, så hørtes det ganske bortkastet ut. Å bore med vanlig drill har fungert greit i årevis. Problemet er ikke å få tak i olje, men at reservene begynner å bli tomme.
Og antigravita et eller annet…
Det var kveldens høydepunkt. For du tøyset bare her også?? Tyngdekraften er vel den kraften i universet som gjelder nesten uansett hvor man er. Hvordan man opphever tyngdekraften tror jeg er en ting vi får overlate til de gudommelige. Fysikere sier at tyngdekraften virker ved at et objekt, f.eks en planet, bøyer “the fabric of space” og er en helt grunnleggende kraft i universet, så jeg tror ikke vi mennesker klarer å påvirke det nevneverdig med det første. Skal vi be en bønn?
Om ikke annet om at vi slipper å lese mer slikt høytsvevende svada?
Ytterligere innlegg om antigravitasjonell lufttransport e.l. vil bli strøket. Det er grenser for hvor langt vekk fra temaet dere kan bevege dere.
La oss komme tilbake til temaet :
Om romerriket falt sammmen eller ble holdt sammmen av smarte legionærer som utviklet nye rustninger og armbrøster ? Bidrar ikke hemmeligholdt våpenkappløp innen et imperium til statskupp og borgerkrig ? Til slutt tar ressursterke generaler steinslynga i egen hånd og renser Rom for ubevæpnete sivilister som står i veien for private vindyrkingsprojekter i Gallia eller monopolistisk silkehandel i Orienten. Når vi barbarer utafor murene oppdager at Antonius bruker stridstriks mot lille Asterix som vi enten anser dirty eller usportslig, så forsvinner anerkjennelsen av Rom som fredspoliti og legitim skatteoppkrever. Da vil vi ha tilgang til styrkedrikken også for at det blir en fair shake.
Hele resonnementet i artikkeln skulle vise at USA er et robust imperium opprettholdt på en unik måte via tillit. Jeg spår at det vil vise seg at USA sitter på teknologi siden lang tid tilbake som kan løse energikrisa. Men diverse byråer og bolag står i veien for at dette skal slippes fritt til menneskehetens beste. Keiseren fører krig og trykker trillioner med falsk retorikk helt i onødan. Det inngir ikke tillit akkurat.
Snoen,
Cinncinatus ja. Både han og George Washington trakk han seg tilbake to ganger etter å ha mottatt diktatoriske fullmakter for å redde republikken/konføderasjonen. Washington en gang som øverskkommanderende general og en gang som president selv om alle tryglet ham om å fortsette. Fellesnevneren mellom disse to er vel også at de ikke beriket seg utover hva som er rimelig fra sin maktposisjon (myter har en kjerne av sannhet)
Dessuten, man kan bare bli opptatt av dyrket mark og fast eiendom hvis man har tillit til at den beskyttes av en rettstat mot ekspropriasjon og overbeskatning. Da vet individet at fruktene av sitt arbeid kan videreføre til neste generasjon. I tillegg må rettstaten være suveren og militært sterk nok til å beskytte territoriet over flere genrasjoner. Både Rom og USA var/er dette.
Interessant er jo også det du nevner om bla kongen av Pergamon som testaemtnerte riket til Rom. Han kom vel til den erkjennelse at hans etterkommeres verdier var bedre sikret av en rettstat enn hans eget kongehus!
Historieforsking om imperier er tydeligvis populært for tiden.
En interessant parallell mellom det romerske og det amerikanske imperium.
Viser naturligvis at når det gjelder imperiebygging, går mange av imperiemotivene igjen i historien, både når det gjelder opprinnelse, organisasjon og utfordringer.
Den romerske imperiemakt var basert på de førti legioner med datidens beste lederskap, utrusting, trening og taktikk.
Det romerske imperium kunne ihvert fall ha tillit til at romersk militær makt uten nåde ville bli satt inn mot dem som utfordret imperiet.
Men der hvor imperiet møtte motstand slik som i Teutoberger skogen i året 9
hvor tre romerske legioner ble utslettet,innstillet man stort sett operasjonene.
Det romerske imperium ble til ved bevisste og storstilte landerobringer.
Blant motivene finnes grådighet etter gods og gull, kontroll med handelsveier og jord, strategisk dybde, utrydde konkurrenter og skaffe allierte.
Når dette var gjort kunne den romerske sivilisasjon innføres hvor innbyggerene kunne nyte godt av romersk lov og militær beskyttelse.
Ikke alle var naturligvis like henrykket over dette.
Cesars “gallerkriger er den dag i dag uhyggelig lesing.
Så kan man naturligvis si at det såkalte amerikanske imperium aldri var et imperium i betydning av at USA stadig annekterte nye landområder.
Det finnes naturligvis undtak som erobringen av de meksikanske territorier og Filepinene i 1898 og endel andre eksempler.
I Latinamerika og Karibien finner man nok amerikansk maktanvendelse som stundom kan minne litt om imperialisme også.
Men ikke noe som egentlig kan sammenlignes med romersk, russisk eller fransk og britisk imperialisme,
Men tradisjonelt har vi etterhvert akseptert betegnelsen det amerikanske imperium.
Jefferson snakket om “empire of liberty”, og Schlesinger innførte begrepet “imperial presidency”
Geir Lundestads geniale “empire by invitation”, president Wilsons fjorten punkter og ide om Folkeforbundet, samt den amerikanske geniale design/konstruksjon bak nyorganiseringen av verden etter annen verdenskrig, viser imidlertid den intellektuelle og åndelige kraft som har ligget i amerikanske “imperiale visjoner”,også for å fremme nasjonale interesser, naturligvis.
Det gikk desverre litt fort i svingene.
Jeg sikter – naturligvis – til den amerikanske anneksjon av store deler av meksikansk territorium i krigen i slutten av 1840 årene, og den spansk – amerikanske krig i 1898.(fjerde avsnitt)
[...] til Romerrikets fall er tallrike. Men som historikeren Thomas F. Madden påpeker i boken Empires of Trust (2008) varte det vestromerske riket i 800-900 år, og det østromerske i [...]