At noe er vanskelig å definere presist, betyr ikke at det ikke eksisterer, eller at det er uendelig formbart. Og som en forsøksvis definisjon av norsk kultur er ”summen av det vi feirer på 17. mai” ikke en dårlig begynnelse.
I 30-tallets Algerie gikk det en debatt mellom forskjellige deler av den ikke-franske eliten om det var ønskelig med en selvstendig algerisk nasjon løsrevet fra Frankrike. En fremtredende franskvennlig intellektuell skrev i en pamflett at han hadde undersøkt historien og ikke funnet at det hadde eksistert noe som kunne kalles en algerisk nasjon. Han konkluderte med at snakk om en ”frigjøring” fra Frankrike derfor var meningsløst.
Han fikk ikke stå uimotsagt. Som Alistar Horne forteller i A Savage War of Peace:
Two months later Ben Badis [en fremtredende islamsk leder – MT] riposted fierily that he and the Ulema sages had also ”examined history”, and had indeed discovered a ”Muslim Algerian nation”, which “has its culture, its traditions and its characteristics, good or bad like every other nation of the earth. And, next, we state that this Algerian nation is not France, cannot be France, and does not wish to be France.”
På samme måte vil jeg postulere at det finnes en norsk nasjon, med sin kultur, sine tradisjoner og karakteristika, god og dårlig som alle andre, en nasjon som ikke er [amerikansk/pakistansk/ somalisk, fyll inn etter forgodtbefinnede], ikke kan være det, og ikke ønsker å bli det.
Det er mye som er håpløst med Tybring-Gjeddes nå mye omtalte kronikk – konspirasjons- beskyldningene mot Arbeiderpartiet, den overdrevne retorikken (som Torbjørn Røe Isaksen kommenterte, utfordringer og snarlig undergang er ikke det samme) – men han har rett i at det finnes en norsk kultur, og at den er verd å bevare i gjenkjennelig form i møte med globaliseringen.
Definisjonen av noe så komplekst som begrepet om nasjonale kulturer, vil alltid være forsøksvise, overlappende og åpne for justeringer. Men at noe er vanskelig å definere, betyr ikke at det ikke eksisterer. Prøv å få et barn til å forklare hvorfor hun er glad i sine foreldre: Oddsen er at du vil få en svært usammenhengende og lite overbevisende forklaring. Det betyr ikke at kjærligheten barnet forsøker å uttrykke ikke eksisterer. Som et utgangspunkt er ”summen av det vi feirer på 17. mai” en utmerket begynnelse på en definisjon. Til sammenlikning er de verdiene som Cora Alexa Døving lister opp – som likestilling – en dårlig start, siden det impliserer at norsk kultur kun har eksistert siden ca. 1970.
At en norsk nasjonal kultur eksisterer, er selvsagt ikke å si at den nødvendigvis er statisk, eller at den ikke kan ta inn over seg impulser fra andre kulturer, eller at man må være født inn i norsk kultur for å kunne ta del i den. Men det betyr muligens at vi bør møte andre kulturer først og fremst på våre egne premisser. (Hva det betyr i praksis er det ikke enkelt å svare på og heller ikke temaet for dette innlegget.)
Jeg var for øvrig inne på mange av de samme problemstillingene i en artikkel om multikulturalisme jeg skrev for Minerva i 2008. Jeg tillater meg å gjengi noen utdrag, først om min skepsis til om det multikulturelle prosjektet er gjennomførbart:
Problemet er selvsagt at premisset her er åpenbart galt. Det finnes ikke noen selvsagte og objektivt riktige verdier som vi alle kan enes om. Og det er ikke slik at de verdiene som har vokst frem i en viss del av verden, under visse historiske, kulturelle og intellektuelle forutsetninger – det vil si i Vesten siden opplysningstiden, og særlig siden andre verdenskrig – er universelle og gjelder alle folkeslag til alle tider … Samuel Huntington, i den ofte kritiserte (og tilsynelatende lite leste) Clash of Civilizations, sa det best: ”Western belief in the universality of Western culture suffers three problems: it is false; it is immoral; and it is dangerous.” Vi kan derfor heller ikke forvente at de som ankommer våre samfunn fra fjerne strøk automatisk skal tilpasse seg vårt verdisystem, særlig siden vi ikke en gang ber dem om det gjennom en tydelig assimilieringspolitikk. De fleste innvandrere til Norge kommer hit fordi de ønsker bedre økonomiske vilkår for seg og sine. De har ikke nødvendigvis noe ønske om å tilpasse seg eller sine barn det de ser på (ikke helt uten grunn) som en dekadent sivilisasjon i ferd med å forfalle
…
Det er selvsagt mulig at jeg tar feil, og at man vil utvikle seg mot et samfunn der vi har en felles forståelse basert på et minimum av delte verdier, og at dette vil være like velfungerende som et monokulturelt samfunn. Men ligger ikke bevisbyrden på de som ønsker forandring? Og burde ikke disse eventuelle bevisene bestå av noe mer enn en evig gjentagelse av mantraet om at ”mangfold er berikende”?
Og om hvorfor et multikulturelt samfunn ikke nødvendigvis er ønskelig:
Men mitt kanskje største hjertesukk mot multikulturalismen har ikke noe å gjøre med om hvor godt eller dårlig den typen samfunn fungerer. Det har å gjøre med at den paradoksalt nok gjør verden fattigere kulturelt. Hvis multikulturalistene får oppfylt sin utopi – med åpne grenser og fri kulturutfoldelse for alle kulturer overalt – vil jo alle land og alle verdensdeler bli like.
Jeg har ikke noe ønske om at verden skal bli som Norge, eller som Vesten. Men jeg vil gjerne at Norge og Vesten skal forbli noenlunde det de er i dag, at de skal beholde essensen av det de er i noen generasjoner til. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg mener norsk og vestlig kultur er bedre enn andre kulturer, og langt mindre fordi jeg mener vestlig kultur er universell. Tvert imot: Jeg liker vestlig sivilisasjon først og fremst fordi det er min sivilisasjon, jeg liker norsk kultur fordi det er min kultur.
Les hele artikkelen her.
- Magnus Thue (f. 1980) er redaksjonssjef i Minerva.
Det er mange forskjeller på norsk kultur og den importerte kulturen. En av de viktigste forskjellene mellom nordmenn og innvandrere er at mange av innvandrergruppene opererer i klanbaserte samfunn.
For ikke så lenge siden leste jeg boken “Dødsranet” om David Toska og det norske ransmiljøet. Boken forteller om Toskas karriere før NOKAS-ranet, og forteller blant annet at Toska tidlig i karrieren tømte bankboksene i en norsk bank for verdisaker. Ranet gikk veldig bra sett fra Toskas synspunkt. Politiet hadde ikke peiling, og ranet hadde antagelig aldri blitt oppklart, om det ikke var for en ting: En stor del av de bankboksene som Toska tømte for verdisaker, tilhørte norske sigøynere.
Sigøynerne satt ikke med hendene i fanget: I løpet av kort tid hadde de funnet ut at Toska sto bak ranet, og krevde verdisakene tilbake. Toska forsøkte ikke en gang å protestere. Verdisakene ble pent og pyntelig levert tilbake ved et møte i Gøteborg mellom Toska og sigøynerne.
Historien kan ses på som en kostelig kontrast mellom stutdumme norske politfolk og smarte sigøynere, men demonstrerer i grunnen noe mer: Nemlig hvor ekstremt effektive klanbaserte samfunn er i møte med det norske samfunnet som er politisk korrekt og ikke tar hensyn til at enkelte gupper i Norge har lojalitet mot sin klan og ikke mot Norge.
Det at sigøynerne har levd i Norge i flere hundre år og er mindre integrerte nå enn for 50 eller 100 år siden, er jo også en interessant kommentar til den norske integreringspolitikken.
Noen mener kanskje at det bare var rett og riktig at sigøynerne fikk igjen det som var deres (rent bortsett fra at ABSOLUTT ALLE norske sigøynere lever på trygd og at verdisakene derfor nesten 100% sikkert var stjålet), men det er andre eksempler som ikke er så hyggelige. Et annet eksempel på effektiviteten av klanbaserte samfunn er Taxi-svindelsaken, som praktisk talt hver eneste pakistanske familie i Oslo var involvert i. Nå ble riktignok Taxi-svindelen oppklart, men etterhvert som pakistanerne får egne regnskapsførere, egne advokater, egne dommere og egne politikere, så vil det bli umulig å avsløre slik svindel.
De fleste ikke-vestlige innvandrergrupper som pakistanere, somaliere, afghanere, kurdere osv. opererer i klanbaserte samfunn. Disse opererer på siden av det norske samfunnet uten noen lojalitet til Norge, og vil utvilsomt, slik som Tybring-Gjedde sier, rive det norske samfunnet i filler.Hensikten med den norske innvandringspolitikken fra norske politikeres side er da også å rive Norge i filler.
Det blir litt vanskelig å prøve å komme til en definisjon av hva som er norsk, uten å ta høyde for endringer, gjør det ikke? I min norske kultur er menneskerettighetene, sånn som de er formulert av FN i 194x en viktig del. Det betyr ikke at jeg mener at norsk kultur ikke eksisterte før dette tidspunktet.
At noe er berikende behøver ikke bety at noe er lutfattig før det berikende inntreffer. At den industrielle revolusjonen virket berikende på noen briter, betyr vel ikke nødvendigvis at de samme britene var lutfattige før?
Du sier mye interessant, masse som jeg er enig i; jeg er også mest glad i norsk kultur fordi den er min. Samtidig kan jeg vanskelig identifisere meg med den delen av norsk kultur som organisasjonen Ottar representerer. Den er likefullt ‘norsk’. Bare noen andres ‘norsk’.
Jens Pettersen,
Foelgende sitat er oppsiktsvekkende:
“Hensikten med den norske innvandringspolitikken fra norske politikeres side er da også å rive Norge i filler.”
Hva skulle motivet for noe saant vaere? Har du noe som underbygger dette?
Her følger ett eksempel på hva som menes med kultur:
http://www.norskkultur.com/index.php?/nor/Hva-er-kultur
og her ett med den spesifikke Norske kulturen:
http://www.norskkultur.com/index.php?/nor/Hva-er-norsk-kultur
har ikke klart å finne noen bedre og mer utfyllende andre steder,
dette betyr selvsagt ikke at jeg sier meg enig i alt som skrives ellers på denne “veven”.
@Thomas Røst Stenerud
Ottar har ikke noe med Norsk kultur å gjøre,dette er en Marxist/Jødisk inspirert(i beste fall)ideologi.
Når du mener menneskerettighetene er så viktige,hvor demokratisk er dette?
Det ironiske er jo at høyresiden med sin satsing på det “sivile samfunn” bare vil gjøre disse klan tendensene enda sterkere.
@Ole Johansen
Dette ble litt komplisert.
Jeg mener menneskerettighetene er demokratiske, ja. Mener du noe annet?
Jeg syns også det er interessant å lese under en av lenkene dine at “Det nasjonalkulturelle program har gått ut på å finne mest mulig sammenfall mellom kulturelle og politisk grenser [...]” for å sikre indre ro og stabilitet. Jeg mener at dette fokuset på fellesverdier for alle som permanent befinner seg innenfor rikets grenser er riktig og viktig, og her spiller de universelle menneskerettighetene en kjernerolle. De er noe vi alle kan og skal enes om.
Herunder ytringsfriheten, som også beskytter din rett til å våse om Ottars unorske idologiske opphav. Demokratiet er gresk og Jesus var jøde.
Zerox:
Hensikten er å skape et oppsplittet samfunn langs etnisk-religiøse skillelinjer som gjør det lett for eliten å styre samfunnet uten demokratisk innblanding fra det irriterende folket. Splitt-og-hersk er lett i et slikt samfunn.
Om Aftenposten hadde ønsket å fremstå som en seriøs avis hadde den trykket en kronikk av Magnus Thue fremfor denne av Tybring-Gjedde.
@Stenerud
Svar:JA
Hva er din mening om denne personens menneskerettigheter:
http://thoughtactioneire.blogspot.com/2010/08/why-radical-combat-remains-necessary.html
har tidligere spurt Hr.Lundberg i en tidligere kommentar i tilknytning en annen artikkel,men fikk ikke noe klart svar.
Håper du kan gjøre det bedre.
@Ole Johansen
Sorry fravær. Lurer på om vi skal ta denne ut av herværende forum? Er fortsatt usikker på hva du mener; er menneskerettighetene udemokratiske? Og er ‘personen’ i lenka skribenten, eller noen av de han nevner i teksten? foreslår at vi tar det over på twitter (du finner meg som thomasrost
[...] å stikke fingeren i jorda”. legg merke til det svært norske .com-endelsen [↩]tips fra Ole Johansen i kommentar på Minerva [...]