Med Christopher Nolans Inception har vi fått en ny kitschklassiker for framtiden.
Inception (2010),
Christopher Nolan,
Warner Bros. Pictures.
NB! Spoilere følger.
Inception er en glossy miks av science fiction, thriller, kvasifilosofisk møl, skapt i et nydelig visuelt univers. Den bruker det som finnes av triks og fiksfakseri og skrur på finurlig vis sammen en helhet som vært fall i korte glimt går opp i en høyere enhet. Den er en typisk ”nå skjønner jeg det”, ”nei, nå skjønte jeg det” – film, men så skjønner du at du ikke skjønte noen ting, og skjønner litt senere at det egentlig var meningen.
Filmen viser hvordan Hollywoodfilmen arbeider aktivt for å bryte opp sine klassiske fortellergrep og tilpasse filmspråket til det moderne menneskets, tja, fragmenterte livsbetingelser.
Når Inception så får produksjonsstøtte i hundremillionsklassen, og manuset må ha sett rimelig abstrakt ut, er det klart at noen i systemet skjønner at forvirring lar seg omdanne til kommersielle suksess; at det finnes en større mottakelighet for gåter nå, i konspirasjonens tidsalder. Eller: Forvirring selger, fordi i dag vet vi alle at vi egentlig alltid blir lurt.
Nolan bruker altså et kristent begrepsapparat når han skal bygge sitt hysteriske drømmebyggverk.
For ikke lenge siden gikk TV-serien Lost av skjermen. Serieforfatterne bestemte seg endelig for at nok er nok, nå greier vi ikke å presse mer ut av sitronen. Publikum hadde stadig fulgt med like standhaftig, blodig nysgjerrige på hva som egentlig skjulte seg bak og under og over. Hver episode la igjen en gåte som i den neste episoden spant videre på, lik det man i Inception anvender i et komplisert spill mellom drømmer i drømmer.
Hele Lost-dramaet kuliminerte i det som for meg fortonte seg som en nødløsning: nemlig at alle egentlig hadde blitt drept i ulykken som innledet serien, de hadde hele tiden befunnet seg i et slags limbo. Greit nok. Noen har kritisert Inception for å ha et lignende sluttpoeng, men her er analyse-geeksa på nettet svært uenige.
Bibelske henvisninger
Også i Inception finner vi ideen om et limbo. Ser man bare på ordet, oppsto det i middelalderen og symboliserer det stedet avsatt til sjelene som døde før Jesus oppstandelse. Nolan bruker altså et kristent begrepsapparat når han skal bygge sitt hysteriske drømmebyggverk. Thomas Aquinas beskrev, i følge Wikipedia, Limbo som et sted uten smerte, men også uten gudsnærhet.
Kjipt i limbo i Inception. Foto: Warner Bros./Sandrew Metronome.
Nolans limbo er et sted hvor man drømmeren havner dersom hun synker for dypt; det er et sted hvor tiden går så fort at drømmerens hjerne ystes ut og smuldrer opp. Helt konkret beskrives stedet som alle menneskers felles underbevissthet, der alle drømmeres innerste nivå finns, med alt det kaos det medfører av projeksjoner, minner, trauma. Men jeg er ikke sikker.
Henvisninger til religioner og mytologier i amerikanske storfilmer har sikkert allerede fått sin egen avhandling, jeg kommer bare på ”Trinity” i Matrix og Ringenes Herre-triologien. Dette viser både noe av ambisjonsnivået, men også hvordan amerikansk film og tv aktivt går inn og reproduserer ”hellige” symboler for, mistenker jeg, å skape nye betydningsnivåer og bidra til å gi intellektuell legitimitet. Ofte virker dette påklistret.
Komplisert tankerov
Utgangspunktet for Inception er at Cobb (Leonardo DiCaprio) får et tilbud han ikke kan si nei til og bestemmer seg for å gjøre ”one last job”. Jobben minner om en moderne alkymist, han er drømmetyv. Han er den beste av de beste til å trenge inn i ulike menneskers underbevissthet og robbe til seg viktig informasjon på høyt konfidensielt nivå. At han også arbeider for de mest innflytelsesrike selskapene i verden, gjør at han alltid ledsages av maksimal risiko.
Formen forteller at selv om du ikke forstår hva som skjer, kan du nyte lyden av knatrende maskingeværskudd.
I Inception hyres Leonardo av en japansk energifyrste som ønsker å få plantet en idé (”inception”) inn i hodet til Robert Fisher Jr., sønnen til det konkurrerende selskapets leder. Ideen er at Robert selv skal ville oppløse imperiet etter at hans syke far etter hvert dør. Men å gjøre en slik inception, får vi vite fra alle hold, er en uhyre mer komplisert oppgave enn bare å stjele informasjon. Grunnen er at Fisher må føle at ideen kommer innenfra ham selv, og altså ikke blir påført ham. For å oppnå dette trenger man å dykke dypt ned i drømmesfærene. Også det, selvfølgelig, fryktelig farlig.
For her nede i dypet står man ikke bare overfor risikoen for at Robert skal avsløre hele komplottet. Hans underbevissthet er også innsatt med militante grupperinger som er der for å beskytte Robert mot drømmetyver av typen Cobb. Og de er bad ass motherfuckers med kanoner og store maskingevær, og de har en finurlig evne til bare å dukke opp som en mentalbakteriell motgift.
Melodramatiske forklaringer
Cobb må, ut fra oppdragets risiko, samle de beste folka, spesialtilpasset for å gjøre sine deler av jobben. Filmen gir derfor sitt publikum et klassisk actionanslag: Helten står overfor sin siste jobb, som også er den farligste, og som i en hvilken som helst annen kuppfilm gjelder det å samle de beste av de beste. Dette er en effektiv form som publikum er vant til, den forteller at selv om du ikke forstår hva som skjer, kan du nyte lyden av knatrende maskingeværskudd.
Mye gladvold i Inception. Foto: Warner Bros./Sandrew Metronome.
For det er mye informasjon som skal overføres fra film til folk. Filmen selv arbeider kontinuerlig på spørsmålet om hvordan mening oppstår. Store deler av replikkene er stadige og ofte trettende gjennomganger på hvordan ting henger sammen i dette universet. Særlig gjelder det Ariadne (Ellen Page), som mistenkelig uforberedt rekrutteres til å være ”arkitekten” av de topografiske landskapene drømmene skal finne sted i. Både Cobb og Arthur (Joseph Gordon Hewitt) bruker mye tid til å hjelpe henne og dermed publikum til å forstå hvor komplekst dette egentlig er.
Men det er et klart misforhold mellom informasjonen og det visuelle språket filmen er pakket inn i. Nolan burde ikke følt seg forpliktet til å forklare alt, da disse forklaringene ofte blir manierte og ikke fint lite komiske og melodramatiske, noe slike filmer ikke tåler mye av før de bli kalkuner.
Å bli fri, å komme hjem
Nolan har forsøkt å skape en emosjonell kjerne knyttet til Cobbs eget biografi. Hans avdøde kone, Mal (Marion Cotillard), har en tendens til å dukke opp som et dårlig varsel i drømmebildene. Faren for at hun skal ødelegge oppdraget er overhengende, da Cobb greier ikke å hindre henne fra å dukke opp og påvirke hendelsene.
Senere viser det seg at Cobb bærer på skyldfølelse. En gang var Cobb og Mal fanget i limbo i 50 år, uten å vite at verdenen de hadde skapt omkring seg, ikke var ekte. Når Cobb innser det, greier han ikke overbevise Mal og tvinges dermed til å gjøre en inception i Mal. Han planter ideen om at verdenen er falsk. For tar hun sitt eget liv i limbo, vil de sammen komme tilbake til ”virkeligheten”. Han lykkes, men ideen om at virkeligheten er falsk blir sittende igjen i henne. Til slutt tar hun livet sitt også i virkeligheten. Også her en klassiker; kvinner, galskap, selvmord. Men skjer det virkelig?
I stedet for å bruke tid på å forklare sitt univers, som Nolan, stoler Lynch på det filmatiske uttrykket.
Selvmordet fører til at han, i hvert fall innenfor fiksjonen, mistenkes for å ha myrdet sin kone. Han får derfor ikke reise hjem til sine to barn. Men finnes barna, eller er de bare projeksjoner skapt av ham og Mal i limbo?
Uansett blir Cobbs ”skyld” en av de viktigste emosjonelle motorene i filmen. For ham er oppdraget først og fremst en måte å kjøpslå sin frihet. Japaneren skal, som betaling, slette mordanklagen. Cobb får dermed muligheten til å komme hjem, se sine barns ansikter.
Men hjem er en noe ullen størrelse i Nolans univers.
Det visuelle er det primære
Bildet av sovende koblet til slanger og monitorer er et kjent science fiction-topos. Andrew og Laurence Wachowskis The Matrix (1999) anvendte ideen om at livet er en prosjektert overflate, der den ”virkelige” eksistensen er et annet sted, men der det finnes en mulighet for å telepateres mellom nivåene gjennom å koble seg til rare dumpedingser. Men der Matrix henspiller på teknologi og virus, er Inception mye mer knyttet til menneskesinnet, drømmen og traumaet.
En regissør som bruker svært lite tid på å forklare, er David Lynch. Han peker på noe annet med sine lumske prosjekteringer av Hollywoods drømmescenarioer, der alt går inn i alt, dverger som harefamilier, og alt males inn i kuriøse labyrinter. Der Inception og The Matrix etablerer ideen om å reise mellom ulike virkeligheter, beskriver Lynch en virkelighet der alt er limbo. Han skiller ikke mellom sfærene, de glir over i hverandre, som deler av én og samme virkelighet.
Lynchs filmatiske gjennombrudd for et større publikum var Mulholland Drive (2001). Linjene i historien kunne med sunn medskapning snirkle seg sammen til enheter som man stolt kunne publisere i en debatt. Når Inland Empire sto for tur i 2006 og hornbrillene var plassert ytterst på nesetippen, ble man derimot grepet av fraværet av gåtespor. Hva ville han med dette? Påpeke en forbindelse mellom dyrs og menneskers adferd? Vise de mørke kreftene i telepatisk overføring?
I stedet for å bruke tid på å forklare sitt univers, som Nolan, stoler Lynch på det filmatiske uttrykket. Meningen skapes utelukkende i den visuelle formidlingen. Han reproduserer ikke et kristent verdensbilde, men graver seg ned i underverdener man aldri kunne forestille seg.
Hvem sin drøm, hvilken inception?
Ariadnes viktigste egenskap er dyktigheten til å bygge kompliserte labyrinter som drømmene kan utspille seg i. Det er nok ikke tilfeldig at navnet ”Ariadne” stammer fra den greske mytologien, der Ariadne hjalp helten Thesevs ut av Minotaurus’ labyrint. Er da Cobb helten på reise hjem, som Ariadne hjelper til å finne veien ut av labyrinten?
Det er først og fremst disse gåtene som blir stående åpne, som forfører meg. Ett eksempel er kompleksiteten i aldringsprosessene i hvert enkelt drømmenivå. Den japanske energifyrsten Saito blir fanget i limbo under reisen inne i Robert Fishers Jr. hjerne. I filmens åpningsscene er han en skrotgammel mann.
Det er som om alt glir ut av den rammen vi trodde vi befant oss i, som om alt egentlig er projeksjoner av Cobbs eget univers.
Her setter Nolan i gang en lek som inkluderer alle nivåene: Rester av samtaler og intime betroelser tidligere gitt av konen til Cobb, legges plutselig nå i munnen til den eldre Saito. Som om alt glir ut av den rammen vi trodde vi befant oss i, som om alt egentlig er projeksjoner av Cobbs eget univers.
I siste actionspekkede høydepunkt åpner Fisher den siste døren til sin innerste hemmelighet, og finner ut at faren egentlig elsket sin sønn, og motiverer sønnen til å ta egne valg fremfor å drive forretningsimperiet videre. Cobbs team har med andre ord lyktes.
Men her er det like sannsynlig at vi egentlig reiser i Cobbs univers, at Fisher kun er en brikke i en inception av Cobb selv, der han i møte med sin kone, i sitt innerste kammer, selv skal innse at hun nå er ettertrykkelig død, og at han derfor kan reise hjem.
Hvem vet?
Det kompliserte spillet
Det er blitt stadig vanligere å lage actionfylte og storslåtte tolkninger av komplekse filosofiske og psykologiske temaer. Inception er neppe kulimineringen av tradisjonen. Filmen viser hvordan ny teknologi kan sette ”vanlige” følelser inn i spennende universer og utfordrende tablåer og samtidig, faktisk, kan få stort kommersielt gjennomslag. Det gjør heller ingenting at Inception er mer James Bond enn Den andalusiske hunden, slik Ulrik Eriksen skrev i sin omtale i Morgenbladet.
Nolan klarte med Batman-filmene sine å menneskeliggjøre superhelten. Også Jokeren fikk større makt over historien, det er han som leder publikum gjennom labyrinten som til slutt ender i Batmans fall. Ved at skurken leder filmen, tok Nolan pulsen på en i hvert fall amerikansk virkelighetsopplevelse; følelsen av å styres av terrorister og hensynsløse politiker som leder verden mot avgrunnen. Men også her fantes det en ”hvit” symbolikk som igjen hinter mot en kristen kulturtradisjon.
Store amerikanske filmer driver ikke utelukkende med produktplassering, men forsøker også å snike inn politiske temaer til bedøvede forbrukere. For eksempel hinter James Camerons Avatar (2009), en film i lignende størrelsesorden, mot globale problemstillinger som forurensning og geriljakrig.
Hva så med Inception? Inception er mer subtil. Kanskje antyder den en kritikk mot markedets stadige forsøk på å stimulere forbrukerens underbevissthet. At det ligger big bucks i å gjøre lignende inngrep, å skape lyster som folk ikke visste at de hadde. Ikke ulikt popkorneffekten på de første kinoreklamene, der et hundredelskort bilde av popkorn før filmen fikk hele salen kjøpte det etterpå.
Men like sannsynlig er dette et fiks cabaret, laget for å sette arbeidsløse filmnerder i grusomme fortolkningsproblemer, eller kanskje bare et lite manifest over Christopher Nolans egen drømmebok som han plutselig en dag begynte å bla i.
Men a propo dette med filmnerder: Hvor mye trenger vi egentlig å vite for å følge med? Da David Lynch skulle gi noen forståelsesnøkler til Inland Empire, rådet han betrakteren til å ”notice appearances of the red lampshade”.
Er du en av dem som søker svar? Anbefales.
- Eivind Hofstad Evjemo (f. 1983) har bachelor i Litteraturvitenskap fra Universitetet i Oslo og er filmansvarlig i Kulturessayrådet.
Hvis du vil kommentere dette essayet, kan du gjøre det her.
