FrP trapper opp den verbale konflikten med Høyre. Siv Jensen tror antakeligvis at hun har en sterkere sak enn jeg tror meningsmålingene vil vise.
Jeg er nettopp tilbake fra et kort innslag på NRK Dagsnytt, der jeg sammen med Venstres nestleder Ola Elvestuen kommenterte en debatt mellom Erna Solberg og Siv Jensen på Politisk Kvarter. Litt pussig setting, siden Elvestuen var der i egenskap av aktør, og derfor naturlig nok ville markere Venstres politikk, mens jeg var der som politisk analytiker.
Noen observasjoner:
1. Etter at Siv Jensen kom tilbake fra USA har hun i større grad enn jeg trodde hun ville gjøre, stilt seg bak Christian Tybring-Gjedde, selv om hun er opptatt av å dreie debatten over på politisk innhold og ikke form, som er det som Høyre-folk først og fremst har kritisert. Dermed blir også konflikten med Høyre langt viktigere enn når dette kom fra en relativt perifer aktør som Tybring-Gjedde.
Jeg tror Jensens valg kan ha noe å gjøre med Eli Hagens måte å oppsummere norsk opinion på. I min tid i FrP var definisjonen på ”telefonstorm”: Når Eli Hagen, sin manns sekretær og gatekeeper, har fått tre telefoner med samme melding på samme dag, gjerne fra de faste ”værstasjonene” – mor på Dombås og Signe fra Sandnes. Da ble innholdet straks fortolket som Folkets Røst.
Hver gang innvandringssaken er i media og FrP får kritikk, er det mange som ringer, og i dag mailer, ledende FrPere og partikontoret, og ber dem stå på etc. Vi vet at det er en betydelig gruppe nordmenn som er svært engasjert i denne saken. Dette er svært tydelig også i kommentarspaltene her på Minerva. Intensitet kan lett forveksles med representativitet.
2. Det var tilløp til temperatur i dagens debatt, der Siv Jensen klaget på at Erna ikke ville snakke med henne osv. Dette i motsetning til gårsdagens Dagsnytt 18 mellom Jensen og Høyres nestleder Bent Høie, som foregikk i mer fordragelige former.
Etter valget har det stort sett vært en god tone mellom de blåblå partiene. Krangel på borgerlig side var en hovedgrunn til at regjeringen overlevde fjorårets valg, og de som tapte mest var Venstre og FrP – Siv Jensens parti i forhold til forventninger. De fremsto som mest kranglete, mens Høyre gikk betydelig frem fordi partiet etablerte et inntrykk av å ville samarbeide med alle. Jeg tror dette, sammen med en viss bandwagon-effekt, er hovedgrunnen til at det er Høyre som også senere har høstet fruktene av regjeringens problemer.
Dersom FrP nå foretrekker å øke konfliktnivået igjen, tyder det på at presset for egenmarkering er blitt så sterkt at de ikke lenger deler min tolkning, men igjen har dreid mot at veien til velgeroppslutning går gjennom å markere avstand til Høyre, ikke samarbeidsvilje.
Det dreier seg ikke bare om innvandring. Etter at FrP i fjor brukte mindre oljepenger i statsbudsjettet enn regjeringen, er det nå tilbake til den gamle leksa om at regjeringen ”sparer oss til fant”. FrP utfordrer altså Høyre på to av de verste problemområdene samtidig.
Dersom FrP lykkes med denne konfrontasjonslinjen – altså får merkbart større oppslutning på meningsmålingene, har det blåblå samarbeidet åpenbart et problem.
Men jeg tror altså ikke at det vil lykkes, noe jeg skrev om forrige fredag. Riktignok har FrP en latent god sak her – det er flere som er enig med FrP i innvandringspolitikken enn dem som stemmer på partiet, men de som er mest opptatt av dette stemmer allerede FrP, og for å vinne over de andre, må timingen være riktig. Det er den ikke denne gangen. Det er ingen aktuell hendelse som har trigget denne runden av innvandringsdebatten, og antallet asylsøkere er faktisk på vei ned igjen.
Derfor tror jeg ikke at innvandringsfokuset denne gangen i særlig grad vil mobilisere velgerne til fordel for FrP. Og da kan den senere tids utspill faktisk få motsatt effekt. For dersom velgerne ikke tenner på den slags, peker all politisk logikk mot en mer samarbeidsvillig linje.
3. Siv Jensen sa at Høyre er delt - en del som vil samarbeide med FrP, en annen som ikke vil det. Det er for så vidt riktig – jeg har selv trukket et skille mellom de gråblå som helst vil unngå FrP, både fordi partiet anses som en upålitelig samarbeidspartner og fordi denne delen av Høyre rett og slett ikke ønsker vesentlige endringer i norsk politikk, og de blå, som ser flertall med FrP som den eneste veien til virkelige reformer.
Men dette spørsmålet avgjøres av velgerne. Blir det flertall H+F vil partiene tvinges til å samarbeide – ellers vil velgerne straffe dem hardt. Noen drømmer kanskje om en ren Høyre-regjering som et resultat av mislykkede forhandlinger, men hvor skal denne regjeringen få sitt flertall fra? Arbeiderpartiet vil ikke akkurat være velvillige, dersom da ikke Høyre har tenkt å føre AP-politikk. Får de blåblå ikke flertall, blir det ingen flertallsregjering og en mindretallsregjering av H og F ønsker ingen. Gitt at Høyre forblir det største borgerlige partiet er det naturlige da en ren Høyre-regjering, selv om enkelte fremdeles drømmer om Bondevik III.
Om Høyre sliter med et underliggende tvisyn i forhold til FrP, sliter FrP med det samme i forhold til regjeringsmakt. I de senere år er det ganske klart at partiet har begynt å forberede seg på makten. FrPs størrelse har gjort det naturlig og nødvendig. Samtidig vet kjølige hoder i partiet at det ligger en stor fare her. Partiet har fremdeles mange protestvelgere og velgerne med urealistiske forhåpninger til hva FrP kan oppnå i en koalisjonsregjering. Faren for skuffelse er stor. Jeg har ofte trukket frem Oslo for å illustrere dette. FrP har tatt ansvar i flere perioder siden starten av 1990-tallet. Samtidig har Oslo gått fra å være FrPs beste fylke til å bli et av de aller dårligste.
Mer enn dette underliggende tvisynet i begge partier, tror jeg det er viktigere for å forstå dagens debatt at Høyre må balansere to hensyn i hvordan partiet behandler FrP: Samarbeidsvilje er veien til velgersuksess, samtidig som Høyre ikke kan fremstå som for ettergivende i sentrale spørsmål som innvandring og økonomisk ansvarlighet – det kan skremme vekk en del av partiets nyvunnede velgere. FrP må på sin side balansere samarbeidsvilje og hensynet til kjernevelgerne, noe jeg skrev om forrige fredag.
Twitter: @jasnoen
Jeg har kommentert samme sak på Liberaleren idag, og gjør et poeng av at FrP må hindre velgerovergang til Høyre, ved nettopp å dra frem konfliktsakene innvandring/integrering og økonomisk politikk. Siv minner velgerne om at de ikke får mer FrP-politikk ved å stemme Høyre.
Kun ved å fremstå som sterke og kompromissløse kan FrP gå sterkt inn i valgkampen 2013.
http://www.liberaleren.no/2010/09/03/siv-snur-verden-pa-hodet/
Høyre var jo den rotete part ved forrige valg. Erna Solberg svinset frem og tilbake mellom Venstre og FRP, og vekslet mellom å støtte samt kritisere FRP. Høyre ga inntrykket at Høyre var til salgs. Ikke at de ville stå på sine prinsipper, og det var det som gjorde at de rød-grønne fikk fortsette. En Høyre-FRP regjering ville sett VELDIG annerledes ut en en Høyre-V-SP regjering. Dette illustrere bare hvor utrolig vinglete partiet Høyre har oppført seg.
Den såkalte “velgerovergangen” til høyre tar jeg med en klype salt. Finnes det virkelig mennesker som i fullt alvor stoler på en undersøkelse som sier at et parti går x % frem eller tilbake? Disse selskapene kan jo si at et parti går frem 3% en dag, og dagen etter melde at samme parti går 5% tilbake. Disse målingene er like nøyaktige som værmeldinger, hvor VG og Dagbladet har hvær sin værmelding. En melder sol, en melder regn.
Jeg tror visse kommentatorer vil få seg en saftig overraskelse ved neste valg. FRP vil vokse sakte men sikkert, og en dag er de i regjering.
Du er god på USA, Jan Arild. Men settingen “FrP og innvandring” kommer åpenbart for tett ved dine følelser imot FrP til at det blir analytisk. Samme problem som Pleym har i Liberaleren, men du kommer heldigere ut, og ditt siste avsnitt er veldig bra.
Hva tror du er grunnen til at Høyre ragerer negativt på FrPs forsvar av norsk kultur og norske verdier, samtidig som Høyre (Erna) sier at hun vil hegne om de samme verdiene? Er det behovet for å opprettholde vulgærstemplet på FrP (og slik redde velgere) eller er det ren mangel på forståelse for ordbruk (folkelig språk)?
Jøran: Høyre definerer norsk kultur på en annen og videre måte enn TG, og ser hans nasjonalisme/sjåvenisme som et angrep på viktige norske verdier, ikke et forsvar for dem.
Høyre havner riktignok noen ganger i motsatt grøft, den kulturrelativistiske og da kritiserer jeg dem, bl.a. i karikatur- og blasfemisaken, omskjæring etc., men når TG skriver “Vil vi bidra til kultursviket? Ikke om noen satt opp plakaten “skutt blir den som” – er det vanskelig å kalle ham noe annet enn overspent og vulgær. Et gufs av Enoch Powell.
Når han skriver at norsk kultur er i ferd med å bli marginalisert og at landet rives i filler, lever han etter min mening i en dystopi han selv har konstruert. Utfordringen er en annen: At vi har grupper i Norge som ikke deler våre grunnleggende liberale verdier. Men det er disse som befinner seg i periferien, ikke den dominerende “norske” dvs. vestlige, kulturen.
Nå fikk jo Enoch Powell rett i flere av sine spådommer bla. når det gjaldt den demografiske utviklingen og påfølgende etnisk segregering i byene. Spørsmålet er om Tybring-Gjedde blir like profetisk. Kanskje best å stenge igjen døra så gufset fra verden utenfor ikke blir for plagsomt.
Hvis britene bare hadde lyttet til Enoch Powell….
Dessverre ble han knust av sin liberale rival.
Nydelig å se hvordan kommentarene her setter seg fore å bekrefte tesen i innlegget om at kommentarfeltene er lite representative. Jeg må si det er forstemmende å se folk si at “nå fikk jo Enoch Powell rett i flere av sine spådommer”. Som om det skulle kunne forsvare de retoriske virkemidlene: “It is like watching a nation busily engaged in heaping up its own funeral pyre.” “Like the Roman, I seem to see “the River Tiber foaming with much blood.” “That tragic and intractable phenomenon which we watch with horror on the other side of the Atlantic but which there is interwoven with the history and existence of the States itself, is coming upon us here by our own volition and our own neglect.”
Hvordan vurderer man hvorvidt “spådommer” som “the River Tiber foaming with much blood” var “riktige”?
Powell var en velutdannet mann og refererte til Virgil med den linjen.
http://www.birminghampost.net/comment/birmingham-columnists/chris-upton/2008/04/24/using-virgil-to-predict-an-apocalypse-65233-20813508/
Not long after the speech, Powell expressed his regret at not having quoted the line from Virgil in the original Latin. This would have left most of his audience -if not all of them – in the dark, but would have made clear that he was speaking metaphorically.
@Snoen
Konstruert dystopi? Hva med Rosengaard i Malmø og tilsvarende områder i Stockholm, Gøtebort, Odense og Køben? Hva med Frankrike og angrepene på politi og andre offentlige? Hva med de horrible voldtektstallene?
Dersom du mener alt dette er en dystopi konstruert i T-G sitt hode, så deg om det…
Siden indregard ikke bare sliter med metaforer, men også lesning generelt, la meg sitere meg selv ”…demografiske utviklingen og påfølgende etnisk segregering i byene” På hvilken måte tok Powell feil her? Han var en dyktig retoriker og talene hans er selvfølgelig av en helt annen kvalitet enn hva man finner hos dagens politiker. Det var altså ingen kvalitativ sammenligning, kun en kommentar til Snoens mislykkede forsøk på å koble Tybring-Gjeddes kronikk til en mann historien har gitt rett på flere punkter. Språket i talen er dyster, men det er også resultatet av flere tiår med mislykket integreringspolitikk. Syns man dette er på kanten vil morgendagen by på større retoriske kameler å svelge.
“Et gufs av Enoch Powell”, hva menes med det? Har hr Snoen blitt salongliberaler.
Jeg synes det er ganske opplagte paralleller mellom TGs kronikk og Powells Rivers of Blood-tale. http://en.wikipedia.org/wiki/Rivers_of_Blood_speech
Så vil noen men at Powell hadde rett. Jeg er ikke blant dem.
“Eks-Høyre” peker på eksempler utenfor Norge. De er alvorlige nok, men Norge er ikke der, og selv i de aktuelle landene representerer dette bare en del av bildet. Det er fullt mulig å konstruere en tvers igjennom dyster historie om innvandringens virkninger, slik Powell gjorde og TG gjør – men bare ved å være svært selektiv og unnlate å ta med alt som er av positive utviklingstrekk. Minerva forsøker å vise hele bildet – og jeg har flere ganger trukket frem negative trekk, f.eks. i taxisvindel-saken.
Ved å se på hele bildet havner vi også i en mellomposisjon når vi skal anbefale politikk, enig med FrP noen ganger, men langt fra alltid, som når jeg fremdeles holder fast på fordelene ved arbeidsinnvandring, gitt visse forutsetninger jeg har gjort rede for tidligere: http://www.minerva.as/2010/05/10/s%C3%B8ke-lykken-ikke-sosialhjelp/
Det ser ut for meg som Snoen har truffet når det gjelder hva som skiller/samler FrP/H.
De som er mest ukomfortable er de to pikene på toppen, om det har med politisk selvinnsikt (hvem stemmer med oss/hvorfor) eller mangel på realitestorientering (hva betyr f.eks invadrergruppenes manglende integrering og større krav for situasjonsoppfatningen) er vanskelig å forstå.
Siv er redd for å miste ytterligere oppslutning og til tross utspillet fra TG, så er det vanskelig å løpe fra forskjellen på retorikk og utviklingen innen invandrermiljøer i Oslo, som jo FrP burde kunne påvirke. Det er her ikke nok å skylde på AP, selv om de står bak Stortingsprop om innvandring.
Antagelse nr 1: Gitt FrPs dårlige evne til utøvelse av praktisk politikk de stedene de har makt, herunder i invandringsaker, så satser Siv på protestprofilen. Det skjer ikke noe på samarbeidssiden på riksplanen før hun blir tvunget. Kommunepolitikken holder jeg utenfor – den er og blir lokal.
Erna har tjent på APs dårlige håndtering av politiske saker, men kan ha feiltolket hvorfor oppslutningen har økt. Det kan ligge en forventning om en mer konservativ politikk, og mindre multikulturell grøftekjøring. Selv om Erna var høyt oppe som Jern-Erna, så virker det ikke som dagens Erna er konfortabel med en innstramning. Etter hver som enkelte invandrermiljøer blir store nok, kommer kravene. Det siste i dag om etnisk delte aldershjem kommer ikke til å gjøre saken lettere for Høyre.
Hun misunner nok ikke Jens som sitter på høygaffelsen til SP, og vil søke å unngå en tilsvarende situasjon i en fremtidig regjering.
Antakelse 2: Erna (som Siv) gjør intet på samarbeidsiden på riksplanet før hun blir tvunget. Hun ser helst at både SV, SP og FrP holdes utenfor makten innerste korridorer og kan leve godt med en mindretallsregjering fra AP. En regjering hun vil være i stand til å støtte på de store nasjonale sakene (som har skjedd før).
Det er en fare for at velgere som på gallupen støtter H, ved valget stemmer AP. Selv om FrP og H får flertall vil en mindretalls regjering fra AP være et reeelt alternativ. Hvor forbannet H-velgerne kommer til å bli vil avhenge av hvorledes de oppfatter regjeringsforhandlingene.
Her en lenke til Enoch Powells tale i sin helhet:
http://www.vdare.com/asp/printPage.asp?url=http://www.vdare.com/misc/powell_speech.htm
klikk også linkene til andre artikkler om Mr.Powell og innvandring.
Snoen kaller TG nasjonalistisk og sjåvenistisk uten å begrunne hvorfor, og plasserer seg derfor i samme kategori som Marte Michelet og andre demagoger. Ellers kan det sies at Høyre er alt annet en konservativt i disse dager, det er mer som en pervers mutasjon av venstre og arbeiderpartiet. Det eneste som gjør høyre til høyre er vel deres fasinasjon av private barnehager. Det er meget lite konservativt med dagens høyre.
Odin skrev:
“Antagelse nr 1: Gitt FrPs dårlige evne til utøvelse av praktisk politikk de stedene de har makt, herunder i invandringsaker, så satser Siv på protestprofilen.”
Er dette en vanlig oppfatning blant FrP (og/eller deres velgere) på nasjonalt plan? (undrende spørsmål)
Høyre ser nok stikk motsatt på dette, det er FrPs folkevalgte i Oslo bystyre/byråd, Søviknes i Os, og ordførerne i Vestfoldkommunene som virker appelerende til samarbeid, med en gang de får ansvar blir de plutselig så moderate og greie å ha med å gjøre, samt en mye mer lik politikk.
Snoen skriver at Oslo har gått fra å være et av de beste fylkene for FRP til å bli et av de dårligste. Hva kan det skyldes, tro? Kan det ha noe å gjøre med at befolkningen byttes ut med innvandrere (som stemmer sosialistisk), tro?
Indregård etterlyser hvor det er blitt av the river Tiber foaming with much blood. Vel, blodet havnet ikke i elva, men på undergrunnen i London og i Madrid (var det vel?). Og man kan vel ikke utelukke at det kan bli mer i fremtiden når visse folkegrupper ikke får det som de vil.
Og multikulturalistene skylder fremdeles befolkningen å vise til hvilken multikulturell som er vellykket.
Ærlig talt Snoen. Jeg beklager å måtte si det, men her undervurderer ikke Siv. Snarere tvert i mot.
Den eneste måten å få til et flertall for innvandring er å spørre non-sensical spørsmål som “er innv. bra for Norge?” (da uten å ta stilling til om man mener å fortsette masseinnv. eller om man “liker at vi har” de som er her. Asylinnvandring og arbeidsinnvandring er sammensoset i ett). På den måten greier man å få et flertall som mumler frem et politisk korrekt ja.
Men hvis man spør det spørsmålet som er _relevant_. Om de ønsker å fortsette dagens innv.politikk, så får de et rungende flertall for at ikke ønsker det. Når Lysbakken selv bestiller sin rapport, så får han også et flertall som ønsker å stoppe opp (53% i lysbakkens EGEN rapport. Han blir rasende, men han er da heller ikke særlig kjent for å være i takt med folket.
Vi har fått oss områder som groruddalen/grønland hvor personer ikke blander seg med oss andre. Er det en integreringspolitikk som er bærekraftig? Vi har personer som vokser opp inne i disse “ghettoene” som ikke engang lærer seg språket vårt skikkelig. De har rett og slett ikke nok kontakt med oss…
Det er ikke rart at flertallet er mot den rødgrønne innv.politikken. Vi greier jo ikke å integrere de vi har før det kommer nye. Det er oppskriften på Malmø-tilstander, hvor man kan stille spørsmålstegn i om det i det hele tatt vil gå an å integrere det utenlandske flertallet, i et svensk mindretall.
Har du kikket på tallene Jan Arild Snoen?
I fjor ble det født 62 000 i Norge.
I fjor tok vi inn 67 000 innvandrere.
De fleste flytter til storbyene. Greier mindretallet å integrere flertallet? Hvor vil Høyre ha landet vårt om 40 år?
Fjoråret var heller ikke toppåret. Det finnes mange år hvor vi har hatt større tilstrømming. En betydelig del av de innvandrerne er asylinnvandring, familiegjenforening (2x av asylinnv), svært mange henteekteskap etc.
“og antallet asylsøkere er faktisk på vei ned igjen.”
Snoen. I fjor tok Norge inn 552% _mer_ enn EU-snittet. Danmark tok inn 10% _mer_ enn EU-snittet. Den norske linjen er ikke bærekraftig. Den danske linjen er mer moderat i så måte. Selv med den _halveringen_ Støre skrev om i Aftenposten, så er de norske tallene vanvittige, og langt fra bærekraftig.
Det vil være blindt å tro at vi kan fortsette den politikken vi gjør uten at det får konsekvenser.
Sett mot folketall: I fjor var det bare Kypros og Malta som tok inn flere enn oss. I hele Europa. http://bit.ly/9DyBNQ
På denne måten tar vi igjen de på kontinentet i rekordfart.
Jeg vi si at det er et demokratisk problem at vi ikke lytter på flertallet i dette spørsmålet. Hvis til og med en Høyre+FrP regjering ikke vil lytte på flertallet, så har vi virkelig et problem.
Høyre bør være en stemme for konservativ fornuft. Hvis vi har som målsetting å hjelpe flest mulig mennesker, så finnes det andre virkemidler enn å lage norske ghetto-lignende tilstander. Vi har ikke engang utredet hvilke muligheter vi har for å hjelpe menneskene andre steder. Det synes jeg er uansvarlig.