Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Vibeke Løkkebergs nye film Gazas tårer virker til tider iscenesatt og villedende. Hvordan kan hun vite at hun ikke løper Hamas’ ærend?

Gazas tårer
Vibeke Løkkeberg,
Internasjonal premiere 15. september
Norsk premiere 5. nov.

Vibeke Løkkebergs nye film Gazas tårer er filmregissørens første film siden 1993. Løkkebergs dokumentar har premiere under den internasjonale filmfestivalen i Toronto litt senere denne måneden, men er allerede vist internasjonalt. Den blir en oppfølger til den danske krigsdokumentaren Armadillo, som går på norske kinoer for tiden.

Filmregissøren er glad for at premieren blir på det amerikanske kontinentet og tror filmen kommer til å sjokkere. Og det gjør den – på flere måter.

Anti-Israel-film
Onsdag denne uken presenterte Løkkeberg filmen for fullsatte lokaler på Parkteatret i Oslo. Publikum kunne se utvalgte klipp fra dokumentaren og høre Løkkebergs egne refleksjoner rundt filmen. Løkkeberg har valgt ut meget sterke videosnutter som er tatt av Gazas egen befolkning under Israelernes bombardement for snart to år siden. Vi følger også tre barn og deres familie og slekt som forteller om sine store tap – både menneskelige og materielle.

Kinopublikum har ingen forutsetning for å vite om de drepte og sårede er uskyldige sivile eller ikke.

Publikum fikk bare se noen klipp fra filmen på Parkteateret og selv disse var mer enn nok for de fleste, vil jeg tro. Hvor mange som orker å se hele filmen, kan man stille spørsmål ved. Men det er kanskje dét Løkkeberg ønsker med filmen – at publikum skal forlate kinosalen i forferdelse før forestillingen er over – mettet til bristepunktet av inntrykk fra krigens grusomheter.

Det er i hvert fall tydelig at Løkkeberg ønsker å opprøre og sjokkere publikum med sin nye film, som hun kaller en antikrigsfilm. Og det er vel og bra. Problemet oppstår når det som skal være en antikrigsfilm nærmest blir en anti-Israel-film.

Publikum kan ikke vite
Løkkeberg sier at hun ønsker å løfte frem historiene til barn i Gaza. Dette er en glimrende idé og et flott utgangspunkt for en gripende dokumentar – og noe som ikke er blitt gjort tidligere i tilstrekkelig grad. Hadde Løkkeberg bare holdt seg til nettopp det. For barnas beretninger og deres uttrykk er jo så sterke at de i kraft av seg selv vekker motstand mot krig.

Det er tydelig at Løkkeberg ønsker noe mer med filmen. Hun ønsker å vekke publikums avsky mot Israels bombing. Vi ser og hører barneskrik, eldre menn og koner i dyp fortvilelse, døde og lemlestede kropper blant bygningsrester etter jevnede hus.

Kinopublikum har ingen forutsetning for å vite om de drepte og sårede er uskyldige sivile eller ikke, eller om husene som blir bombet har blitt brukt til fiendtlige aktiviteter mot Israel eller om de bare er vanlige palestinske hjem.

Men etter at Løkkeberg har sydd historiene sammen, så er man ikke det minste i tvil om hvem som er aggressor og hvem som er offer – selv om alle vet at sanneheten befinner seg noe sted i midten.

Gjemmer seg bak ”virkeligheten”
Med denne filmen gjemmer Løkkeberg seg bak dokumentaren som sjanger for å formidle et politisk budskap. Hun sier: ”Jeg viser jo bare virkeligheten”. Sant nok – men det er jo bare en liten og utvalgt del av den, og det vet jo Løkkeberg.

Hvordan kan Løkkeberg forsikre seg om at ting har blitt gjort på en skikkelig måte – og at hun ikke bare løper Hamas’ ærend?

Så når filmregissøren gjør det klart at hun ikke ønsker å snakke med israelere i filmen og aldri beveger seg utenfor Gazas grenser, så gjør hun det også klart at hun ikke ønsker å utforske den hele virkeligheten og komme nærmere ”sannheten”.

Selv i en rettsstat er tilsvarsretten et absolutt krav, men altså ikke i Løkkebergs univers. I stedet tegner hun et så snevert bilde av virkeligheten at det nesten blir villedende.

Nå kan man jo stille spørsmålstegn også ved om dette er Løkkebergs film. For som hun selv sier: ”Jeg har bare sydd den sammen”. Både bildene fra Gazakrigen og intervjuene er gjort av beboere på Gaza. Kvinner har snakket med kvinner, og menn har snakket med menn.

Men hvordan kan Løkkeberg da forsikre seg om at ting har blitt gjort på en skikkelig måte – og at hun ikke bare løper Hamas’ ærend? Hva vet Løkkeberg egentlig om dem som har intervjuet barna og deres familier?

Autentisk eller iscenesatt?
Det er slående hvor ”voksne” de er, de tre ungene vi følger i filmen. Det virker naturlig at barn snakker om savn, men når de begynner å snakke om bekymringer, om fortvilelse og urettferdighet, bør det lyse noen ”varsellamper” hos regissøren.

Den ene jenta som vi følger i filmen spør: ”Hva skal vi leve av nå, vi har ingenting”? Det kunne like godt vært moren hennes som sa det – og det kan hun jo også ha gjort, for hva vi vet. Dette  reiser spørsmålet om barna kan ha blitt instruert av voksne runt seg om hva de skulle si. I verste fall kan de ha blitt instruert av intervjupersonene.

Antakelig vil vi aldri få svar på det, for Løkkeberg var jo ikke til stede selv.

Vi ser et ekstremt nærbilde av ansiktet til gutten som vi følger i filmen. Hans store blå øynes lyser av barns uskyld.

Vi ser et ekstremt nærbilde av ansiktet til gutten som vi følger i filmen. Hans store blå øynes lyser av barns uskyld. I et annet klipp ser vi ham stå på stranden med bøyd hode og vi hører ham fortelle om savnet etter sin far og onkel. Man tviler ikke et sekund på at det han sier er sant eller at følelsene han viser er autentiske.

Men intervjuene virker så iscenesatte og velregisserte at filmen nesten går over i en annen sjanger.

Det er ingen som er uenige i at småbarn alltid er en uskyldig part i krigføring og det er beundringsverdig at Løkkeberg vil belyse deres situasjon og vise motstand mot krig. Dessverre bærer filmen preg av å bygge mer på Løkkebergs engasjement enn på godt håndverk, og Løkkebergs forsøk på å holde politikk utenfor blir bare halvhjertet.

• André Strand er frilansjournalist.