KOMMENTAR. Edvard Hoem oppfattet det som krenkende å sammenligne folkemordsfornekteren Jan Myrdal med holocaustfornekteren David Irving, og å sette likhetstegn mellom Hitler og Mao. Hoem har god grunn til å føle seg støtt, men mest fordi sammenligningen er adekvat.
Sosialismens ugress ar alltid bedre enn kapitalismens avlinger… Jeg tror det er bra å spise mindre. Hva er poenget med å spise mye og få en stor mage, som de utenlandske kapitalistene i tegneseriene? – Formann Mao
Den kommunistiske historiens brutalitet kan fortsatt relativt ubesværet fremstilles som sidespor i den historiske utviklingen, lost in translation mellom den marxistiske tesen om ”overgangsstadiet” til den ”reelt eksisterende sosialismen”. Figurer som Lenin, Mao og Castro har fremdeles et romantisk skjær over seg, fullstendig frakoblet de erfaringene som omga dem og materialisert på t-skjorter og juggel i Camden Town – eller i enkelte populærhistoriske fremstillinger. Selv om de aller fleste nordmenn i dag tar avstand fra kommunismen som politisk system, lever mange i den forestilling at kommunismen var en god ide som gikk galt. Det er relativt stuerent å ha en plakat av Lenin eller Mao på gutteværelset, selv om Lenin og Mao var arkitekter bak mordene på millioner av mennesker. Mange foreldre ville oppfatte slike plakater som utrykk for at ungene utviser stort samfunnsengasjement. Det er lite trolig at en plakat av Joseph Goebbels eller Mussolini ville vekke den samme type begeistring.
Stuerent hos dem uten erfaring
Kommunismen som ideal er stuerent i den delen av Europa som ikke har erfart den i praksis. Det ligger derfor et kaldt gufs over antikommunismen som vi gjerne forbinder med Joseph McCarthy og annet reaksjonært grums. Antifascist er (heldigvis) til sammenligning en hedersbetegnelse. Dette paradokset går langt inn i det liberale borgerskapet. Det eksisterer neppe noen politisk ekstremistorganisasjon i Europa med så få medlemmer hvor så mange har gjort strålende karrièrer i det sivile samfunn, som AKP. Folk på ytre høyre fløy ville neppe fått foten innenfor døren på høyskoler, universiteter, dagspresse eller som skjønnlitterære forfattere med klippekort i bokklubbene. Så er alt dette utrykk for en venstreorientert konspirasjon? Neppe. Det er heller uttrykk for intellektuell latskap og politisk konsensus i et lite land hvor ”alle kjenner alle”.
De fleste har nå fått med seg at maoisten Jan Myrdal ble invitert til å forelese på Bjørnsonfestivalen i Molde 2010. ”Jan Myrdal er i dag Nordens fremste venstrefascist, folkemordsforsvarer og diktaturtilhenger. Han har systematisk forsvart Pol Pots massedrap på Kambodsjas befolkning,” skrev professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Bernt Hagtvet, i et åpent brev til ledelsen i Bjørnsonfestivalen. ”Å invitere Jan Myrdal til en Bjørnsonfestival kommer i samme kategori som å invitere et medlem av NSDAP til å diskutere rettsstaten.” Det var to gamle venner, Edvard Hoem og Henning Mankell, begge med en fortid i AKP, som hadde inviterte Myrdal. Et slags ideologisk slektstreff altså, i nasjonalromantiske høyborgerlige omgivelser, blant ettpartistatens fremste våpendragere. Hoem hadde tidligere gjort seg bemerket som sterk tilhenger av å boikotte holocaustfornekteren David Irving på Litteraturfestivalen i Lillehammer, men han ville ikke vite noe av det samme mot folkemordsfornekteren Jan Myrdal på Bjørnsonfestivalen: ”I Hagtvets vrengebilde av verda er Maos Kina og Hitlers Tyskland to sider av samme sak”, skrev Hoem i full indignasjon. Han oppfattet det som krenkende å sammenligne Myrdal med Irving, og å sette likhetstegn mellom Hitler og Mao. Hoem er fremdeles fastlåst i Mao-svermeriet, på tross av maoismens 35 – 70 millioner ofre. I bunnen av Hoems inkonsekvente vurderinger ligger selvsagt en grunnleggende forestilling om at maoismens ofre ble drept i den gode saks tjeneste, mens nazistenes ofre ble drept i det objektiv ondes tjeneste.
Gode intensjoner irrelevante
Å sammenligne kommunismen og nazismen har falt mange venstreradikalere tungt for brystet. Enhver blir selvsagt fornærmet over å bli sammenlignet med Hitler. Nazismen er vår tids utvetydige ondskap. På sett og vis har venstreorienterte også god grunn til å føle seg støtt. Nazismens grunnleggende idé var jo basert på en negasjon av menneskeheten, en antiuniversell, kvinnefiendtlig, statisk og tilbakeskuende rasistisk herrefolksideologi. Kommunismen sto for en virkeliggjøring av det mange forestilte seg var menneskehetens universelle potensial. Det gjør kanskje kommunismen bedre på papiret, men det stopper der, som Michael Jalving har sagt. I virkeligheten var det omvendt, hvis man teller lik, og vi er nødt til å forholde oss konkret til det ondes problem: Konkret handling og resultat er viktigere enn besmykket intensjon
Hoem har altså god grunn til å føle seg støtt fordi sammenligningen er adekvat, ikke minst når det gjelder den totalitære statsformens struktur og den elitistiske forestillingen om masse og makt og lederskikkelser. Et annet åpenbart fellestrekk er den utopiske idealismen. Kommunismens totalitære essens er nemlig også dens innerste intensjon, eller har i det minste vist seg å være det omsatt i praksis: Å forme mennesket til et harmonisk vesen i en sosialistisk stat. Men siden mennesker sjelden eller aldri oppfører seg i samsvar med den sosialistiske ideologiens forventinger, må staten og statens formyndere ta i bruk omfattende beskjæring av de erfaringene og tradisjonene innbyggerne har opparbeidet gjennom generasjoner, av kommunistene gjerne assosiert med l’ancien regime og alt som er ondt i verden. Marxismen som politisk system har derfor henfalt til historisk betinget antagonisme og deretter begynt å fengsle og myrde mennesker.
Kommunismen litt ond og litt god?
Da den franske boka Kommunismens Svartebok kom ut i Frankrike, skapte den en inkvisitorisk stemning blant venstreintellektuelle over hele Europa. Selv om få på venstresiden fremdeles svermet for stalinistisk tankegods, ble et oppgjør med kommunismens forbrytelser ansett for å være mistenkelig og utidig. Den britiske journalisten og sosialisten David Singer argumenterte for at Sovjetunionen var så mye mer en GULag: ”Det var også stor folkelig entusiasme, byggevirksomhet, en ambisiøs utdanningspolitikk og sosialt fremskritt for millioner”. Derfor mente han at boken var ensidig. Ved å fokusere på kommunismens (påståtte) forbrytelser, uten å veie opp for det sosialistene mente var positivt ved systemene, gjorde man seg skyldig i det nytalende og gammelkommunistiske begrepet ”revisjonisme” (en eufemisme for ”høyreavvik”). Det fokuset Singer etterlyser gjaldt jo også for Det Tredje Riket. Men denne typen historisk balansekunst er ikke normalen i annen type historieskriving som omhandler folkemord og politiske massedrap. Det er for eksempel fullt ut akseptabelt å utgi bøker om nazistenes eutanasiprogram, uten å skrive at Hitler tross alt fikk folk i arbeid og skapte nytt håp for millioner.
De kommunistiske myndighetens begrunnelse for sosial seleksjon var alltid den samme: I paradiset eksisterte ikke det imperfekte. Her har de totalitære ideene klare likhetstrekk. Nazistene gjorde det samme med rasebiologiske motiver. Kommunismens motiver var sosialt entreprenørskap og sosialhygiene.
En annen viktig kategori av statens fiender var de såkalt marginale: de fattige og arbeidsløse, uteliggere, kriminelle og eksfanger, foreldreløse barn, sigøynere og homoseksuelle. Venstresiden har, særlig etter 1968, stått for solidaritet med samfunnets randgrupper og sosialt utstøtte, the misfits eller de asosiale. I sterk kontrast til dette utpekte Stalin (AKPs juvel), i likhet med Mao, tidlig sosiale og etniske minoriteter som trusler mot den harmoniske stat. I Sovjet ble tyske, polske, koreanske, finske og tsjetsjenske minoriteter (blant annet) utpekt som statsfiender og annenrangs borgere; det begynte allerede under Lenin. Under Stalin antok jødeforfølgelsene enorme dimensjoner. I Polen og en rekke andre kommunistiske vasallstater ble jøder ekskludert fra kommunistpartiet, anklaget for sionisme eller ”kosmopolitisk virksomhet”, og for å stå bak reaksjonært høyreavvik.
Falsk sosiologi
Karl Popper skrev i The Open Society and its Enemies at de som har lovet oss paradiset på jord ikke har gitt oss noe annet enn helvete. Popper satte likhetstegn mellom nazismen og kommunismen. Popper så likheten i klassekampideologi hos kommunistene og raseideologi hos nazistene: Begge med det formål å skape nye homogene konstruerte felleskap. Begge ideologiene brukte krigsspråk for å mane folk til kamp mot sine meningsmotstandere og mot renhetsideologiens fiender. Susan Sontag har treffende kalt sovjetkommunismen for ”fascisme med et menneskelig ansikt”.
Nazismen baserte seg på en falsk biologisk vitenskap, som vi kjenner den fra Alfred Rosenbergs raserenhetslære. Idéen var god, sett fra nazistenes ståsted: Friske, vakre, blonde lykkelige mennesker i en ny tid, i et nytt samfunn uten skavanker og historiske svakheter: Et paradis for inngruppen (den nordiske rase), et helvete for utgruppen.
Kommunismen baserte seg på en falsk sosiologi (historisk evolusjon) og ville i likhet med nazismen utrydde det de oppfattet som samfunnets parasitter. Kommunismens verste øyeblikk (Mao inkludert) var i likhet med nazismen basert på seleksjon, ikke bare raseseleksjon men også klasseseleksjon (begge paranoide størrelser, skulle det vise seg). Klassefienden ble ydmyket og trakassert offentlig, i form ganske likt nazismens maktmetoder: skinnrettssaker og henrettelser, ensretting, indoktrinering, personkult, hatpropaganda og opprettelsen av den totalitære stat.
Banalt, men antagelig sant: Humanisten og menneskerettsaktivisten Bjørnson ville rotert i graven om han hadde lest programmet for årets Bjørnsonfestival.
- Bård Larsen (f. 1964) er prosjektleder i Civita. Han kommer i høst ut med en bok om den norske venstresidens forhold til diktaturer.
Til videre orientering:
http://www.bt.no/nyheter/utenriks/–Stalin-%C2%ABelsket%C2%BB-Hitler-1148961.html
På den annen side, når kommunismen vokste frem var store deler av den vestlige verden styrt av klassiske liberalister og autoritære konservative, som var imot demokrati med full stemmerett og mente at grunnlovene skulle være så begrensende at arbeiderbevegelsen ikke ville få gjennomført sin politikk selv om de skulle få makten. I en slik situasjon var vold den eneste måten venstresiden hadde noe som helst håp om å nå frem med sin politikk!
Til PeeWee: Det må være riktigere å si at det er forståelig at det *kunne se ut som* om vold var den eneste mulighet. Erfaring viser jo at det ikke var tilfelle.
Store deler av Europa – og USA – hadde innført allmenn stemmerett (i hvert fall for menn) i god tid før oktoberkuppet/oktoberrevolusjonen. Unntaket var Storbritannia, der det meg bekjent aldri har vært noen slik revolusjon. Altså er det vanskelig å hevde at det skulle være nødvendig med vold for å gjennomføre akkurat dette. Det kan selvfølgelig tenkes at du sikter til kvinnelig stemmerett, men jeg savner data som tyder på at dette ble innført ved makt noe sted.
Bare kort om det progressive og solidariteten med de svake, som skulle være søyler i kommunismen.
Det historiske utfallet har som veldig kjent vist det stikk motsatte: At samfunn drevet etter kommunistisk ideologi er “en negasjon av menneskeheten, en antiuniversell, kvinnefiendtlig, statisk og tilbakeskuende rasistisk herrefolksideologi.” Hele 3. verdens-prosjektet er formet etter et slikt program; det er derfor den er “den 3. verden”. (Tallet 3 må være politikkens desiderte ulykkestall; Det tredje riket, Den tredje verden, Den Tredje Vei, osv.) Så “kontrasten” til nazismen kan bare opptre “på papiret”, eller i retorikken. Interessant er det da å se hvordan denne retorikken forbinder nåtidens kommunister med islamismen. Siden den iranske revolusjonen, og islamistenes massakre på sosialister, har det vært ubegripelig for mange. Når Hamas banker opp andre motstandsgrupper i Gaza skjer det under skjellsord som “marxister!” Likevel er norske marxister urokkelige støtter av Hamas.
Dette paradokset oppløses når man bortser fra retorikken og de tomme fyndordene om “en ny verden”. Det Marx gråt mest smertelig over var tapet av en tidligere samfunnsform. Marxismen er grunnleggende antimoderne; man skal tilbake til før individet eller Personen inntrådte på verdensscenen; tilbake til før landbruket staket ut eiendommer, dvs. den private eiendomsretten. Til et menenskelig versjon av bi- eller maursamfunnene. Den dypeste drømmen er en tilstand før agrarsamfunnet. Noe i stil med fiskersamfunnene i Stillehavet, som overlever ved at alle deler alt (hvis det stadig eksisterer slike steder). Det akutte mangelsamfunnet er idealet. Og dette idealet er blitt realisert til gangs i Østen og i Afrika. Islamismen nærer en identisk lengsel etter å destruere tiden som er gått mellom idag og 600-tallet.
Spørsmålet er om man kan kalle slike aspirasjoner for “ideologi” eller om det er tale om en form for voldelige sekter.
Det stemmer at allmen stemmerett var innført mange steder før 1917, og dette førte også til at kommunistene var på vikende front i disse landene helt frem til første verdenskrig. Det er uansett ikke helt riktig å si at vold ikke spilte noen rolle når man fikk allmen stemmerett, da det er sannsynlig at det nettopp var trusselen om vold som gjorde at eliten ikke hadde mot til å nekte massene stemmerett mot slutten av attenhundretallet. De tankene som formet de revolusjonære i Russland og Kina var også en direkte arv fra nattvekterstatens Europa. Det var dessuten ikke skikkelig demokrati i verken Russland eller Kina når kommunistene tok makten, selv om Russland ikke fungerte som demokrati først og fremst på grunn av krigen etter februar revolusjonen.
Det jeg vil frem til er at nettopp liberalistene har en veldig stor grad av skyld i de konfliktene som fødte kommunismen, og indirekte nazismen. Det var nettopp det liberale sosiale eksperimentet på attenhundretallet som ga grobunn for ekstreme motsvar. Både fordi den strider mot menneskers rettferdighetssans, undervurdere individets grad av risiko aversjon, skaper alt for uforutsigbare forhold, bremser demokrati utvikling og ikke minst fordi dens støttespillere hadde veldig kompromissløse holdninger overfor andre ideologier og klasser.
Når man hevder at kommunismen var solidaritet for de svake så viser man sin ekstreme uvitenhet. Kommunismen og sosialismen har aldri noensinne vært en ideologi for de svake, men for de middelmådige. Både Karl Marx og mange sosialister hatet faktisk de svake! Marx kalte dem “filleproletariatet” og så på dem som en gruppe som undergravde arbeiderklassens kamp med sitt russmissbruk, kriminalitet, prostitusjon og lignende. Kampen for de svake var heller en mer “venstrekonservativ” greie.
[...] Et apropos til debatten om Jan Myrdahl og Bjørnsonfestivalen. Hentet fra Bård Larsens artikkel hos MINERVA: [...]
Minervas grunnlegger Francis Sejerstad måtte nylig beklage seg for å ha ordlagt seg feil i en av hans (større) verk. Der sto det – fritt etter hukommelsen – at Kjartan Fløgstad var sterkt inspirert av AKP-ml miljøet, og antydet slik at han sto politisk ytterst til venstre i ’70-årene. Dette tok altså Fløgstad avstand fra. Noen som har en kommentar til dette?
Det er faktisk et sunnhetstegn at man bør holde seg borte fra personer som man er så uenige med at det går på helsen løs. Selv Vår Herre sa jo til en viss mann: VIK FRA MEG.
Og man kan spørre HVA er der å diskutere. Som kristen-konservativ skulle jeg løpe langt fra en person som har f eks folk som Pol Pot, Mao, og desslike som forbilder. Det finnes INGEN tilnærmelses-måter og de trengs heller ikke, hvis man da ikke snakker om radikal omvendelse til kristen tenkning. KUN da. Så dette er ikke bare en personlig mening, men også sett fra et bibelsk synspunkt.
Torill Born = Odin ?? (se Klansamfunnet, 9/9)
Ole Petter: Snakk om projeksjon. Den eneste vi kan se som opererer med flere identiter i kommentarfeltet, er deg.
[...] som har jobbet med totalitære ideologier og folkemord, Bård Larsen, publiserte forleden en artikkel i Minerva der han blant annet minner om følgende: I Sovjet ble tyske, polske, koreanske, finske og [...]
Hannah Arendt definerte totalitarismens vesen. Hun sier;
…Grunntanken i den totalitære ideologien er å eliminere det karakteristiske ved individet, slik at det ikke står i veien for og forsinker historiens ønskede utvikling. Den totalitære ideoliogi vil skape en ny menneskehet og en ny virkelighet som stemmer overens med ideologien…Den totalitære terror skiller seg derfor fra såvel den tyranniske som den revolusjonære terror gjennom å ikke ha noe mål innenfor den eksisterende mennesklige verden. Tyrannens makt opphører idet han har all makt. Revolusjonens terror opphører når kampen er vunnet. Den totalitære terror går derimot et steg videre. Den fortsetter etter etter kampen er vunnet og kontrollen er oppnådd. Ja, det er faktisk da den virkelig begynner. Totalitær terror anvendes først og fremst for å produsere en ny menneskehet – den vil produsere u-mennesker av mennesker, som er forutsetningen for realiseringen av den totalitære bevegelsens ytterste målsetning…Totalitære bevegelser skiller seg fra ordinære politiske grupperinger ved at de ikke organiserer seg for å vinne makt i den eksisterende mennesklige verden. I stedet angriper de denne verden til fordel for en konstruert verden som stemmer overens med deres ideologi. Totalitære bevegelser lever med andre ord i en annen verden- deres egen…
Ut fra denne definisjonen (tatt fra Einar Øverengets bok om H. Arendt) er det ingen artsforskjell mellom nazisme og kommunisme. Den ene idealiserer en rase, den andre en klasse, men virkemidlene for å plassere rasen/klassen i en dominerende stilling, er de samme, nemlig ved hjelp av elitistisk, intolerant totalitarisme.
Mao, Lenin, Stalin, Hitler og Pol Pot blir vel bare smågutter i forhold til Gud. Han berodret jo drap på alle som ikke fikk billett til Arken til Noa.
Ideen om at det er bare de utvalgte som skal overleve, er ikke helt ny.
[...] This post was mentioned on Twitter by Jo Åse, Olve Wold. Olve Wold said: Totalitært tospann: http://bit.ly/9DvZXk [...]
Interessant å registrere den underordnede betydningen av menneskeliv i debatten. For å understreke ofringen av mennesker på sosialismens totalitære alter av vannvidd på 1900-tallet må det derfor være tillatt å minne om at Stalin og hans læregutt Mao tilsammen avlivet omlag 100 millioner egne innbyggere (democide)på forskjellig vis. Kilder; Death by Government, Rudolph J Rummel, 1994, bekreftet av FNs eget organ Human Development Report, 2001.