En koreograf er ikke en filosof. Det blir tydelig i Dansens Hus’ forestilling Now She Knows. Spørsmålet i stykket er: ”Hva er en kvinne?” Svaret er klisjeer og stereotypier.
Les også Helle Siljeholm og Sara Christophersens oppfølger: “Så pen og slank du er!”.
Now She Knows,
Koreograf: Ina Christel Johannessen,
Dansens Hus, Premiere 3. september
Fredag 3. september hadde stykket Now She Knows, koreografert av Ina Christel Johannessen, premiere på Dansens Hus i Oslo. Den skriftlige presentasjonen i programbladet til Dansens Hus gjorde lite positivt for førsteinntrykket av forestillingen.
Beskrivelsen av stykkets feministiske tematikk grenser til det pinlige: ”Hva er så en kvinne? […] I Now She Knows møter vi dukken, moren, karriere – og superkvinnen. […] Kvinnene løfter menn, de har både traktorsko og kjoler. De er uredde, utfordrende og hemmelighetsfulle, med et sterkt behov for å formidle det komplekse, det menneskelige, det grufulle og det skjønne.”
Det er ikke lenger provokativt med kvinner i kjoler og traktorsko.
Forestillingen kan forstås som et feministisk prosjekt, men kvinnen som beskrives i programbladet fremstår ikke utfordrende, snarere som en tradisjonell forestilling av den sterke, moderne kvinnen. For det er ikke lenger provokativt med kvinner i kjoler og traktorsko – verken i virkeligheten eller på et metaforisk plan. Et slikt bilde er uttrykk for en type feministisk symbolikk som er gått ut på dato, og som brukt i andre kunstformer ville framstå som en klisjé.
Likevel gjør presentasjonen noe – den irriterer såpass at en føler seg kallet til å gå på Dansens Hus for å finne ut om det er koreografens kvinnesyn som henger etter, eller om det bare er media- og informasjonsansvarlig ved Dansens Hus, Inger Ronander, som gjør en slett jobb med programkatalogen.
Kan kvinneskikkelsen i forestillingen virkelig være like platt som i Ronanders* tekst?
Dans i fokus
Now She Knows omhandler, ifølge Johannessen, den nordiske kvinnen. Tittelen indikerer at denne kvinnen allerede besitter kunnskap om noe – kanskje om sitt likeverd og sin selvstendighet? Men hva gjør kunnskapen med henne? En håper at stykket skal gi innblikk i dette. Scenen er minimalistisk dekorert, det henger bare noen enkle hvite bannere i bakgrunnen og en rekke lyspærer ned fra taket. Det er tydelig at dansen og danserne skal være i fokus, og med nitten av dem på scenen til en hver tid savner tilskuerne definitivt ikke rekvisitter.
Mange kvinner på scenen i Now She Knows på Dansens Hus. Foto: Erik Berg.
I begynnelsen av forestillingen fremstår kvinnene som en samlet gruppe, adskilt fra og ukjent for tilskueren. Det tar likevel ikke lang tid før den enkelte danser skiller seg ut og gjør et inntrykk. Det er nok også hensikten å ta utgangspunkt i en mer subjektiv erfaringsramme, da forestillingen ikke har noen klar narrativ oppbygning. Snarere illustreres ulike posisjoner gjennom dansernes individuelle uttrykk. Kostymevalget bygger opp om den enkelte danserens karakter på en grei måte, selv om et par av danserne er noe underlig kledd.
Feministisk dragkamp
Så hvilke posisjoner er det kvinnene i Now She Knows illustrerer? Det er ikke mye originalt å finne. Vi møter kvinnen med og uten høyhelte sko, den feminine og forsmådde kvinnen i rosa trikot, og den tøffe, mer selvsikre i sort. Vi møter også kvinnen i strutteskjørt og traktorsko, slik programmet lovet. Heldigvis fremstår denne scenen som noe mer uttrykksfull enn forventet.
Johannessen ønsker å problematisere den moderne kvinnens utforskning av sin egen kjønnsrolle, av forholdet mellom det feminine og maskuline. Ut fra stykkets tittel kan man muligens tolke det som om den nordiske kvinnens kunnskap om egen uavhengighet og likeverd fører til en slags identitetsproblematikk, der mannen og mannsrollen er den sentrale referansen.
”Jeg håper stykket snakket til jentene i salen, for dette gav meg ingen ting,” var en av de kommentarene jeg hørte.
Dette er for så vidt en av feminismens store dragkamper – skal kjønn oppheves eller bør kvinnen definere sin egen ”feminine” rolle?
Problemstillingen er interessant og fremdeles aktuell, selv om den er velkjent. Det er derfor skuffende at Johannessen ikke kommer med nye forslag til løsninger i Now She Knows. De posisjonene som illustreres gjennom dansen, er en reproduksjon av allerede kjente perspektiver. Det som er originalt, hvert fall i en norsk kontekst, er at problematikken tematiseres gjennom dans.
Ikke for menn
Usikkerheten rundt kvinnens selvoppfatning synes å prege dansen, bevegelsene er tidvis både aggressive og kraftige. Dette skaper et inntrykk av at kvinnene på scenen bærer på en bitterhet, siden de er tvunget inn i en kampposisjon. En slik reaksjon på kjønnslig usikkerhet har absolutt hold i realiteten, men en skulle gjerne sett at Johannessen presenterte noen mer fruktbare alternativer.
Det som gjør stykket mer nyansert enn beskrivelsen i programbladet, er i all hovedsak samspillet mellom kvinnene. Her ligger det en skjør oppriktighet. Det er en synergi i gruppen, som særlig blir tydeliggjort når noen befinner seg på utsiden av samholdet.
Now She Knows er ingen stor opplevelse. Etter samtale med flere av publikummets unge, mannlige representanter ser det også ut som om stykket i for stor grad henveder seg til de kvinnelige tilskuerne. ”Jeg håper stykket snakket til jentene i salen, for dette gav meg svært lite,” var en av de kommentarene jeg hørte.
Feminismen må være mer vågal
Så hva er en kvinne? Hvem kan svare på det, og hva kan man i beste fall ønske seg fra en avantgarde, feministisk danseforestilling? Det må i hvert fall være noe uforutsigbart. Ved å fremstille ferdigproduserte svar, kommer verken kunsten eller feminismen videre.
Hva kan man i beste fall ønske seg fra en avantgarde, feministisk danseforestilling? Det må i hvert fall være noe uforutsigbart.
Man kommer heller ikke noe nærmere et svar på hvem den moderne, nordiske kvinnen er ved stadig å gjenta stereotypier. Da trengs andre nyanser, noe mer vågalt enn en tradisjonell problematisering av ytre attributter som strutteskjørt og traktorsko.
En koreograf er ikke en filosof. Derfor er det ekstra viktig at hun søker inn i sin egen subjektive erfaring fremfor å støtte seg til gjengse normer og forgangen metaforikk.
Hva gjelder programbladet, bør kanskje Dansens Hus jobbe bedre med hvordan de presenterer forestillingene sine.
- Karen Thue (f. 1984) har mastergrad i litteratur og sitter i Minervas redaksjonsråd.
*Oppdatering 8.sept: Vi har fått opplyst at mens Inger Ronander er redaktør for programkatalogen, er tekstene forfattet av kunstnerisk leder Un-Magritt Nordseth i samarbeid med danserne – kompaniet Zero Visibility Corp.
Ønsker du å kommentere dette essayet, kan det gjøres her.
