Alle rollene i Et Dukkehjem burde besettes av pakistanere.
Det er sikkert ingen nye idé – og det er like sikkert en idé som ikke blir realisert med det første, dessverre – men like fullt: Da jeg i går så Et Dukkehjem på Nationaltheatret, kjedet jeg meg, for stykket er egentlig ganske kjedelig, og tenkte: Hvis bare nordmenn med pakistansk bakgrunn hadde hatt rollene. Da kunne det blitt gøy, da.
Idéen har to brodder: Den første er mot Nationaltheatret, som virker helt ute av stand til å dyrke frem skuespillere med innvandrerbakgrunn.
Den andre er selvfølgelig mot de konservative miljøene som i Norge i dag fremdeles er troende til å stå for verdier som Torvald Helmers. Og miljøer hvor det i dag, i Norge, finnes kvinner som kjemper frihetskamper som Noras. Hun sier ”meg selv først”. ”Jeg vet best selv.” Hvor er det kontroversielt?
Enda bedre var det hvis stykket så ble satt opp i bydelene med ganske mange innvandrere. Men dette kommer nok ikke til å skje. Kai Johnsen, kunstnerisk leder for scenetekstutvikling ved Dramatikkens Hus på Grønland, sa i Minerva 01/10 at: ”Det er misforstått å gå inn og vise hva som er galt med andres kulturer, og mer interessant å finne ut hva man har til felles.”
Men hvem er egentlig ”de andre” her? Pakistanerne? Er pakistanere som har bodd i Norge noen titalls år fremdeles ”de andre”? Hvis Et Dukkehjem ble spilt av folk med pakistansk bakgrunn – og gjerne for meg også var regissert av en pakistaner – hvem er da ”vi” og hvem er ”de andre”?
Heller enn å tenke for mye på å passe sine egne saker, burde slike kulturaktører reflektere over hvordan de kan bli en relevant og viktig aktør på sitt eget sted, i sin tid, i sin kultur.
At Et Dukkehjem ville være langt mer relevant og interessant med pakistanere i alle rollene, følger naturlig av hovedkonfliktlinjen i stykket: Mellom de moderne og de konservative. Mellom de som setter familie, kultur, moral og ære høyest, og de som heller tenker at man først og fremst er et menneske med ansvar overfor seg selv.
I norsk kultur går den linjen i størst grad – om enn selvfølgelig ikke bare – innad i innvandrergrupper og mellom innvandrergrupper og etnisk norske. Det er i hvert fall her den mest spennende konfliktlinjen går i dagens Norge. Hvorfor ikke engasjere seg i den?
Til dem som mener at man skal la de tradisjonelle være i fred og heller dyrke sine moderne lyster uten å plage andre, ville Ibsen sagt: Pyser.
- Kristian Meisingset (f. 1981) er kulturredaktør i Minerva. Twitter: @meisingset.
Jeg mener det er svært uheldig å konstant bruke ordet “moral” når det gjelder de konservative. De setter dobbeltmoral høyest, men det er ikke det samme som å sette moral høyest. Det er også svært uheldig at ordet “ære” i stadig større grad betegner et begrep fra frykt og voldskulturen. Språket ødelegges sakte men sikkert når man aksepterer disse definisjonene av tidligere gode, fine ord.
xLub: Mener du at moralen og æren som Torvald holder så høyt er fine ord i den sammenhengen? Ser at du refererer til en “tidligere tid” – Et Dukkehjems Norge er vel denne tidligere tiden…?
KM:
Ja, Norge på 1800-tallet er denne tiden, selvom frykt og voldskulturen (kalt æreskultur) ikke var rådende i Norge på denne tiden, men mye lengre tilbake.
Man har i Norge klart å kjempe frem og internalisere andre forståelser av ordene “moral” og “ære” og dette er det viktig å holde fast på og ikke (bevisst eller ubevisst) undergrave. Språk er makt, og det må man være bevisst.
xLub: Ja, da forstår jeg deg bedre. Jo, helt enig i det. Det er positive begreper sånn sett. Samtidig vet jeg ikke om jeg er enig i at det er en negativ utvikling. Moral, familie, til en viss grad ære – er gode, meningsfulle begreper i Norge fremdeles.
Enig med Kristian Meisingset. Eller så kunne de satt opp Brand med en fanatisk imam i som Brand. Det kunne også blitt bra. Ble litt skuffet over at en satt opp Peer Gynt i Egypt. Det ville blitt bedre med Brand eller Et dukkehjem.
Vi har vår vel definerte betydning av ordet ÆRE i vår vestlige kultur. Kjenner ikke historien godt nok til å vite om vi(skandinaver/europere) har benyttet datterdrap bl.a. for å opprettholde æra?(slik handling er jo æreløs!) Tror ikke den “nye” måten å forstå æresbegrepet på vil gi framgang, fred og vekst i verden, heller det motsatte…Kan vi ikke holde opp med å tolerere det mest bestialske, bare forde det er kultur til en eller annen?Vi som har kjempet oss gjennom menneskefiendelige doktriner, bygget opp et funksjonelt,trygt og tankefrigjørende samfunn, vi har da så uendelig mye å ta vare på og være stolt av, har vi ikke!?
Synes det er en glimrende ide å sette opp “ET dukkehjem”, med pakistanske utøvere, for bunnen i stykket passer jo i hele den verden som er intressert i å utvide sin horisont !Det er bare Scenemiljøet som må tilpassas de utøvende skuespillere.Hadde blitt fulle hus…
Kristian Meisingset:
Hva slags konservative er det du snakker om? Religiøse eller politiske? Kan du utdype dette?
Ibsens fremste mål gjennom mesteparten av hans dramastykker fra “Catalina” til “Når vi døde vågner” var å på en eller annen måte ta opp det som han anså for å være feil i samfunnet. Ibsen var både kritisk mot samfunnet og dets instanser, men ikke på en måte som kommer klart og tydelig (gjennom hans stykker) ved det første øyekast. Ibsens kvinner for eksempel fra Nora Helmer til Hedda Gabler representerte hans syn på mennesker og ikke bare kvinner. Selvfølgelig handler det også om det kvinnesynet som eksistert i datidens samfunn.
I et “Et Dukkehjem” så ville Ibsen formidle hans budskap om det enkelte individets vei til selvrealisering. Selvrealisering som skal skje på tross av hva kollektivet mener og står for. “Et Dukkehjem” handler ikke bare om “undertrykkede” kvinner, men om menneskets vei til selvrealisering, uansett kjønn.
I “Hedda Gabler” så tar han opp (mer eller mindre) feminismens tanker og ideer. “En Folkefiende” handler om det enkelteindividet versus samfunnet.
Som Dr Stockmann sier i “En Folkefiende”: “Saken er den, ser I, at den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene.” En annen komisk og fantastisk replikk fra samme stykke er følgende: “En skulde aldrig ha’ sine bedste bugser på, når en er ude og strider for frihed og sandhed.”
Kort sagt: Kjerringa mot strømmen…
@Mohamed: Skal gjøre mitt beste
Konservative tenker jeg er (i Ibsens stykker) de som setter kollektiver, tradisjoner, verdier osv høyere enn det enkelte individs frie valg, sannhet og lykke.
De tar mange figurer i dramaene hans, som du nevner. Det kan være økonomiske motiver, religiøse, familieverdier, kan handle om ære, moralsk “riktighet”, politisk tradisjonalisme osv. Alt som gjør at det enkelte individs behov for å følge seg selv, finne seg selv – prøve ut det livet som føles mest riktig – hindres.
De liberale / moderne blir da de som kjemper for individets frihet. (Ikke nødvendigvis MOT moral, familie osv, men FOR en klar holdning i favør individet.)
Så tenker jeg at når man setter opp slike stykker i dag, bør et viktig mål noen ganger være å identifisere de områdene av samfunnet hvor slike spenninger står sterkest, og konfrontere Ibsen med dem. Da får Ibsen skikkelig aktualitet, tror jeg.
(Andre stykker av ham er mer eksistensialistiske, tidløse eller andre ting, og har ikke samme behov for aktualisering, synes jeg. F.eks. Hedda Gabler, som du nevner.)
Ikke akkurat en ny idé…
“Et dukkehjem” med asiatiske skuespillere HAR vært satt opp på en norsk scene FOR ATTEN ÅR SIDEN, nærmere bestemt september 1992. Besetningen besto av bl.a. Daud Mirza, Farhana Rehman, Naeem Azam, Neeru Agarwal og Toni Usman
Velkommen etter, får man vel si…
Det Anne sa =P
@Anne: Takk for tipset, det var jeg ikke klar over. Er jo spennende at det er gjort. Og moro at det var en av skuespillerne selv som tok initiativ til det (ser slik ut her i hvert fall: http://www.toniusman.com/html/prosjekt.html).
Ser også ut til at forestillingen fikk gode kritikken av media. Så 1. dette handler ikke om urettmessig å blande seg inn i noen “andre”, 2. det trenger ikke å gå utover ønsket om å lage “godt teater”.
Forestillingen ble, såvidt jeg kan skjønne, satt opp på Black Box. Det er bra, men det underbygger igjen hvor dårlige de store institusjonene er til å innlemme folk med innvandrerbakgrunn – og hvor lite interesserte de er i å berøre slike problemstillinger.
I dag ville en slik forestilling være enda mer spennende – gitt endringer i innvandringen og debatten om den.