Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Kunstneren Lars Vilks tegnet Muhammed som rondellhund og trues av islamister verden over. Men selv om kulturfeltet misliker ham, er han en naturlig konsekvens av et kunstfelt rettet inn mot provokasjon.

”Kunst handler om krenkelse”, var noe av det første Lars Vilks sa i sitt foredrag i regi av Document.no i går. Og han sa noe som vel rammer inn det pågående prosjektet hans, at han ikke tror på absolutte sannheter. Han gjør narr av dem. Konfronteres han med mennesker med slike overbevisninger, er Vilks’ reaksjon grei: ”Let’s dance, baby.”

Vilks ble først sentrum i offentligheten da hans Muhammed-rondellhund ble publisert i 2007. Tegningen skapte reaksjoner globalt og Vilks har siden levd med stadige hevntrusler. Et av poengene hans er at islam ikke kan være den eneste religionen unntatt krenkelser og kritikk. Vilks gyver gjerne løs på andre religioner, etter å ha blitt utfordret, tegnet han for eksempel en jødegris.

Slik viser han hvordan mye av kritikken mot blasfemi og krenkelser tar form av fraser og ”absolutte sannheter”.

Under foredraget viste han flere eksempler. For eksempel en tegning av en nazioffiser som overvåker og truer profeten Muhammed som skal til å skjære halsen over på en jøde som spiser et dansk barn. Det er et komplisert bilde, sier Vilks. Hvem er god, hvem er ond?

Det svenske alvoret
Men Vilks krenker ikke bare religioner, det er mange andre som får slengt ”let’s dance, baby” i fleisen.

I går viste han blant annet en video han har laget fra debatten i 2007, hvor han har tatt ut sentrale debattanter, klippet det sammen til en video og lagt musikk og andre videoelementer over og imellom. Han gjør narr av dem – for eksempel med halvnakne damer og discopop oppå en debattant som ville vise hvor alvorlig negativt Vilks’ prosjekt er. ”Let’s dance”, altså.

Slik viser han hvordan mye av kritikken mot blasfemi og krenkelser tar form av fraser og ”absolutte sannheter”. I går gjorde han også et poeng av hvordan han, etter tegningene, ble møtt av ”et spesielt, svensk alvor”. Alt er så kritisk, alt er så alvorlig, alle må være enige.

Utadrettet krenkende
Jeg gikk til foredraget med den enkle fordom at jojo – man kan vel tegne de hundene man vil, men om det er så interessant, er en annen sak. Nå har jeg et annet inntrykk. Vilks er interessant.

Han innledet med å vise krenkende kunstverk gjennom historien. Det teoretiske utgangspunktet er Kants poeng om at kunstnergeniet skaper sine egne grenser. Vilks mener at krenkelser, sofistikerte krenkelser, som han sier skaper kvalitet. Han vet hva han snakker om, med bakgrunn blant annet som professor og foreleser fra Kunstakademiet i Oslo og Bergen frem til 2003.

Prosjektet springer ut fra kunstfeltets kjerne, selv om kunstfeltet i dag markerer distanse til det.

Krenkelseshistorien går frem til kunst i dag, som særlig jobber med seksualitet og religion. Vilks viser et bredt utvalg. Her finnes det også en norsk kontekst, Matias Faldbakken kan være et eksempel, eller Bjarne Melgaards bruk av pedofili.

Vilks’ poeng er at kunsten frem til 1990 kunne være krenkende eller provoserende i eget felt med rene estetiske virkemidler. Etter 1990 er det bare samfunnstemaer som gir de samme mulighetene. Da blir kunsten også mer utadrettet.

Homofile muslimer
Fra dagens kunst viser han blant annet ”Allah ho Gaybar”, en video av iranske Sooreh Hera. Videoen ble droppet fra en planlagt utstilling og sensureres på Youtube. NRK melder i dag at den viser nakne, homofile muslimer og islamske tekster. Vel, se selv, den er atskillig mer interessant enn som så.

”Allah ho Gaybar” viser bilder fra mange tradisjoner og kulturer, referanser til Warhols modernisme, både hvite, muslimer, Ku Klux Klan, Bush og bomber, Beckham (?) i turban, en salig blanding av det høye og lave, av ulike seksualiteter, av lakk og lær. Her går altså grensen, forteller Vilks. Homoseksuelle og muslimer. Det blir for vanskelig.

Springer ut av dagens kunstfelt
Det interessante er at Lars Vilks så tydelig plasserer seg i den kunstneriske tradisjonen, og at han virkelig markerer seg som en kunstner som hører til i dagens kunstfelt. Prosjektet springer ut fra kunstfeltets kjerne, selv om kunstfeltet i dag markerer distanse til det.

Og her er Vilks så soleklart og helhjertet moderne. Det er samfunnsengasjement som performance.

Vilks forteller at kunsten i dag styres av internasjonale biennaler med fokus på særlig performance og videokunst. Innholdet i denne kunsten er nesten hundre prosent basert på samfunnstemaer. Sosiale temaer, kritikk av samfunnet eller lignende.

Det er dette moderne kunstfeltet Vilks assosierer seg med og som han vil være en del av (en kunstner som er helt utstøtt, blir ikke tatt på alvor, som han sier). På spørsmål fra salen om den figurative, nyklassiske utstillingen Figurationer, som nylig vekket så mye diskusjon i Sverige, svarer han at nyklassisismen ikke har noen fremtid.

Vilks’ gesamtkunstwerk
Og her er Vilks så soleklart og helhjertet moderne. Alt han gjør, tegninger, ulike krenkelser, medieopptredener også videre, blir en del av kunstverket som helhet. Som gesamtkunstwerk (som det står på Wikipedia). Det er samfunnsengasjement som performance.

Verket forutsetter publikums deltakelse – relasjonen mellom kunsten og den betraktende. Det jubler over at Irans president, Mahmoud Ahmadinejad, Sveriges ministre, alle mulige kunsteliter, masse internasjonale medier, islamistiske organisasjoner, og mange flere, blir en del av det, at de inntar sine roller og spiller ut kunstverket som Vilks dels er skaper av, dels bare selv drives av gårde av.

Vilks er delvis utstøtt fra kunstfeltet og kan ikke få stipender, men slik må det også være, mener han. Han har utfordret grensene for kunsten, da tar det tid før han kan tas inn i varmen. Det har han ikke særlig mye imot, virker det som. Og han poengterer at mange også anerkjenner verket hans, særlig når de slipper å uttale seg offentlig om det. For folk er ikke dumme, sier Vilks. Og smiler.

• Kristian Meisingset (f. 1981) er kulturredaktør i Minerva. Twitter: @meisingset.

Ingressbildet: Lisensiert under Creative Commons Attribution 3.0 Unported.