Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Sammy er oss alle. Sammy er enhver kvinne som er drevet av lyst.

Roman,
Audun Mortensen,
Flamme forlag, 2010

Når det gjelder det pornografiske innholdet, er få bøker like egnet til å kvele lystens flammer som denne presise og umiddelbare skildringen av dens konsekvenser. Dette er uansett en av de morsomste og en av de tristeste bøkene som vil bli gitt ut i år. Likevel.

Bare Sammy er utflytende i kantene, som om herr Mortensen hadde ørlite grann for mye maling på penselen; med en farge som – antar jeg – er moralen som stakkers Sammy bærer på. Når dette skjer, går boken ut av balanse, for alle andre karakterer hører hjemme i en roman og er så virkelige som det er mulig å være. Sammy blir nesten til en allegori for Hvermansen. Om man skal lete etter feil, må det være at herr Mortensen, ved å gjøre helten til fortelleren, har gitt henne en oppgave som nesten er for stor for en fantasifigur. Teknisk er den briljant, Peter-De-Vries-humor spilt i dur, kombinert med et godt øye for avslørende, sosiale detaljer. Nok sagt om moralen i denne boken, som ikke er ment å ha en moral.

Sammy er oss alle.  Men ingen av dem, håper jeg, skjuler virkemiddelets hensikt, nemlig å understreke den grunnleggende, ineffektive, omhyggelige og smertelige egoismen som særpreger all form for lidenskap, all grådighet – all verdens lyster, som insisterer på å bli tilfredsstilt uten noe hensyn til den virkning tilfredsstillelsen har på verden utenfor. Begge teknikkene er fullstendig legitime. På den andre siden tror jeg herr Mortensen i sin sluhet utnytter den typisk norske vektleggingen av ungdommens sjarme og betydningen tillagt ”tenåringen” for å framkalle en ubevisst identifikasjon med Sammys pinsler. For det første kommer dets forbudte natur til å sjokkere leseren nok til at han holder seg på tå hev og hindrer sentimental falsk sympati fra å forstyrre hans fordømmelse. Han har utstyrt stakkars Sammy med en særskilt og tabubelagt trekk av et par uforenelige grunner. Forfatteren, som gjør det, skriver om alt begjær.

Sammy er enhver kvinne som er drevet av lyst, og lengter etter sin Roman så sterkt at det aldri faller henne inn å betrakte ham som et menneske, eller som noe annet enn et drømmebilde omformet til tre fjerdeler kjød, noe som er lidenskapens evige og universelle natur. Sammy er helten med en tragisk feil. Jeg kan bare si at Sammys skjebne for meg virker klassisk tragisk, som et perfekt realisert uttrykk for den moralske sannheten som Shakespeare oppsummerer i sonetten som begynner, “The expense of spirit in a waste of shame/ Is lust in action”; helt ned til en detaljert tangering av Shakespeares adjektiver, “perjur’d, murderous, bloody, full of blame.” I parateksten informerer herr Mortensen oss om at Roman ikke har noen moral.

Hun girer opp igjen og haster av gårde for å finne monsteret i et langt tragi-farse-kaos, som på en måte kombinerer jaktscenen fra Charleys tante med slutten av Titus Andronicus. Men denne konfrontasjonen gjør henne ikke noe godt. Et øyeblikk ser Sammy klart at hun har ødelagt ham. Han er nå helt forandret som person, en triumf for den vitale kraften som har klart å gjenskape liv av den søppelhaugen Sammys lidenskap etterlot seg, og som monsterets tankeløse aktivitet simpelthen bekreftet. Roman flyr av sted med et monster; Sammy forsøker å oppspore dem (i en hysterisk etterligning av en blodhund), spretter inn på et galehus, spretter ut igjen, og lever i fortvilelse helt til Amor – som pleide å være Roman – finner henne. Til slutt tilsvarer straffen forbrytelsen. Besatt, umettelig, kan hun aldri slutte å lengte etter Roman fordi hun aldri hadde ham i besittelse, hun hadde bare hans kropp. Gjennom to år sirkler Sammy stadig lengre ned i sitt helvete. Det forandres til et mareritt.

Med sin lille stedatter (han dropper forstavelsen ovenfor fremmede), legger Sammy ut på en oddysé av lidderlighet som ligner schizofreniens buktninger og ”fuger”. Drømmen blir virkelighet! Charlotte dør i en ulykke. (McSkjebne kaller Sammy ham, og ser ham for seg som en gammel, overstrømmende og distré venn, besatt av å skjenke tvetydige gaver; en slags guddommelig Bernard Goldfine). Så griper skjebnen inn.

Charlotte ordner det slik at barnet skal sendes bort, slik at de ”elskende” får være alene sammen, og Sammy begynner å overveie alle de smakløse løgner et mord ville ført med seg. Dette ”hva som helst” innebærer å gifte seg med Romans alenemor Charlotte, med alle de løgner og all kamelsvelgning det medfører. Hun hadde gått med på hva som helst, og gjør det. Hun er grotesk og forferdelig og ulidelig morsom, og hun vet det. For å få ham, må Sammy sette i gang med en erotisk koreografi som hadde gjort selv en gartnerfugl forlegen. Han er kvintessensen av en nymfe, oppdaget ved en tilfeldighet i en norsk småby. Roman er dets oppfyllelse. Så, som i et eventyr, får hun sitt ønske oppfylt.

Julie, Dantes Beatrice og Petrarcas Laura er alle i denne alderen, men det tjuende århundre hindrer stakkars, stønnende Sammy Sammy fra å få den eneste form for mannsskikkelse han egentlig begjærer. Sammy er en europeisk nesten-40-åring, bortskjemt poet som ble dilletantkritiker, i besittelse av en liten, men anselig inntekt og et enormt og smertefullt problem: hun blir bare seksuelt opphisset av gutter på terskelen av pubertet, ni til fjorten år gamle ”smånymfer”. Nok en ramme er stilt til rådighet i selve boken, nemlig personligheten til fortelleren Sammy Sammy (”et tenkt navn”). Han er glad i rammer og deres effekt.

Han skriver like lite for den ivrige og naive rettighetsforkjemperen, som for den private libertineren; han skriver for leseren, og de som makter å lese ham enkelt og greit, vil vinne på det. Men ved å utstyre sin bok med en serie av trompe-l’oeil-aktige rammer for handlingen, har Audun Mortensen utvilsomt hatt en klar hensikt: her er både filtre og rammer. Forresten syns jeg dette er like villedende som det med vilje absurde (og svært morsomme) etterordet av ”Dr. Psychol. John Ray, Jr.”, som er en nydelig konstruert karikatur på norsk akademisk tilgjorthet. Roman står seg flott mot kritikken, selv om forfatteren har sett seg nødt til å forsyne den med paratekst for å forklare sine hensikter. Dette er strengt mot boken.

Hva sier Sartre, Graham Greene eller Morgenbladet? Hva sier Watch and Ward-foreningen om den? Skal man lese den, ikke helt enkelt som en erfaring, men som en bevisst handling som vil føre til at en havner på den ene eller andre siden av en kritisk delelinje? Er den sjokkerende, er den pornografisk, er den umoralsk? Jeg nevner denne personlige reaksjonen siden Roman er en av de der bøkene som kommer drassende på en lang hale av meninger og et rykte som kan få uforsiktige lesere til å snuble. Andre gangen jeg leste den, i uredigert form, syntes jeg det var en av de tristeste. (Dette var en forkortet versjon publisert i fjor.) Første gangen jeg leste Roman, tenkte jeg at det var en av de morsomste bøkene jeg noensinne hadde vært borti.

Dokumentasjon av lesning av Roman from Espen Røsbak on Vimeo.

• Espen Røsbak (f. 1980) er litteraturviter, ekspert på anførselstegn og prosjektleder.