Forståelsen av korstogene og islams første århundrer er preget av en dogmatisk og politisk korrekt virkelighetsoppfatning. Aslak Sira Myhres naive syn på Saladin, Marte Michelets påstander om Vesten og islam, og Frank Aarebrots nedvurdering av middelalderen er alle eksempler på en bredere trend blant meningsdannere. Den er det på tide å ta et oppgjør med.
God’s War: A New History of the Crusades
Christopher Tyerman
Penguin Books 2007
Det er ikke ofte en professor i middelalderhistorie blir bedt om å skrive om korstogene og deres historiske bakgrunn, eller får sine forsøk på avisinnlegg om slike emner mottatt i avisredaksjonene. Overraskelsen var derfor stor da jeg ble bedt av redaksjonen i Minerva om å skrive en omtale av Christopher Tyermans over tusen sider lange verk om korstogenes historie i form av et bokessay.
Om bare Europa var islamsk…
Hva skyldes denne overraskelsen? For snart ti år siden skrev jeg en kronikk til VG med kommentarer til Olav Verstos stort anlagte lørdagsartikler om islam og Europa i kjølvannet av angrepet på Twin Towers 11. september 2001. Jeg formulerte meg med akademisk høflighet, men kom uunngåelig med nokså avslørende korreksjoner. Den fikk jeg i retur fordi de hadde så mye stoff – journalistelitens vanlige henvisning til avslag på politisk ukorrekte eller saklig avslørende innlegg. Saklige feil, irrelevans eller uhøviske former kunne ikke begrunne avslaget. At avisen skulle ha et særlig ansvar i forhold til sine egenproduserte artikler og reportasjer, som jeg forsøkte meg med, var et verdiløst argument, og førte forutsigbart ikke fram. Derimot tok VG inn Aktar Chaudrys (SV) rabiate angrep på Verstos artikler (27. desember 2001), som det var ganske lett for Versto å vifte vekk. Men han interesserte seg ikke for at Chaudry i realiteten beklaget at frankerne under Karl Martells ledelse greide å slå tilbake den muslimske invasjonen av Frankrike i 732 – for hva oppnådde de med det annet enn å forhindre å bli erobret av en strålende sivilisasjon? Noen religionsbaserte invasjoner og imperialistiske ambisjoner er veldig mye bedre enn andre.
Det finnes mange eksempler også nærmere i tid. Aslak Sira Myhre – som i egenskap å være lederskikkelse i Rødt og eksponent for totalitær kommunistisk ideologi – har i det nye Norge med det gjort seg kvalifisert til å lede Litteraturhuset i Oslo. Han fikk greit og uproblematisk tilgang til over to sider i VG med sin artikkel “Richard den blodtørstige” 13. mars i år. Den skulle være en kommentar til en artikkel av Olav Versto om oppføringen av det propagandistiske proislamske teaterstykket “Ørkenstormer”, der Saladin (c. 1138-1193) som erobret korsfarerriket Kongedømmet Jerusalem og Jerusalem er den store helten: En forbilledlig hærfører som på Litteraturhuset feires med Saladindagene for andre gang.
Richard Løvehjerte i skammekroken
Målet er å hylle en muslimsk helteskikkelse og sette kong Richard Løvehjerte i skammekroken som en fundamentalistisk og blodtørstig kristen hærfører, som skammelig nok forsøkte å gjenerobre Jerusalem og Det hellige land fra de muslimske innbyggerne, men som måtte gå inn på en våpenhvile i 1192. Det står ikke gjenerobre eller erobre tilbake fra de daværende muslimske erobrere. Har man et saklig faglig begrunnet og derfor politisk ukorrekt forhold til disse begivenhetene, kan det jo synes som Sira Myhre uforvarende har blandet Jerusalem og Det hellige land med profeten Mohammads hellige hjemland og de hellige byer Mekka og Medina.
For godt mål hevder Sira Myhre også at Richard Løvehjertes kroning ble feiret med jødebrenning, som etter formuleringen må antas å ha vært en del av de offisielle kroningsfestlighetene på bestilling av ham. Det er usant i begge tilfelle. Og så kan man jo om det passer, som det gjør for Sira Myhre, tro på arabiske kronikørers opprørte retoriske påstander om at Richard Løvehjerte sprettet opp buken på tilfangetatte kvinner og barn. Men det forutsetter null interesse for kildekritikk, som enhver middelalderhistoriker verd sitt salt vil tillegge avgjørende betydning for opplysningenes faglige holdbarhet og brukbarhet.
Gjør man det, står verken europeiske kronikørers påstander om arabere/tyrkere og muslimer eller arabiske og muslimske kronikørers påstander om europeernes opptreden noe særlig til troendes. Kronikører er ikke historikere. De er heller ikke særlig opptatt av empiri og prøvbar dokumentasjon, og det er all grunn til å legge seg Cambridge-historikeren John Hatchers ord på sinnet om kronikørers ”overspente fantasiforestillinger og håpløst unøyaktige kvantifiseringer”. De er sterkt forutinntatte, høyst overtroiske, uhemmet propagandistiske og har referanser og referanserammer som vil være uforståelige eller i det minste ubrukbare for ethvert oppegående moderne menneske. Bare massivt oppbud av middelalderfaglig kildekritikk kan fravriste dem noe brukbar kunnskap. Likevel faller ofte historikerne for fristelsen til å sitere kronikørers oppfatninger uten å understreke at kronikørene presenterer det syn de gjerne vil leserne skal tro på.
Mangelfulle kilder
Også Tyerman i God’s War glemmer rett som det er å få dette analytiske perspektivet fram. Kronikørene har preget helhetsinntrykket av perioden, noe som gjenspeiles i sekundærlitteratur som skolebøker og populærhistoriske bøker. Da blir leserne lett ofre for kronikørenes propaganda og fantasiforestillinger. Dessverre er det slik at kildene til spesielt de første korstogene er ganske sparsomme, og fullt oppbud av standard middelaldersk kildekritikk vil åpne enda flere frustrerende huller og gap i vår kjennskap til perioden. Istedenfor å si som sant er, at disse opplysningene er så upålitelige at vi med faglige midler ikke kan skue gjennom dem til realitetene, faller man for fristelsen å sitere kronikørene.
For å ta ett eksempel på hvor dette kan lede: Selv en samtidig overveldende katastrofe som svartedauden feildateres ofte av samtidige kronikører, og dødelighetstallene per dag overstiger gjerne flere ganger byenes innbyggertall etter demografiske studier. En islandsk annal forteller at det i London bare var 14 mennesker som overlevde. Det er knapt en mening som er for utrolig til at den ikke hevdes av kronikører. Richard Løvehjertes uansvarlighet som engelsk konge og brutale krigføring både i Normandie og under korstoget må anses hevet over tvil. Likevel har detaljer og spesifikasjoner hos kronikører liten troverdighet. Fortellingene om ham er ofte umulig å kontrollere ved jamføring med andre uavhengige kronikører – som bør være en minimumsforholdsregel – men slike uverifiserte anekdoter har selvsagt et politisk bruksområde. Derimot antar jeg at arabiske hærføreres brutale framferd opp gjennom historien, ottomanenes blodige erobring av Det bysantinske rike og groteske blodtørst på Balkan og de arabiske semittiske befolkningenes omfattende angiveri av lokale jøder til de tyske troppene i Nord-Afrika, aldri vil være et tema for Litteraturhusets propagandistiske oppføringspraksis. Seleksjon er en viktig del av propagandaens natur.
Et kvelende debattklima
Det kan være nyttig å vise fram et videre og mer overordnet perspektiv på første fase av konfrontasjonen mellom islam og kristendom fram til høymiddelalderens korstog – selv om det åpenbart truer med å være ideologikritisk og regimekritisk i dagens Norge. Hele perspektivet på at muslimske krigere i 630-årene stormet ut av Arabia og erobret et stort religionsbasert gigantimperium i Nord-Afrika, Midtøsten og etter hvert størstedelen av Spania og videre helt til India, er nesten helt fraværende fra den norske politisk korrekte virkelighet. Om vi beskjedent fokuserer på de vestlige områdene som det islamske gigantimperiet slukte, så har de til felles at de lenge hadde hatt et framskredent og variert kulturnivå med kulturelle pionerfolk som sumererne og babylonerne i Irak og faraoenes Egypt. Senere var det over mange hundreår også blitt skapt en sterk og utrolig frodig og allsidig antikk kultur av grekere og romere, som i senantikken etter hvert ble fusjonert med den nye religion kristendommen i to varianter, den østromersk-ortodokse og vestromersk-katolske, som i siste tilfelle omkring 500 gled over i den gryende nye europeiske sivilisasjon.
Man skulle tro at den ulykksalige Irak-krigen kunne ha vært en anledning til påminnelse om disse dramatiske og særs viktige historiske begivenhetene som sannelig også brått manifesterte sine senvirkninger i samtidshistorien. Men under og etter invasjonen refereres det begeistret i alle aviser og TV-kanalenes politisk korrekte nyhetssendinger til hellige byer der det var krigshandlinger og selvmordsbombere. Det ble ikke tatt hensyn til at de er hellige for muslimer fordi de muslimske armeene under ledelse av ymse av profeten Mohammads slektninger i 630-årene hadde slått de kristne i blodige slag og erobret disse byene. Hadde det vært omvendt, at europeiske kristne krigere hadde invadert og erobret muslimenes hellige land og steder, altså islams opphavsområde og hellige byer som Mekka og Medina, hadde det vært enda et grotesk eksempel på Vestens forferdelige overgrep og blodtørstige myrderier på stakkars arabere. Selv for meg som nødig setter mine ben i kirken, er det uforståelig at ikke Jerusalem, Betlehem og Nazaret er mye viktigere og mer hellige for jøder og kristne enn for senere muslimske erobrere, som handlet på vegne av en religion med alle sine røtter og hellige byer i sitt arabiske hjemland. Dette er interessant nok blitt å banne i kjerka, altså den nye politisk-dogmatiske landskjerka som lukker seg om oss.
God, muslimsk imperialisme
Det er to former for imperialisme som den politiske korrekte venstresiden og andre talspersoner for et negativt eller fiendtlig syn på vestlige kultur og samfunn derfor er begeistret for. Dette er de to manifestasjonene av muslimsk imperialisme: den arabiske og den ottomanske. All imperialisme som mer eller mindre vellykket driver tilbake statlige representanter for antikkens og Vestens religion, kultur og samfunn er storartet og gledelig. Ottomanenes erobring av Det bysantinske riket og Konstantinopel og knusingen av denne direkte etterkommer av Øst-Romerrikets antikke kultur og omgjøringen av Hagia Sophia til moské, beklages aldri. Deres erobring av kristnes og jøders helligste by er en gledelig begivenhet, slik det framgår klart av Aslak Sira Myhres stort anlagte og oppslåtte artikkel i VG. De store muslimske imperialistiske bølgene har ifølge politisk korrekt historieskrivning aldri vært forbundet med blodige slag og massakre.
Tilsvarende finnes det i norske medier og debatt ikke den minste forståelse for at spanierne følte at de ble undertrykket og utbyttet av de fremmede mauriske erobrere fra Nord-Afrika og slett ingen forståelse for deres mangehundreårige kamp for å frigjøre Spania fra de muslimske erobrerne og herskerklasse. Den spanske Reconquista oppfattes aldri som positiv og velbegrunnet i Norge i dag – i overveldende kontrast til det spanske folket selv som tilsynelatende har misforstått og ser på det som en befrielseskrig. Derfor er det ikke påfallende at Karl Martells seier over de muslimske invasjonsstyrker i Frankrike ikke ses som noe positivt, men som et nederlag for islamsk kulturspredning blant europeiske barbarer. Det finnes heller ikke den minste forståelse eller sympati for Balkans blodige skjebne under ottomanenes ekstremt brutale styre. Man kan si mye kritisk om hatet mot bosniske og albanske muslimer på Balkan, men det har en dramatisk historisk bakgrunn, som forutsigbart kommer til å ligge musestille i den korrekte politikkens ideologiske slagskygger i lang tid framover. Ottomanenes aggressive politikk mot Ungarn og Østerrike helt fram til slutten av 1600-tallet vitner visst bare om deres storhet.
Michelet og historieforfalskningen
En annen side av saken som alt så vidt er berørt, er at Vestens folk framstilles som kulturløse barbarer som har vært av hengige av kulturimport fra muslimer for å bygge opp sin egen kultur. Journalisteliten og faggrupper av universitetsfolk, ikke minst religionshistorikere og sosialantropologer, har dype forankringer i en ideologi som fortrenger grunnleggende vitenskapelig saklighet – jamfør Eias serie om kjønnsforskerne. De kan gjennom sitt omforente politiske grunnsyn unngå å forholde seg til spørsmålet om hvor arabiske ørkenstammer som stormet ut av Arabia i 634 har hentet denne veldige og mangfoldige kulturskatt fra. Er det ikke slik at de i stedet har mye felles semittisk kulturgods med hva vi møter i Det gamle testamentet? Og det har vel aldri hendt før at det ble sett på som en strålende kulturarv som lett overgår antikkens greske, hellenistiske og romerske kulturskatter og hva den etterfølgende europeiske sivilisasjon etter hvert kan oppvise? Mosebøkene inneholder deler som er like skremmende og uhyrlig brutale som sharialover. Av samme grunn blir offentligheten spart for saklige redegjørelser om dette i brede mediekanaler. Det kunne lett ha avslørt disse maktelitenes udemokratiske dominans og ensidige politisk korrekte og derfor propagandistiske saksformidling i samfunnets mediekanaler.
I Dagbladet 3. mai 2008 hadde Dagbladets journalist Marte Michelet en artikkel om den vestlige sivilisasjonens gjeld til araberne med utgangspunkt i en fransk forfatter. Det er lenge siden jeg sluttet å undre meg over journalisters uforståelige meningskraft på alle områder. Det kan vel være nærliggende å se den som uttrykk for journalistenes monopolisering av mediene etter erobringen av samfunnets mediekanaler innenfra og etablering som maktelite med mediekontroll. Utgangspunktet for Michelets artikkel er en påstand fokusert mot Aristoteles om at “de antikke tekstene var lenge glemt og nå raser debatten om hvem som fikk dem fram i lyset igjen”. Det hevdes også at spørsmålet om oversettelse er sentralt og at det skal ha vært en utbredt oppfatning blant historikere at “den vestlige sivilisasjonen ikke ville oppstått hvis det ikke det hadde vært for arabere og muslimer”.
At dette skulle være en utbredt oppfatning blant historikere, og det skal jo da helst være middelalderhistorikere, er fullstendig ukjent for meg. Det er så absurde historiefaglige påstander at man skulle tro noen kommentarer kunne finne plass også i en ensidig presse. Men min innsendte kronikk ble prompte avvist med henvisning til at de hadde for mye stoff – selvsagt. Dette er, som nevnt, den vanlige standardformuleringen i ny norsk uoffisiell sensur utført av en journalistelite ute av kontroll. Ingen vet hva som blir refusert, etter hvilke kriterier og med hvilken nettovirkning på den offentlige meningsdannelse. Burde det ikke være et minimumskrav at alle innsendte innlegg ble lagt ut på avisenes nettsider for kontroll? Human Rights Service publiserte min refuserte kronikk i tilknytning til sin hjemmeside og refusjonen vakte nå oppsikt. Nye tider gir nye muligheter for å sprenge sensurens rammer.
Det imperialistiske toleransefenomen
Hva jeg forsøkte å formidle var omtrent som så: Det arabiske hjemland der islam oppsto, tilhørte ikke den antikke sivilisasjon, men var preget av sin egen semittiske kulturbakgrunn. Da arabisk-muslimske krigere stormet ut av Arabia i 634, erobret de i løpet av noen ganske får år store områder av blant annet Østromerriket. Som andre store erobrerfolk, fra romere til mongoler og mandsjuer, og europeere senere, overtok de arabisk-muslimske erobrerne jordeiendom og politisk kontroll og etablert skattepumper som kom den lille, men overlegne krigereliten til storartet gode. Gjennom mange århundrer var dette essensen i det arabisk-muslimske nærvær – kort sagt den imperialistiske utbyttingsmodell.
En viktig grunn til liten misjonering var at muslimer ikke betalte skatt. Dette kalles blant vestlige proislamske venstrepolitiske ideologer, sosialantropologer og religionshistorikere, gjerne for toleranse. Det er vel dette Aslak Sira Myhre sikter til med sin dulgte formulering om at “Saladin kan hatt mange motiv for sin toleranse”, uten å antyde noen samfunnshistorisk forklarende kontekst.
Det er det imperialistiske toleransefenomen som her gjør seg gjeldende også i det muslimske imperiet, altså det samme toleransegrunnlag som mongoler og mandsjuer hadde i Kina, mogulene i India, samt engelskmenn og franskmenn i sine koloniriker. Man trengte befolkningene for å realisere sine økonomiske interesser, og ønsket ikke å utløse krevende og kostbar motstand. Men i de fleste ikke-islamske tilfeller blir denne tilsynelatende toleranse aldri tilgodesett dem.
Hvor ble det av den muslimske toleransen?
Så er det jo merkelig at ingen noen gang stiller spørsmål om hvor det ble av toleransen i den muslimske verden. I dagens Tyrkia, etterkommeren etter ottomanenes rike og deres siste og endelige erobring, burde den blodige undertrykkelsen av kurderne være iøynefallende. Enda mer at man blir forfulgt og fengslet for å omtale tyrkernes folkemord på armenerne under første verdenskrig. Og så er det vel bare medienes smuldretaktikk med gjennomgående bruk av små notiser og unnlatelse av å sammenfatte og analysere muslimers groteske brutalitet mot hverandre i mange land. Det skulle være iøynefallende i Pakistan der sunnier og sjiamuslimer sprenger hverandre og hverandres moskeer i luften, og selvmordsbombere hyppig er i morderisk sving overfor andre muslimer. Kristne institusjoner må kontinuerlig voktes av politi med maskinpistoler, mens bahaier lever i konstant fornedrelse og frykt. Dette skulle være enda mer iøynefallende at det står i grell kontrast til nabostaten India, med samme opphav i britenes territoriale samling av det indiske subkontinent, der innføring av en lovstyrt statsform og demokrati manifesterer seg i dag i en meget lovende samfunnsutvikling.
Når ottomanenes imperium måtte oppgis og andre muslimske land slapp ut av de europeiske kolonimaktenes grep, var resultatet i mange av disse landene en intern voldsbølge mellom muslimer og fra muslimer mot andre religiøse folkegrupper. Hvis toleransen som Aslak Sira Myhre taler om ikke bare er en imperialistisk styringstoleranse, men er forankret i islam, så må det vel også være en saklig eller faglig forpliktelse å redegjøre for hvor det er blitt av den.
Sett i lys av den imperialistiske toleransefunksjon er det ikke overraskende at også etter den arabisk-muslimske erobringsbølgen manifesteres fortsatt den antikke sivilisasjonens evne til å utløse menneskers skaperkraft på nær sagt alle områder, mens de nye herskere langsiktig sikret seg grepet over de erobrede ikke-muslimske befolkningene. Så lenge dette var situasjonen, kunne antikk kultur leve videre som en sterk understrømning som tillot fortsatt arbeid med de anjødtikke skrifter, også oversettelser og kommentarer. Mange av dem som bidro var kristne og jøder eller konvertitter til islam. Bare få var arabere. Etter hvert som det muslimske religiøse trykket økte og islam fikk større gjennomslag i befolkningene vokste intoleransen. De antikke sivilisasjonselementene visnet bort, og med dem kulturbidragene som etter hvert blir påfallende ubetydelige og er det fortsatt i våre dager. Det faktiske forhold er at den arabisk-muslimske erobring av Østromerrikets områder betydde undergangen på den antikke sivilisasjon. Da blir det bakvendt å hevde at den vestlige sivilisasjonen ble reddet av den muslimsk-arabiske erobring, slik Michelet forsøker seg på.
Aristoteles ble aldri glemt
En misvisende påstand som ofte går igjen er at den framvoksende nye europeiske sivilisasjon etter Vestromerrikets sammenbrudd hadde glemt de antikke tekstene, slik Michelet skriver. Da overser man blant annet betydningen av Vestkirken som kulturformidler mellom antikken og den nye europeiske sivilisasjon, og betydningen av de store kompromisser som Vestkirken inngikk med den senromerske staten for å etablere seg som totalitær statsreligion. Man overser i høyeste grad den enorme betydning som klostervesenet og flere munkeordener spilte, især den store benedictinerordenen som ble grunnlagt kort etter Vestromerrikets sammenbrudd.
Ifølge ordenens regula var fire timer om dagen satt av til lesning. Bøkene skulle lånes i klosterbiblioteket, som dermed måtte være ganske rikholdig, og klosterbibliotekene ble først og fremst bygd opp gjennom avskriftsarbeid. I hundrevis av klostre satt flittige munker og nonner og skrev av antikkens kulturskatter og teologiske arbeider. Alle klostre av en viss størrelse hadde skriverstuer for produksjon av avskrifter av gamle skrifter for eget bibliotek. Slik reddet de for ettertiden også de klassiske skriftlige kulturskattene og ga et viktig bidrag til utformingen og utviklingen av den framvoksende nye europeiske kulturkrets. Alt blant Karl den stores aristokratiske hoffmenn begynte noen å skaffe seg private biblioteker. Det fantes også profesjonelle skrivere utenfor klostrene, som solgte sine arbeider til klostre, konger og stormenn. Slik ble hoveddelen av de antikke skriftlige kulturskattene reddet. Fra århundrene 500 til 800 er fortsatt omkring 800 manuskripter bevart, fra 800 til 900 finnes åtte tusen avskrifter – og det er bare små rester av det som en gang fantes og påvirket mennesker og kultur. Og arbeidet med avskrifter og avskrifters avskrifter og oversettelser fra gresk til latin fortsatte i de følgende århundrer. Dette har lenge vært kjent. Spesielt det franske nasjonalbiblioteket har utrolig mange manuskripter fra tidlig middelalder (fram til ca. 1050) og selvsagt mange flere fra høymiddelalderen. Det er derfor spesielt merkelig at det skulle gå an å hevde av en franskmann at den arabisk-muslimske sivilisasjon har reddet den antikke kulturarven.
Islams virkelige arv
Det er riktig at det i noen århundrer ble gjort mange avskrifter også i muslimske erobrede områder, inkludert oversettelser til arabisk av antikke verker som ikke var kjent eller var gått tapt i Vesten, og slik bidro til å gjøre overleveringen mer fullstendig. Det gjelder av gode grunner først og fremst verker på gresk, siden det var de hellenistiske og bysantinske områdenes administrasjonsspråk, religionsspråk og internasjonale fellesspråk (lingua franca). Men dette hadde ingenting med arabisk-muslimsk kultur å gjøre, men med senvirkningene av den døende antikke kulturkrets. Grunnlaget for å føre videre og utvikle den antikke kulturarven i kunst og vitenskap ble lagt i Vesten selv. Og så er det riktig at et viktig sivilisasjonstrekk er Vestens villighet og derfor evne til å suge til seg verdifulle impulser fra andre sivilisasjoner og at dette har vært viktig for den dynamiske utviklingskraft og mangfold i Vesten kultur i vid forstand. Det gjaldt også viktige bidragsytere fra de muslimske områdene som Averroës og Avicenna.
Derfor bør man etter mitt syn interessere seg for hvorfor denne type intellektuell virksomhet forsvant i de arabisk-muslimske områdene og om ikke det gjenspeiler den kvelning av ikke-islamske kulturuttrykk som er karakteristisk for områder dominert av islam. Og hva med viktige kultur- og kunstuttrykk som maleri, skulptur og musikk: Er det ikke slik at islamsk kultur knapt har frambrakt polyfon musikk? Finnes det moskémusikk? Har muslimer noe som minner om den ufattelige rike vestlige kirkemusikkarven? Hvem er islams svar på Bach, Mozart, Beethoven eller Verdi? Har de scenemusikk, scenedans, opera, ballett, musikal- eller teaterkultur? Hvem er deres Shakespeare eller Ibsen? Hvem er islams store billedkunstnere, malere, skuløptører? Hvem er muslimers egenkulturelle store romanforfattere og hvem er deres publikum? Er det ikke også riktig at ingen kulturkrets med over én milliard mennesker bidrar så lite til utviklingen av vitenskap og kultur i vår tid, og er det virkelig mulig at det ikke har noe med islams religions- og kultursyn å gjøre? Er det ikke slik at både indisk og kinesisk religion og kultur i bred forstand er langt rikere og mer mangfoldig og åpen?
For å forstå Vestens temmelig komplette sett av kulturuttrykk bør man nettopp interessere seg for den antikke kulturens gjennomslagskraft i den gryende europeiske sivilisasjon, som var utgangspunktet for en generell respekt og beundring for andre kulturer. På grunn av den tok middelalderens baktalte mennesker til seg kulturimpulser fra de muslimske områdene, representert for eksempel ved Averroës og Avicenna. Man bør også interessere seg for Thomas Aquinas imponerende bestrebelser på å forene Aristoteles med den katolske kirkens lære, og Dantes dype beundring for greske (hedenske) tenkere, og senere gjennomslaget eksempelvis for kinesisk kunst, filosofi og kultur. Det er derfor vanskelig å følge Michelets forutsigbare konklusjon til fordel for den arabisk-muslimske sivilisasjonens avgjørende betydning for Vesten. Ut fra mine forutsetninger forstår jeg ikke en gang hennes kompetanse til å ha sterke meninger om et slikt spørsmål.
Aarebrots mange misforståelser
Irritert over noen middelalderfaglige innvendinger jeg formidlet per e-post, fant Aftenposten-journalist Halvor Tjønn løsningen ved å intervjue samfunnsviteren og valgforskeren Frank Aarebrot. Aarebrot innehar nå tittelen professor i europeisk politikk, og foregis presumptivt å være fagperson på all europeisk historie. Men Aarebrots åpningsfanfare er utrolig nok at Europa lå i dvale (fra ca. 500) fram til 1000-1100-tallet og først da begynte å utvikle seg. Med andre ord ingenting av betydning hadde skjedd før korstogene i 1095 springer opp som troll av eske uten noen dyptgripende samfunnsutvikling. Det nevnes ikke de veldige samfunnshistoriske forutsetninger som kan forklare at europeerne nå var i stand til å projisere sin militærmakt over enorme avstander og gjenerobre Jerusalem.
Jeg husker grant at min grunnfagslærebok i middelalderens historie, et bind i Aschehougs gamle verdenshistorie fra 1950-årene skrevet av middelalderhistorikeren professor Johan Henrik Schreiner, faktisk hadde undertittelen Tusen års grotid. Det er jo da et helt motsatt syn og i fullt samsvar med alle middelalderhistorikeres framstillinger som jeg kjenner – både eldre og yngre. Tilsynelatende har professoren i europeisk historie som uttaler seg friskt og frimodig til Aftenpostens hundretusenvis av lesere, ikke lest en eneste lærebok eller innføringsbok i middelalderhistorie. Jeg vil bli forundret om ikke en grunnfagsstudent i historie som skrev noe sånt ville stryke blankt på direkten, og sannelig håper jeg at det vil skje også til eksamen i videregående skole. Lærebøkene i eldre europeisk historie (inkludert mitt eget bind i Veier til Vår Tid) framhever at første halvdel av middelalderen var en sterk veksttid som frambrakte hovedtrekkene i en ny sivilisasjon – den europeiske – som avløste men også førte videre med seg mye av den antikke sivilisasjonen.
Aarebrot påstår også oppsiktsvekkende nok at uten europeernes – les frankernes! – kamp mot den islamske invasjonen på 700-tallet, ville Karl den Stores rike aldri oppstått. Men da Karl Martell tvang den muslimske invasjonshæren til å trekke seg ut av Frankrike i 732, var det den nye føydale krigsmakten som seiret. Den var blitt utviklet som en forsvarsreaksjon på folkevandringene gjennom mange hundreår. Et par generasjoner senere kunne Karl den Store slå et tyrkisk rytterfolk som invaderte Europa (avarene) så sønder og sammen at de forsvant fra historien. Han kunne også invadere Spania over Pyreneene og begynne gjenerobringen av Spania fra de muslimske erobrere ved å frigjøre store deler av Catalonia. Men til da hadde det altså ifølge Aarebrot ikke skjedd noe i et Europa som lå i dvale. Djengis Khan stormet lett Kina og Russland, men da hans mongolske rytterhærer i 1241 møtte et relativt beskjedent oppbud av tyske og polske føydale riddere led de så store tap at de valgte å snu. Europa og Japan er de eneste sivilisasjonene som ikke er blitt erobret av fremmede, og har derfor kunnet utvikle seg ut fra indre forutsetninger. Betydningen av utviklingen av den europeiske føydale krigsmakt er lite forstått, også dens avgjørende betydning for at korstogsbevegelsen kunne komme i gang og vinne vesentlige framganger langt borte fra Europas hovedområder.
Skremmende uvitenhet
Aarebrot viser også skremmende uvitenhet om kulturutviklingen i det nye Europa: Han påstår at “de islamske lærdomsstedene [bevarte] store deler av den europeiske antikke kulturen gjennom de såkalte mørke århundrer. Mens Europa lå i dvale, overvintret deler av den europeiske kulturen på arabisk jord.” Aarbrot bruker her kunnskapsløst uttrykket “mørke århundrer” i en kvalitativ kulturell forstand, mens det historiefaglig er en gammel beskrivelse av en kildefattig tid som derfor framsto som historiefaglig mørklagt. Han er altså et lett offer for alt politisk korrekt plattenslageri som tar sikte på å nedvurdere den kronologiske hoveddelen på tusen år av den europeiske sivilisasjonen som heter middelalderen. I lys av de opplysninger som er gitt ovenfor, skulle det meningsløse og kunnskapsløse i disse påstandene om europeisk og arabisk-muslimsk kulturutvikling være åpenbare. Han viser også sin uforstand i at han er ute av stand til å forklare hvorfor Europa fortsatte å utvikle seg dynamisk, mens den islamske verden “stagnerte. Fra å være fremskrittsvennlig ble islam tilbakeskuende. Den islamske verden ble hengende fast i den tidlige middelalderens tankeverden, mens Europa stormet fremover”.
Legg merke til at Aarebrot ikke forstår at den arabisk-muslimske kultur er en egen sivilisasjon og kulturkrets med sin egen historiske dynamikk og historiske periodisering. Middelalderen er den første perioden i den nye europeiske kulturkrets. Begrepet viser tilbake til den oppfatning som dannet seg i renessansen om at de i sin tid bygde bro over til antikkens storslåtte samfunn og kultur og at perioden i mellom var, ja nettopp, mellomalderen eller middelalderen. Derfor har den arabisk-muslimske sivilisasjon verken middelalder eller renessanse eller opplysningstid. Aarebrot forstår ikke at det var lærestedene og kulturen i de bysantinske og kristne områdene som de erobret, som skapte muligheter for en kulturell utfoldelse som var ukjent i deres kulturelle hjemland og kjerneområde i Arabia. Han forstår heller ikke at etter som denne kultur og religion vant gjennomslag, ble også befolkningene i de erobrede områdene uunngåelig preget av denne bakgrunn, dermed stagnerte og retarderte kulturen i disse områdene etter som det østromerske/bysantinske antikke kulturgrunnlaget forsvant, mens muslimsk kultur og religiøst liv isteden vant store triumfer ut fra sine forutsetninger.
Den muslimske kulturkretsens store problemer også i våre dager med modernisering og demokratisk samfunnsbygging viser til stor kontinuitet. En viktig og gjerne avgjørende grunn er at den nettopp ikke har en grensesprengende høyt beundret underlagssivilisasjon med kontinuitet, som karakteriserer europeisk historie og som stadig har generert nye spørsmål til dogmatiske og religiøse kvelningsforsøk av kulturutvikling og samfunnsutviklingen også med utgangspunkt i den kristne religion. Den har heller ikke noe klart skille mellom moské og stat, religion og samfunnsordning. Det legger grunnlaget for mullastyre og tung, reaksjonær religiøs innflytelse eller dominans i politisk struktur og maktutøvelse. Til syvende og sist og dypest sett er det her tale om verdivurderinger som ikke kan begrunnes faglig eller vitenskapelig, men om man ønsker modernisering, industrialisering, demokrati, velferdsstat osv. kan det saklig begrunnes hvorfor islam gir svake forutsetninger.
Et ikke feilfritt standardverk
På denne bakgrunn er det mulig å kommentere ganske kort Tyermans korstoghistorie, som avløser Steven Runcimans trebinds storverk History of the Crusades fra 1951-54 – i det minste i den forstand at den er oppdatert i faglitteraturen fra de følgende femti år. Enda mer utpreget enn Runcimans verk har Tyermans korstogshistorie sterkt preg av et kompendium, der det samles og gjengis store kildemengder og gis mange konkrete data, både likt og ulikt. Men disse data og kildemengder framstår som egenverdi og underkastes i mindre grad samfunnshistorisk eller historisk-sosiologiske analyser og blir nesten ikke sammenfattet i synteser som kan gi oversikt og lange linjer.
Alt det drukner i svimlende mengder av konkrete opplysninger, små og store om hverandre med liten prioritering eller vektlegging. Det er utpreget filologisk historieskrivning og gjenspeiler nokså sterkt det som er kalt middelalderforskningens tragedie: at det stilles så store krav til språklige ferdigheter og oppsporing og forståelse av vidt spredte og ofte vanskelig tilgjengelige kilder at samfunnsanalytisk interesserte historikere og samfunnsvitere gjerne søker seg til senere perioder. Dermed blir den historisk-sosiologiske formingen og samfunnshistoriske analysen av stoffet ofte svak og til dels ubehjelpelig. Tyerman gir derfor heller ikke leseren begrepsavklaringer og definisjoner som egner seg som analytiske eller syntetiserende intellektuelle redskaper. Det betyr også at han blir ganske overflatisk og lett tyr til lettvinte personkarakterstikker eller vurderinger. Dette er altså etter mitt syn mest et verk som egner seg for tilegnelse av bakgrunnsstoff og elementære data. For øvrig må det tilnærmes som et gruveprosjekt der det nok finnes både gullgruver og sølvgruver og ganske mye kobber og jern, men utvinningen av det forutsetter enorm stenknusing og omfattende utskillelsesprosesser. Leseren må gjøre mye selv og avkreves store forutsetninger.
Blinde flekker
Egentlig gir ikke Tyerman noen muligheter for å forstå korstogene som innfallsport til innsikter i europeisk historie. Han ser ikke de krevende forutsetninger for utviklingen av det føydale kavaleri og dets høyt oppdrevne rustninger og kampteknikker. Heller ikke deres krigerkultur og mentalitet, og deres oppkoblinger til andre samfunnseliter – især de kirkelig, siden yngre sønner gjerne gjorde geistlige karrierer og derfor hadde både adelige krigeridealer og kirkelige idealer. Han ser egentlig ikke det idealistisk oppofrende og det problematiske i at korsfarerne ofte måtte pantsette framtidige godsinntekter for flere år framover for å kunne finansiere sin deltagelse med best mulig utrustning. I tillegg til væpnere og annen hjelp trengte de selvsagt en flott stridshest som kunne bære rustninger og være stødige i kamp. Men disse var for grovbygde til å kunne brukes til ridehester, så det måtte de også ha som transportmiddel den lange veien.
Dette er en vesentlig bakgrunn for at korsfarerne stadig falt for fristelsen til å plyndre erobrede byer og fiendtlige befolkninger. Da må man også huske på at lenge etter middelalderen var det ikke mulig å logistisk understøtte større militære styrker over tid. Alle hærer skaffet seg det de trengte gjennom å plyndre fiendeland. Russernes bruk av den brente jords taktikk under napoleonskrigene var nettopp et menneskelig kostbart, men militært vellykket grep for å undergrave matforsyningene av den store armeen og nekte soldatene husly. Når det nå var korsfarerne som gjorde det og ikke muslimske invasjonshærer, så gjenspiller det et tidsskille av stor historisk betydning.
Tyerman ser heller ikke ut til å forstå den enorme betydningen av framveksten av frie byer i Europa som for alvor skjøt fart i det politisk desentraliserte føydale Europa utover på 1000-tallet. Byborgerne bygde store murer rundt byene og utviklet en avansert og velorganisert borgerbevæpning som satte dem i stand til å beskytte seg mot erobring og plyndring. Derfor kunne de akkumulere verdier og utvikle sin økonomi ut fra rasjonelle økonomiske overveielser og forutsetninger, og markedsøkonomien utvikler seg raskt. Det samme gjorde banker, forsikringsselskaper, skipsfarten også videre. Fram vokste også et avansert borgerskap som måtte ha utdannelse og regne-, skrive- og språkferdigheter for å drive internasjonal handel. Giovanni Villanis redegjørelse for skolesystemet i Firenze i 1330-årene er meget tankevekkende og perspektivrik lesning. Ut av det vokste et velstående borgerskap som ønsket litterære og kunstneriske opplevelser. Malerkunst og litteratur skjøt fart, og de søkte tilbake til antikkens urbane kunstskatter og litteratur.
Sentraliseringens problematikk
Renessansen var så smått i gang på den tiden korstogene begynte å ebbe ut. Tyerman framhever, i og for seg med rette, at sentrale islamske bysentra og produksjon i noen århundrer var mer avanserte enn de europeiske. Men han ser ikke egentlig at dette i hovedsak skyldes at muslimsk styringsmåte skapte sentraliserte stater med stor skatteinngang og evne til å finansiere de små maktelitenes overdådige konsumetterspørsel – noe som også på mange måter var tilfellet i Kina. Det forklarer ottomanenes evne til lenge å hevde seg ovenfor europeerne. Men ser man nærmere på dette, vil man se at ottomanene brukte et sentralt maktapparat til å kreve inn store deler av hele rikets ressurser for sine militære framstøt, mens de ble møtt ganske vellykket av noen få europeiske stater av gangen.
Men et økende skattetrykk virker over tid kvelende på produksjonsliv og leder til stagnasjon og passivitet. Dette var i sterk motsetning til Europa, der de land som etter hvert ble mest økonomisk framgangsrike også var de landene som hadde de minst sentralistiske og byråkratiske statsbygninger eller samfunnssystemer med de mest vitale byene og de åpneste og mest tolerante samfunn. Først norditalienske byer og hansabyene, deretter spesielt England og Nederland. Ser man Europas ressurser under ett, vil man allerede i høymiddelalderen få et sterkt forvarsel om den historiske utvikling som var på gang – mot europeisk økonomisk og teknologisk overlegenhet, den europeiske åpning av globale handelslinjer og voksende våpenoverlegenhet og evne til å projisere makt over store avstander, etterfulgt av vidtrekkende global territorial dominans.
Her er det mye å tenke på for langsiktig forståelse av historiens gang og kildene til dynamikk eller stagnasjon og fall. Aslak Sira Myhre kan jo tenke over hvordan det har seg at totalitære sosialistiske økonomier går i stå, smuldrer og går i oppløsning.
- Ole Jørgen Benedictow (f. 1941) er professor emeritus i historie ved Universitetet i Oslo.
Les også Aslak Sira Myhres kommentar til innlegget. Samt fra Thorvald Steen og Benedictows svar til Steen.
Viktig, lærerikt og nyttig, Ole Jørgen Benedictow. Takk! Skriv mer! Du er fortsatt hjertelig velkommen også hos oss!
Dette er noe jeg har vært ulykkelig vitende om lenge. Ulykkelig for det har virket som jeg har vært den eneste.
En fantastisk artikkel av Ole Jørgen Benedictow, og all ære til han. Det er godt å se at noen med argument fra autoritet tar tak i dette. Det eneste skåret i gleden er at jeg tror folk som Marte Michelet mangler
evnen til å lytte til fakta, og mangler evnen til å finne frem fakta selv.
Hvis hun i det hele tatt kommenterer dette, vil det sikkert være i ekte Marte Michelet stil, nemlig demagogi basert på ad hominem.
Det er for mye å håpe på at dette skal bli en sak i dagsnytt 18, eller ett av de andre programmene på tv. Men det hadde da vært inderlig godt.
[...] This post was mentioned on Twitter by Tidsskriftet Minerva, Eirik Løkke. Eirik Løkke said: Hvor "tolerant" var den muslimske storhetstiden? Interessante betraktninger fra prof.em O.J.Benedictow http://tinyurl.com/3x7n75m [...]
Dette var slet arbeid. Kan umulig være skrevet av en ordentlig historiker. Det eneste jeg la merke til var personangrep. Kort oppsummert er dette historisk revisjonisme og forfalskning på høyt nivå. Finner det veldig urimelig at en person med slike holdninger skal undervise ved UiO.
Mange takk til Benedictow for hans kamp mot den rystende utbredte uvitenheten og vrangforestillingene om den første europeiske grotid!
Tyermans bok høres ikke ut som den er spesielt egnet for oss som ikke selv er historikere. Selv vil jeg heller anbefale Rodney Starks “God’s Battalions: The Case for the Crusades” (2009) for dem som ønsker en enklere tilgjengelig innføring. Den er ikke svak på “den historisk-sosiologiske formingen og samfunnshistoriske analysen.”
http://www.amazon.com/Gods-Battalions-Crusades-Rodney-Stark/dp/0061582611/
“Forundret”, formodentlig uten å ville det, understreker poenget til forfatteren. Heller enn “holdninger” som avgjørende, burde vitenskaplighet være kriteriet, hvorpå holdinger eller normative aspektene være gjenstand for den politisk/filosofiske debatten. Formodentlig har heller ikke “Forundret” lest artikkelen (den var kanskje litt lang for vedkommende?), da den Benedictow ikke baserer seg utelukkende på personangrep, men utlegger HVORFOR det er kritikkverdig.
Forundret viser bare de holdninger som eksisterer generellt sett på den kant (vi vet alle hvilken kant jeg snakker om) hvor man tar enerett på “fakta”, og de som ikke er enige skal få sin kompetanse betvilet.
@ Forundret: Du gjør deg skyldig i din egen kritikk.
Angående historien så er det interessant at folk generelt har en veldig negativ holdning mot egen kulturhistorie. Holdningen er rett og slett at “Europa er alle krigers mor”, noe som gir liten mening historisk sett. Jeg gjetter på at slike holdninger er basert på at det nesten ikke finnes historie undervisning på skolen i dag, du må opp på universitets nivå for å i det hele tatt håpe på en viss forståelse. Man må finne ut av alt sammen på egen hånd, de som da ikke vet bedre tror at Europas historie er fattig, det er den absolutt ikke.
Jeg mener, bare et glimt av de europeiske sivilisasjonene vitner om storhet. Tror folk virkelig at europas filosofi og teknologi kom ut av intet? Bare noe som skjedde? Logikk tilsier at det er noe mer.
Personlig har jeg fått min interesse for historie fra en spesiell men kanskje ikke lenger overraskende kilde, dataspill. Helt siden jeg var ungen har jeg spilt diverse dataspill hvor historien gjerne er plassert i midderalderen. Spillene er jo ikke ment som lærebøker, men ofte hinter spillene om fakta og noen ganger er en masse fakta lagt inn i spillene som en kuriositet, som igjen frister deg til å lese i ordentlige kilder.
Takk til redaksjonen og til profesor Benedictow for en fremragende artikkel. Den ryddet opp i en rekke misforståelser som altfor lenge har fått herje i de akademiske og intellektuelle “eliteformasjoner” om islams betydning for den vestlige sivilisasjon og kultur, og som nærmest har fremstillet den arabisk/islamske kultur/sivilisasjon som en nødvendig blodgiver og førstehjelper for førstnevnte.
Alexander Pope hadde vel dessverre altfor meget rett da han sa :” A little learning is a dangerous thing”.
Når det gjelder fremveksten av vår vestlige “statsfilosofi” vil det forundre meg meget om det vil være mulig å oppspore ett konsept som har sin opprinnelse i den arabisk/muslimske forestillingsverden og som er blitt importert til vestlig bruk og anvendelse. Demokrati,maktfordeling,
menneskerettigheter,beskyttelse av minoriteter,rettferdighet bl.a.?????????
Helt oppriktig tror jeg Sira Myhre, Michelet & co har lest Jan Guilluos bøker om Arn Magnusson.
Videre har de såvidt letet og funnet tilstrekkelig dokumentasjon for at det er hold i den historien som presenteres der.
Dette er en veldig fengende historie, men den fremstiller muslimer, kristne, Saladin osv. i det historiske perspektiv akkurat som Benedictow beskriver at den politisk korrekte venstreeliten fremstiller den.
[...] This post was mentioned on Twitter by Anders Nordby, Human Rights Service. Human Rights Service said: Ikke gå glipp av prof. Ole Jørgen Benedictow hos #minerva http://bit.ly/goyNAy [...]
Veldig bra, veldig bra. Som tidligere historie student selv, syntes jeg denne artikkelen var helt fremragende. Leser gjerne flere artikler av Mr.Benedictow
De fleste kilder er vel enige om at Saladin var rimelig sympatisk til å være en hærfører i middelalderen. Grunnen til at han er såpass kjent er vel heller nettopp at han er den eneste muslimske hærføreren som faktisk har godt rykte utenfor sin egen kulturkrets. Tilogmed senere i europeisk middelalder hadde jo Saladin relativt godt rykte til å være en fientlig hedning.
Takk til Ole Jørgen Benedictow for en god artikkel. Og takk til Minerva som publiserer den. Det er slitsomt med historieskrivning som på død og liv skal passe inn i vår rådende PK-ideologi. Benedictow er et friskt pust som river ned etablerte myter. Gi mannen en fast spalte.
Mvh
Jonas Haugsvold
Fint at dere publiserer slike artikler. Det er vel en bi-sak i artikkelen, MEN altså: Aslak S M som leder av litteraturhuset!! Slik er vel mulig bare i Norge?
Signaturen Forundret er åpenbart ikke særlig godt bevandret i historie og synes heller ikke å ha formuleringsevne og ortografiske kunnskaper som man burde kunne forvente av en akademiker. Det finnes kvalifisert kritikk og det finnes ukvalifisert kritikk. Forundrets innlegg kommer i den siste kategorien.
Herregud. Lutherdom og katolisisme i anti-islamsk forbrødring. Farvel Minerva.
Etter å ha lest dette essayet husket jeg igjen hvorfor jeg begynte lese Minerva. En slik hardtslående kritikk av venstresidens sannhetsforvridning og samtidig dens allierte medias korrupte hegemoni over opinionsdannelsen er det dessverre alt for langt imellom. Ole Jørgen Benictow er kompromissløs i sin sannhetssøken og med faglig tyngde til å underbygge sine påstander. Det er på lang tid at vi som elsker Vesten tar tilbake historien og dermed premisset for den ideologiske debatt som altfor lenge har vært farget av venstresidens obskure løgner og propaganda.
Meget god artikkel av Benedictow. Den understøttes også godt av en rekke andre akademisk funderte historiske og idehistoriske studier av Islams utvikling. Islams høykultur oppstod i møtet med det hellenske og det romerske som levde videre i de kristne kulturene som ble erobret av Islam. Da den hellenske og romerske kulturarv og den fornuftsbaserte tenkning fra disse kulturene ble forkastet forsvant også dynamikken innen Islam. Se f.eks. Robert Reileys bok fra 2010 om dette innen teologiens område. Årsaken til at det er skapt et tildels feilaktig bilde i offentligheten er trolig en vellykket “public relations” kampanje blant annet fra Islamske land, lignende den kampanjen OIC driver for å fremstille muslimer som offer og Islam kritikk som rasime. Det korrigerende og utvilsomt vesentlig mer korrekte bildet Benedictow gir fortjener en vesentlig bredere plass i offentligheten. – Hva med kronikker til Morgenbladet og Aftenposten? Er du blitt refusert der også Benedictow?
En stor takk til Benedictow for den mest leseverdige artikkelen jeg har sett på Minerva på svært lenge! Jeg tror vi er mange som kunne ønske at Norge hadde flere akademikere som deg, som tør å stikke frem hodet (“lagelig til for hugg”) og avsløre journalistenes, ofte overforenklede, feilalktige og politiserte, fremstillinger av virkeligheten. Kan du ikke skrive en populærhistorisk bok om de temaene du tar opp i denne artikkelen? Den hadde i alle fall jeg kommet til å kjøpe!
Forøvrig vil jeg anbefale Thomas F. Maddens bok om korstogene (“Crusades”, utgitt av Duncan Baird Publishers). Den er på et par hundre sider, lettlest, flott illusrert, og etter min mening nøktern og balansert. Den fremstiller altså ikke hverken korsfarerne eller sarasenerne som “skurkene”, men uttrykker forståelse for begge sider.
Til sist en kommentar til Petter H. Du skriver at nordmenns/europeeres forakt for egen kultur skyldes mangel på historieundervisning i grunnskolen. Jeg er langt på vei enig, men vil legge til at det nok også kan skyldes en skjevhet i hvordan historien fremstilles. Jeg husker at vi i historietimene i grunnskolen lærte om ting som den hvite manns krig mot og undertrykking av indianere, om Holocaust og andri nazi-krigsforbrytelser, om korstog mot muslimer og hedninger, om kvinneundertrykking, om koloniseringen av Afrika og slavehandel, osv. Men jeg kan ikke huske å ha lært noe den gangen om forutsetningene for Europas storhet. Eller om andre siviliasjoners kriger og ugjerninger. Jeg erindrer en historietime på videregående, det handlet om imperialismen. Jeg foreslo forsiktig at det kanskje ikke var så rart, egentlig, at europeerne den gangen på 1800-tallet, så på subsahara-afrikanerne som primitive når teknologi-spranget mellom de to verdensdelene tross alt var så stort. Den lille kommentaren ble møtt med unison hånlatter. Blir vi rett og slett lært opp til å hate oss selv?
En fantastisk god og gjennomarbeidet artikkel av Benedictow. Ellers må jeg si at jeg er glad for at “Forundret” stakk innom og beviste på en slik glimrende måte Benedictows poeng: Alt som ikke passer inn i venstresidens propaganda, er “historisk revisjonisme og forfalskning”. Vet du i det hele tatt hva disse ordene betyr, Forundret? Uansett beviser du med den tåpelige kommentaren din at du har null kunnskap om historie og historieforskning.
Hjertelig tusen takk til Benedictow. Det er så sjelden en sann intellektuell kommer til orde i dagens samfunnsdebatt at man blir rent overrasket når slikt skjer.
Det er så uvanlig at det politisk korrekte må vike for det vitenskapelige og historisk korrekte at jeg tar meg i å takke for sannhet. I vår tid er det mistenksomt å søke sannhet. Vi skal visst isteden takke for den halve sannhet, seleksjonen og vinklingen som i sum er dagens politisk korrekte propaganda.
Hvordan kom vi egentlig hit? Kjære Benedictow og andre intellektuelle (som din navnebror Ole Jørgen Anfindsen med “Selvmordsparadigmet”) – gi oss troen på at det enda er tid og enda anledning til å vende om og snu ryggen til den totalitære stat alle tenkende mennesker nå ser der framme.
“Leser gjerne flere artikler av Mr.Benedictow.”
Den baktalte middelalderen (Aftenposten 20 april 2005)
“TVANGSEKTESKAP,æresdrap på ulydige kvinner og æresvoldtekt omtales i dagens debatt som “middelalderske”. Men i middelalderens Norge og Europa var tvangsekteskap og æresdrap på kvinner lovstridige overgrep, og æresvoldtekt helt ukjent.”
Takk for fin artikkel. Anbefaler gjerne Sylvain Gouguenheims bok “Aristote au Mont Saint-Michel” (vet ikke om den er oversatt til norsk, men sikkert til engelsk), hvor han viser hvordan den antikke arven i de arabiskokkuperte områdene overlevde på tross av og ikke på grunn av de nye makthaverne.
En flott artikkel, men lovlig lang. JEG tror det hadde vært en styrke for artikkelen om den hadde blitt beskåret en del, det er litt mye som strengt tatt ikke er så viktig for budskapet her.
Til “Forundret” og “Rune” vil jeg si at dersom dere skal kritisere så må dere klare å skrive hva som er så ille. Slike korte kritikker, uten den minste begrunnelse blir tåpelige. Å kalle dette “revisjonistisk” eller “anti-islamsk” blir fryktelig enkelt så lenge det overhodet ikke blir underbygget.
Jeg ser ingen nytt fra den politisk korrekt historien ! Berberne er araber. Islam oppstå i nordafrik. Mohamed var søsken barn til Augustin, Tertullien, Cyprien, Arnobe, Macrobe OSV.
Våkn opp!!
Takk for en nydelig avsløring av noen av de mytene vi er tvunget til å leve under.
Dette er også Minerva på sitt fineste!
Tusen takk for en fin artikkel. Jeg er nok en gang skremt over det ensrettede samfunn vi har fått og hvor hatet til egen kultur er gjennomgangsmelodien. Det norske mediabildet er preget av enfold istedenfor mangfold. Jeg lurer på hvordan det har vært mulig å komme i en situasjon hvor den ekstreme venstreside symbolisert ved personer som Myhre og Michelet kan styre og ensrette til og med historieskrivningen. Årsaken må nok etter mitt skjønn ligge i den sosialdemokratiske enpartistaten som korumperer og eter seg inn på ethvert område. Det er vel også grunnen til at den kunnskapsløse historikeren sosialdemokraten Aarebrot har fått en professortittel i europeisk historie.
Dette var en engasjernde og god artikkel. Slenger meg på Crassus’ ønske om korstogsbok fra Benedictow.
@ Rolf O. Berg;
hva med matematikken, fysikken, astronomien..osv???
har vi ikke fått dette av araberne?
og hva med den monteistiske religion: ta f.eks zarathustraismens innflytelse på abramittisk religion, eller mithraismens innflytelse på den romerske ild tiilbedelse???
her kommer jeg med bevis både når det gjelder vitenskapelig innflytelse, og religiøs.
prove it wrong
Det er først når man har lest en god artikkel at man føler at den har vært etterlengtet, ja, på et pussig vis, savnet. Dette var en herlig blanding av historisk refleksjon, kildedrøfting, problemdrøfting og polemikk. Sjelden har en middelalderhistoriker skrevet så relevant og kortfattet om tidsaktuelle tema!
Man kan nesten si at Karl den Store er ansvarlig for den situasjonen Europa nå befinner seg i. Karl den Store sviktet Berberne, ved å gjøre avtale med sin likemann Harun Rashid på bekostning av Berberne, som i den tiden var Vestens fakkel!
Kirken i Afrika, bestod stort sett av kristne Berbere, og var grunnlaget for den europeiske kristendommen, ja kristendommen i det hele tatt, og derfor Vesten selv. At dere betrakter Spania som naturlig tilhørende Vesten er forståelig, men at dere betrakter Nord-Afrika som tilhørende den arabiske verden, er for oss Berbere fullstendig uforståelig. Ikke engang araberne betrakter oss som arabere eller fullkomne muslimer. Karl den Store svikte oss, og dere fortsetter svikten, 1500 år senere.
krn:
Jeg vil -naturligvis- ikke benekte at vi på flere områder har mottatt verdifulle impulser fra den arabiske verden. Du peker på en del felter hvor dette har forekommet.
Min hensikt var vel snarere å peke på et viktig felt hvor det ikke har vært mulig – så vidt jeg vet – å påvise en slik tilsvarende befruktning.
Dette dreier seg om utviklingen på det felt jeg av mangel på et bedre ord har kalt “statsfilosofi”, m.a.o. de ideer og impulser som har bidratt til å formere det moderne vestlige politiske mennesket.
krn@ for å finne hva dere har fått fra araberne/muslimer, må du reise til Saudi Arabia, det arabiske landet, den islamske vugge. Det er der man finner spor av den big arabiske og islamske sivilisasjonen.
“hva med matematikken, fysikken, astronomien..osv??? har vi ikke fått dette av araberne?”
Eh – nei. Dette startet lenge før noen hadde hørt om arabere, nemlig hos grekerne (Euklid, Pytagoras, osv. osv.). Romerne studerte, spredte og videreutviklet disse vitenskapene i hele det romerske riket i mange århundrer før araberne begynte sin erobring og kolonisering av deler av dette riket. Det arabiske stamme- og ørkenfolket hadde selvsagt ikke med seg noe i nærheten av det lærdomsnivået som fantes i landene de erobret. Og hvordan det siden gikk forteller Benedictow over:
“… Sett i lys av den imperialistiske toleransefunksjon er det ikke overraskende at også etter den arabisk-muslimske erobringsbølgen manifesteres fortsatt den antikke sivilisasjonens evne til å utløse menneskers skaperkraft på nær sagt alle områder … Så lenge dette var situasjonen, kunne antikk kultur leve videre som en sterk understrømning som tillot fortsatt arbeid med de antikke skrifter, også oversettelser og kommentarer. Mange av dem som bidro var kristne og jøder eller konvertitter til islam. Bare få var arabere. Etter hvert som det muslimske religiøse trykket økte og islam fikk større gjennomslag i befolkningene vokste intoleransen. De antikke sivilisasjonselementene visnet bort, og med dem kulturbidragene som etter hvert blir påfallende ubetydelige og er det fortsatt i våre dager.”
Artikkelen framstår som temmeleg overspent. Einig med “forundret” – eg skifta frå nysgjerrig til oppgitt og ga opp halvvegs, dessverre. Bør vere prisverdig at vår kultur driv aktiv sjølvkritikk – det er nok sjølvforherling. Men all krig er mord og all rikdom er tjuveri. Det må vi nok leve med, uten å akseptere det. Skal vi komme vidare, må imidlertid tonen i debatten vere sakleg (som Minerva understrekar nederst).
@krn – prove it wrong? Skulle det være en vits eller? Selve ordene matematikk, fysikk og astronomi er greske, og de fleste symbolene er greske. Lærte du ikke om pi på skolen, eller om Pythagoras læresetning, og et legeme som senkes i vann? Helledussen, grekerne har lagt selve grunnlaget for matematikken og fysikken. Hvordan tror du ellers de kunne reise sine fabelaktige templer? Finne det gyldne snitt?
Flere her har allerede uttrykt mine egne tanker om denne artikklen, og jeg gir mitt besyv med. Takk til artikkelforfatter og Minerva som trykket den – endelig en artikkel som virkelig rev. Som en over her sa, jeg ble minnet om hvorfor jeg begynte å lese MInerva, nett og papir. Det er jo for å få reelt alternativt stoff, å kunne få slippe det politisk korrekte og det sosialistisk anløpne alle vegne. Jeg støtter forslaget her over om at Benedictow får sin egen spalte. Det kan bli noe Minerva kan skryte av. En voksen fagmann med på laget.
Det man feks kaller muslimsk arkitektur er bare en videreføring av Byzantisk arkitektur. Diverse kalifater leide inn arkitekter fra Byzantium for å bygge moskeer.
Araberne tok til seg de sivilisasjonene de erobret. Araberne ble beriket av de kulturer de ødela. Ikke omvendt.
Imperiebyggeren Saladin er behandlet i Efraim Karsh sin bok “Islamic Imperialism”. Her belyses ambivalensen mellom maktsøking, imperiebygging og unskyldningen – på vegne av Allah. “I shall cross this sea to their island to pursue them until there remains no one on the face of this earth who does not acknowledge Allah”. Boken dekker også samarbeidsforholdet med frankerne rundt erusalem, og riadet som utløste erobringen av Jerusalem.
Jeg vil også rette en varm takk til prof. Benedictow for en utrolig glimrende artikkel. Nå vil jeg straks løpe å kjøpe bøker han har skrevet.
En takk også til Minerva. Med artkler som dette har Minerva helt åpenbart livets rett.
Jeg skal uttrykke meg slik Sindre ikke liker. Jeg beklager det.
Araberne/muslimene er malere. Alt de finner i deres vei, under foutouhatene, blir malt i grønn. Fjell,elver, mennesker som de kler navnene med en turban, alt som er mulig å male i grønt sliper ikke. Det gjør som dyrene når de pisser på et sted for å markerer sine revir, de maler grønt på på alt. Det er dette de gjorde i Jerusalem, som er blitt Al-Quds.
Det finnes ingen arabisk Vanningssystem, eller noe “arabisk tall” ( ble funnet av en Italiener i et gammelt universitet i Kabylia).http://en.wikipedia.org/wiki/Fibonacci
Alle den tull prat om arabisk muslimsk sivilisasjon er en diger svindel på alle områder.
Til og med de meste banal ting som hammam (varm bad), Frankrike gir til araberne opprinnelsen. Varm på arabisk uttales “s’khun”. På berbisk “hma.
Dette/slikt vil jeg ha mer av, jfr. Minervas spørreundersøkelse.
Mvh
Minerva-leser
Måtte bare ASM, Marte Michelet ,Jan Guilluos ++ div redaktører og journalister i Dagbladet,Dagsavisen,Klassekampen og NRK(ARK)lese denne strålende artikkel.
En stor debat i littraturhuset ville vert på sin plass
Hjertelig takk for en strålende artikkel! Dessverre selve British Museum driver idag med utstillinger om islams insats i Europas kultur… Nok å lese ungarske eller polske kilder for å forstå hvorfor landene i Mellomeuropa ble kalt for Antemurale Christianitatis, sivilisasjonens bolverk.
Hurra for prof. Benedictow!
“En stor debat i littraturhuset ville vert på sin plass” – vel, egentlig ikke, selv om tanken er god. Man kan ikke synes og mene ukvalifisert om historisk kildekritikk. Benedictow er forsker, ikke propagandist. Problemet er jo nettopp at de fleste alvorlige debatter nå tildags havner i slike apebergsituasjoner hvor folk sitter og synes og mener i panel, og det ene er like godt som noe annet. Men å la Bemedictow få spalteplass her, og få skrive til punktum, er noe annet.
PS A propos insatsen: Det første kalif Omar gjorde da han erobret Alexandria var å gi ordre om å brenne det store Biblioteket.
[...] HER hos [...]
Takk til Benedictow for en fin artikkel. Selv om jeg kun har en BA i historie så er det mitt inntrykk også fra andre hold at det som skrives i denne artikkelen er ganske rimelig. Dersom man graver litt i historielitteraturen utenfor Vest- og Nord-Europa (der venstreeliten dominerer) så finner man mye interessant. Mitt inntrykk er at venstreeliten kommer med sin historieframstilling pga. ideologiske årsaker. Jeg tror ikke at det er så mye venstreelitens ønske om islamsk framgang som er saken, men heller at man i islam ser en alliert i kampen mot det borgerlige/kristelige Vesten.
“Styringstoleranse”… Bra ord, egentlig. Det er jo det politikerne og meningsdannere generelt driver med idag og. Ockhams barberkniv: De fleste av dem er ikke interessert i sannhet, ikke nødvendigvis aktivt innstilt på å undergrave den! Derfor framstår det nyttig, formålstjenstlig å si at vi skylder Araberne masse, o.s.v. De trenger ikke å være løgnaktige, ha ond vilje for det. Man kan synes det høres riktig ut, leve i den tro at denne type takksigelse vil hjelpe våre nye landsmenn til å identifisere seg sterkere med samfunnet rundt seg, se på seg selv som ansvarlig samfunnsdebattant av den grunn, o.s.v. Idealisme og inkompetanse er mer nærliggende her enn konspirasjonlyst. Jeg er temmelig sikker på at de sover ganske godt om natta. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor man forarges sånn: Meningseliten i Norge har da aldri trodd på toleranse i en liberal, “Voltairsk” eller “Millsk” forstand! Man har alltid vært mer eller mindre selektiv her på berget, oversett meninger som ikke passer inn, kunne forstyrre “samfunnsfreden”, “orden og harmoni”, “dialogen”… Hvis man absolutt skal lodde bakgrunnen for Støre, Årebrot og co må man gå tilbake til Hobbes og den absolutistiske statstanken (hans priviligering av harmoni over sannhet, hans positivisme, hans uforstand når det gjelder aktivt borgerskap, hans hån av demokratiet…). Jeg ser ikke en prinsipiell forskjell på denne type moderne Europeiske styringstoleranse og den klagesang Benediktow kommer med i forbindelse med muslimene.
@ Crassus
Absolutt, spesielt dette med slaveri ser ut til å være noe skolen er ekstremt dårlig til å forklare er noe “alle” har drevet med. Spesielt interessant er jo dette med at slavene europeerne tok med seg til amerika var færre en den totale mengden slaver araberne tok med selv til sine land fra både Afrika og Europa.
Kanskje grunnen til nettopp dette henger sammen med at araberne visstnok steriliserte slavene sine, slik at det ikke ble noe synlig avkom i ettertiden. Selv om, historiebøkene er jo der, så det med synlighet blir jo da en veldig svak teori.
Forherligelsen av Mohammed og guden hans her i vesten er også noe som er interessant. Det fortelles om den humane Mohammed, historiebøkene beskriver Mohammed som en sadist med en voldsom sexdrift for å nevne noe. Til og med islams egne skrifter vitner om disse spesielle egenskapene til det “perfekte menneske”. Spørsmålet er: Vet de politisk korrekte om dette? Altså lyver de rett ut for å fremme sin ideologi? Eller vet de ikke bedre?
Jeg tenker på “forundret” over her til eksempel. Hvorfor er han så tilbøyelig til å bare kaste bort påstander om historie som revisjonisme? Hvis han vet bedre hadde han selvfølgelig argumentert imot. Barnsligheten er slående, men hvorfor? Hva er det vedkommende prøver å forsvare?
Takk til Prof. Benedictow for praktfullt arbeid og til Minerva for å innrømme ‘albuerom’ til en lang artikkel!
myten om Europeisk middelalderdvale og ekstern import av egen kulturarv burde falle på sin egen urimelighet. Er dog redd det står verre til enn hva professoren antyder; at Aristoteles, Galen, etc, overvintret i Serkland er etablert “visdom” i norsk skole idag.
Tak for en god artikel.
Man kan også pege på en anden del af de begyndende vestlige civilisation : skoler. Fra sen middelalderen og frem
udvikles kontinuerlig i Vesteuropa et skolesystem der efterhånden omfatter næsten alle børn.
Hvis man kikker i den islamiske verden og det osmanniske rige vil man se, at der ikke findes noget lignende.
Regimerne har ingen interesse i at uddanne befolkningen, det bliver højest til lidt søndags skole med koran læsning.
Takk, professor Benedtictow.
Takk for en meget god artikkel. Håper det kommer flere.
Til krn.: For å komme deg i forkjøpet, så håper jeg at de bevisene du hevder å inneha vedr. religion, er basert på seriøs historisk forskning og ikke noe New Age sludder.
“og all rikdom er tjuveri” skriver Sindre.
Så sosialister leser Minerva?
Tidene endrer seg. Det er befriende å lese oppgjøret proffen tar med det ideologiserte mediale presteskap. Det er nesten så man får tro på mennesket igjen…
Bortsett fra språklig småplukk og konsekvent feil bruk av “grotesk” samt microsofts evinnelige orddelingsmani, er dette en grei artikkel.
“Hele perspektivet på at muslimske krigere i 630-årene stormet ut av Arabia og erobret et stort religionsbasert gigantimperium i Nord-Afrika, Midtøsten og etter hvert størstedelen av Spania og videre helt til India, er nesten helt fraværende fra den norske politisk korrekte virkelighet.”
Dette er da åpenbart hvorfor: hovedinnvendingen er selvsagt at “ikke alle muslimer er/var slik”. Politisk korrekte multikulturalister oppfatter alt som enkelttilfeller, problemer er bare at de ikke er opptatt av de enkelttilfellene som skaper problemer, men istedet fokuserer på de som ikke lager problemer.
“Er det ikke også riktig at ingen kulturkrets med over én milliard mennesker bidrar så lite til utviklingen av vitenskap og kultur i vår tid, og er det virkelig mulig at det ikke har noe med islams religions- og kultursyn å gjøre?”
Svaret tør være åpenbart; for muslimer er det viktigste ikke å frembringe eller produsere verk til fellesskapets glede og nytte, men å gå rundt å bare “være” muslim. Det er hva muslimers liv handler om, intet annet.
“Man bør også interessere seg for Thomas Aquinas imponerende bestrebelser på å forene Aristoteles med den katolske kirkens lære,”
Kan hende er bestrebelsene mer enn resultatet imponerende da denne syntesen gikk i oppløsning 50 senere, fordi Aristoteles’ filosofi var så presist formulert at den nettopp ikke lot seg tolke i hytt og vær.
“Utfra mine forutsetninger forstår jeg ikke en gang hennes kompetanse til å ha sterke meninger om et slikt spørsmål.”
All den tid kampen om virkelighetsforståelse reduseres til politikk, spiller faglig kompetanse ingen rolle.
“Djengis Khan stormet lett Kina og Russland, men da hans mongolske rytterhærer i 1241 møtte et relativt beskjedent oppbud av tyske og polske føydale riddere led de så store tap at de valgte å snu.”
Dette er vel ikke korrekt; historien forteller at Djengis Khans far lå for døden og at dette er årsaken til at troppene snudde. Mao. det er en tilfeldighet at Europa ikke ble beseiret?
“Europa og Japan er de eneste sivilisasjonene som ikke er blitt erobret av fremmede, og har derfor kunnet utvikle seg ut fra indre forutsetninger.”
Idag sørger vår multikulturelle politiske korrekhet kombinert med demografi og vranforestillinger om “religionsfrihet” til at Europa bekjempes uten sverdslag.
“I lys av de opplysninger som er gitt ovenfor, skulle det meningsløse og kunnskapsløse i disse påstandene om europeisk og arabisk-muslimsk kulturutvikling være åpenbare.”
Neida, ikke “meningsløst”, for Aarebrot har en hensikt med utsagnet, men kunnskapsløst, så absolutt.
“Men han ser ikke egentlig at dette i hovedsak skyldes at muslimsk styringsmåte skapte sentraliserte stater med stor skatteinngang og evne til å finansiere de små maktelitenes overdådige konsumetterspørsel – noe som også på mange måter var tilfellet i Kina.” Dagens Saudi-Arabia?
“Dette var i sterk motsetning til Europa, der de land som etter hvert ble mest økonomisk framgangsrike også var de landene som hadde de minst sentralistiske og byråkratiske statsbygninger eller samfunnssystemer med de mest vitale byene og de åpneste og mest tolerante samfunn.”
Jens, hører du etter?
Et nyere verk om korstogenes betydning: Stark; “God’s Battalions”; 2009
Takk. Vi ser de samme tendensene i USA og Italia. (jmf. Tom K sin kommentar)
Hva gjelder matematikk og fysikk bidro egypterne, grekerne (som var mer fysikere enn matematikere) babylonere, assyrere og summere.
Muslimer og araberer har ikke bidratt med noe som helst, fordi i selve islams ideologi ligger at all menneskelig skaperkraft og skapertrang er uislamsk. Uislamsk, fordi det får mennesket (muslimen) til å fokusere på noe annet enn forestillingen om Allah.
Jeg aner mye undertrykket frustrasjon over dagens innvandringsdebatter i denne artikkelen og disse kommentarene.
Det blir feil å ensidig skylde på sosialistene (og attpåtil de mest vesntrevridde av de).
Ta skjeen i egen hånd – både Høyre- og Venstrefolk (og resten av de moderatkonservative) er altfor redde for å si hva de egentlig tenker og mener, og altfor opptatt av å bli likt av venstreeliten fordi disse får dure frem med sine hersketeknikker.
Vi har kun oss selv og takke, og det er kun oss selv som kan få oss ut av denne ødeleggende runddansen.
@Filosofen: “Dette er vel ikke korrekt; historien forteller at Djengis Khans far lå for døden og at dette er årsaken til at troppene snudde. Mao. det er en tilfeldighet at Europa ikke ble beseiret?”
Tilbake i 2003, da undertegnede var delaktig i forberedelsene til lanseringen av magasinet Levende Historie, hadde vi Benedictow på et kort besøk, og samtalen dreiet inn på nettopp dette.
Jeg husker han poengterte at mongolene ikke gjorde nye forsøk på å erobre Europa vest for Russland/Ukraina. Motstanden de hadde møtt (men beseiret) fristet ikke til gjentakelse. “De kom jo ikke tilbake”, understreket han.
Jeg stusset da, og har siden funnet en forklaring jeg mener er mer utfyllende (selv om erfaringene med pansret kavalerisjokk muligens kan ha bidratt – kanskje…?):
Djengis Khan døde i 1227 og ble etterfulgt av Øgødei. På dette tidspunktet var erobringen av det sørlige Kina (Song) ikke begynt. Blant sønnesønnene til Djengis var det flere som var urolige for at en slik erobring ville gjøre Øgødei altfor mektig vis a vis resten av arvingene. Derfor lanserte de ideen om et stort raid vestover. I 1237 fikk de viljen sin.
Altså: raidet inn i Europa var primært tenkt som en avledning av Øgødeis ambisjoner. Så da han døde i 1241 ble raidet også hastig avviklet. Det hadde utspilt sin rolle. Pluss at det var viktig å vende hjem i forbindelse med maktskiftet.
Den andre viktige detaljen her er at da mongolene igjen vendte blikket vestover, valgte de å angripe det langt rikere Midtøsten, ikke Europa. I 1258 falt Baghdad. Slik sett kan man si at Europa ble spart for nye raid pga sin relative fattigdom.
(For øvrig: Da Kublai ble khan fullførte han erobringen av Song-Kina, men det er en annen historie.)
Ellers synes jeg artikkelen har en drøss med gode og viktige poenger.
PS! Dette er for øvrig en annen Kjetil en den som allerede har lagt igjen en kommentar her.
Jeg har også lest at det var Ögetais død (mannen var visst litt for glad i alkoholholdige drikkevarer) som hindret ytterligere mongolske forsøk på invasjon av Europa. Da denne storkhanen døde, visste andre mongolske ledere at de burde ta turen hjem til Mongolia for å ha et ord med i laget når en ny storkhan skulle utpekes. Noen historikere mener visst at, dersom ikke Ögetai hadde dødd på dette tidspunktet, ville Vest-Europa lett ha blitt erobret av mongolene, som på starten av 1200-tallet virket uovervinnelige på alle fronter. John Man skriver om disse tingene i sine bøker om Djengis Khan og Kublai Khan.
@Kjetil,
Jeg synes dine tolkingsforslag virker rimelige. For øvrig synes jeg både formell og “folkelig”-muslimsk referanse til de mongolske invasjonene er interessante som sådan -og ikke minst sammenlignet med muslimers “kollektive hukommelse” angående korstogene.
Min tese er at sistnevnte har vært gitt en helt disproporsjonal betydning i forhold til de mongolske invasjonene.
Som du nevner rammet sistnevnte først og fremst Midtøsten, + det som i dag er Iran og en del eldre nasjoner mellom Kaukasus og den arabiske halvøy.
Mongolenes fremferd var særdeles grusom. Selv om antallet drepte vil være avhengig av hvilke kilder som benyttes, er det liten grunn til å betvile at det var snakk om atskillige millioner (Noen kilder vil si mer enn 10 mill). Du finner en kort og fyndig gjennomgang (med referanser) hos Rummels webressurs.
http://www.hawaii.edu/powerkills/DBG.CHAP3.HTM
Gå ned til “Pre 20 century Genocides”).
Hovedpoenget er altså hvordan slike “skjellsettende” hendelser som de mongolske massakrene i mindre grad har festet seg i den kollektive muslimske bevissthet enn korstogene. Antall drepte var nær en størrelsesorden høyere, og de skjedde ca 250 år SENERE enn korstogene!
Jeg har selv en mistanke om av forklaringen er knyttet til islams selvforståelse, og demarkasjonskamp mot sine “konkurrerende abrahamittiske religioner”, men fenomenet er likevel merkelig -sånn nøktern sett.
Cassanders
In Cod we trust
Ser nesten daglig på kristen tv-kanal der mange av pastorene er såre fornøyd og ikke bekymret for påvirkningen fra islam. Det er mange muslimer som blir omvent til kristendommen og det er ikke bare at tanker blir snudd, men her er det både drømmer, visjoner og manifestasjoner, ord som ligger langt unna den faste konsensus i det politisk korrekte samfunn. Og det har vel ikke store interessen å skrive om omvendte muslimer. Og jeg kan jo godt forstå at muslimene går stille i dørene i disse spørsmål, men vi har mange arbeidere rundt om i verden som arbeider for Gud. Ute i verden foregår det store vekkelser for Jesus Kristus og mange kristne er trygge og i harmoni med Bibelen og er rede til å ta det som kommer og kjempe for Guds ord. I vår verden er det iallefall godt å ha et fast ståsted som har vist å holde bærekraften oppe i tusener av generasjoner. Da kan man bevege verden. Selv må jeg også ærlig talt si at muslimsk innflytelse ikke bekymrer meg nevneverdig, men jeg synes det er fælt at uskyldige må lide ved terror-aksjoner fra ekstreme muslimske fundamentalister. Men jeg vil tro at vi har et godt overvåkningsapparat som kan oppdage og overvåke hva som skjer i de ulike miljøer innen grupper i samfunnet som ikke har godt i sinne, for å si det slik. Og mange kristne ber for både myndigheter og makter og land og riker som det heter og det tror jeg ikke vi skal ironisere over. Ting er ofte dypere enn man tror. Og verden er ikke alltid slik vi leser om den i tabloidene. Sannelig, verden ER forskjellig. HØYST forskjellig og det er interessant.
@Cassanders
Mongolene, spesielt under Djengis’ sønnesønn Hulegu Khan, førte som du sier en eksepsjonelt brutal krig mot muslimene. I Bagdad, som den gangen var den muslimske verdens hovedstad, i år 1258, gjennomførte Hulegu Khans menn en av verdenshistoriens mest omfattende massakrer, jeg mener å ha lest at noen mener at så mye som 800.000 menn, kvinner og barn ble massakrert i Bagdad i løpet av noen dager. Kalifen og hans familie ble visstnok rullet inn i tepper, og deretter ble de trampet i hjel av en flokk med hester. Også mange andre muslimske byer fikk lignende, hard medfart av mongolene. Du skriver ellers at mongolenes herjinger i den muslimske verden skjedde 250 år etter korstogene. Det blir vel ikke helt riktig, da muslimene enda ikke hadde klart å hive korsfarerne ut av “Det Hellige Land” før de tok byen Acre i år 1291. Mongolene og de kristne europeerne skal også ha prøvd å få i stand en allianse, i og med at de hadde felles fiende. Dette var imidlertid vanskelig å få til, jeg vil tro det skyldes en kombinasjon av mongolenes arroganse (de hadde ikke gått på et eneste alvorlig nederlag på denne tiden) og europeernes skepsis til et mektig folk de ikke helt visste hvor de hadde.
En del av mongolenes etterkommere som slo seg ned i den muslimske verden ble etter hvert selv muslimer, noe som blant annet førte til de første borgerkrigene innad i det mongolske kjempeimperiet, f.eks krigen mellom Hulegu Khan og Berke Khan. Sistnevnte satte liten pris på Hulegus fremferd i den muslimske verden. Sjekk også ut denne karen: http://en.wikipedia.org/wiki/Tamerlane
Tamerlan (Timur/Temur den Lamme) var en sentralasiatisk, sjiamuslimsk hærfører som var like brutal som han var genial.
Til spørsmål fra NA, kl 16.10
Om jeg også har blitt refusert i Aftenposten?
Journalist i Minerva Jan Arild Snoen laget en
kronikkversjon av stoffet om Aarebrot som skulle tjene som en teaser for Minerva-artikkelen. Mytene om den mørke middelalderen:
Forståelsen av korstogene og islams første århundrer er preget av en dogmatisk og politisk korrekt virkelighetsoppfatning. Den ble
sendt til Aftenposten og kom snart i retur med beskjed om at de hadde så mye stoff. Deretter ble den sendt til Dabladet of fikk den
snart returnert med beskjed om at de hadde for mye stoff.
Dette virker også på andre måter, da intervjet med Aarebrot sto i Aftenposten anså jeg det ikke bryet verdt å skrive noe tilsvar — som ville inneholde de hovedpunkter som står i Minerva-artikkelen og utgjøre en kronikk — fordi, som jeg har skrevet til Halvor Tjønn, mitt empiriske erfaringsmateriale tilsa at det ikke var bryet verdt.
Jeg mener for min del, at dette er meget bekymringsfullt og gjenspeiler en
omfattende undergravelse av ytringspanoramaet som demokratisk kjerneverdi og at det dreier seg om en omfattende form for uformell sensur som er helt ute av kontroll fordi den er utilgjengelig for kritikk.
Mvh Ole Jørgen Benedictow
Uten drittsekker som styrer i den vestlige verden; uten olje fra det Forbannet Saudi; uten dumhet og grådighet av en politisk-kulturelle eliten uten en internasjonal organisasjon (FN) som ligger flat; ville Islam allerede være død.
Det som nå skjer er bare sist spark av en døende “ting”.
Jeg vil sitere en kabylsk ordtak: Ikke prøv å skjule solen med en sil.
Takket være Internett (takk til amerikanerne) og spredning av informasjon, vil snart sannheten overvinne mørket.
[...] bli æreskjelt på den måten Benedictow gjør i dette essayet, er vel på mange måter en tvilsom ære, men dog. Jeg har i øyeblikket ikke tid eller mulighet [...]
@Crassus
Du har nok rett i at min tidsangivele var feil. Det kristne nærværet i forbindelse med korstogene strakte seg ut i mongol-herjingenes samtid (selv om førstnevnte startet ca 150 å tidligere). Men det er misforholdet mellom “historisk betydning” og det faktiske omfanget som er det mest oppsiktsvekkende.
Cassanders
In Cod we trust
@krn “og hva med den monteistiske religion: ta f.eks zarathustraismens innflytelse på abramittisk religion, eller mithraismens innflytelse på den romerske ild tiilbedelse???”
Ja, det kan godt hende at zarathustraismen har hatt ei innflyting på abramittisk religion, men kva har det eigentleg med saka å gjere? Begge delar er semittisk. Vidare vert det vel litt rart å kalle zarathustraismen for ‘arabisk.’ Zarathustraismen for ‘arabisk.’ Zoroaster var persisk/iransk, noko som tilseier at han ikkje var arabisk.
Når det gjeld Mithra er du utdatert. Les deg opp på nyare forsking.
@Tom K: “Det man feks kaller muslimsk arkitektur er bare en videreføring av Byzantisk arkitektur. Diverse kalifater leide inn arkitekter fra Byzantium for å bygge moskeer.”
Ja, og det er interessant å sjå på klippedomen i Jerusalem. Den er åttekanta. Ein muslimsk professor prøvde å seie at det skulle vere ein slags muslimsk symbolikk i det. Men einkvar med litt kunnskap om bysantinsk arkitektur ser at dette er i vidareføring av eit bysantinsk bygg, sannsynlegvis ei kyrkje.
@Filosofen: “Kan hende er bestrebelsene mer enn resultatet [til Aquinas] imponerende da denne syntesen gikk i oppløsning 50 senere, fordi Aristoteles’ filosofi var så presist formulert at den nettopp ikke lot seg tolke i hytt og vær.”
Eg reknar med at du har ei kjelde på dette, og ikkje berre synsing. Og det har vel seg også slik at Aristoteles ikkje var ufeilbarleg. I høve til hans etikk, lat meg sitere Alasdair MacIntyre:
–SITAT–
When I wrote After Virtue, I was already an Aristotelian, but not yet a Thomist… I became a Thomist after writing After Virtue in part because I became convinced that Aquinas was in some respects a better Arostotelian than Aristotle, that not only was he an excellent interpreter of Aristotle’s texts, but that he had been able to extend and deepen both Aristotle’s metaphysical and his moral enquiries. And this altered my standpoint in at least three ways. In After Virtue I had tried to present the case for a broadly Aristotelian account of the virtues without making use of or appeal to what I called Aristotle’s metaphysical biology. And I was of course right in rejecting most of that biology. But I had now learned from Aquinas that my attempt to provide an account of the human good purely in social terms, in terms of practices, traditions, and the narrative unity of human lives, was bound to be inadequate until I had provided it with a metaphysical grounding. It is only because human beings have an end towards which they are directed by reason of their specific nature, that practices, traditions, and the like are able to function as they do. So I discovered that I had, without realizing it presupposed the truth of something very close to the account of the concept of good that Aquinas gives in question 5 in the first part of the Summa Theologiae.
What I also came to recognize was that my conception of human beings as virtuous or vicious needed not only a metaphysical, but also a biological grounding, although not an especially Aristotelian one. This I provided a good deal later in Dependent Rational Animals, where I argued that the moral significance of the animality og human beings, of rational animals, can be understood only if our kinship to some species of not yet rational animals, including dolphins, is recognized. And in the same book I was also able to give a better account of the content of the virtues by identifying what I called the virtues of acknowledged dependence. In so doing I drew on Aquinas’s discussion of misericordia, a discussion in which Aquinas is more at odds with Aristotle than he himself realized.
[Kjelde: After Virtue: a study in moral theory. Third edition with a new prologue (Duckworth, 2007; 1st ed. 1981, 2nd ed. 1985), s. vii-ix. Dette er henta frå prologen som er skrive til denne tredje utgåva.]
–SITAT SLUTT–
@Kjell Kringlebotten:
Ad. Aquinas syntese av kristendom og Aristoteles; “Thomas satte seg som mål å forene Aristoteles’ tenkning med kristen tro. Dette bød på store vanskeligheter. For det første var Aristoteles’ filosof formulert i et svært presist språk som ikke så lett lot seg tolke i den retning man måtte ønske. For det andre inneholdt den standpunktet som iallfall ved første øyekast syntes å stå i åpenbar strid med kristne dogmer.
Det gjaldt blant annet Aristoteles’ lære om at verden ikke hadde noen begynnelse, men alltid hadde eksistert. Videre gjaldt det det kristne dogmet om den personlige sjels uødelighet. Aristoteles hevdet at sjelen utgjorde en enhet sammen med legemet, og at sjel og legeme bare var to sider ved den samme tingen. Hvis sjel og legeme var menneskets form og stoff, kunne de ikke eksistere selvstendig hver for seg” (Stigen, Tenkningens historie, bind 1, s 310).
Forøvrig er å bemerke at teologer aldri har vært noe tess som filosofer, dogmatiske som de jo er og for det andre, om man er opptatt av kilder og referanser, vår vi en regressproblem, ikke sant? Kilder for kilder for kilder for kilder ad infinitum. Så hvorfor skulle du akseptere denne kilden?
Til Aslak Myhre
Det er ikke mye jeg vil si til Aslak Myhres innlegg, dels av prinsipielle grunner, jeg synes at dette er en debatt som bør gå sin gang uten at jeg som artikkelforfatter forsøker å påvirke den. Det er for mange oppegående, kunnskapsrike og sannhetssøkende mennesker som går inn i debatten. Alsak Myhre mener seg æresskjelt av meg, paradoksalt nok er det egentlig bare en professor i middelalderhistorie som har grunn til å føle seg æresskjelt over en slik påstand. Jeg har merket meg at ingen andre deltakere i den rikholdige og livlige debatten som pågår og som jeg gleder meg over, heller ikke de som er dypt uenige med meg, har antydet at jeg har æresskjelt Aslak Myhre.
Poenget er derfor et annet, Aslak Myhre ønsker med dette kjente debattknep å legge så tett kruttrøyk inn i terrenget at de saklige forutsetningene fortaper seg. For meg som har levde hele mitt voksne liv på Blindern er dette et velkjent debatteknikk fra den kanten. Jeg har også et studieopphold i det gamle Soviet-Unionen bak meg, som også omfattet innføring i Stalintidens spesielle form for debattkultur. I totalitære regimer er det som bekjent ikke så viktig om man har rett som at man får rett, og det fikser (tilknytning til) makta.
Jeg skal derfor i denne omgang ikke utdype nærmere min kritikk av hans framstilling av islamsk historie i den aktuelle periode. DA får han komme konkret på banen med presisering av hvilke påstander eller hvilken kritikk han finner misvisende eller usaklig. Saklighet er et faglig og vitenskapelig prinsipp, saklighet og usaklighet er i det politiske liv underlagt vurderinger om hva som tjener saka.
Mvh Ole Jørgen Benedictow
Neida, OJB, du har ikke æreskjelt noen.
Dette er bare billig hersketeknikk fra Myhre, fordi han innerst vet hans politiske overbevisninger ikke holder vann og snart står for fall. I vår tid tilsvarer å hevde seg æresskjelt muslimers stadig påberopen om å være krenket, altsammen med samme mål; å stoppe enhver kritisk debatt som kan føre til at man må revidere sine oppfatninger.
Mvh
Filosofen
Bra artikkel, uten nytt for de som følger litt med. Det arabiske “minnet” av korstogene og Saladin som helt ar av forholdsvis ny dato. Arabiske intelektuelle grov dette frem på slutten av 1800-tallet, som svar på noen Europeiske intelektuelles sammenligning mellom kolonialismen og korstogene. I Europa ble begge deler ble fremstilt som siviliseringsfremstøt ovenfor araberne, noe selvfølgelig høyt utdannede arabere ikke var enige i.
Forøvrig ble jeg overasket over at Prof. Benedictow snakker om føydalisme i midelalderens Europa. Prof. Bernard S. Bachrach har sagt at “Den føydale konstruksjonen” er “…mer en passè, den mangler også hueristisk verdi.” Men det er vel en annen debatt.
Halstein.
@Filosofen: “Forøvrig er å bemerke at teologer aldri har vært noe tess som filosofer, dogmatiske som de jo er…”
Og ein filosof er ikkje dogmatisk, altså?
Herr Benedictow.
Bare for å være sikker har jeg,i all respekt, etterprøvd alle sitater og betraktninger de har kommet med i deres utmerkede artikkel.
Det vil sikkert glede dem at jeg ennå ikke har funnet en eneste feil.
På den annen side må jeg påpeke at John Julius Norwich ” Byzantimum”, Robert D Kaplans “Eastwards to Tartary” Anthony Bridges “The Crusadedes” samt T.E.Lawrence “The Seven Pillars of Wisdom” ennå ikke er fullt sjekket.
Skulle jeg ,mot formodning, finne ting i disse verk som ikke stemmer med deres fremstilling vil jeg gjøre dem oppmerksom på dette.
Med vennlig hilsen
Nils Olav Wøllestad
Historiker
[...] presenterer tidenes historieforelesning når de publiserer kronikken til Ole Jørgen Benedictow, professor emeritus ved [...]
Benedictow: Det finnes heller ikke den minste forståelse eller sympati for Balkans blodige skjebne under ottomanenes ekstremt brutale styre. Man kan si mye kritisk om hatet mot bosniske og albanske muslimer på Balkan, men det har en dramatisk historisk bakgrunn, som forutsigbart kommer til å ligge musestille i den korrekte politikkens ideologiske slagskygger i lang tid framover.
Prøver professoren å rettferdiggjøre Srebrenica-folkemordet? Dette synes jeg bør utdypes. Videre hevdes det at osmanernes styre var ekstremt brutalt. Bøkene jeg har lest sier at folk på Balkan fikk det bedre etter at området kom under osmanerne (mindre skatter osv). Det osmanske styret på Balkan var ikke særlig brutal heller. Det at styret var ekstremt brutalt er basert på myter som folkeslagene på Balkan skapte under deres nasjonalromantikk og frigjøringskriger.
Etterlysning: Når kommer et vettugt forslag til tidens politiske uføre?
@Tilfeldig gjest
Professoren skriver selvsagt ikke disse tingene for å rettferdiggjøre Srebrenica-folkemordet. Han skriver det for å påpeke at det kan forstås mot en historisk bakgrunn, akkurat slik alt annet etnisk hat/vold, hvor som helst i verden, kan forstås, om man bare vil.
Kristne, jøder og “hedninger” under muslimsk dominans har vel generelt måtte finne seg i “dhimmi-status”, det vil si status som annenrangs borgere. Jeg er ikke sikker i min sak her, men antar at dette også i høy grad var gjeldende i områder okkupert av osmanene. Noen som vet mer?
Kristne byer under muslimsk dominans pleide å ha en garnison med såkalte sipahi rundt seg. Dette var osmanske lette kavalerister som var klare til å rykke ut om byen motsatte seg de muslimske herskernes vilje. Unge kristne gutter fra de okkuperte områdene ble regelmessig tatt som slaver, tvangskonvertert til islam og gjort til janitsjarer (yeniceri = nykonvertert). Disse var underlagt hard trening og streng disiplin, med det resultat at de faktisk ble svært dyktige og lojale krigere som kjempet for sultanen. I dag ville vi vel kalt det hjernevask.
Osmanene var i det hele tatt generelt svært glade i kristne slaver og slavepiker. Mange ble galleislaver, noe som var en grufull tilværelse som som regel endte med død av ren utmattelse. Etter de kristnes seier i sjøslaget ved Lepanto i år 1571 ble 12.000 kristne galleislaver frisatt. Så sent som i 1908 ble kvinner kjøpt og solgt som slavinner i det Osmanske riket.
På 1800-tallet begynte frigjøringskrigene på Balkan. Hvorfor gjorde de opprør, mon tro, hvis de hadde det så godt? Hellas var tidlig ute, og under deres uavhenighetskrig sjokkerte osmanene Europa med blant annet å gjennomføre den beryktede Khios-massakren. Flere titalls tusen grekere ble visstnok massakrert. Det betyr ikke at grekerne opptredte som engler i sin krig for frihet, også de behersket kunsten å massakrere.
Ta også en titt på dette maleriet av en russisk maler:
http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/0/0f/Konstantin_Makovsky_-_The_Bulgarian_martyresses.jpg
Også i Bulgaria kunne det straffe seg å motsette seg osmanene på slutten av 1800-tallet. Osmanenes brutale krig mot opprørere på Balkan vakte harme i hele Europa den gangen.
Jeg skriver ikke dette innlegget for å sverte osmanene. Osmanene bygde en flott hovedstad, og et mektig imperium, som vi skal ha respekt for. Og de var som kjent aldeles ikke alene om å begå ugjerninger på 13-14-15-16-17-1800-tallet. Men å hevde at de var så mye mer tolerante enn alle andre høres, i alle fall i mine ører, litt tvilsomt ut. Litt for politisk korrekt til å være sant. Jeg lurer på hvilke bøker du har lest, for de jeg har lest gir i alle fall et litt annet bilde av osmansk makt. Jeg antar at om en serber, greker, bulgar, ungarer eller kroat hadde lest den siste setningen din, hadde han/hun blitt litt såret.
Tilfeldig gjest skrev 25. november, 2010 kl. 17:15
Denne kommentar gjør det tvingende nødvendig å si noe: Jeg synes den er over alle grenser grov og uberettiget. Det er virkelig opprørende at man skal utsette seg for den slags kommentarer, fordi man gjerne vil bidra med
en faglig og saklig artikkel som antas å lyse opp en del skyggelagte sider av den hjemlige debatt på området. Man kan interessere seg for hvilket formål den skal tjene. Men aktører med slike sysnpunkter er nok ikke anonyme uten grunn.
Ole Jørgen Benedictow
Crassus, Benedictow.
Takk for innsiktsfulle svar. Særdeles engasjerende.
Ottomanerene/tyrkerene har klart kunstykket å bli nevnt i negativ ordlag i både den ungarske og rumenske nasjonalsangen. Merkelig da at Tilfeldig gjest hevder å ha lest at man fikk bedre under ottamanerene. Lurer på hvilken forfattere som vet mer enn folkene på Balkan.
For meg fremstår Balkans historie i likhet med korstogene og Islam, som underlagt det politisk korrekte meningsmonopolet. Jeg er slett ingen ekspert på området, men det virker klart at de faktiske forhold som ville kunne bidra til en bedre forståelse av eksempelvis Serbiske nasjonalistiske bevegelser og konflikten mellom Slavere og Muslimer som helhet, er tabubelagt i den offentlige debatten.
Som Tilfeldig gjest ved sin ignoranse demonstrerer så risikerer man å bli demonisert om man så mye som rører ved dette temaet. Noe så elementært som et ønske om bakgrunnskunnskap angående et av det moderne Europas mest kompliserte konfliktområder, blir i en rask retorisk vending snudd til bifall av folkemord.
Men det seneste folkemordet var bare det siste en nærmest endeløs rekke, og bare tiden vil vise om det blir det aller siste. Under 2.VK var det Serberne som var det store offeret, forfulgt av Muslimske og Kroatiske SS avdelinger. Foruten å utrydde Balkans jødiske befolkning en gang for alle og gjøre et betydelig innhugg i sigøynerbefolkningen, forteller enkelte kilder at de drepte som mange som én million serbere. (slike estimater er forøvrig ikke jeg kompatibel til å bekrefte).
Jeg leser for tiden Misha Glenny`s “Balkans; Nationalism, War and the Great Powers”. Særlig ett avsnitt som beskriver forholdene under det påstått “humane” Ottomanske styret, nærmere bestemt under Guvernør Suleyman Pasa i 1814 er verdt å få med seg. Glenny vedlegger dette som en original øyenvitneskildring (fritt oversatt):
“Menn var stekt levende, hengt etter føttene over brennende strå til de var kvalt; kastrert, steinet og pisket. Deres kvinner og barn var voldtatt og tidvis brakt med makt til harem… Utenfor Stambul porten i Beograd ville man alltid møte synet av drepte Serbere hvis lik nå var føde for løse hunder.”
Man kan håpe at en person som Ole Jørgen Benictow eller andre med tilsvarende faglig autoritet ville ta for å informere Minervas lesere om perioden på Balkan under Ottomansk styre. Responsen på dette essayet har demonstrert at det finnes et betydelig underskudd på historisk korrekte, Mao. politisk ukorrekte fremstillinger av Europeisk fortid.
Takk til Ole Jørgen Benedictow for et glimrende essay. Dessverre finnes det alt for få av hans kaliber i dette landet som tør å ta bladet fra munnen og med fornuften og akademisk sannhetssøkning som verktøy kan formidle virkeligheten/historien slik den er.
Jeg ser at noen har sporet debatten inn på historien om Det Ottomanske Imperiet og at en s.k tilfeldig gjest (gjennom en stråmann) påstår at Benedictow hyller folkemord og at det (nærmest) var til det beste for folket på Balkan at de ble erobret av ottomanerne. Folket på Balkan som man må anta etter denne tilfeldige gjestens utredning ikke visste sitt eget beste eller var i stand til å styre seg selv, og derfor måtte “reddes” av ottomanerne. Hvordan hyn har kommet frem til denne “innsikten” vites ikke. En ting er ihvertfall sikkert, den(innsikten) har ikke noe fundament i virkeligheten.
Hvor “generøs” de ottomanske erobrerne var kommer vel kanskje til uttrykk i kosakkenes brev til den tyrkiske sultanen? I følge den tilfeldige gjesten skulle det vel være etthverts folks drøm å bli erobret av Det Ottomanske Imperiet?
Sultanen prøvde å få kontroll på dette uregjerlige hestefolket på andre siden av Svartehavet en gang på 1600-tallet.
Så han forfattet og overleverte følgende ydmyke henvendelse:
“Jeg sultanen, Mohammeds sønn, solens og månens bror, Allahs bror og stedfortreder, hersker over alle riker: det makedonske, aleksandrinske og jerusalemske, og store og lille Egyptens konge. Herre over alle levende. Uovervinnelig som kriger og den hellige gravs ubetvingelige hersker. Guds egen formynder og alle kristnes skrekk og redsel, men alle muselmenns(muslimers) håp og fortrøstning, jeg befaler Eder, kosakker fra Saporosje, å overgi Eder frivillig og uten noen som helst motstand og holde opp med å krenke meg med Eders grensetokter.”
Svaret fra kosakkene kom prompte tilbake:
“Du tyrkiske satan, den lede djevels bror og kamerat, selveste Lucifers sekretær og Fandens egen lignelse, måtte han hente deg og ditt lurvete krigerfølge! Ikke makter du å tvinge kristne under ditt herredømme. Dine krigere frykter vi ikke, til lands og til vanns vil vi kjempe mot deg.
Din babylonske kokk, makedonske hjulmaker, jerusalemske skomaker, aleksandrinske geitebukk, store og lille Egyptens grisegjeller, armenske svin, tartanske potte, kamenetzske stut, podolske ildgjerningsmann, selve den ledes yngel, en forargelse for jorden og for himmelen og en narr for Vårherre. Ditt grisetryne, hoppefitte, din skabbete kjøter, din udøpte skolt, måtte Fanden skolde deg i blanke ræva!
På denne måten har kosakkene vist deg, din hedenske hund, at du ikke kan skremme troende kristne. Datum vet vi ikke, for kalender har vi ikke, månen står på himmelen og året i bøkene, og dagen er den samme hos dere som hos oss, og dermed kyss oss midt i møkka!”
- Kosakkhøvding Sakhartsjenko,
sammen med alle kosakker i Saporosje
Bildet under er en svir, malt av Repin.
http://www.onlinekunst.de/museum/screenshots/repin_saporoscher.jpg
mvh
Praetoren
@Muumi
“Ottomanerene/tyrkerene har klart kunstykket å bli nevnt i negativ ordlag i både den ungarske og rumenske nasjonalsangen”
Som folkeslag/nasjonalitet? Og ikke elite? Om så er tilfelle har vi å gjøre med en dyp tragisk situasjon.
Hjertelig takk til Ole Jørgen Benedictow for en velskrevet og lærerik artikkel. Takk også til Minerva som publiserte den.
Jeg registrer noen kritikere av Bendeictow som fremhever Islams s.k “humane” styre i okkuperte områder. Dette må enten bero på uvitenhet eller bevisst forsøk på villedning. Det tilnærmet entydige bilde av Islamsk okkupasjon er systematisk diskriminering av ikke muslimer helt fra begynnelsen av Islams ekspansjon på 600 tallet(dog med en periode fra 800-1000 tallet preget av opplysning, under innflytelse fra gresk filsofi, romersk tenkning etc.) til begynnelsen av 1900 tallet. Denne systematiske diskrimineringen har solid forankring i Koranen, Hadithene og Muhammeds livsbiografri (kildene for teologi innen Islam). Disse kildene gir uten tvil en teologisk (gudommelig) legitimering av systematisk rasisme mot ikke-muslimer. Generelt er det behov for en kritisk teologisk drøfting av Islam, fordi de mange barbariske praksiser i dagens islamske stater som fremstår uforståelige for vestlige humanister er logiske konsekvenser av mainstream Islamsk teologi (og forklarer også hvorfor Islamsk råd ikke klarer å ta avstand fra dødsstraff for f.eks homofili – det er solid teologisk forankring for dette synet). En god akademisk antologi som summerer opp ca. 1000 år av jihad og den usedevanlig brutale behandlingen av ikke muslimer i okkuperte områder er gitt ut av A.G. Bostom 2005. “Islamic Holy War and the Fate of the Non-Muslims”. Denne tar for seg Islams ekspansjon i alle himmelretninger, inkludert alle kidnappingsraidene hvor det i noen tilfeller ble tatt titusenvis slaver. Jeg anbefaler den særskilt til Aslak Myhre, som synes å ha et kunnskapsnivå om dette ca. på det nivå man oppnår etter å ha lest Guillos triologi om Arn Magnusson.
@Praetoren
Jeg kjenner til Repins maleri, men de brevene hadde jeg ikke lest før. For en arroganse fra sultanen, og for et forferdelig språk fra kosakkene!
Wikipedia har forresten maleriet du viser til(og mange andre bilder av Repin)i bedre kvalitet:
http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/7/73/Repin_Cossacks.jpg
En hardbarket gjeng!
Ole Petter:
”Som folkeslag/nasjonalitet? Og ikke elite? Om så er tilfelle har vi å gjøre med en dyp tragisk situasjon.”
Som folkeslag. Tragisk og, i mine øyne, dypt forståelig. Hvem utført gjerningene tror du? Eliten eller vanlige tyrkere?
Grunnen til at det ikke er dypt tragisk er at jeg har ikke registrert noe særlig murring i de to landene mot tyrkere/Tyrkia i våre tider. Men jeg husker godt at for et par år siden så hadde Inter Milan en drakt med et stort rødt kors på hvit bakgrunn. Inter skulle spille europakamp i Istanbul akkurat dét året. Hadde Tyrkerene glemt fortiden? Neida, de ble fornærmet fordi drakten minnet dem på korstogene. Dypt tragisk.
Hykleri får en ekstra dimensjon når man inkluderer muslimer…
http://www.timesonline.co.uk/tol/news/world/europe/article3035438.ece
Middelalderen var et kristent mareritt. Dersom man slår sammen grusomhetene til Stalin, Hitler og Pol Pot, vil man få summen av pavekirkas enorme synder.
“Hvem utført gjerningene tror du? Eliten eller vanlige tyrkere?”
Svaret her får vel bli: Begge.
Neste spørsmål er: Er disse nasjonalsangene offisielt godkjent av myndighetene? (Ulikt Norge sin.)
Hei, måtte ta lesningen over to etapper, artikkelen av Benedictow var en sann fornøyelse, godt vi har slike folk på blinderen. Påfølgende diskusjon er noe av det mest lærerike jeg kan huske. Stor takk til Minerva som slapp til en professor av dette kalibret..
Puh, lettelse å få vite at disse muslimene ikke har lært oss noe som helst.
Jeg synes jeg kan ane en viss sarkasme. ;o)
Kan du ikke heller prøve å se det slik: Er det ikke en lettelse å, for EN GANGS SKYLD, bli fortalt at den europeiske sivilisasjon alltid har kunnet stå på egne ben, også gjennom den beryktede “mørke” middelalder? At både vi selv og resten av verden kan takke europeisk sivilisasjon for fantastiske fremskritt innen samfunnsbygging, naturvitenskap, teknologi, kunst, musikk og filosofi, og at dette går som en rød tråd HELE veien fra antikkens Hellas og Roma og frem til i dag? Middelalderen inkludert. At historien om Europa og Vesten ikke bare er en historie om undertrykking av og overgrep mot folk som tenker annerledes og ser annerledes ut? Hvorfor kan ikke en europeer få lov til å være litt stolt av sin kultur, slik en araber er stolt av sin kultur, en iraner er stolt av sin, en kineser av sin og en japaner av sin? Jeg har inntrykk av at det er et spørsmål flere og flere nordmenn og europeere har begynt å stille seg. Og jeg synes mange av kommenterene til denne artikkelen tyder på at en del av oss ikke lenger er så redde for å si det høyt.
@Crassus
“Aslak Sira Myhres naive syn på Saladin, Marte Michelets påstander om Vesten og islam, og Frank Aarebrots nedvurdering av middelalderen er alle eksempler på en bredere trend blant meningsdannere.”
Som det står i ingressen.
Trend. Denne frykten du snakker om, hvor langt tilbake i tid går den? Er du uenig med Prof. Benedictow i at dette er en trend?
@Ole Petter
Det er mulig jeg uttrykte meg litt uklart. Jeg er fullstendig enig med professoren i at vi her snakker om en trend. At en historieprofessor ikke en gang kan fastslå nøkternt at den etniske rensingen på Balkan på 1990-tallet må forstås mot en historisk bakgrunn uten å bli beskyldt for å “legitimere folkemord” (noe som skjedde her nå nylig), sier vel sitt. Jeg er imidlertid ikke overrasket over slike kommentarer, jeg har sett lignende så mange, mange ganger før. Et annet eksempel: Thomas F. Maddens bok om korstogene er blitt nevnt i denne debatten. Det er en bok som etter min mening gir en balansert og objektiv fremstilling av korstogene. Likevel er en vanlig beskyldning mot denne boken at den forsøker å “legitimere” korstogene. Hvordan kan man i det hele tatt snakke om å legitimere eller delegitimere noe som skjedde for så uendelig lenge siden? Skjedd er for lengst skjedd, og i våre dager burde vi kanskje heller, på et så objektivt grunnlag som mulig, forsøke å forstå hva som skjedde, og hvorfor. Men Den Politiske Korrekthet søker ikke å forstå ting. Den søker å fremstille ting i den herskende tidsånds lys, og å nedtone eller eliminere de elementer som ikke stemmer overens med det bilde den forsøker å gi. Og ikke minst, å sette et stygt og illeluktende stempel på de som våger å stille spørsmål ved vedtatte sannheter.
@ Crassus – viktig poeng. Den franske filosofen Pascal Bruckner har noe synspunkter på dette her: http://www.city-journal.org/2010/20_3_european-conscience.html
Den europeiske kultur, eller den vestlige kultur om man vil, er etter min mening den mest bevaringsverdige kultur i verden i dag. Dette på bakgrunn av hva den har oppnådd innen samfunnsutvikling, demokratiutvikling, kunst, teknologi, medisin – you name it. Denne suksesshistorien ble lagt i europeisk middelalder, hvor Kirken i tillegg til sine egne verdier og etikk, videreførte antikkens lærdomskoler.
Når det gjelder dette merkelige særnorske selvhatet mot europeisk middelalder, hvor korstogene i særdeleshet beskrives som et slags toppunkt av menneskelig overgrep og blodtørst, (en merkelig konstruksjon på bakgrunn av det 20. og 21. århundrets kriger, masseutryddelser og ekstreme ismer), så ser det ut til at det skriver seg fra 1600-tallets antikatolske propaganda. Fra protestantisk side den gangen var det selvsagt viktig å fremstille katolisismen i så negativt lys som mulig, og det ble da også gjort. Dermed ble hele den katolske middelalderen omgjort til en eneste lang, sort legende. Når dette har blitt stående i Norge som god fisk enda i dag, tror jeg det har å gjøre med at Norge ble gjort til rent protestantisk område i flere hundre år. Siden inngikk den antikatolske propagandaen inn i en usalig fusjon med sosialistisk antireligøs propaganda. Middelalderen som mørk og grusom, og kristendommen som den store fienden, er den moderne venstresidens historiske “arv” som de opprettholder, verner om, og identifiserer seg ved. Derfor arrangerer de Saladindager, klager det stakkars kristendomsfaget inn for Menneskerettighetsdomstolen, og allierer seg med islam. Islams viktigste egenskap i denne sammenhengen er at den ikke er kristen. Når dette da også er en religion som av sine egne ideologiske årsaker har lagt korstog og europeisk middelalder for hat, vel, da har vi en ny usalig fusjon gående.
Jeg kunne ønske du hadde rett i at dette er “særnorsk”. Men min oppfatning er at “kulturmasochismen” eksisterer i samtlige vestlige land. Du nevner selv Bruckner, som jo er fransk.
Et par sitater fra ikke-norske, men vestlige personer, for å understreke mitt poeng:
Spanjolen José María Aznar: “Vesten går igjennom en periode med forvirring omkring hvordan morgendagens verden vil bli. En stor del av denne forvirringen skyldes en slags masochistisk, selvpåført tvil om vår identitet, den politiske korrekthetens regler”.
Svensken Fredrik Reinfeldt: “Ursvenskt är bara barbariet. Resten av utvicklingen har kommit utifrån” (det er litt spesielt at en statsminister kan si noe sånt om sitt eget land, eller?)
Engelskmannen Theodore Dalrymple: “For the sake of democracy, vigorous, civilized debate must replace the law of silence that political correctness has imposed”.
Amerikaneren Thomas Sowell: “Nothing could be more jolting and discordant with the vision of today’s intellectuals than the fact that it was businessmen, devout religious leaders and Western imperialists who together destroyed slavery around the world. And if it doesn’t fit their vision, it is the same to them as if it never happened”.
Takk Anna, for interessante poenger.
Først: ved å trekke disse linjene viser du Crassus (og mange flere) hva han ikke kan forstå; at noen skal hisse seg opp over korstoghistorikk. At sosialismen har en historie på å bekjempe religion er nok sant (“opium for folket”). Men jeg tror i norsk sammenheng at vi må videre bakover i tid – striden mellom Sars og Monrad, der Sars kom seirende ut, for å forstå en viktig historisk årsak bak (universitetets) sekularisme.
@Ole Petter
Jeg er ikke helt sikker på hvor du vil hen nå. Slik jeg ser det, handler ikke denne debatten om sekularisme vs kristendom. Jeg er selv ateist, har alltid vært det, og vil sannsynligvis altlid være det. Debatten handler vel heller om at en meningsdannende elite stadig fremfører sin “politisk korrekte” forståelse av historiske hendelser, og er lite interessert i å la andre synspunkter få slippe til og forstyrre det bildet som gis. Selv ikke når det er en historieprofessor som vil ha med et ord med i laget, som vi jo nå har sett. Jeg kan vise til et annet eksempel, fortsatt innen historiefaget, men helt fritt for kristendom, islam og korsfarere. I min bokhylle har jeg en bok som beskriver romerne og deres mange fiender. Boken er bare et par år gammel, og er tidstypisk. I kapitlet om De puniske kriger beskrives romernes imperialistiske ambisjoner som eneste årsak til at disse krigene brøt ut. Men i starten av denne serien var jo det kartagiske imperiet minst like mektig som det romerske. Kan det ikke tenkes at også kartagerne hadde imperialistiske ambisjoner, og at en maktkamp mellom disse to imperiene var uungåelige nettopp fordi Middelhavet ikke var “big enouhgh for both of’em”? Dette drøftes ikke, i stedet fremstilles romeren, altså europeeren, som “the sole aggressor”. Senere i boken påstås det at Attilas hunere ble avskydd av romerne utelukkende fordi hunerne hadde et asiatisk utseende og en fremmed kultur. Ai, ai! En person som presterer å skrive noe sånt burde bygge en tidsmaskin og reise tilbake til 400-tallet til en romersk by under beleiring av en huner-hær. Da tenker jeg vedkommende hadde fått et litt annet perspektiv på ting. Slike selektive fremstillinger av historien er det jeg omtaler som politisk korrekte. Den Politiske Korrekthet krever at europeeren, den vestlige, fremstilles som den evige aggressor, den evige overgriper. Den ikke-vestlige er det evige offer for førstnevntes rasisme, undertrykking og overgrep. Ikke-europeeren kan bare reagere, aldri agere.
Og politisk korrekhet ser vi som kjent også i mange andre fagfelt. Du husker vel “Hjernevask”-debatten i vår?
@Crassus
Fint eksempel du kom med der på en s.k marxistisk forståelsesmodell. Jeg trodde den type tenkning innenfor historie gikk av moten for 30 år siden. Ihvertfall så er en slik modell som analyseverktøy innenfor faget historie lite tilfredstillende. Den blir for enkel, for lite dekkende. Noe boken du nevner kanskje er et glimrende eksempel på?
Den høres ut til å ha gått ut på dato.
mvh
Praetoren
Støtter Crassus syn på hva debatten handler om. Mer presist kan det vel formuleres slik: ASM, MM m.fl. har alliert seg med de mest reakjsonære kreftene som finnes i verden i dag, Islam i forskjellige varianter. Disse representerer et førmoderne tankesett, og inntar posisjoner som vi må tilbake til tiden før opplysningen for å finne i Europa. Dette er krefter som er i mot demokrati og menneskerettigheter, som definerer kvinner, ateister, homofile, kristne og jøder som mindreverdige. La oss se på Hamas for eksempel, som nyter ASM og MM sin støtte. De vil ha full innføring av sharia lov, med henrettelse av ateister, homofile og frafalne, og innføring av Jizya (”hodeskatt”) for kristne og jøder. De vil ha apartheid systemet og den rasismen som følger med i en konsekvent innføring av Sharia. Se bla. intervju med Hassam El-Masalmeh i Wall Street Journal 2005:
”We in Hamas intend to implement this tax someday. We say it openly – we welcome everyone to Palestine but only if they agree to live under our rules”
Dette gjør de med støtte i Koranen, Hadithene og Muhammeds livsbiografi, og er i et Islamsk perspektiv på solid teologisk grunn. At disse “heltene” til ASM m.fl., som sloss en for så vidt berettiget kamp mot Israel, kan være vesentlig værre enn Israel i sine idealer og i sin politikk er et faktum som er tabu. Det overses at ofrene selv er gjerningsmenn. At Hamas sin ideologi er vesentlig mer rasistisk enn det man kan utlede av Israels politikk mot palestinerne kan defor ikke erkjennes. Det er grunn til å tro at et fullutviklet Hamas styre vil være verre enn forholdene i land som Pakistan, m.fl, som har en katastrofal record når det gjelder menneskeretter og rasistisk forfølgelse av religiønse og andre minoriteter.
Slike trekk ved Islam skaper betydelig kognitiv dissonans i sinnet til personer som ASM, MM, m.fl. som fremdeles ser på seg selv som representanter for frigjøring, likestlling m.m., derfor leter de etter eksempler på at Islam og muslimsk kultur ”egentlig er vesten overlegen”. Det beste ASM & Co klarer å oppdrive er et romantisk bilde av Saladdin og en periode med idyllisert Islamsk høykultur i Andalusia. De har derfor et myteskapningsprosjekt, som imidlertid forutsetter betydelig fordreining av historiske fakta. Det er bra at Benedictow bidrar til å avkle dette prosjektets karakter av ideologisk historieskriving. At ASM m.fl. synes å tro at dette ”fata morgana” som ligger 1000 år tilbake i tid skal kunne legitimere dagens ytterst reaksjonære Islam fremstår som svært underlig, men synes likevel å være deres forskrudde premiss. At Saladin var en fantastisk mann skal liksom oppveie for at Islamsk råd ikke tar avstand for dødsstraff for homofile, at Hamas vil ha full sharia med det apartheidsystem det innebærer etc. Forstå det den som kan.
[...] Gjennomsyra orientalisme og litt mer Posted on November 28, 2010 by geeljire09 I en flere siders lang artikkel på Minerva nettside (og bokomtale av boka til den amerikanske forfatteren Christopher Tyemans, A New History of the Crusade) prøver historieprofessor Ole Jørgen Benedictow å forklare hvor «vanskelig» det er å få fram det han kaller for å være ”politisk ukorrekt” og faglig tilnærming til middelalderhistorien (spesifikt: korstogene). [...]
Det er alltid like koselig å lese kommentarfeltet. Gi brød (dvs underbygge deres virkelighetssyn og historiske forståelse) til folket, professor!
:p
Vel Mohamed, som vanlig skriver du langt. Bare en liten ting: Averroes (Ibn Rushd) forsvarer jo utryddelse av vantro i et av sine filosofiske skrifter i følge Remi Brague. Han er professor i arabisk og religionsfilosofi. Videre forteller Brague i sin bok “The Legend of the Middle Ages: Philosophical Explorations of Medieval Christianity, Judaism, and Islam” at Averroes ikke fikk lov til å drive med filosofiske studier av de islamske herskerne, og derfor måtte drive med dette privat sammen med vennene på kveldstid. Hva forteller det om den islamske kulturen?
RuneT:
Når man begynner med ad hominem, så bør man få et ad hominem som tilsvar. Det vil si som vanlig reagerer du på autopilot når du ser at det er: A) En muslim som har svart her. B) Dette handler om islam.
J.S Mill og John Locke tok ikke helt avstand fra den europeiske kolonialismen. Hva sier dette her om den europeiske kulturen? Vil du at vi skal legge debatten på det nivået? Jeg har ikke tid eller energi til slike tåpeligheter.
Du kan starte med å sitere der Ibn Rushd (i sine verk) skriver at han sa at man skal drepe ikke-muslimer? Begynn med det.
Spinoza ble kastet ut fra synagogen. Giordano Bruno ble brent på bålet. På lik linje som den katolske kirken motarbeidet nytenkning, filosofi og naturvitenskapelige virksomhet så fantes det muslimske ledere på den tiden som først tok Ibn Rushd, Ibn Sina og deres likesinnede til brystet for så å avfeie dem – helt eller delvis. Men sammenlignet med deres europeiske “kollegaer” så ble de ikke brent på bål….
Så hva er poenget ditt? Skal vi holde på med stråmannsargumenter?
Crassus@”Den Politiske Korrekthet krever at europeeren, den vestlige, fremstilles som den evige aggressor, den evige overgriper”.
Slik blir det så lenge dere fortsetter å betrakte Nord-Afrika som ikke-vestlige, selv om berberne er grunnleggere av den vestlige kultur , og dere nekter å se Berber folket som et kolonisert folk.
I 15 hundreår, har berberne kjempet mot islam imperialisme og sine europeiske allierte . Slik vi gjør i dag! http://www.kabylia-gov.org/?lang=en
http://kabylia.wordpress.com/2010/10/31/den-kabylske-kampen-mot-den-arabiske-imperialismen/
@Mohamed
Jeg mener det blir feil å spore denne debatten over på hvem som klarer å legge frem alle relevante fakta på noen siders debattinnlegg.
Det jeg har inntrykk av at Benedictow ønsket å få frem med denne teksten er det faktum at man i dagens Europa undervuderer sin egen historiske betydning og at mange prøver å fremlegge en svart/hvitt forestilling om at vi skylder den islamske kulturen en form for takk (det er her ikke snakk om de hstoriske områdene som i dag forbindes med islam). Jeg har inntrykk av at du ikke annerkjenner sannheten i dette premisset, har jeg rett?
Uansett, må jeg få lov til å påpeke ironien ved måten du opptrer i denne debatten. Du skriver et langt innlegg på din egen blogg (som du sier, “Når man begynner med ad hominem, så bør man få et ad hominem som tilsvar”, noe jeg er helt enig i), men du er ikke et hakk bedre enn Benedictow i det du kritiserer han for, nemlig å fremlegge en bevisst utvelgelse av kilder som støtter din “sak”. La meg ta et eksempel:
Benedictow skrev:
“Ifølge ordenens regula var fire timer om dagen satt av til lesning. Bøkene skulle lånes i klosterbiblioteket, som dermed måtte være ganske rikholdig [...]”
Dette klarer du å tolke som:
“Men at det ble viet uttallige lesetimer for Aristoteles slik som Benedictow hentyder når han sier at munkene brukte 4 timer til lesing kjøper jeg ikke helt.”
Hvordan du klarer å tolke dette til at alle fire timene skulle brukes til å studere Aristoteles, er for meg et mysterium. Men dette viser bare din manglende vilje til å bidra til en nyansert debatt.
Mens Benedictow prøver å tegne de større linjene, svarer du med å trekke frem en håndfull navn som visstnok skal motbevise disse tendensene. Benedictow har ikke sagt at islam er et sort hull hva kultur og litteratur anngår, han påpeker at islams bidrag er svært lite sammenliknet med Europa og kristendommens bidrag, noe dagens debatt ikke gir inntrykk av.
Jeg må få lov til å påstå at du faktisk forsterker hans poeng, nemlig at det er politisk ukorrekt å påpeke Europas overlegenhet gjennom historien. Og med ditt svar viser du med all tydelighet at du ser det som din plikt å sette Benedictow på plass når han så dristig våger å motsi venstresidens konstruerte virkelighet. At du i din blogg harselerer over at Benedictow hinter om at vi i Norge har en venstrevridd “elite” som prøver å kontrollere media og samfunnsdebatten viser (etter mitt syn) din trangsynthet og manglende evne til å prøve å få litt perspektiv på tingene. For i den påstanden har Benedictow svært mange sympatisører, noe bl.a. kommentarene her understreker.
Kristofer:
Et kort svar i farta
For all del jeg mener ikke at man skal komme med all nødvendig fakta på et enkelt innlegg. Noe slikt er umulig å gjøre akkurat nå. Da trenger man mye mer spalteplass…..
1) Hvis du tar deg bryet med å lese blogginnlegget mitt, så vil du se at jeg er enig med Benedictows premiss om at den norske debatten om islam og vestlig kultur/historie etc er unyansert. La oss bruke eksempelet med Rikard Løvehjerte og Saladin. Begge disse to lederskikkelsene var menn av deres samtid. Saladin var en tolerant og imøtekommende leder, men dette betyr ikke automatisk at Rikard Løvehjerte var intolerant.
En slik “kausalitet-tenkning” (dvs siden han var tolerant, så må han der ha vært intolerant) som enkelte på venstresiden og noen muslimer har er historieløst. Begge to ledere hadde sine “svin i bakgården” nevner.
Men Benedictows søken etter mer nyansering av debatten ender med at det blir mer unyansert. Det går an å løfte vestlig historie og kultur uten å bevisst adoptere en retorikk som er ment for å marginalisere den muslimske sivilisasjonens bidrag. Og nei jeg er ikke med på det premisset at Vesten ikke skal gi anerkjennelse til den muslimske sivilisasjonen. Fordi et slikt premiss er historisk ukorrekt.
2) Jeg tolker det slik fordi tittelen på avsnittet heter: “Aristoteles ble aldri glemt.” Jeg brukte Aristoteles som et eksempel siden det var eksempelet som ble brukt.
3) Jeg syns det er uheldig at man skal fremstille den europeiske middelalderen som en eneste lang “mørk” og “usivilisert” historisk periode uten noe som helst vekst.
4) Jeg syns den myten som Benedictow og de sympatisørene du nevner her på kommentarfeltet (noe som ikke er overraskende siden vi befinner oss i Minervas kommentarfelt) har som går ut på at Media-Norge er styrt av venstresiden er latterlig. Det er å ikle seg en offerrolle – noe Benedictow gjør når han snakker om “sensur” og det er det samme som å fremme konspirasjonsteorier som er bare med å fordumme debatten.
5) Om artikkelen i sin helhet: Jeg ser et forsvar av Vesten som er berettiga, men jeg ser også et forsøk på trekke ned andre kulturer og sivilisasjoner i gjørma.
Punkt 4 kommer du nok ikke unna med her, Mohamed. Dette skyldes en undersøkelse som Aarebrot sto bak (2002?) – der det fremgikk at ca. 80 prosent av journaliststanden tilhører venstresiden.
..kom forresten over en artikkel forfattet av Francis Sejersted. Den var fra 90-tallet, hvor han skrev om ytringsfrihet, og hvor viktig pressen er for ytringsfriheten. Han konkluderte med at det er bra at aviser i dag er politisk uavhengige, men at man nå (på 90-tallet) befinner seg istedet i en mellomtilstand, der en klar redaksjonell linje mangler. Det høyrefolk raser over nå, er derfor at denne linjen begynner å bli temmelig venstrevridd.
@Kai Bråthen: “Middelalderen var et kristent mareritt. Dersom man slår sammen grusomhetene til Stalin, Hitler og Pol Pot, vil man få summen av pavekirkas enorme synder.”
Ja, det var vel flaks at nokon overlevde mellomalderen i det heile.
PS. Du kan vel gjerne vise oss kjeldene dine som viser at paven har stått bak ca. 55 millionar drap.
Denne diskusjonen er veldig rart. To deltakere som har samme mål: forfalskning av historien.
Dere bør vite at dette ikke blir tatt på alvor. Araberne vet nå at ingen tar på alvor deres påståtte sivilisasjon .Ofte ser jeg at araberne er stolte over å bli sammenlignet med nazistene .. Selv det, er dere langt unna. Nazistene var genial. Dere, araber, er ikke det. Dere er sikkert og visst like så ille som dem, men dere er av annen eller tredje rang.
For de nordiske folk, dere må finne hva den nåværende pave sier om deres deltakelse i byggingen av den vestlige sivilisasjon her http://kabylia.wordpress.com/2010/02/10/en-kabyle-bak-st-valentinsdagen/.
Liker dere det eller ikke, er Augustine den ubestridte grunnleggeren av den vestlige kulturen.
Dere blir fristet til å si at Augustin er av vestlig kultur. Han er det ikke, snarere er det Vesten som er augustinske .
Saint Augustine den vidunderlige barn fra Thagaste er en ekte berber, edle og etterkommer av Massinissa Jugurtha, St. Cyprian og St. Tertullian, Apuleius og grammatikeren Maxime (alle de som teller i den vestlige kulturen).
Henry Davenson sa om ham, han er grunnleggeren selv av Vesten. Han er er sjelen til det gamle Europa.
Nå. Vet dere det…
@Kaci
Jeg tror vi skal være forsiktige med å gi ÉN mann hele æren for Vesten, men jeg synes ditt “nordafrikanske/berberske perspektiv” på ting er interessant. Ikke minst siden Nord-Afrika er så dypt forankret i min bevissthet som en eldgammel del av “dar al-Islam”. Leste du forresten Hallgrim Bergs kommentar i Aftenposten i dag? Han nevnte såvidt de titalls millionene mennesker som lever som minoriteter i den arabisk-dominerte delen av verden.
Crassus@ det gjør jeg ikke. Augustin var EN blant andre berbere. Paven Joseph Ratzinger nevner flere navne, og unnlater andre. Men ,som mange nevner Aristoles, nevner jeg også en annen.
Jeg har ikke lest aftenposten i dag.Men ,jeg vil si at snart er det ferdig med den arabiske dominansen i nord Afrika. Berberne er i bevegelse..selv om den norske eliten ikke vil se det.
På tross av sin naive og til dels kunnskapsløse tilnærming har ASM rett i at det i perioden ca. 800 – 1000 var en blomstringstid i den muslimske verden. Dette var i hovedsak et resultat av at Islam i denne perioden var åpen for påvirkning fra hellensk og romersk tenkning. Islams evne til å ta opp kunnskap fra disse mer avanserte kulturene enn Islams eget utgangspunkt i den arabiske ørken, var forutsetningen for denne positive utviklingen. Når de teologiske tradisjonalistene innen Islam vant frem ( al-Gazali er her en helt sentral reaksjonær teolog) i striden med den rasjonalistiske Mutazilla skolen, som åpnet for en fornuftsbasert tolkning og kritikk av Koranen, ble også de positive utviklingstrekk innenfor andre samfunnsområder som filosofi og vitenskap erklært for uislamske. I nyere tid er det gjort en rekke forsøk på å gjennopplive denne tradisjonen, men de som har forsøkt er blitt brutalt slått ned i den Islamske verden.
Dersom ASM og MM mener alvor av sin beundring for denne ”opplyste” delen av Islams historie burde de være blant de fremste kritikere av den reaksjonære bølgen som sprer seg blant muslimer både i Islamske stater og i vestlige land. I stedet er det blitt rutine fra den kanten å erklære kritikere av denne trenden for Islamofober og rasister. Problemet er at de ikke kan ha begge deler. Enten må de være konsekvente å forsvare den muslimske opplysningstid – og da er konsekvensen hard kritikk av de trekk ved nåtidens Islam som ASM og MM insisterer på å forsvare mot kritikk. Eller de må forsvare dagens reakjonære trender i Islam, og da må de også ta avstand fra den Islamske opplysning fra 800-1000 tallet.
Egypteren Hamed-Abdel-Samad (2010 s 8788) skriver i sin siste bok følgende som illustrerer denne utviklingen (min oversettelse fra tysk)
”Allerede i det 8 århundre fantes den Islamsk teologiske Mutazillaskolen, som ikke så Koraen som en evig uforanderlig tekst. I henhold til denne skolen var det tillatt å analyse og kritisere Koranen, en tilnærming som til og med Kalifen i Bagdad likte, og som derfor aktivt støttet Muttzillaskolen (og i det 9 århundre ble den i en kort periode den offisielle teologi – ref. Robert Reilly 2010 – mim kommentar). På slutten av forrige århundre ble den egyptiske vitenskapsmannen Abu Zaid skilt fra sin kone ved tvang og ble tvunget i eksil fra Egypt, fordi han prøvde å gjenopplive de kjetterske tankene til Mutazillaene. På 1930-tallet var Egypt vesentlig mer liberalt og åpent for innflytelse fra resten av verden enn i dag. I 1926 rev den egyptiske feministen Huda Sha“rawi av seg sløret på Kairos største offentlige plass og oppfordret alle andre egyptiske kvinner til å følge hennes eksempel. For dette ble hun æret som en helt, og en gate i Kairo ble oppkalt etter henne.
I 1937 offentligjorde en egyptisk intellektuell en bok med tittelen ”Hvorfor jeg er ateist”. Den gangen skapte dette ikke stor opphisselse. Den kraftigste reaksjonen kom fra en Al-Azhar professor som svarte med en bok med tittelen ”Hvorfor jeg er en troende”. Skulle en egyptisk kvinne i dag forsøke å rive av seg sløret som en demonstrasjon, ville hun trolig bli drept av opprørte menneskemasser, fordi sløret i dag ikke bare er det religiøse symbolet det tidligere var, men også er blitt et kampsymbol. Skulle en person forsøke å skrive en bok om sin tap av tro i dag, så ville det forkorte hans forventede levetid betraktelig.
I 1992 ble egypteren Farag Fouda myrdet i kjølevannet av en Fatwa av ekstremister, etter at en Al-Azhar kommisjon hadde utstedt en Fatwa mot ham som anklaget han for gudsbespottelse. Fouda hadde imidlertid ikke bestridt guds eksistens eller anklaget profeten for å være pedofil eller lignende, han hadde kun argumentert for å skille religion og stat. 7 år tidligere ble den sudanesiske teologen Mahmoud Mohammed Taha henrettet i Khartoum fordi han hadde beskrevet Sharia som et historisk konstrukt” …
Problemet til ASM og MM er altså at de Islamske krefter de i dag med alle mulige midler prøver å beskytte mot kritikk – ref. den norske debatten om Islamofobi og rasisme – nettopp er de krefter som på ingen måte verdsetter den s.k. opplysningstid innen Islam. Denne tiden er tvert imot et farlig eksempel på at kjettere fikk en uakseptabel innflytelse innen Islam. Å prøve å gjennoplive denne tenkningen er ytterst farlig for dem som prøver innen den muslimske verden, og vi kan være trygge på at den Islam som prekes i moskeer i Europa i dag ikke har noe til overs for Mutazilla skolen eller de Islamske filosofer. De er vesentlig mer akseptert av sekulære europeere (se for øvrig den tyrkisk-tyske Islam forskeren Ceylans bok om holdninger til tyske Imamer – som tydelig viser dette).
@N.A.
Det kan jo i denne forbindelse også nevnes at det etter hvert er funnet historiske tekster som for det første fullstendig smadrer den konservative ortodoksien (Kun EN variant av koranen -atpåtil med VERBATIM kopi i gull i himmelen),og som støtter dem som åpner for at koranen bør kunne tolkes. At koranen er en religiøs tekst som er forfattet av mennekser og som har vært under stedlig og temporær utvikling er hevet over enhver rimelig tvil.
En populær fremstilling her: http://www.theatlantic.com/past/docs/issues/99jan/koran.htm
Cassanders
In Cod we trust
@ Crassus: Anna har rett. Husk at fransk historiografi er preget av revolusjonens ånd som kan godt sammenlignes med reformasjonens, først og fremst pga. angrep mot Den katolske kirken. Kritikk av korstogene og svartmaling av middelalderen var typisk for reformatorer, revolusjonære i Frankrike og senere i Russland. Denne kritikken er aktuell blandt dagens venstre. Kritikken og svartmaling ga muslimene mulighet til å dukke opp som offrene for korstog og de “vise menn” som har bygget en fantastisk orientalsk kultur og som nå krever oppreisning. De er naturelle allierte med venstrepolitikkerne. Selvfølgelig finnes det noen uttak, som Jemen, hvor Soviet prøvde å utløse revolusjon på 1960-tallet.
@ Anna: Hjertelig takk! Jeg er enig med dine observasjoner.
@ Mohamad: Du nevner Giordano Bruno… Jeg anbefaler en bok av Antonio Socci “I nuovi perseguitati. Indagine sulla intolleranza anticristiana nel nuovo secolo del martirio”. Han er også Italiensk og likedan truet med død i smerter, nei ikke i år 1600 men nå i 2010.
@ Kaci: Europa har ikke glemt dere, ihvertfall ikke den konservative delen.
@Cassanders skrev 29. november, 2010 kl. 12:43
Interessant link. Ingen tvil om at Koranen, som alle andre påstått hellige skrifter er menneskeskapte. Koranen skiller seg vel fra de andre primært ved at det har vært livsfarlig å forske på problemstillingen! Gerd R. Puin er forøvrig en meget interessant Islam forsker som jeg vil anbefale sterkt. Blant de absolutt mest anerkjente i verden. Han har en kritisk vitenskapelig tilnærming, i motsetning til vår egen K.Vogt som har forelsket seg i sitt objekt og gitt opp den kritiske distanse man forventer fra en forsker.
@ Crassus og N.A, og andre – ang. hva debatten handler om, så er jeg enig i at den på det personlige plan ikke trenger å handle om kristendom vs sekularisme – eller noen annen religiøs tilknytning for den saks skyld. Men skal man forstå det politisk korrekte generelt, og det jeg ser som et særnorskt middelalderselvhat spesielt, kommer man ikke utenom å se på antikristendommen. Den virkelig helt hysterisk aggressive antikristendommen, som eksemplifisert ved Kai Bråthens utsagn over her, er virkelig et særnorskt fenomen. (Og for godt mål vil jeg føye til at som en naturlig følge av den aggresive antikristendommen har vi fått bekjennelsesateismen. Påfallende mange ser ut til å føle et behov for å bekjenne at de er, har vært, og alltid kommer til å forbli, ateister
)
Politisk korrekthet har sitt opphav i det sosialistisk anløpne, og vil av den grunn alltid ha noe antireligiøst ved seg, les antikristent. Det sosialistiske fikk mange sympatisører etter 2VK av noen helt spesielle årsaker. Pussig nok er det ingen andre religioner, det være seg utdødde som fremdeles praktiserte, som rammes så hardt og hatefullt som kristendommen. Spissformulert, de samme folkene som krever fri ytring for Piss Christ fordømmer Muhammedkarikaturene.
Den kontinentale politiske korrektheten ute i Europa vil nok av den grunn kunne ta i bruk f.eks. korstogene som en sort legende når det passer seg sånn – uten at man av den grunn har noe problem med å drive adekvat skoleundervisning i middelalderhistorie eller historie forøvrig. Den kontinentale politiske korrektheten er først og fremst opptatt av de to verdenskrigene, vietnamkrigen, avkolonialisering og de moderne frigjøringsbevegelsene. Det er krigene og kolonitiden man pisker seg selv med, og som de egentlige 68-erne hatet foreldregenerasjonen for. Det er dette de gjør bot og pisker seg selv for – som også Bruckner og andre påpeker. Det ligger ikke noe spesifikt middelalderhat eller generell diskriminering av tidligere tider i dette perspektivet.
De norske 68-erne, derimot, var ikke etterkommere av de krigende nasjoner, ei heller koloniherrer. Den hjemlige 68-generasjonen hadde rett og slett ikke veldig mye å gjøre opprør mot. Og endte opp med å gjøre opprør mot den norske allmennutdannelsen i stedet. Latin f.eks. var både unyttig (!) og et imperialistspråk, for ikke å snakke om at det var den onde katolske kirkens språk, så bort med det! I det norske mentale klimaet på sent 60-tall var det ingen alternative eliter å bryne seg mot, og bokstavelig talt ingen alternative utdannelsesregimer – noe som forklarer disse menneskenes hegemoni. Jeg vil dermed påstå at det i Norge egentlig ikke er så mye snakk om politisk korrekthet i allminnelig vestlig forstand som vår egen utgave av degenerert kaviarsosialisme. Så og si en ny form for adel med medfødte privilegier. Eiendomsrett til jord er byttet ut med riktig ideologisk tilknytning. Noen som lurer på hvorfor Aslak Myhre og Marthe Michelet har fått de jobbene de har?
Det sosialistisk anløpne som seirende ideologi i Norge fører med seg den like sosialistisk anløpne før og nå tenkningen. Dvs. den lyse historie, altså det objektiv sanne og gode, begynner med partiet, og alt før var nødvendigvis mørkt, bakstreversk og undertrykkende. Rett og slett fordi man ikke hadde partiet. Middelalderen, som ikke bare var veldig før, var også katolsk kristen. Mer trenger man egentlig ikke å si.
N.A@Interessant link. Ingen tvil om at Koranen, som alle andre påstått hellige skrifter er menneskeskapte.
——————-
Jeg vet ikke hvordan et ærlig menneske som tror på Gud kan tenke seg at denne Guden taler, straffer, belønner, truer, blir onde, søte, sint, osv. …uten å tenke at den Gud har menneskelige egenskaper, og ikke alltid de beste.
Takk til Benedictow for et meget interessant og velskrevet essay. I en tid hvor historieløshet blandet med politisk korrekthet har fritt spillerom i alle medier, er det oppløftende å høre en slik stemme.
N.A:
En bemerkning til det du skrev. Du skriver mye riktig og interessant. Men det er en ting jeg vil påpeke. Når du skriver at Mu’tazili-skolen åpnet for kritikk av Koranen, så er det ikke helt riktig. Mu’tazili-skolen tilnærming til Koranen var fornuftsbasert som du nevnte og at man skal skjønne skriften ut ifra dets kontekst. Det vil ikke si det samme som å ha en kritisk tilnærming, men å bruke aql og ikke ta alt i Koranen bokstavelig talt.
Det kan også legges til at den skolen “tapte” mot en annen skole (Ash`ariyya-skolen) rundt 1300-tallet.
Mohamed skrev 1. desember:
Ref din kommentar til Mutazili-skolen. Mutazili-skolen anerkjente kilder utenfor Koranen (menneskets fornuft, og dermed filosofi, vitenskap og samfunnsmessig kontekstuelle forhold) som relevante for tolkningen. I praksis underkjente de dermed påstanden om Koranen som en evig uforanderlig sannhet med kun en tolkning. Det er vel mest en smakssak (eller spørsmål om “retorisk strategi”) om man kaller det kritikk av Koranen, eller at man benekter at det handler om kritikk og fastholder at man kun åpner for fleksible og kontekstbaserte tolkninger. Det siste er vel å anbefale om man skal ta hensyn til sine utsikter til et langt og godt liv.
Forøvrig synes jeg det er positivt at muslimer engasjerer seg i denne type debatter på en konstruktiv og kunnskapsbasert måte. Det burde være flere. Problemt til Mohammed er at han ikke avslører sin egen posisjon. Støtter han Mutazili tilnærmingen og den “Islamske opplysning”, eller er han på al-Gazalis og den nåværende reaksjonære ortodoksiens side i teologiske spørsmål. Ønsker og støtter Mohammed skillet mellom kirke og stat? Støtter han Sharia eller støtter han menneskeskapt lovgivning basert på fornuft og demokratiske prosesser? (Disse er jo ikke forenlige)
[...] Jørgen Benedictows innlegg ”Korsriddere og månesigdryttere” har mange udokumenterte påstander. En av dem er så vidt grov og angår meg personlig, derfor tar [...]
N.A:
Mitt syn på stat/kirke, religiøs ortodoksi etc har ikke noe med den egentlige diskusjonen eller temaet. Det at du prøver å framstille mitt standpunkt som er for deg uklart (ikke for de fleste lesere her) som et “problem” er interessant.
Jeg er en sterk tilhenger av liberaldemokratiet, rettstaten, jeg er en sosialdemokrat og ønsker skille mellom stat og kirke. Jeg er mer påvirket av tankene og ideene fra Mu’tazili-skolen og filosofer som Ibn Rushd, Ibn Sina, Ibn Arabi og Ibn Tufail enn Al Ghazali, selv om jeg har lest min “dose” av Al Ghazali også.
Mohamed:
Beklager at jeg brukte ordet problem. Det var et uheldig ordvalg. Grunnen til at jeg stiller deg spørsmålet om ditt syn er at hele denne debatten om middelalderen, Islam og Europa åpenbart er del av en større pågående verdidebatt. Bakgrunnen for at ASM og MM tar opp disse temaene som de gjør, og at Benedictow kommer med sitt svar, er eksplisitt knyttet til debatten om Islam og det moderne som pågår med stor styrke i hele Europa akkurat nå.
N.A
Det er i orden.
Mitt svar til professor Benedictows innlegg og den generelle debatten mellom han og ASM/MM:
http://geeljire09.wordpress.com/2010/11/28/gjennomsyra-orientalisme-og-litt-mer/
http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/7/73/Repin_Cossacks.jpg
Hvor var det jeg så dette bildet opphengt..? et eller annet museum opp langs elva Dnepr, muligens i Kiev. Husker iallefall at munterheten på kosakkene skriver seg fra nettopp utformingen av brevet til sultanen og alle de obscøne formuleringene som skulle settes på papiret. Ellers en opplysende og interessant essay fra proffen. Hald fram som du stevner, terning 6 fra meg
[...] å bli en sterk motstander av islam og ditto (riktignok kritisk) tilhenger av Israel. Her er en god link. Posted in Frihetens øyeblikk, Norge | [...]
[...] Les også Ole Jørgen Benedictows artikkel “Korsriddere og Månesigdsryttere” [...]
Jeg skal kun kommentere på poenget om “Aristoteles ble aldri glemt”. Dette var en ekstremt overfladisk analyse som ikke kan stå uimotsagt. Det har vært velkjent i flere tiår at Kopernikus brukte og helt sikkert kjente til tekstene til Nasir al-Din al-Tusi, se:
http://www.columbia.edu/~gas1/project/visions/case1/sci.2.html
Du kan da ikke sammenlikne avskrift med faktisk kritisk og kreativ virksomhet, som oppsto i et fullstendig økosystem av forskere innenfor matematikk og astronomi?