Statsministeren skal beskyttes mot ubehagelige mediestunt på Stortinget. Behovet for informasjonskontroll kamufleres.
Ett ubehagelig oppslag med Stoltenberg i en betent sak var det som skulle til. Hans – i denne sak – politiske allierte i presidentskapet varsler nå gjennomgang av besøksrutiner.
Etter å ha diskutert ultralyd, abort og bortsortering av fostre Downs syndrom i spørretimen onsdag, trådte Stoltenberg ut av stortingssalen. I vandrehallen utenfor ventet KrFs gjest Marte Wexelsen Goxøyr, som selv har Downs syndrom, sammen med et følge utstyrt med kamera og mikrofoner.
Farene for føleri store, ikke minst når partiet med det bankende hjertet står bak. Man kan mene mye om situasjoner der rasjonalitet møter emosjonalitet, og den administrererende møter den administrererte.
Aps Marianne Aasen synes det var ”uverdig av KrF å invitere en ung kvinne uforberedt inn i dette sirkuset […] for å få oppmerksomhet om sine egne saker.” Men Goxøyr var alt annet enn uforberedt, og saken er hennes i langt større grad enn det er KrF sin.
Hun møtte forberedt og redelig, og spurte åpent – med ladede spørsmål, men uten agitasjon. Det var likevel tydelig hvem som hadde det regimessige fortrinnet. Og situasjonen ble ubehagelig for Stoltenberg. Her manglet han regien, han manglet kontrollen, og det er det som tydeligvis ikke skal måtte skje igjen.
Nå varsler presidentskapet, tilfeldigvis medlemmer fra partiene som er uenige med Goxøyr i sak, FrP og Ap, ”oppvask” og oppklaring av besøksrutiner. Stortinget skal ikke bli noe ”teater”, er argumentet. Men politikken har alltid vært en scene. Kampen står nå om hvem som skal ha regien.
Foranledningen drukner de eventuelt saklige argumentene for en innstramning. For det interessante med denne hendelsen er at den ikke var noe typisk føleri mot fornuft. Stoltenberg hadde i spørretimen elegant viftet unna å svare på om han tror ultralyd i 12. uke gir mer selektive aborter, slik Bioteknologinemndas leder hevder, og hvorvidt dette vil være problematisk.
Den samme Stoltenberg hadde i 2007 lovet den samme Goxøyr at regjeringen ikke skulle gjøre det blir ”flere som kan ta abort basert på indikasjon av Downs syndrom”. At forslaget fra partiet han leder legger til rette for flere selektive aborter kommer man ikke utenom. Om det er problematisk eller ikke kan man ha delte meninger om.
Stoltenberg ble ikke konfrontert med noen sosialpornografisk tårestrøm det er umulig å diskutere med. Han ble konfrontert med sine egne uttalelser, og partiets politikk.
Det var tydeligvis ubehagelig, og noe lignende skal ikke få skje. Goxøyrs opptreden i Stortinget var ikke et problem fordi det gjør politikken til teater. Det ble et problem fordi politikken allerede er et teater, og der Ap styrer regien står ikke Goxøyr på rollelisten.
Intimitetstyranni, føleri og sosialpornografi ønsker ingen seg. Velgerkontakt med dem politikken angår, derimot, har demokratiet bare godt av. Grensen mellom dem er uklar, men dette havnet trygt i sistnevnte kategori. Om selv dét er for ubehagelig for statsministerens allierte, har vi et større problem enn Stortingets besøksregler.
- Fredrik Gierløff (f. 1984) er politisk redaktør i Minerva. Twitter: @FredrikESP
Interessant! En kunne trumme sammen en gjeng trafikkskadde hver gang det diskuteres veibygging uten midtdelere. Asylsøkere, om forlatelse; papirløse, burde være obligatorisk når asylreglene er på tapeten. Gitt at Stortinget er handikapptilpasset kunne en trille inn 90-åringer i rullestol når en diskuterer sykehjem osv. osv. Det ville skape mer blest og interesse kring disse dølle sakene vi ellers ikke gidder å lese om.
Ulempen er at en sannsynligvis ville nå et metningspunkt ganske fort, samt at det er ganske urettferdig overfor alle de sakene hvor det ikke finnes noen deiligt spektakulære ofre. Forslaget om å overvåke alle bilister med gps som et lett i bilavgiftspolitikken, for eksempel.
Jeg er uenig med Fredrik, og Torbjørn, som har tweetet om det samme, og synes Mina har gode poenger. Det hadde også Kjetil B. Alstadheim i DN i går, og han viste at dette er en ny strategi fra opposisjonen, og er brukt av Høyre og FrP tidligere i vinter.
Det er viktig at maktpersoner konfronteres med virkningene av sin politikk og møter dem som rammes av den, men denne typen overraskelsesangrep og utpresningstaktikk i regi av partier og pressgrupper har ikke til hensikt å tilføre den saklige debatten noe, bare bringe dem som til enhver tid sitter i regjering i forlegenhet.
Og det er mulig at jeg begynner å bli gammel og konservativ, men jeg synes ikke selve Stortinget er stedet for denne typen politisk teater. På Stortinget er det folkevalgte som debatterer – det er ikke et studentersamfunn – eller for “vanlige folk” som Torbjørn kaller det.
[...] Fredrik Gierløff skriver utmerket om dette hos Minerva i dag: [...]
Stortinget er ikke ekslusivt en arena for politikere. Det er i dag en jevn strøm av besøkende, også folk som er invitert fra partiene (inkl. regj-partiene) fordi en sak de bryr seg om tas opp. Det spesielle i denne saken er at medieoppmerksomheten ble så stor. Ja, det var regissert fra KrFs side. Ja, det blir sjelden gode debatter av slike møter — de gleder først og fremst mediene. MEN det er lang vei derfra til å ville endre praksis for tilgangen til nasjonalforsamlingen.
La meg ta et konkret eksempel: da Stortinget nylig diskuterte erstatning for ofre etter kvikksølvskader, var det to berørte som var gjester av meg. Etterpå kom de ned i Vandrehallen. De ville også gjerne snakke med Hanne Bjurstrøm som holder i saken. Nå hadde jeg ikke varslet noe presse eller slikt, men burde disse to damene blitt nektet tilgang til vandrehallen? Burde jeg sagt til dem at de absolutt ikke måtte snakke med Bjurstrøm? Hva hvis en avis hadde vært med og tatt bilde når de forsøkte å få kontakt med Bjurstrøm, hadde det vært galt?
Ja, jeg mener at “vanlig folk” ikke uten forutgående avtale skal henvende seg til politikere i stortingets fellesarealer med pressen på slep.
Men jeg tror ikke de bør nektes å snakke med statsråder (men uten pressen tilstede). Så lenge dette foregår i begrenset omfang, er det ikke noe stort problem. Departementenes saksbehandling og disponeringen av statsråders knappe tid bør ideelt sett ikke styres av hvem som har “forbindelser”, men dette er jo uansett ikke et ideal det er mulig å oppfylle.
Noe helt annet er det at vanlige folk kan besøke stortingsrepresentanter etter avtale. Slik bør det fortsatt være, så jeg tviler på at besøksreglementet er riktig vei her. Det dreier seg mer om parlamentarisk kotyme.
Det er påfallande at spørsmålet om rutinane ved bruken av Stortinget sin vandrehall vert reist i kjølvatnet av Marte Wexelsen Goksøyr sitt oppmøte – og hennar vel førebudde om enn ubehagelege spørsmål til statsministeren. Er det fordi ho har downs syndrom at dette kjem opp – akkurat no og akkurat i forhold til denne konkrete saka? Kan henda det ikkje var tilsikta – men mange vil oppfatta dette som diskriminering. Har ikkje menneske med utviklingshemming si eiga stemme og rett til å bli høyrt på lik line med alle andre? Det kan sjå ut som at velmeinande ap-representantar vil verna personar med downs og andre former for utviklingshemming, frå å bli ein del av eit såkalla mediasirkus. Når det gjeld Marte Wexelsen Goksøyr, står ho støtt på eigne bein. Ingen som har høyrt henne er i tvil om hennar integritet og sjølvstende.
Så fint at de vil begrense føleri og teater. Men skal de låse Inga-Marte inne på rommet sitt, da ?
Hva har skjedd hvis vitenskapen har klart å identifisere homo-gen på foster? Har KrF godtatt abortloven (slik at abort av homo-foster har vært tilatt), eller vil KrF invitere Jan Thomas ved neste korsvei.
At politikere har en viss rundgang med de som skal reguleres er bare sundt i et demokrati.
Hersketeknikk fra Marianne Aasen
Onsdag var det som vanlig spørretime i Stortinget. Det var imidlertid ikke spørsmålene inne i Stortingssalen som denne gangen gjorde statsministeren svar skyldig, men spørsmål fra en ung kvinne. Denne kvinnen har gjentatte ganger gjort seg bemerket med sin klare tale, særlig i debatten om abort av fostre med Downs syndrom. Senest dagen før hadde hun en kronikk i VG hvor hun tok opp dette spørsmålet. Og kvinnen er Marte Wexelsen Goksøyr.
Dette møtet mellom statsministeren og en av de saken berørte har medført en mediastorm og diskusjoner i ulike fora. Men dessverre er det ikke tema som har vært i fokus, men at Goksøyr i tillegg til å være skuespiller, skribent og samfunnsdebattant også har Downs syndrom. For dette vil det ærverdige presidentskap ha seg frabedt, må vite!
Så vidt meg bekjent har vandrehallen blitt besøkt av mer eller mindre ”vanlige folk” (hva nå det måtte være) til stadighet. Jeg har ikke hørt argumenter mot denne praksisen før nå. Nå er det plutselig velregissert politisk teater, og Goksøyr skal visstnok ha blitt misbrukt som offer. Unnskyld meg, hvem er offeret her? Ikke Goksøyr i alle fall. Hun er en kvinne som står støtt. Kanskje Jens? For han var jo totalt uforberedt på dette ”angrepet”. Ja, Marianne Aasen, det VAR ikke Goksøyr som var uforberdt her! Men vi ser gjentagne ganger at straks det er funksjonshemmede som står fram med sine spørsmål og krav, så kommer offeret fram. Ingen beskylder vel rederne, når de lobber på Stortinget, som uforberedte offer?
Og når argumentet om at ikke alle har slike kontakter og derfor ikke får anledning til å møte politikerne på denne måten blir brukt, faller dette på sin egen urimelighet! Næringslivet, interesseorganisasjoner av ulik karakter, arbeidstakerorganisasjoner og lignende har mange kanaler, funsksjonshemmede har også sine organisasjoner, men å si at Goksøyr er i en særlig privilegert stilling er vel å overdrive en liten smule, eller hva Marianne Aasen?
Det er påfallende at det måtte en kvinne med Downs syndrom til, før man plutselig mente at denne praksisen må opphøre. Marianne Aasen nevnte i et intervju at det å stille i rullestol eller ha Downs syndrom, var noe tilnærmet utpressing, følelsesmessig, etter hva jeg forsto. Betyr det at denne gruppen ikke skal kunne oppføre seg som alle andre. Smaker ikke dette av diskrimminering da??? For en tid tilbake var en gruppe med spiseforstyrrelser i Stortinget og media var tilstede. De var også i vandrehallen og fikk snakke med politikerne, dette ble vist på TV. Hvorfor kom ikke Marianne Aasen på banen da? Ble det først teater når en skuespiller kom?
Jeg sier ikke mer. Jeg blir kvalm!
Jeg kan jo forstå at det var veldig komplisert for Stoltenberg å svare på spørsmål fra Marte. Hun kalte jo en spade for en spade. Vår statsminister var selv for feig til det – og fremstod dermed avkledd, og som en ynkrygg. Hans partikollega, Marianne Aasens paniske uttalelser varsler at her må reformen gjennom fortere enn svint. Vi kan ikke ha det slik i dette landet at syndromer og andre “avvikere” skal kunne vandre rundt i Stortingets pene haller. Danmark har klart det og omtaler det som “en suksess”. Min konklusjon er imidlertid: Samfunnet trenger ærlige og modige talskvinner som Marte Goksøyr, færre som Arbeiderpartiets Stoltenberg og Aasen.
Men HVOR i en samlende arena kan befolkningen få nærmet seg de folke-valgte da. Hadde vi enda hatt en radio- eller tv-kanal som IKKE var styrt av AP&CO så kunne vi kanskje ha fått et demokratisk blikk på og fått diskuteret og debattert utfyllende om hva vi bør gjøre og hva vi kan gjøre. Ikke minst debattere om at vi kan invistere mere i Norges egen infrastruktur istedetfor å satse oljepenger på usikre fond i utlandet. Vi fikk jo nylig syn for sak av en amerikaner som advarte nettopp mot å invistere i usikre fond rundt om i verden. Men er redd det tar tid å få på plass en passende radio- og tv-kanal hvor f eksl Frp kan komme mer til orde og mer på banen enn de gjør idag. OG at det ikke manipuleres med hva de sier og mener – som det gjøres i store deler i ARK (orsak: NRK) idag -og kanskje få løst noen av de presserende saker som vårt samfunn er så fullt av