Makten må være delt, for at mennesket skal være fritt

Grunnloven av 1814 skulle sikre folkets makt mot den eneveldige kongen. I 1884 var kampen imidlertid snudd. Embedsmannsregimet kjempet da mot et ”eneveldig demokrati”.

Som Francis Sejersted skriver: “De demokratiske former som ble innført i 1814 for å avgrense statsmakten, skulle i 1884 legitimere en utvidelse av statsmakten.” Den Sejersted særlig sikter til, og som var en av dem som klarest argumenterte for farene ved et ”eneveldig demokrati”, var juristen og økonomen Torkel H. Aschehoug (1822–1909). Aschehougs liv spenner over en lang og spennende periode i norsk historie. Han ble født rett etter 1814, var aktiv i politikken i tiden rundt innføringen av parlamentarismen i 1884, og han døde fire år etter unionsoppløsningen.

Aschehoug var en betydelig juridisk autoritet i Norge på 1800-tallet. Hans viktigste juridiske verk var Norges nuværende Statsforfatning. I tillegg skrev han et mer historisk verk om statsforfatningen, Statsforfatningen i Norge og Danmark indtil 1814. Oversikten over Norges rettshistorie, som vises i disse verkene, er bredt og dypt fundamentert. Maktfordelingen som ble etablert i Grunnloven, er hjørnesteinen i hans fremstilling og har blitt karakterisert som   ”speilklar”.