Konservativ skepsis til endringer er fornuftig. Men den kan ikke være grunnlaget for politikk, den må begrenses til å være en holdning til politisk arbeid.
Kieron O’Hara oppsummerer konservatismen i to grunnleggende hensyn. For det første: Siden samfunnet, dets institusjoner og dets medlemmer er sammensatte og komplekse, i stadig forandring og gjensidig avhengige av hverandre, er både empiri og teori svært usikkert som grunnlag for politikk – virkningene kan ikke fullt ut forutses. For det andre: Siden fordelene ved dagens situasjon ofte undervurderes, og resultatene av endringer ikke kan beregnes på forhånd, bør man være skeptisk til endringer. Skal man først gå inn for endringer, må de være små og stegvise, reversible og nøye vurdert før man tar nye steg.
Kort sagt: Konservatisme er skepsis til forandring. En slik skepsis er fornuftig. Men den kan ikke alene være grunnlaget for politikk, den må begrenses til å være en holdning til politisk arbeid.
Må være positiv til endring
Politikkens oppgave må selvsagt være å ta vare på det som fungerer godt. Men i tillegg må den være positiv til endring, både der det fungerer i dag – for eksempel slik at velferdsstaten gjøres bærekraftig også for fremtiden – og der det ikke fungerer godt nok. Skepsis til forandring er ingen god innstilling til dagens viktigste utfordringer, for eksempel knyttet til innvandring, integrering og større internasjonal rettferdighet, klimaendringer eller rusomsorg.
Også på det mellommenneskelige plan er en skepsis til endring ofte lite konstruktivt. Politikerne kan ikke styre befolkningens utvikling av nye normer, nye liberale holdninger eller nye løsninger på livets utfordringer – men man kan selvsagt jobbe mot endringer som går i gal, illiberal, retning.
Liberalismens feller
Liberalisme er derfor en ideologi som er grunnleggende positiv til endring. Men det er selvsagt også feller liberalismen kan gå i.
For det første kan liberalismen være for ensidig opptatt av hvert menneske som en øy, som uavhengig og upåvirket av andre. For enkeltmennesket er ikke endring alltid av det gode. Liberalismen bør ta inn over seg den konservative innsikt at mennesket ikke bare er godt. Man vil for eksempel ikke ofre seg til frivillig arbeid eller veldedighet i en slik utstrekning at urett og fattigdom forsvinner eller reduseres til et akseptabelt nivå.
Sosiale overgangsløsninger
Løsningen blir å hente elementer fra det som ofte regnes som sosialistisk eller sosialdemokratisk tankegang, og bli en form for sosialliberalisme. Spesielt må livets overgangssituasjoner løses i fellesskap. Et eksempel kan være arbeidsledighetspenger, som gjør omstillinger enklere å takle.
Konservativ liberalisme
For det andre kan liberalismen av og til glemme de konservative innsiktene om kunnskap og endring. Noen ganger tar liberale feil når de tror de vet hva som vil være best for sine medmenneskers frihet. Og selv når de har rett, kan overgangen fra en situasjon til en annen være skadelig eller for vanskelig for de som må gjennom endringen.
Derfor må også liberal politikk være forsiktig, nøye vurdert og opptatt av små tilpasninger, ikke store, samfunnsomveltende reformer. Det må være en konservativ liberalisme, opptatt av forsiktige endringer i liberal retning, ikke en liberal konservatisme, mest opptatt av å bevare de allerede eksisterende frihetsidealene.
- Marius Doksheim (f. 1983) er rådgiver i Civita.
Lignende saker:
“Man vil for eksempel ikke ofre seg til frivillig arbeid eller veldedighet i en slik utstrekning at urett og fattigdom forsvinner eller reduseres til et akseptabelt nivå.”
Dette tror jeg også stemmer, men er det riktig være fullt så bombastisk? Det spørs kanskje hvordan man definerer “akseptabelt nivå”. Speideren, Røde Kors, Frelsesarmeen et cetera oppsto jo da økonomiene var på sitt frieste. I dag er det skapt flere verdier som med mindre anstrengelser og ofre kan fordeles.
Har man egentlig noen gode eksempler hvor liberalisering av makedet i sum har ført med seg negative konsekvenser? Hvor det har gått “for fort”, som konservative kaller det. Eller hvor det private har tatt over for det offentlige og utført dårligere arbeid?
Ellers er jeg enig i behovet for et sikkerhetsnett og for at de som opplever sterke omstillinger (som vil være en nødvendig konsekvens av å ha et liberalistisk samfunn) er nødvendig. Det er prisen man må betale.
Konservatismen er pilspissen i den marxistiske pil som tar knekken på individet.
Dessuten om endring. I dag svinger vi fra det overnaturlige til det undernaturlige som pendelen svinger på bestemors veggur. Liberalismen holder oss stødig i det naturlige element.
Til slutt. Det er ideene, ikke natur, som gjør at mennesker ikke bare er gode. Her pekes det på problemer som de rådene ideologier selv har skapt, for så å rettferdiggjøre seg selv.
“I dag er det skapt flere verdier som med mindre anstrengelser og ofre kan fordeles.”
Det er ikke så enkelt. Det meste av frivillig fattigomsorg ble nok tidligere utført av familien heller enn veldelige organisasjoner. Siden familiene idag er mindre enn tidligere og storfamilien er borte, så er det langt færre som kan få støtte av familie i vanskelige perioder.
De kollektivistiske og religiøse verdier som fikk folk til å gi på attenhundretallet er også svært svekket idag. Det ser ut til å være en nær sammenheng mellom kristendom og veldelighet. Man ser jo i Øst Asia at lave skatter i seg selv ikke fører til en sjenerøs frivillighet.
Et annet moment er jo at folk ikke nødvendigvis har mer til overs idag enn tidlgere. Årsaken er kort og godt at dess rikere et land blir, dess høyere blir også de faste utgiftene man “må” ha for å følge med.
“Konservativ skepsis til endringer er fornuftig. Men den kan ikke være grunnlag for politikk, den må begrenses til å være en holdning til politisk arbeid”
Jovisst. Men er det ikke slik konservativ politikk stort sett fungerer?
En grunnleggende skepsis til endringer er vel ikke nødvendigvis det eneste som kjennetegner konservative partier?
Kan man ikke like godt si at i en sosialdemokratiske menighet finnes også holdninger til endringer som vel kan klarakteriseres med sterkere ord enn “konservative” ? Man kan kanskje bruke ordet stalinistisk når det gjelder sosialistisk holdning til endringer som for eksempel privatisering.
Konservative kan være medlemmer av politiske partier som også ønsker å forandre det bestående- både samfunnet og staten i en viss retning. I en slik situasjon vil også konservative være endrings agenter. Men konservative vil også vurdere det slik at man vil være motstander av endringer som innebærer brudd med sentrale konservative verdier. I en slik posisjon vil antakelig konservative tenke prinsipielt likt en sosialdemokrat – hva innebærer denne endring.
Og naturligvis , i noen situasjoner vil den konservative skepsis til endringer være det sentrale som avgjør holdningen til den konskrete sak.
Aho: Enig i at det er vanskelig å være bombastisk her, siden vi ikke har eksempler med fullstendig frihet fra tvang i alle former. Men ser vi på samfunnet slik det er i dag, virker det på meg til å være det mest sannsynlige.
Om det finnes eksempler på liberalisering som i sum har vært negativ, tror jeg nok, men det viktige mener jeg må være at liberalisering i mange tilfeller kunne vært gunstigere om det var blitt gjort i et roligere tempo. Et eksempel kan være en del av privatiseringene i Russland, som man burde gjort i flere små skritt og tatt lærdommer av underveis.
Rolf O. Berg: Enig både i at den rene konservatismen sjelden finnes i partiers praktiske politikk, og i at konservative holdninger til endring for tiden er sterke i sosialdemokratiske partier. Mer skeptisk til at et parti som vil endre det bestående kan kalles konservativt, slik det defineres her og av O’Hara, fordi slik endring ville brutt med de to prinsippene han lister opp. Men det finnes andre definisjoner av konservatisme der dette blir riktig.
“Skepsis til forandring er ingen god innstilling til dagens viktigste utfordringer, for eksempel knyttet til innvandring, integrering og større internasjonal rettferdighet, klimaendringer eller rusomsorg.”
Jeg har vel vanskelig for å se at de angivelige liberale eller radikale for den saks skyld er mer positive til endringer per se enn selv den mest stokk konservative. Derimot er det noen typer endringer de omfavner og noen typer de ikke vil ha (hm, akkurat som jeg….)
La oss si at en norsk regjering i fremtiden bestemmer seg for å sende ut noen titusen dårlig integrerte innvandrere. Et rimelig radikalt trekk, ikke sant.
Men vil de radikale støtte det? Nope! De kaller endringer de ikke liker Reaksjon, og den kan de være mot uten at de anser seg for å forlate sin progressivitet.
Selv en moderat innstramming på innvandringsområdet vil radikale være mot. Hvor konservativt er ikke det? Hvor konservativt er det ikke å si: innvandrerne har kommet for på bli? Hvor konservativt er det ikke å påstå at noe er irreversibelt? At selv ikke guder kan endre på det (man må da ha levd uhyre kort på jorda, det er ihvertfall sikkert).
Tilværelsen er ikke lineær, men syklisk. Alt sirkulerer. Gårsdagens radikalere er dagens konservative. Og visa versa.
Forskjellen mellom konservative og radikale (i ideologisk forstand) er kanskje mest av alt at konservative skjønner at verden endrer seg, og vi ønsker små og kontrollerbare endringer, mens revolusjonære tror at man kan oppnå en, i fremtiden, statisk perfekt tilstand, og de er for på bruke brå grep for å komme dit.
Man også huske at er man pragmatiker, som vi konservative gjerne er, så finnes det ikke så mange hellige regler som man ved første øyekast skulle tro.
Vi velsigner ikke kannibalisme. Men må du spise dine døde kamerater for å overleve, så vil ingen av oss rette en fordømmende finger, vil vi vel?
Vi er ikke for raseskille, men er det det som må til for å få slutt på rasekamp et gitt sted, so be it. Vi er pragmatikere.
Med dette i tankene er jeg usikker på om konservatisme “er skepsis til forandring”. For egen del føler jeg meg på mange felt langt mer radikal enn selv det rødeste Rødt-medlem (som jeg mener oppfyller betegnelsen reaksjonær i mange henseender). Men det som skiller sosialisten og meg er at jeg mener at selv når forandringen er positiv og nødvendig, så bør den skje gradvis og innenfor demokratiets spilleregler.
Vi tror ikke på revolusjon. For vi har det ikke travelt, da vi vet at det er inget paradis å vinne, kun dagens velordna samfunnsorden å miste.
Og, la meg føye til,
dagens samfunnsorden vil bli mistet. Og funnet. Og mistet, Og funnet…
Begynner å bli mer enn relativt lei av disse sosialdemokratene som poserer. Dette må være minervas ørtende innlegg om at konservatismen bør være liberal. Den er konservativ for f…! Derav navnet. Nok sagt.
Går det an å bestille en artikkel fra redaksjonen?
Kunne man avklare hva man legger i et begrep som progressiv, og avklare hvor man mener konservatismen står i forhold til det? Hva skiller liberal-konservatismen fra konservatismen? Er den mer progressiv, den første. Er (klassisk, før-progressiv) konservatisme ansett for å være mer ….reaksjonær av Minerva?
(Kanskje har dere allerede skrevet om det).
For jeg må si at jeg blir noe matt og oppgitt når man i det angivelige konservative Minerva bruker “reaksjonær” som skjellsord (det er svært avslørende). Like sært som om ateistiske venstreaktivister skulle bruke “ukristelig”.