Leif Knutsen (f. 1961) har vært bedriftsrådgiver i 20 år med spesialisering innen flokete (”wicked”) problemer.
26.11.1942
Vits fra første verdenskrig: En politimester ber sine betjenter arrestere alle jødene og syklistene i byen. “Hvorfor syklister?” spør en av betjentene.
På lørdag var det 26. november 2011. 69 år siden. Siden hva da? Dagen ble, som den pleier, forbigått i tilnærmet absolutt stillhet.
Odd-Bjørn Fure ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) sa til Klassekampen i anledning dagen at 26. november 1942 var den verste dagen i moderne norsk historie. Om man spør et tilfeldig utvalg nordmenn om de er enige i standpunktet, vil de aller fleste svare noe slikt som: “Høh? Hva skjedde da?”
Selve dagen 26. november forbigås i stillhet av hele det offisielle Norge, også — faktisk — av HL-senterets foredragsprogram.
Jeg har liten tro på at vi har lært det viktigste om den dagen, og jeg er ikke særlig oppløftet av dagens debatt.
Derfor føler jeg det maktpåliggende å påpeke hva som gjør meg til pessimist.
Det var samspillet mellom fire ulike grupper som gjorde deportasjonene under krigen mulig: 1. Det var ofrene, som hadde få eller ingen valg i saken, 2. de aktive overgriperne og deres medløpere: et forholdsvis lite antall norske nazister, norske politifolk og drosjesjåfører, tyske Gestapo og SS, 3. et enda mindre antall heltemodige som reddet unna ofrene, og 4. det store flertall som stilte seg passive til det som skjedde og som dermed lot det skje.
I den allment aksepterte gjenfortellingen av krigen ynder vi å fremstille den typiske gode nordmann som soleklart medlem av gruppe tre: redningsfolkene.
Gjenfortellingen har også skapt inntrykket av at Holocaust i Norge var noe som en fremmed gruppe (tyskerne) gjorde mot en annen fremmed gruppe (jødene). Implikasjonen blir at uansett hvor fryktelig forbrytelsen var, skjedde det på et vis i utlandet, ettersom Norge var under tysk okkupasjon.
Vi unnlot til og med å anvende norsk straffelov mot gjerningsmennene av det norske Holocaust i landssvikoppgjøret.
Alt dette blir forsterket av at Norge markerer Holocaust 27. januar, datoen i 1945 da den sovjetiske hæren befridde Auschwitz. Slik stiller vi oss sammen med befrierne, enda det — så vidt jeg vet — bare var én nordmann i Auschwitz den dagen, nemlig Kai Feinberg, fange 79108.
Selv om Markus Levin, etter å ha flyktet til Sverige, hadde utførlige lister over jøder som var “blitt borte” fra Norge, havnet ikke et eneste jødisk navn på listene De hvite bussene hadde med på sine redningsoppdrag. De norske jødene som kom hjem med bussene, lurte seg ombord ved å late som de ikke var jøder. Så vidt jeg kan forstå, var det bare én nordmann — Helmer Bonnevie — som i 1945 reiste rundt i DP-leire for å oppspore norske jøder og bringe dem hjem.
Som samfunn har vi ingen moralsk rett til å stille oss blant redningsmennene og befrierne i historien om folkemordet.
Vi føler oss nemlig sikre på at dette ikke vil skje igjen, for det var ingen av “oss” som var delaktige i forbrytelsen den gangen. Vi anser vår sivilisasjon, vår essensielle norskhet, for å være hevet over det. Vi anser fordommer og likegyldighet som noe utenfor oss, noe vi er immuniserte mot av våre politiske ideologier og våre demokratiske tradisjoner. Når vi sier “aldri igjen”, gjelder det andres handlinger, andres unnfallenhet, ikke våre egne.
Andre land har forstått mer og valgt famøse datoer i sin egen historie til å markere Holocaust. Blant dem er Frankrike (16.7), Nederland (4.5), Polen (19.4), og Romania (9.10).
26. november neste år vil markere 70 år siden deportasjonen med Donau.
Vi plikter å gjøre den dagen, og 26. november i alle påfølgende år til “Donau-dagen”, da spørsmål stilles til oss som samfunn: Hvem blant oss anser vi som utenforstående, fremmede, som vi ikke har ansvar eller solidaritet for? Og til hver av oss individuelt: Er du den som overgriper den fremmede, den som er litt annerledes, er du den som forsvarer og om nødvendig redder ham, eller er du den som gjør urett mulig ved å forholde deg passivt?
- Leif Knutsen (f. 1961) har vært bedriftsrådgiver i 20 år med spesialisering innen flokete (”wicked”) problemer. Twitter: @leifern.
Det er ikke så at denne hendelsen ble forbigått i all stillhet av krigsgenerasjonen, ihvertfall ikke der jeg vokste opp. De snakket om dette, og hvor problematisk det var med politiets rolle. Donau var et kjent, mørkt kapittel for oss.
...og Forsvarsdepartementet gir ikke lenger tilskudd til skoleturer. Tilskuddsordningen fra Forsvardepartementet opphørte høsten 2008 (http://www.aktive-fredsreiser.no/turer/skoleturer/tips_okokomiteen.htm)
For dere som er interesert i Norge og Holocaust, ta en titt paa den Amerikanske Thanks to Scandinavia stivtelsen: http://thankstoscandinavia.org/
Godt forslag Leif.
Betimelig påminnelse og formaning fra Leif Knutsen. Men "vitsen" var vel fra den annen verdenskrig?
Kommentaren er slettet da den bryter med Minervas kommentarpolicy.
Alle kjenner datoen 9.april og nå er også 22.juli innprentet som katastrofedag. Men altså ikke 26.november, til tross for at det også er en av de største katastrofer som har rammet Norge. For å sette det i perspektiv: I forbindelse med invasjonen våren 1940 omkom det omtrent like mange nordmenn som i Holoaust.
Vi har godt av å bli minnet om at ikke alle sider av norsk okkupasjonshistorie var like ærerike.
Politiets aktive deltaken i jødedeportasjonene bør vi heller ikke glemme.
Heller ikke den skamløse konfiskering av jødisk eiendom, som vel aldri ble rettet opp.
Men når dette er sagt tror jeg vel neppe det er realistisk å etterspørre en mer heroisk rolle blant nordmenn for å forhindre det som skjedde.
Norge hadde en helt annen stilling enn Danmark. Danmark var på dette tidspunkt ikke en okkupert nasjon. Formelt var Danmark et fritt og uavhengig rike, og danske myndigheter hadde derfor en helt annen uavhengig funksjon når det gjaldt å beskytte jøder som jo også var danske borgere.
Vi bør vel også ha i mente at et ikke ubetydelig antall norske jøder tross alt ble hjulpet over grensen til Sverige , eller ble forsøkt skjult i norske hjem.