Visdomsord fra randomistene

Bistandsarbeidet har i alt for lang tid basert seg på hva man tror fungerer. Forskerne ved J-PAL ved MIT ønsker ved hjelp av vitenskapelige metoder å vite  hva som fungerer. Det kan være et viktig skritt på veien mot å forstå hvordan bistand virker blant de fattige selv.  

Poor Economics. A radical rethinking of the way to fight global poverty.
Abhijit V. Banerjee og Esther Duflo.
Public Affairs. New York 2011.

Innen bistandssektoren, hvor det pøses inn milliarder hvert eneste år og hvor økt levestandard og raskere utvikling er hovedmålet, er tester basert på samfunnsvitenskapelige metoder nærmest ikke-eksisterende. Alle bistandsytende land møtes til konferanser, møter, støtter seg til forskere og skriver policyrapporter basert på hva de tror fungerer.

En liten titt i vår egen bakgård viser at norsk bistandspolitikk og evalueringen av de forskjellige prosjektene Norad støtter, stort sett er basert på tidligere medarbeidere som har startet et eget evalueringsselskap og drar ut til de forskjellige Norad-finansierte prosjektet og skriver evalueringsrapporter. Disse bærer ofte preg av konklusjoner a la ”Det var deler som ikke fungerte, men mye gikk etter hensikten, prosjektet bør videreføres og nye evalueringer gjennomføres om x antall år”.   Dette har jeg tidligere skrevet om for Civita, og rapportene finnes på Norad sin hjemmeside.

Til tross for at kunnskapen om randomiserte evalueringer av bistandsprosjekt finnes, velger ofte norske politikere og bistandsarbeidere å måle resultatene i form av ”smil” og suksessfulle anekdoter. Bistand er blitt politikk og etikk mer enn en vitenskapelig prosess mot høyere levestandard, bedre helse, høyere utdanning og selvoverlevelse.

Matte og statistikk er vel og bra, men det er ikke alt.
Abhijit V. Banerjee og Esther Duflo ved senteret J-PAL (Abdul Latif Jameel Action Poverty Lab) på MIT er to av akademikerne som forsøker å bryte denne trenden ved å bringe harde fakta til bistandssektoren. Forskerne spesialiserer seg på såkalte randomiserte tester av bistandsprosjekt, og forsøker gjennom dette å si noe om effekten bistandsprosjekter har på inntektsnivå, helse, utdanning og levestandard. Randomisering gjør at vi får to i utgangspunktet like grupper til å teste ut to forskjellige ting, for så å trekke konklusjoner om effekten. Denne type tester er kardinale innen blant annet medisinsk forskning, fordi de viser effekten av produktet den ene gruppen får ved å måle det mot gruppen som ikke får noe.

Banerjee og Duflo skiller seg fra andre bistandsarbeidere på noen sentrale felt som er vitale for å få til en langsiktig og bærekraftig utvikling i de fattigste landene. De ser på gruppene de jobber mot som en kilde til kunnskap og ikke noen man synes synd på. Denne grunntanken gir dem en arbeidsmetode som er mer vitenskapelig og håndfast, og som gir resultater det er lett å støtte seg til.

Eksempelvis har Banerjee og Duflo gjort interessante studier om effekten av bruk av myggnetting mot malaria.   I Kenya har de studert hvilke insentiver som fungerer best for å få familier til å ta i bruk myggnettingene. Enten å betale full pris for myggnettingene, eller å få de gratis eller til subsidiert pris. Spørsmålet er hva som fører til at villigheten for å betale for det neste myggnettet går opp. Gjennom randomiserte tester på to tilfeldig valgte grupper kan svarene på slike studier bidra til en bedre forståelse av hvordan og på hvilke grunnlag fattige mennesker tar sine beslutninger.

Dessverre har ikke Banerjee og Duflo knyttet til seg noen som kunne komplimentert resultatene deres med underliggende psykologiske årsaker til valg som blir tatt. Selv om matematiske og økonomiske tester kan gi gode svar, sier de lite om mekanismene bak valgene fattige mennesker gjør.

I tillegg er testene på myggnetting gjort på små og isolerte grupper, noe som gjør det vanskelig å legge dem til grunn for mer omfattende prosjekter. Og her ligger den største utfordringen til J-PAL sine randomiserte tester. Det er ikke vanskelig å få en landsby eller tre til å bruke mygnetting for å forebygge malaria (og gjennom det påvise stor effekt), men det er langt vanskeligere å få et helsesystem i et land eller region til å fungere slik at det beskytte sin befolkning mot malaria både med distribusjon, donasjon/salg av myggnetting og behandling når det behøves.

Det er også vanskelig å kjøpe konklusjonen om at hvis alle barn i malariainfiserte områder fikk et myggnetting, så ville gjennomsnittsinntekten for denne gruppen økt med 50 % sammenliknet med en gruppe uten myggnett, og dermed var i større fare for å få malaria. Det er ingen tvil om at ved å bruke myggnett vil færre barn bli bitt, færre vil få malaria og flere vil vokse opp og være potensielle studenter, arbeidstakere og lønnsmottakere. Men det er ikke bare å unngå å få malaria som avgjør om du tjener mer penger. Det avhenger også av god helse (som kan være relatert til blant annet rent drikkevann), mulighet til å gå på skole og et velfungerende arbeidsmarked.

Spar, for pokker!
Et annet aspekt Banerjee og Duflo bruker mye tid på, er hvorfor de fattige ikke sparer eller investerer i helserelaterte midler, som klor til drikkevann eller parasittdrepende middel, for å sikre seg en bedre fremtid? Igjen viser tester at hvis de bare sparte litt hver måned, eller investerte i vaksinasjon, ville det kunne være en buffer mot fremtidige problemer eller øke inntektene.

For oss føles det selvsagt at vi skal spare, ta vaksiner eller på andre måter beskytte oss mot sykdommer. Hvorfor gjør da ikke de fattige det, når det så tydelig gir positive ringvirkninger?

For å ta sparingen først. Alt vi får servert av informasjon om fattige land har en fellesnevner, og det er den forutsigbare uforutsigbarheten de lever under. Enten det gjelder naturkatastrofer, fall i råvarepriser, politisk og økonomisk ustabilitet eller rett og slett sykdom i familien, så er livet til mange fattige preget av usikkerhet rundt fremtiden. For å bøte på, og gjøre fremtiden sikrere, burde de spare mer. De burde ha en buffer mot fremtidig fall i inntekter. Men forskning viser at sparegraden er lav.

Gjennom randomiserte tester med gratis gjødsel til bønder viser Banerjee og Duflo at sparegraden øker hvis bøndene får tilgang på gjødsel som sikrer fremtidige avlinger. Det er likevel mange som heller velger å konsumere i dag (te, alkohol, fest, moro), på bekostning av fremtidig konsum.

Dessverre får man ikke noe entydig svar som kan gi en indikasjon på hvordan man kan gjøre noe med de kulturelle, sosiale og psykologiske grunnene som ligger bak valgene. Banerjee og Duflo nevner, helt riktig, at mange velger konsum i dag, fordi konsum i fremtiden ikke er sikret.

Samtidig er det få banker som lar fattige åpne konti for sparing. Det er med andre ord også en systematisk side i samfunnet som vanskeliggjør sparing for denne gruppen. Valgene de tar har ikke bare med de lokale forholdene i familien og landsbyen å gjøre, men handler også om tilgangen til sikker sparing, som gir renter og mulighet for raskt å ta ut penger når man trenger det. Som med myggnetting er det lett å få gode resultater basert på få tester på små grupper, men det er vanskeligere å få et fungerende rammeverk rundt det hele.

Ingen er i tvil om at rent drikkevann og parasittdrepende middel har en positiv effekt på helsen til de aller fattigste. Forfatterne har en sterk tro på at langsiktige løsninger må innebære at familiene og samfunnene selv forstår viktigheten av å investere i disse tiltakene. Kun ved å øke kunnskapen om rent drikkevann vil man få folk til å bruke penger på klor.

Som utfordringene nevnt tidligere, er disse løsningene komplimenterende til de store strukturelle endringene som må på plass. Men samtidig er summen av de mange små investeringene hver familie må gjøre så store at det er grunn til å spørre seg om de har råd til alt? Det hjelper ikke med rent drikkevann hvis man dør av malaria.

Top-down med bottom-up
Banerjee og Duflo gir oss harde tall og fakta som ikke nødvendigvis bygger opp under det vi trodde var en sannhet. Dette er et betydelig bidrag, men selv om de utfordrer en del aksepterte (u)sannheter, er ikke randomiserte tester svaret på utryddelse av fattigdommen i verden. Det kreves en ”top-down” approach sammen med deres ”bottom-up”-resultater, og det krever en grundig diskusjon om hvordan denne kombinasjonen kan bidra til en raskere og mer bærekraftig vekst for de fattigste landene.

Dessverre er Banerjees og Duflo bidrag på dette punktet preget av anekdoter om hvordan det politiske systemet kan bidra og styrke funnene de selv har gjort på mikronivå. Det er likevel to interessante problemstillinger som blir tatt opp: mikrofinans og entreprenørskap.

Da mikrofinans ble introdusert ble det raskt karakterisert som en suksessoppskrift på en rask og bærekraftig vei ut av fattigdom. Fattige fikk et lite lån som bidro til at de kunne kjøpe for eksempel en ku, og etter at lånet var nedbetalt ville alle inntektene tilfalle lånetakeren. Egne penger ville føre til større tro på fremtiden, kreativitet og entreprenørskap — en bærekraftig vei ut av fattigdom.

Testene J-PAL har gjort viser, i motsetning til hva man kan få inntrykk av i debatten om mikrofinans, at det å drive med entreprenørskap ikke passer for alle fattige mennesker. De som mottar mikrofinans og får lånene til å fungere, har kunnskap og egenskaper som gjør at nedbetaling av lån i de fleste tilfeller går greit, mens de som ikke har disse egenskapene har vanskeligheter med å betjene lånene.

Mikrofinans er altså ikke den ene veien ut av fattigdom. For mange fungerer den svært bra, for andre er den ødeleggende. Ikke alle er villige til å ta risikoen. Noen er glade i risiko, mens andre foretrekker fast jobb, fast lønn og forutsigbarhet i forhold til inntekt og utgifter. Testene viser også at de som har faste jobber har en tilbøyelighet til å spare mer, de investerer i hus og spiser bedre. En følelse av stabilitet kan med andre ord være nødvendig for å tenke langsiktig.

For enkelt?
Arbeidet med randomiserte tester innen bistandssektoren presenterer mange interessante løsninger. Det er likevel ikke alltid det tas med i betraktningen hvilke andre mekanismer som må være på plass for at tiltakene skal ha en grunnleggende positiv effekt. Det blir til tider for enkelt. En person kan ta opp lån for å kjøpe fire kuer, fore dem, og selge dem med høy gevinst etter åtte måneder. Dette er i teorien vel og bra, men det krever at man har et marked med stor nok etterspørsel.

På samme måte må sykepleiere være mer tilstede på sykehuset, slik at beboerne i området kan benytte seg av deres medisinske kompetanse. Dette krever at sykepleierne har mulighet til å komme seg til arbeid i rimelig tid, og at de får jevnlig utbetalt lønn. For at tannhjulet skal gå rundt krever det et rammeverk rundt sykepleierne som gir dem sikkerhet i sitt arbeid.

Bistand og evaluering av bistand er vanskelig. Men bistand har potensiale til å utgjøre en utrolig stor forskjell, og skal være veien ut fra fattigdom. Det pøses milliarder med penger inn i velmenende prosjekter.

Vi skylder da mottakerne kraftfulle og grundig gjennomtenkte og etterprøvbare metoder som kan forbedre prosjektene. Og vi skylder oss selv å gjøre en ordentlig innsats for at bistandskostnadene kan reduseres, og til sist strykes av alle statsbudsjett. For å få dette til må politikken ut og matematikken og statistikken i større grad inn i evalueringene. ”Randomistene” på J-PAL sitter ikke på en overlegen evalueringsmetode i bistandssammenheng, men de sitter på en vital brikke i hvordan vi kan yte bedre og mer effektiv bistand, som gir langsiktige og bærekraftige resultater.

• Maria Østerhus Lobo (f. 1982) er utdannet i International Political Economy fra University of Warwick, og er medlem av Minervas redaksjonsråd.