15. mars, 2012

Morten Magelssen

Morten Magelssen (f. 1978) er lege og ph.d.-stipendiat ved Senter for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo, forfatter av boken ”Menneskeverd i klinikk og politikk”, og tilknyttet tankesmien Skaperkraft.

Abort etter fødselen

Kan argumentene som begrunner abort, også begrunne spedbarnsdrap i de samme situasjonene? Selv om spørsmålet kan være logisk sammenhengende, er det etisk problematisk.  

Filosofene (ikke legene, slik mange medier feilaktig rapporterte) Alberto Giubilini og Francesca Minerva skapte nylig mediestorm med sin artikkel  ”After-birth abortion: should the baby live?”. Dette var en medisinsk-etisk fagartikkel trykket i Europas mest anerkjente akademiske tidsskrift for den slags, Journal of Medical Ethics.

Filosofene argumenterer i artikkelen for at nyfødte bør kunne drepes (”abort etter fødselen”) når det er angivelig gode grunner til det.

Det er ikke så mye originalt i deres argumentasjonsrekke. Filosofer som Peter Singer har for lengst foreslått det samme. Hva var det da som førte til mediedekningen og de sterke reaksjonene?

Det kan skyldes artikkelens skamløse mangel på forbehold og historisk bevissthet: Drap på funksjonshemmede i alle aldre fant sted i stor skala i Nazi-Tyskland — forfatterne burde i det minste påpekt dette, og forklart hvorfor parallellen ikke burde bekymre oss.

Men den viktigste årsaken er nok at snøballen begynte å rulle når de første mediene først grep fatt i saken, og rasende kritikere responderte. Forfatterne og tidsskriftet har fått utskjellinger og regelrette trusler fra kristne abortmotstandere. Blant disse reaksjonene er mye som ikke burde være kristne verdig.

I enhver situasjon der abort i dag regnes som moralsk akseptabelt, bør også spedbarnsdrap aksepteres, hevder de.

Oppdaget etter fødselen
Kjernen i forfatternes argumentasjon er som følger: Du kan i dag ta abort for avvik X, men hva hvis et avvik som er like alvorlig eller alvorligere enn X blir oppdaget etter fødselen?

Et eksempel er Downs syndrom. Selv i land som har screeningprogrammer (tidlig ultralyd + blodprøve av mor) oppdages bare 60-70 prosent av fostre med Downs syndrom. Når tilstanden oppdages etter fødsel, har foreldrene ikke annet valg enn å akseptere barnet.

Et annet eksempel er cerebral parese. Dette oppstår iblant i forbindelse med fødsel. Siden det ikke er noen moralsk relevant forskjell på et nyfødt spedbarn og et foster, og vi aksepterer abort av fostre, bør vi også akseptere ”abort etter fødsel” av spedbarnet, mener de to.

I Nederland er det tillatt å drepe spedbarn som har en ”håpløs prognose” og opplever ”utålelig lidelse”. Alberto Giubilini og Francesca Minerva (red.anm. må ikke forveksles med tidsskriftet Minerva) vil gå mye lenger enn dette. I enhver situasjon der abort i dag regnes som moralsk akseptabelt, bør også spedbarnsdrap aksepteres, hevder de.

Dette innbefatter alle situasjoner der foreldrene vurderer det slik at å få barn vil skade eller belaste familien — endog om spedbarnet er friskt. For altså: Argumentene som begrunner abort, begrunner også spedbarnsdrap i de samme situasjonene.

Til grunn for dette ligger forutsetninger om at fosteret og spedbarnet ikke har interesser som er moralsk betydningsfulle; selv om de er mennesker er de ikke  personer  i moralsk forstand. Forfatterne hevder at bare personer som kan sette seg mål i livet kan sies å bli  skadelidende  ved å bli drept.

Noe galt med utgangspunktet
Jeg er enig med kommentatoren som skrev at:

”Tidsskriftet deres trykket en ekstremt støtende — om enn velargumentert — artikkel. Dere angrep de dypeste oppfatningene til flertallet av menneskeheten. Dere tillot trykkingen av en artikkel som tar til orde for følelsesløs vold mot de mest hjelpeløse av alle mennesker.”

Men prinsipielt vil jeg forsvare at artikkelen trykkes, av hensyn til akademisk frihet og ytringsfrihet.

Man kan også si at forfatterne har gjort offentligheten en tjeneste. Deres argument om at abort i situasjon X rettferdiggjør spedbarnsdrap i situasjon X, er logisk uangripelig.

Og siden konklusjonen — at spedbarnsdrap er moralsk akseptabelt — er så uhyrlig, må det være noe galt med aborttilhengernes utgangspunkt. Y leder med logisk nødvendighet til Z; Z er uakseptabel (absurd); følgelig må utgangspunktet, Y, også være uakseptabel.

I det hele tatt kunne det være behagelig å sette seg rolig tilbake og se på mens utilitaristiske bioetikere gradvis oppdager og utleder de hårreisende konsekvensene av sitt eget, menneskefiendtlige verdensbilde.

Forfatternes utilitaristiske utgangspunkt, om at fostre og spedbarn ikke er personer fordi de ikke kan sette seg mål, bør således forkastes.

Hva bør komme i stedet? Hvilke kriterier bør vi sette for personstatus i moralsk forstand og retten til liv? Jeg har  tidligere argumentert for  at et individs  rasjonelle natur  er det avgjørende. Alle individer av menneskearten har rasjonell natur.

I det hele tatt kunne det være behagelig å sette seg rolig tilbake og se på mens utilitaristiske bioetikere gradvis oppdager og utleder de hårreisende konsekvensene av sitt eget, menneskefiendtlige verdensbilde. Men — utsiktene til at de kan komme til å sette sin etikk ut i livet, er såpass skremmende at vi får holde oss årvåkne.

Liten respons i Norge
I Norge har noen medier rapportert om artikkelen og kontroversen. Ytterligere respons har stort sett uteblitt, bortsett fra på en håndfull blogger.

BT trykte en  artikkel  av briten Kenan Malik som også identifiserer utilitaristisk bio-etikk som roten til de uakseptable konklusjonene. Som en alternativ teori om den nyfødtes moralske status, skisserer Malik et argument om at fødselen er én av flere moralsk betydningsfulle overganger på veien mot ”medlemskap i det menneskelige kollektiv”.

Maliks argument er i mine øyne ikke vellykket, men hans artikkel kan være et fruktbart utgangspunkt for en ny abortdebatt i kjølvannet av Giubilini og Minervas artikkel.

  • Morten Magelssen (f. 1978) er lege og stipendiat i medisinsk etikk, tilknyttet tankesmien Skaperkraft.