.jpg)
Kristin Clemet (f. 1957) er daglig leder i tankesmien Civita. Hun er tidligere utdanningsminister, arbeidsminister og stortingsrepresentant for Høyre.
Abort og god samvittighet
Det er nesten litt skremmende å se med hvilken intensitet og forakt enkelte kaster seg over fastleger som gjerne vil fortsette å praktisere en form for reservasjonsrett når det gjelder abort.
Innlegget har også stått på trykk i Vårt Land 21.2.12.
Under NRKs program Debatten i forrige uke, kokte det nærmest på det sosiale nettstedet twitter, og skjellsordene satt løst. Leger som har problemer med samvittigheten, ble kalt «mørkemenn» og fikk beskjed om å finne seg en annen jobb.
Forbausende mange ser på loven om selvbestemt abort som et uproblematisk og ubetinget gode. Selv ser jeg på loven som et nødvendig onde. Abort er og blir et etisk dilemma, som ingen ennå har «løst». Det er en konflikt mellom to parter, og uansett hva man velger å kalle det - om det er et embryo, en «celleklump», et foster eller en person – så innebærer abort at man tar liv, eller i det minste et spirende liv. Det er mulig det er etisk uproblematisk for noen, men det kan umulig være «feil» å betrakte det som et etisk problem.
Etisk dilemma
Heldigvis anerkjenner også myndighetene at abort er et etisk dilemma. Spørsmålet om svangerskapsavbrudd anerkjennes som et så dyptgripende moralsk spørsmål at helsepersonell har fått en lovbestemt rett til å reservere seg mot å delta i slike handlinger. Leger og sykepleiere skal altså skånes for å måtte utføre handlinger som strider mot deres egen samvittighet, enten fordi de har en religiøs overbevisning, eller fordi de mener at det strider mot selve legegjerningens raison d’être, som nettopp ikke er å ta liv.
Overraskende
For noen leger er ikke «handlingen» bare selve abortinngrepet, men også andre handlinger, som leder frem til abortinngrepet, som f.eks. å henvise til abort, gi råd om abort osv. Det er på denne bakgrunn at også enkelte fastleger ønsker å reservere seg, slik at de blir forskånet for å utføre handlinger som sterkt strider mot deres egen samvittighet.
Men dette vil ikke Regjeringen og, hvis vi skal tro Debatten, heller ikke Høyre. Bare KrF mener at også fastleger må kunne fortsette den praksisen med å reservere seg som de i virkeligheten har fulgt lenge. Statsråd Strøm-Erichsen og, litt overraskende, Høyres Julie Brodtkorp var også de som var klarest på at de angjeldende legene må slutte i jobben sin. Venstre støtter visst også dette synet.
Unødvendig steil
Jeg syns flertallets holdning er unødig steil, og at det bør være mulig å ta hensyn til de relativt få legene det gjelder. Det er flere grunner til det:
For det første dreier saken seg ikke bare om ett, men om flere viktige prinsipper. Ett av dem er at alle, i dette tilfellet alle kvinner, skal ha rett til alle lovbestemte helsetjenester. Men et annet prinsipp er at vi i et liberalt demokrati bør fremelske meningsmangfold, beskytte samvittighetsfriheten og respektere mindretallets syn.
I den grad disse prinsippene kommer i konflikt med hverandre, bør vi spørre oss selv om det er mulig å ta hensyn til begge. Etter min mening er svaret ja.
Ikke sabotasje
Såvidt jeg har forstått, er det i dag ca. 200 av i alt 5000 fastleger som praktiserer en form for reservasjonsrett. Det er visstnok ingen som kan vise til noen praktiske problemer av betydning som en følge av at de gjør det. De driver ikke sabotasje eller sivil ulydighet, men har i hvert enkelt tilfelle gjort avtale med kommunen og/eller kolleger, slik at de kan reservere seg uten at det skaper praktiske problemer for kvinner som søker abort.
Ingen er heller uenig i at kommunen må kunne velge ikke å ansette en lege som vil reservere seg, f.eks. hvis dette vanskeliggjør kommunens mulighet til å gi alle kvinner de lovfestede helsetjenestene de har krav på. Etter min mening bør man også kunne finne frem til ordninger som gjør det helt klart for pasientene hvilke leger som har reservert seg, slik at alle pasienter er godt informert om det og eventuelt kan skifte lege, hvis de ønsker det. Når vi får vite hvilken fastlege vi er tildelt, for eksempel, kan vi også få vite om legen har reservert seg.
Jeg syns dessuten ikke man skal gjøre disse legene til et større problem enn de faktisk er. Blant de 4800 andre fastlegene er det kanskje noen som ikke er åpne om at de har problemer med å henvise til abort, mens andre kan være litt for ivrige. I det hele tatt finnes det mange fastleger vi pasienter kan ha noe å utsette på. Motsatt kan det tenkes at det finnes pasienter, også kvinner, som foretrekker å gå til en lege som har reservert seg. Leger er forskjellige, men det er også pasientene. De er alle mennesker.
Demokratiet og Høyre
Det er ikke så overraskende at de rødgrønne partiene setter hardt mot hardt i denne saken. Denne typen verdispørsmål og etiske dilemmaer har aldri vært Arbeiderpartiets sterkeste side. Men det er overraskende at liberale og liberalkonservative partier som Venstre og Høyre ikke legger større vekt på samvittighetsfriheten og muligheten til å finne balanserte løsninger som ivaretar alle parter. Det virker nesten som om noen tror at man må være enig med de legene det gjelder for å støtte dem, men dette er ikke demokratiets og toleransens kjerne. Demokrati er også å ta hensyn til mindretallets ønske om å forfølge sine egne mål og verdier når dette ikke skader andre.
Jeg respekterer helsepersonell som utfører aborter. Men jeg vil helst leve i et samfunn som også respekterer helsepersonell som helst ikke vil utføre eller henvise til en abort.
Når det er mulig å gjøre det uten å gå på akkord med kvinners lovbestemte rettigheter, bør vi gjøre det.
- Kristin Clemet (f. 1957) er leder i Civita.
"Jeg syns flertallets holdning er unødig steil, og at det bør være mulig å ta hensyn til de relativt få legene det gjelder."
Kan ikke disse legene heller gå ut i privat praksis, de vil vel ikke være bundet av samme regler da? Er det ikke et syn mer forenlig med høyresiden?
Åpner man for reservasjonsrett på dette åpner man en Pandoras eske jeg ikke tror noen av oss egentlig ønsker.
Jeg vil gjerne resevere meg mot at mine skattepenger går til leger som reserverer seg mot å henvise til abort. Hvor er egentlig min reservasjonsrett?
Marius T: Det er veldig enkelt. Du velger en annen fastlege. En fastlege uten kunder får ingen penger fra staten.
For meg som er vokst opp med abortloven er det litt vanskelig å forstå hvorfor noen leger vil reservere seg mot å henvise til ordinær, selvbestemt abort i første trimester. Selvbestemt abort er kommet for å bli, get over it.
Enda vanskeligere blir det med de som også nekter å skrive ut prevensjon av typen P-piller - fordi de mener det innebærer en miniabort. Ja, jeg skjønner at de tar bokstavelig dette at "livet starter ved unnfangelsen", altså ved befruktningen av egget. Men likevel da... Mener de at det går tapt et menneskeliv hver bidige gang en kvinne har en litt forsinket mens? Mener de at vi burde sørge over det døde individet, hver gang en kvinne spontanaborterer i 1. trimester (jeg har opplevd det som far - det er trist - men det kan ikke sammenlignes med en fosterdød nær termin, eller det å miste et født barn)?
Og ikke minst: Mener de virkelig det de sier, at fosteret i 1. trimester skal ha samme rettsvern som fødte mennesker? I så fall burde vi hatt helt andre, og mer drakoniske, regler for hvordan unge fertile kvinner kan oppføre seg. Da burde vi hatt totalforbud for alkohol for alle fertile kvinner, for å verne potensielle fostre mot de erkjente og alvorlige skadevirkningene av alkoholbruk i 1. trimester. Da burde vi hatt store vanskeligheter med å avgjøre: Skal vi redde mors liv og avbryte svangerskapet, eller skal vi trekke lodd - om mor eller barnet skal få leve - dersom det oppstår sykdom der bare en av dem kan overleve.
Men slik ha vi det ikke i Norge - heller ikke de som snakker om at livet starter ved unnfangelsen. Det er kun i noen spesielle situasjoner - spørsmålet om abort, evt. bruk av P-piller, evt. forskning på befruktede egg, at dette med befruktningen blir så monumentalt avgjørende.
Som sagt - det er ikke lett å forstå eller forsvare disse anti-abortlegene. Men dette er basert på MIN forståelse, min samvittighet. Hva om samfunnet, flertallet, etter en god eller dårlig samfunnsdebatt vedtar lover og regler som går på tvers av MIN samvittighet?
Ta for eksempel aktiv dødshjelp: Dersom dette blir innført som en lovlig rettighet norske pasienter har - kan vi da godta at enkelte leger reserverer seg mot å utføre aktiv dødshjelp, eller henvise pasienten til en lege som vil utføre det?
Vi vet at bare et fåtall blant leger er villige til å gi aktiv dødshjelp selv. Det er nesten garantert at det for store deler av befolkningen vil være vanskelig å finne en villig lege geografisk nær der man bor - noe som er problematisk når det gjelder svært syke og svake mennesker, som vanskelig kan reise langt for å finne en villig lege. Er det riktig av legen å reservere seg mot å utføre noe som er pasientens lovlige rett? Dersom du er eneste lege på et lite sted - kan du ta den jobben, om du ikke er beredt til å yte aktiv dødshjelp? Og selv om du rent juridisk har rett til å reservere deg - kan du moralsk sett holde ut å stå på dine fine prinsipper, når du ser at du blir en unødig "propp i systemet" for noe pasienten uansett har rett til å få hjelp til?
Aktiv dødshjelp vil i nesten alle scenarier bygge på en vurdering av medisinsk informasjon - vil jeg som lege være pliktig til å utlevere informasjon slik at dødshjelpsprosessen kan gå sin gang? Ekstra komplisert blir dette dersom bare et fåtall leger - og kanskje leger med liten innsikt i den sykdommen pasienten lider av - sier seg vilig å gi aktiv dødshjelp. Da vil jeg som spesialist i nevrologi kunne være avgjørende for om aktiv dødshjelp blir gitt eller ei - selv om jeg ikke fysisk er den som gir injeksjonen. Fra tidligere har vi leger gjort det klart at det å bidra til en etisk uakseptabel behandling (f.eks. leger som helsesjekker og behandler torturofre under pågående tortur) er like ille som om legen selv utfører den uetiske handlingen.
I alle andre sammenhenger har jeg som henvisende lege for å henvise pasienten til riktig lege, og skal ha et minimum av kjennskap til kvaliteten på det helsetilbudet som jeg henviser pasienten til. Å "henvise" er ikke det samme som å være opplysningen 1881, i en henvisning ligger det også en faglig vurdering. Jeg ville derfor følt det vanskelig, kanskje umulig, å henvise en pasient videre til en lege som jeg visste var villig til å gi aktiv dødshjelp, dersom dette ble lovlig i Norge. Skal også jeg få yrkesforbud, da?
Dette med legers reservasjonsrett er et vanskelig spørsmål, som det ikke er lett å komme med bastante svar på. Desto mer fornuftig virker det da å nærme seg spørsmålet med pragmatisme og ydmykhet. Så lenge vi ikke har fått rapporter om at dagens ordning påfører abortsøkende kvinner store problemer, da tenker jeg at vi kanskje burde la sovende hunder ligge. If it works, don't fix it.
"For meg som er vokst opp med abortloven er det litt vanskelig å forstå hvorfor noen leger vil reservere seg mot å henvise til ordinær, selvbestemt abort i første trimester. Selvbestemt abort er kommet for å bli, get over it."
Det er mulig at denne "rettigheten" ikke vil forsvinne igjen så lenge vår kultur består, men det betyr ikke at en lege skal være tvunget til å være en delaktig i hendelsen. En befruktet eggcelle kan betraktes som et liten zip-fil som kun trenger mat, vann, luft og "tak over hodet" for å pakkes ut. Hele mennesket er tilstede der, om enn i komprimert form.
Det er ingen etisk forskjell på å slette en zip fil med innhold eller å på å slette den ferdige utpakkede filen. Du kan jo forsøke å laste opp en zippet versjon av en film du ikke eier rettighetene til og se om du får lov til å distribuere den fritt fordi du bare kaller den "en klump med nuller og ettall som ennå ikke har blitt en film"...
Samtidig kan du også forklare hvorfor en mann skal tvinges til å betale barnebidrag for et uønsket barn når han aldri var med på å skape barnet, bare en verdiløs forløper til et menneske, en "celleklump" som ble til et barn ved kvinnens frie valg _alene_. Han var med å skapte celleklumpen. Kvinnen bestemte å lage et barn av celleklumpen med kroppen sin... ergo er hun eneansvarlig hvis han ikke vil ha et slikt ansvar?
Argumentet om at så mange befruktede egg av naturen dør likevel er svakt. Før legevitenskapen var kommet så langt som nå var spedbarnsdødeligheten svært mye høyere enn nå. En kunne tenke seg at en forsvarer av å sette byttinger ut i skogen ville kunne si: "Mener de at det går tapt et menneskeliv hver bidige gang en et spedbarn dør?"
Er det slik at i perioder med epidemiske sykdommer som utrydder millioner av mennesker, så er det mer ok å drepe? "Det dør jo så mange mennesker av naturen likevel"?
Og hvilken medisinskfaglig begrunnelse finnes det egentlig for å henvise en frisk kvinne med en kropp og et sinn som utmerket er i stand til å håndtere et svangerskap til abort? Jeg vil våge å påstå at den ikke finnes...
Hvis du kjøpte et un-zippingsprogram som var så dårlig og upålitelig som naturens håndtering av et befruktet egg er - da ville du forlangt pengene tilbake. Ærlig talt - slike sammenligninger halter og blir lite nyttige. Jeg synes dette mest av alt viser at hvis man blir altfor flink og prinsipiell på dette området - så havner man i den ene eller andre grøfta.
Abortloven og norsk praksis er vel først og fremst bygget på en erkjennelse av at svangerskapsavbrudd forekommer, og i samfunn der helsevesenet nekter eller ikke får lov til å bistå er det ledsaget av høy mødredødelighet og mange sosiale problemer. Som Kristin Clemet har sagt er det mer et nødvendig onde enn et ubestridt gode.
Jeg skjønner godt argumentet om at en kvinne ikke nødvendigvis trenger *henvises* av en lege for å gå gjort et abortinngrep - og kanskje kunne dét vært en mulig løsning på dette problemet: At abortsøkende kvinner over hele landet kunne henvende seg direkte til gynekologisk avdeling for å få utført aborten - ettersom samfunnet tross alt har ment at dette skal være selvbestemt.
Nå som et flertall av aborter i 1. trimester er (slik jeg har forstått det) medikamentelle aborter, og ikke lenger (i hovedregelen) kirurgiske inngrep (utskrapninger) ville jeg (som ikke er gynekolog) tro at behovet for medisinsk vurdering og sykehistorie forut for selve abort-konsultasjonen var mindre enn før.
Dersom kvinnene henvendte seg direkte til en gynekologisk avdeling kunne man tenke seg at de fikk mindre hjelp til å diskutere alternativer til abort, at de ble mer penset inn på det rent tekniske, det å få utført aborten. Det er velkjent innen medisinen at om du oppsøker en snekker, så blir det gjerne til at han gjør det han kan best - bruker hammeren.
Men det kunne også være at et mer sentralisert tilbud ville gitt mer rom for profesjonell veiledning til abortsøkende kvinner. I så fall bør det arbeides mer systematisk med holdninger og informasjonen som gis - det har i kjølvannet av ultralyddebatten kommet mange vitnesbyrd om at endel gravide opplever et "abort-press" i møtet med gynekologer og jordmødre.
Er bare å navngi fastleger på siden der man velger fastleger der de tilkjennegir hva de mener er moralsk forkastelig og hva slags mennesker de ikke vil ha som pasienter.
Snoen: Det fungerer ikke slik at ens egne skattepenger går til å betale egen fastlege. Jeg vil ikke betale for NOEN fastleger som reserverer seg mot å gi folk det de har krav på. Jeg krever å få min reservasjonsrett!
Men som Gooding da sier...kan bli spennende etterhvert da.
George Gooding har et viktig poeng. Ved å la leger og helsepersonell definere hva de har lyst til å gjøre, heller enn å fokusere på pasientenes behov, kan vi ende opp med uholdbare situasjoner.
Det er et faktum at norske sykepleiere har nektet å pleie pasienter som har tatt abort, med henvisning til at det strider mot deres overbevisning. Dette tross at det er i strid både ift reservasjonsretten og medisinsk etikk. I Storbritannia forlanger en del medisinstudenter å slippe forelesninger om alkohol, og nekter å behandle kvinner med kjønnssykdommer pga overbevisning.
Det er heldigvis ikke mange som forlanger å få utøve sin yrkesrolle på egne premisser, men jeg er redd at det vil komme flere krav om det hvis man tolker reservasjonsretten videre enn i dag. Jeg mener at leger og annet helsepersonnel må tenke nøye over hvorvidt deres valg kan føre til unødvendig lidelse for pasienten. Pasienten er den gravide kvinnen, ikke fosteret.
Mens vi er inne på skattefradrag pga. samvittighet, så har ikke jeg samvittighet til å finansiere krig utenfor Norges grenser. Jeg antar, siden samvittighet står over alt, at jeg vil få skattefradrag pga. dette?
@Marius.
Fastlegeordningen fungerer slik at fastlegene får et tilskudd per hode på listen sin.
"Legene mottar betaling per innbygger på listen (percapitatilskudd) fra kommunen. Fra 1. juli 2010 utgjør dette tilskuddet 380 kroner per pasient per år. I tillegg mottar legene egenbetaling fra pasienter og honorarer fra HELFO etter bestemte satser beskrevet i normaltariffen. Maksimalt antall innbyggere per lege er 2 500. Når listene er fulle stenges de for nye pasienter, og åpnes først når det er 20 ledige plasser. Om man flytter tilbake til en kommune innenfor en tidsperiode på 3 år har man likevel rett til å komme inn på en leges liste selv om den er full. Barn under 16 har også krav på å komme inn på samme liste som sin foresatte."
http://no.wikipedia.org/wiki/Fastlege
Om du ikke ønsker å bidra til finansieringen av en lege som motsetter seg aborthenvisninger, kan du bare sette deg på listen til en annen lege.
Aksel: Du har tydeligvis litt problemer med å lese. Når en fastlege får betalt kommer ikke disse pengene rett fra skatteinnbetalingen til pasientene på legens liste. Om min fastlege ikke reserverer seg har det ingen effekt å bytte fastlege. Jeg vil uansett ikke være med på å betale for andres fastleger som reservere seg mot å gi sine pasienter et fullverdig tilbud, det har ikke JEG samvittighet til. Jeg antar at jeg dermed vil få et skattefradrag på grunn av dette.
Marius Thorsen er et troll. Don't feed the troll.
Morten Horn, jeg synes analogien er ganske god, tatt i betraktning at et befruktet egg har en fullstendig genetisk kode og ikke er en del av mors kropp. Men det er en analogi(og den blir ikke svakere av at dødeligheten for befruktede egg er høy, noe jeg allerede har kommentert).
Ellers er jeg helt enig i løsningsforslaget. Problemet kan løses ved at kvinnen tar direkte kontakt med aborttilbyder, i stedet for at en fastlege henviser til slikt. Det er jo ikke slik at fastlegen skal vurdere hvorvidt aborten er medisinskfaglig begrunnet likevel, i og med at hun kan ta abort av en hvilken som helst årsak.
Når det gjelder argumentet til Marius Thorsen, synes jeg det er et godt argument mot tvungne skatter og avgifter. Det er helt forkastelig at pengene til folk som er i mot krigen i Afganistan brukes til å sende soldater dit. Det er et altså et utmerket argument FOR et liberalistisk samfunn hvor skatt kun brukes til å finansiere essensielle tjenester som _BEVISELIG_ ikke lar seg finansiere på annet vis, ikke et argument MOT at leger skal kunne reserveres seg mot å være delaktig i at et menneskeliv tas.
Mina, så spørs det hva en leges yrkesrolle skal være. Historisk sett (jmfr. legeeden) har legens oppgave vært å redde liv og helbrede syke, ikke å ta liv. Og vi har i mange tiår levd med muligheten for leger til å reservere seg mot å være delaktig i en prosess menneskeliv hvor blir tatt. Nå, plutselig og nesten uten forvarsel, bestemmer man seg for å fjerne denne retten via et rundskriv. Kanskje legene burde opplyses om at en fastlege MÅ være med på dette FØR de utdanner de blir det? Kanskje, hvis en på død og liv må tvinge dette gjennom, kan la eksisterende fastleger fortsatt ha adgang til å reservere seg, men ikke nye?
Morten Horn har (som vanlig!) essensielle poenger. Hvis eutanasi eller legeassistert selvmord ble tillatt, ville det ikke da være helt urimelig å ikke gi leger en rett til reservasjon mot medvirkning? Da Hareide utfordret Strøm-Erichsen med dette eksemplet på NRKs Debatten, avviste hun det som en "hypotetisk problemstilling", slik politikere har for vane. Men det er jo ofte hypotetiske eksempler som er best egnet til å få frem de underliggende prinsipper.
Vi som er kristne leger og argumenterer for reservasjonsrett, viser gjerne til at det ikke er hvilke som helst "samvittighetskvaler" som fortjener samfunnets respekt i form av reservasjonsrett. Det er kun når dype overbevisninger står på spill at din samvittighet eller moralske integritet virkelig er truet og du kan ta skade av å måtte handle mot din overbevisning. En overbevisning om at "fosteret er et menneske det er galt å ta livet av" kan være dyp på denne måten, mens Marius Thorsens overbevisning om at "det er galt å bidra til å finansiere moralsk villfarne leger over skatteseddelen", neppe er det.
Dermed har vi en prinsipiell grunn til å innrømme reservasjonsrett når liv og død (angivelig) står på spill, men å ikke gjøre det når (f.eks.) religiøse renhetsregler er det som ligger under samvittighetskvalene; de sistnevnte gir ikke opphav til overbevisninger som er "dype" på samme måte. Videre, George Goodings og Minas bekymring om at en reservasjonsrett kan komme til å omfatte også sistnevnte kategori, er forståelig. Men man kan vel løse dette ved å rett og slett liste opp i en forskrift (f.eks. fastlegeforskriften) at reservasjon er tillatt for situasjon A, B og C - og ingen flere.
For de som vil se hvordan vi begrunner reservasjonsretten prinsipielt, se denne kronikken i Tidsskrift for Den norske legeforening: http://tidsskriftet.no/article/2185259
@Weedar: slik jeg forstår det, ønsker man nå å *utvide* reservasjonsretten, slik at en også skal kunne nekte å henvise til inngrep som strider mot ens overbevisning, ikke bare å delta i slike inngrep. De som ikke ønsker å "ta liv" vil i fortsetningen ha all mulighet til å gjøre det. Hovedpoenget mitt er at en bør jobbe for å redusere spillrommet til religiøse/samvittighets-sentimenter i samfunnet, ikke øke det.
Snoen: Det heter "Jeg er uenig med Marius Thorsen, her er arugmentene mine for t han tar feil", ikke "Marius Thorsen er et troll". Troll kan du være selv.
Mina, jeg er ikke helt sikker på hva du sikter til. Jeg er klar over at hele dette rabalderet startet fordi en lege ikke ville henvise et lesbisk par til kunstig befruktning. Men igjen synes jeg det er tåpelig at lesbiske par skal behøve å gå til fastlegen for å få det i utgangspunktet. Med et heterofilt par er problemet at minst en av partene ikke er biologisk 100% frisk og fruktbar og derfor trenger hjelp til å unnfange. Her er det vel helt rimelig at en fastlege kan vurdere når det er riktig å henvise til kunstig befruktning av medisinskfaglige årsaker.
Men med et lesbisk par har vi med to biologisk sunne og friske kvinner som ikke kan få barn fordi de grunnet legning har valgt seg en partner av samme kjønn. Disse burde kunne henvende seg rett til tilbyder av kunstig befruktning uten noen henvisning til fastlege. Da er problemet løst.
Vanskelig å tro at H/V/Frp kan stille seg bak en regel om reservasjonsrettsforbud, noe som oser av en totalitær mentalitet som burde overlates til andre partier.
Som Clemet påpeker, noe praktisk problem er det jo ikke.
Takk til deg, Kristin, for sakleg og velgrunna stønad til fastlegane som ynskjer å reservere seg.
Fastlegane kan byggje på
- solid naturrettsleg og vitskapleg argumentasjon til stønad for sitt syn på menneskeverd (jfr. til dømes "Embryo" av Princeton-professor Robert P. George),
- dei kan byggje på profesjonstradisjonar heilt attende til antikken om at legen har ansvar for å verne liv og ikkje utføre abortfremjande prosedyrer (jfr. den hippokratiske eiden): "I will neither give a deadly drug to anybody who asked for it, nor will I make a suggestion to this effect [d. e. eutanasi] Similarly I will not give to a woman an abortive remedy. In purity and holiness I will guard my life and my art." [d. e. igangsetje abort]),
- dei kan byggje på resolusjon 1763, fatta av Europarådet, som gjev eksplisitt stønad til deira sak, og eksplisitt går imot regjeringas politikk, sjølv om Noreg er eit medlemsland. Punkt 1 og 4 lyder slik:
1. No person, hospital or institution shall be coerced, held liable or discriminated against in any manner because of a refusal to perform, accommodate, assist or submit to an abortion, the performance of a human miscarriage, or euthanasia or any act which could cause the death of a human foetus or embryo, for any reason.
4. In view of member states' obligation to ensure access to lawful medical care and to protect the right to health, as well as the obligation to ensure respect for the right of freedom of thought, conscience and religion of health-care providers, the Assembly invites Council of Europe member states to develop comprehensive and clear regulations that define and regulate conscientious objection with regard to health and medical services, and which:
4.1. guarantee the right to conscientious objection in relation to participation in the medical procedure in question;
4.2. ensure that patients are informed of any conscientious objection in a timely manner and referred to another health-care provider;
- dei kan byggje på liberal politisk ideologi (dersom dei skulle ynskje det), som legg vekt på fridom for individet og vern av minoritetars standpunkt,
- dei kan byggje på tidlegare, offisielle uttalingar frå helsedepartementet som stadfester reservasjonspraksisen, jfr. denne artikkelen: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10069587
Eg er samd i at ein ikkje kan opne døra vidopen for alle moglege slags reservasjonar, med alle moglege grunngjevingar. Imidlertid har fastlegane her brei stønad både tradisjon, filosofi, religion og tidlegare praksis.
Det framstår for meg som ganske absurd at fastlegar som er i tradisjon med legeprofesjonens ideal, og arbeider for verne dei aller minste og mest sårbare individa i samfunnet, skal utelukkast frå ein sentral del av den allmenne helsetenesta. Ikkje minst med tanke på a) at dei ikkje skaper nokon praktiske problem for nokon pasientar og b) at dei sannsynlegvis gjer ein svært god jobb på alle moglege andre område, for ei mengd med pasientar.
Vidare kan ein spørje kva rasjonalitet som ligg til grunn for den moralen som den politiske venstresida ynskjer å gjere til norm for det offentlege helsevesenet. Eg har ikkje sett at dei har ført rasjonell argumentasjon for sitt syn på menneskeverd og abortpraksis. Og: Ein kan argumentere for at den praksisen som no vert lagt opp til, medfører svært store etiske og prinsipielle omkostningar. Ikkje berre har vi ei abortlov som fritt opnar for å ta livet av ca. 14000 menneske-individ i året. Vi har også fått ei utvida abortlov som tillet å drepe menneske-individ heilt inntil fødselen. Abortlova graderer også moglegheita for å ta livet av individa, ut frå kor alvorleg sjukdom dei har.
Her har ein altså forkasta ideen om absolutt menneskeverd. Ein vil ikkje ein gong seie at frå og med hjernebylgjer, evne til å føle smerte, evne til å overleve etc. så har vi absolutt menneskeverd og absolutt livsrett. Nei. Jamvel dette er no forkasta. No er både menneskeverdet og livsretten gradert, ut frå kor alvorleg sjukdom barnet i mors liv har. Så langt eg kan sjå, manglar det her prinsipelle gjennomtenkingar og prinsipielle grenser, og difor er det berre ei logisk og naturleg utvikling når regjeringa ynskjer å innføre tidleg ultralyd, sjølv om den einaste effekten av dette vil vere å sortere ut downs-born.
Finst det rasjonell, koherent argumentasjon bak denne utviklinga og dette menneskesynet og denne etikken? Neppe, men om nokon ynskjer å presentere det for meg, så skal eg då gjerne lytte. Men altså; dersom ein fylgjer praksisen og prinsippa til sine logiske konsekvenser, så er vi verkeleg langt ute å køyre. Men dette heng ikkje koherent i lag med venstresidas tale om "menneskeverd", "likeverd" etc.
Vi såg det sist heilt tydeleg då Ap gjekk inn for tidleg ultralyd for å sortere ut Downs-born. Men då det kom fram at indiske jenteborn moglegvis vart abortert bort pga. kjønn, då var helseministeren raskt ute og fordømte denne praksisen. Kvifor? Jo, fordi ein då ikkje respekterte gutar og jenters "likeverd". Altså må den logiske konsekvensen vere at born med Downs ikkje har like stor verdi som oss andre. For dei kan sorterast bort ved hjelp av abort, og Ap går jamvel aktivt inn for at dette skal skje, og ser det som eit samfunnsgode.
Er det noen som kan forklare meg hvorfor det er god Høyre-politikk å gå imot reservasjonsretten?
Som potensiel Høyre-velger ville jeg gjettet at det fantes sterke både liberale og konservative argument for å beholde reservasjonsretten. Videre ville jeg gjettet at Høyre ønsket å strekke seg langt for å komme Krf i møte, særlig i en fase hvor det er viktig å bygge koalisjoner på borgerlig side. Jeg forventer selvsagt ikke at Høyre skal kaste alle sine prinsipp på båten for å degge for Krf, men jeg forventer heller ikke at de skal angripe Krf i det som er en viktig symbol-sak for kristne. Ihvertfall forventer jeg ikke at de skal gjøre dette med typisk venstre-side retorikk, når jeg heller ikke klarer å se et eneste prinsipp Høyre står i fare for å måtte kaste på båten.
Jeg ville altså aldri gjettet at Høyre kom til å uttale seg som de gjorde. Det kan selvsagt skyldes at jeg ikke forstår hva Høyre står for. Er det noen som kan forklare hvilke Høyre-politiske premiss som bidrar til den konklusjonen som er kommet? Hvorfor er dette god Høyre-politikk? Og hvorfor veier dette tyngre enn liberale, konservative og parti-strategiske premiss som taler for å beholde reservasjonsretten?
Mvh
Noen spørsmål (fortrinnsvis til Magelssen):
1) Som legperson er det ikke umiddelbart åpenbart for meg hva som er den moralske/etiske distinksjonen mellom å henvise en pasient til sykehus for abort og å fortelle pasienten "Du kan gå til min kollega dr. Hansen, så vil han henvise deg til abort". Er .ikke fastlegen (tilnærmet) like mye del av "kjeden som fører frem til abort" i begge disse tilfellene?
2) La opp tenke oss en kvinne som får påvist at fosteret har en alvorlig skade, slik at fosteret sannsynligvis vil være dødfødt, og i beste fall vil kunne leve i høyst ett år i konstante smerter. I tillegg er det stor risiko for alvorlige komplikasjoner for moren under fødselen. Et ikke ubetydelig antall leger vil mene at det er uetisk å IKKE ta abort i dette tilfellet. Dersom kvinnen likevel velger å bære frem barnet og ber om henvisning til den nødvendige medisinske oppfølging under svangerskapet, bør fastlegen hennes ha rett til å reservere seg?
3) Det argumenteres med at man rett nok ikke kan gi leger rett til å reservere seg mot hva som helst, men at abort og visse andre spørsmål står i en særstilling, fordi dette dreier seg om å ta liv, noe som strider mot fundamentale legeetiske prinsipper.
Spørsmålet mitt blir da: Hvordan begrunner dette at leger vil ha reservasjonsrett mot å henvise SPESIFIKT lesbiske par til assistert befruktning?
4) Eksisterer det ikke såpass omfattende muligheter for å praktisere som allmennlege uten å være FASTLEGE at det blir urimelig å omtale myndighetens nye linje som et "yrkesforbud"? (Her er den konkrete språkbruken jeg reagerer på - jeg forstår selvsagt at legene *misliker* å få sine muligheter til jobbvalg begrenset.)
Doremus, takk for veldig gode spørsmål.
1) En henvisning til abort innebærer å utforme et skriftlig dokument med (elektronisk) signatur der legen implisitt går god for at den omsøkte behandlingen (her: abort) bør og skal utføres. Når legen skriver henvisning til abort deler han derfor (enten han "vil" eller ikke) pasientens INTENSJON om at abort skal finne sted.
Derimot, når legen forteller pasienten om hvordan hun kan få oppfylt sin rett til helsehjelp (f.eks. "du kan få en time hos min kollega" eller "du kan henvende deg direkte til sykehuset"), så er også dette ganske riktig et (om enn betydelig mindre) BIDRAG TIL ÅRSAKSKJEDEN som leder frem til abort. Men legen trenger her ikke dele pasientens INTENSJON om at abort skal utføres, han bidrar med andre ord ikke til å oppfylle pasientens "plan".
Forskjellen i intensjon mellom den første og den andre situasjonen er det som utgjør den moralske relevante forskjell.
2) Interessant eksempel. Et noe tilsvarende kasus er diskutert i litteraturen: En eldre pasient avviser livsforlengende behandling, og vil heller dø. Legen mener det blir et slags selvmord, og et etisk uakseptabelt alternativ som hun ikke vil være med på. Flere bioetikere mener da at legen bør kunne reservere seg, ved å overføre ansvaret for pasienten til en kollega.
I artikkelen min i Tidsskriftet ser du jeg har sju kriterier (der de første fem er viktigst) for å vurdere styrken i et ønske om reservasjon. For å gjøre en lang historie kort, jeg heller mot at en slik reservasjon bør respekteres så lenge pasienten ikke blir skadelidende (dvs. en annen lege kan overta oppfølgningen).
3) Jeg har skrevet en hel artikkel om det spørsmålet (http://tapir.pdc.no/index.php?el=Kapittel&p=EIP&seks_id=61788). Kort oppsummert: En slik reservasjonsrett må i så fall begrunnes i barns menneskerett (naturgitt, gudegitt) til å vokse opp med begge biologiske foreldre så langt det er mulig (jfr. FNs barnekonvensjon §7). Her står det ikke om liv og død, og en slik reservasjonsrett vil derfor være svakere fundert/dårligere begrunnet enn de "klassiske" reservasjonsrettene (abort etc.).
4) Jeg er langt på vei enig. Jeg ser jeg er sitert på dette med "yrkesforbud" i noen intervjuer, men du har rett i at det ikke er et fullt yrkesforbud - det er fortsatt mange legejobber tilgjengelig. Derimot er det i praksis kun i byer det vil være pasientgrunnlag for å praktisere som privatpraktiserende allmennlege (dvs. utenfor fastlegeordningen).
Jeg svarer gjerne på oppfølgningsspørsmål.
Takk Clemet, bra innlegg. Du seier det godt: "er selvbestemt abort et uproblematisk og ubetinget gode, eller er det et nødvendig onde?"
Skuffande og overraskande at Venstre også skal vere motstandar av denne reservasjonsretten.
På "Debatten" uttrykte SVs Gina Barstad det slik: (sitat etter hugsen): "poenget med selvbestemt abort er å slippe moralisering hos lege".
Talsmannen for legenes etiske råd (?)hadde eit veldig godt poeng: (også etter hugsen):
"då må det jo vere betre for kvinnen å sleppe å måtte ta den første abortsamtalen med en lege som er overtydd motstandar av abort!".
"Videre, George Goodings og Minas bekymring om at en reservasjonsrett kan komme til å omfatte også sistnevnte kategori, er forståelig. Men man kan vel løse dette ved å rett og slett liste opp i en forskrift (f.eks. fastlegeforskriften) at reservasjon er tillatt for situasjon A, B og C — og ingen flere."
Det er vel og greit, inntil noen begynner å klage om at D ikke står på listen. Og E. Og F. Og så videre... All erfaring tilsier at hvis man åpner for unntak, vil det bli stadig flere og flere, fordi noe annet ville være urettferdig. Lager man unntak for en gruppe, må man lage unntak for andre grupper på samme måte. En velment men ond sirkel som aldri tar slutt.
Jeg -som mange- sliter med å definere når et liv starter, og når det skal vernes.
Spørsmålet i denne saken er imidlertid et annet: Gjør dagens reservasjonsrett at abortsøkende kvinner hindres i å få tatt abort, eller føler seg krenket av leger med reservasjonsrett i prosessen fram til inngrepet? Hvis ja synes jeg ordningen skal gjennomgås og evt. revideres. Så langt har jeg ikke sett at myndighetene har dokumentert dette.
I likhet med Clemet tror jeg imidlertid det går an å ivareta både kvinners rett til lovbestemte helsetjenester samt legegruppens mangfold. I en debatt spekket med filosofi, politikk, religion og byråkrati slår jeg herved et slag for praktiske løsninger: Finn ut om/ hvor skoen trykker i dagens ordning, og se om man kan igangsette målrettede tiltak som bedrer på dette. For eksempel at kvinner kan henvende seg direkte til en gynekologisk avdeling i abortspørsmål. Jeg tror at abortsøkende kan bli møtt av helsevesenet på en profesjonell og god måte uten at flere hundre fastleger må se seg om etter ny jobb.
Til slutt: Påfallende mange menn og få damer som kommenterer Clemets innlegg her. I Norge ligger beslutningen om å avbryte svangerskap hos den enkelte gravide. Ikke hos leger, ikke hos abortnemder. Ikke hos det ufødte barnets far, og ikke hos den gravides foreldre dersom hun er over 16 år. Slik jeg ser det er ingen bedre egnet til å ta denne avgjørelsen enn den svangre kvinnen selv.
BSHH, ad ditt siste avsnitt: joda, i prinsippet. Men i røynda har nok barnafaren, svigerfamilie, familie, vennar,- og generelt heile samfunnet del av ansvaret.
Det er nok ikkje få menn som pustar letta ut når dei følgjer dama til gyn. avdeling og "held henne i handa", og "respekterer valet hennar". Medan dei på alle måtar har gitt uttrykk for at dette ansvaret ønsker dei ikkje.
Korleis kan det ha seg at i eit land som Norge, der trur 16 000 kvinner i året at liva deira blir øydelagt av eit barn? Nei gitt, sjølvbestemt abort er nok like mye "mannssak".
@Hallvard Jørgensen
"- dei kan byggje på resolusjon 1763, fatta av Europarådet, som gjev eksplisitt stønad til deira sak, og eksplisitt går imot regjeringas politikk, "
Nja..."eksplisitt" er vel å ta for hardt i. Det blir et spørsmål om henvisning innbefattes av "accomodat[ing] (...) an abortion" - og for undertegnede er ikke svaret på dette åpenbart.
Det som er klart er resolusjonen IKKE uttrykkelig nevner retten til å nekte å henvise (slik Espen Ottosen feilaktig hevdet i Aftenposten).
@Ole jakob:
Nå er ikke jeg Høyre-mann, men hvis jeg skulle prøve å konstruere et argument på deres premisser ville jeg vel kanskje tatt utgangspunkt i den frivillige kontrakten som et fundamentalt lim i samfunnet. Jeg har anledning til å gjøre akkurat hva jeg vil med en leilighet som jeg eier, men i det øyeblikk jeg (av egen fri vilje og uten ytre press) inngår en utleiekontrakt med deg, så er jeg bundet av den kontrakten og kan ikke begynne å si at "jeg visste ikke at..." eller "jeg trodde at..."
Tilsvarende kan enhver velge fritt om han/hun ønsker å bli fastlege, men har du først inngått en kontrakt om å utføre visse arbeidsoppgaver så er du også forpliktet til å etterleve den.
(Sånn sett har den prevensjonsnektende fastlegen i Vinje en god arbeidsrettsak dersom kommunen faktisk har vært så bevisstløse at de har inngått en lovstridig arbeidskontrakt.)
Marielle, takk for innspill. Klart menn blir berørt av abortspørsmål.
Jeg ville minne om bakgrunnen for dagens abortlovgivning: Kvinnesak og kamp for sjølråderett over egen kropp.
@Magelssen:
Greit, jeg tror ikke vi to blir enige med det første, men du representer ihvertfall et mer logisk koherent og redelig standpunkt enn en del andre reservasjonsrettsforkjempere (heretter RRFere).
(Neida, jeg har ingen overdrevne illusjoner om at det betyr all verden å få et slikt "godkjentstempel" fra en anonym ateistisk nettdebattant.)
Men altså, siden du åpnet for oppfølgingsspørsmål:
Re 1): Greit, det klargjør ting noe, men jeg stusser fortsatt noe ut fra mitt legpersonsståsted. Er det virkelig slik at fastlegen må antas å gi denne typen tilslutning dersom han henviser pasienten til en behandling som det fins en lovfestet rett til?
La oss ta et aktuelt eksempel: en dødssyk pasient som må ta valget mellom en rent lindrende behandling og en potensielt livsforlengende behandling som medfører store smerter og/eller har en effekt som er i beste fall begrenset og i verste fall negativ. Her kan legen ha svært klare meninger om at det ene eller det andre alternativet er å anbefale, men det skal vel ikke forhindre at legen henviser til den behandling som pasienten velger?
Eller vi kan være enda mer dagsaktuelle: hva hvis en kvinne får påvist en kreftsvulst og legen mener at det medisinsk riktige vil være å følge opp svulsten nøye men avvente med en potensielt skadelig behandling inntil den viser seg å være aggressiv. Hvis kvinnen likevel ønsker å starte strålebehandling umiddelbart, er det ikke da en selvfølge at fastlegen henviser til dette selv om han er faglig uenig?
Da har jeg mer sans for Trond Markestads argument om at henvisende lege også har et ansvar for å tilby kvinnen en samtale rundt avgjørelsen, og at det er bedre for alle parter at dette gjøres av en lege med et "mindre strengt" forhold til abort. Det Markestad derimot ikke svarte på var hva man skal gjøre hvis kvinnen VIL ha denne typen samtale med fastlegen fremfor å brette ut sitt privatliv for en vilt fremmed lege.
"[RRF-legen] bidrar med andre ord ikke til å oppfylle pasientens “plan”."
Men kjære vene - det gjør han da vitterlig!
For det første har han gjort forarbeidet med å etablere en logistikk for nettopp dette formålet.
For det andre vet han jo utmerket godt HVORFOR pasienten innhenter informasjon om dr. Hansen på nabokontoret - det er ikke fordi hun lurer på hvor hun skal gå den dagen fastlegen har influensa. Hvis ikke dette er å "bidra til pasientens plan", så vet ikke jeg.
Re 2) Det er ihvertfall forbilledlig konsekvent. Jeg tillater meg å være noe skeptisk til om alle andre RRFere ville ha like lett for å svelge en situasjon der det er deres egne menings-/trosfeller som blir "skadelidende".
Re 3) Greit, vi er enige om at assistert befruktning av lesbiske stiller i en ganske annen klasse. Uten å ha lest artikkelen, opplever jeg personlig argumentasjonen som temmelig søkt. Skulle man også nektet å bistå en kvinne og hennes dødssyke ektemann, siden også dette barnet vil måtte vokse opp uten sin biologiske far?
Ellers registrerer jeg at Knut Arild Hareide tilsynelatende deler mitt syn, ettersom han i "Debatten" avviste at det engang fantes noen RRF-leger som ØNSKET å skille mellom homofile og heterofile foreldrepar. ;-)
Re 4) Kremt...vi trenger ikke gå til intervjuer, det holder å lese din og Fredheims kronikk:
"[Behandlings- og henvisningsplikt vil] i realiteten innebære et yrkesforbud for mange leger innen deler av helsetjenesten."
Ja, det vil begrense utvalget av jobber for allmennleger - men også ditt forslag tar høyde for at RRF-leger ikke vil kunne få jobb på små steder med bare en eller to leger.
Forøvrig er det også relativt vanskelig for en partikkelfysiker å få jobb i Vinje, uten at de klager over begrensinger i sitt yrkesvalg av den grunn.
Denne debatten er bare en av flere ”fritaks-” og ”særrettighetsdebatter” som pågår for tiden. Typisk for disse er at enkeltpersoner påberoper seg ”høyverdige” moralske grunner, og gjerne tilhørighet til en religion for å kreve fritak for plikter eller oppnå særbehandling i en yrkessammenheng.
Nå er det slik at det tankefrihet og religionsfrihet i dette landet. Det forutsettes at alle kan velge religionstilhørighet og selv velger hvilke standpunkter de inntar i kontroversielle etikk- og moralspørsmål. Det er også fritt utdannelses- og yrkesvalg. Yrke, religionstilhørighet og ”samvittighet” er ikke medfødte egenskaper som kjønn, hudfarge genetikk. Om noen finner at visse typer jobber er uforenlige med ens overbevisning så kan man ganske enkelt velge andre utdannelser og andre jobber. Å spille diskrimineringskortet i denne type spørsmål er patetisk.
Vårt demokratiske system er basert på at lover og regler som er vedtatt i storting og departementer er legitime, og at alle de som er satt til å innføre og praktisere dem lojalt forutsettes å gjøre dette, uavhengig av sine personlige vurderinger eller gruppetilhørigheter. Dersom dette prinsippet ikke skal gjelde så er det jo ingen grunn til at ikke alle typer påbud noen henter fra sin religion eller personlige overbevisning ikke skal anerkjennes, ei heller at ikke alle tenkelige yrkesgrupper inkluderes i fritaksretten.
For eksempel:
- Saksbehandlere i departementene som av samvittighetsgrunner er uenige i en ny lov eller ett forvaltningsvedtak, kan kreve fritak for medvirkning til enhver saksforberdende utredning, så vel som iverksettelse eller praktisering av loven eller vedtaket.
- Det er ingen opplagt grunn til at retten til fritak eller særbehandling bare skal gjelde abortloven. Hvorfor ikke kunne kreve unntak også fra likestillingsloven, retten for enslige og homofile til å adoptere, andres rett til religionskritikk og å utøve blasfemi, andres rett til religionsfrihet, andres rett til religionsfrihet, deltakelse i kriger man er uenige i, praktiseringen av asylinstituttet i UDI etc.
- Og mer spesifikt for leger: Muslimske kvinnelige leger/sykepleiere som nekter å behandle menn eller vice versa, Jehovas vitner leger/sykepleiere som nekter å delta i blodoverføringer, etc. etc.
Siden dette handler om verdispørsmål hvor den enkelte selv avgjør om noe er i ”strid med ens samvittighet”, er det svært vanskelig å hevde at den enes samvittighet er ”mer verdt”, har ”høyere etisk verdi” etc. enn noen annens samvittighet.
Løsningen på dette er enkel. Til de som mener at en spesifikk jobb krever utførelse av handlinger de anser for å stride mot ens samvittighet i den grad at de nekter å utføre oppgavene, selv om de er lovlige og til dels pålagte av våre myndigheter, så finn en ny jobb.
Doremus: Først angående Europarådets resolusjon: De bruker begrepet "submit", som betyr henvisning. Så resolusjonen dekker faktisk henvisning til abort.
Angående "bidra til å oppfylle pasientens plan". Ja, legen bidrar i årsakskjeden som leder frem til behandlingen pasienten ønsker, men han bidrar ikke på den måten at han deler pasientens plan, dvs. intensjon. Eksempel: Du vil hjelpe en meget skrøpelig dame over gata. Før dere går over, forteller hun deg at hun er på vei til dødshjelps-klinikken. Hvis du likevel følger henne over gata, har du bidratt til årsakskjeden som leder frem til dødshjelp, men du har ikke delt hennes "plan", det vil si dele hennes INTENSJON om at dødshjelp skal finne sted. Så det går et allment akseptert skille - som er moralsk relevant - mellom det å bidra ved å dele en handlendes intensjon, og det å bidra ved bare å bidra til årsakskjeden, uten å dele intensjonen.
Håper det var noenlunde klart.
3) Ja, absolutt, for å være konsekvent må en slik lege reservere seg også mot å henvise til assistert befruktning for heterofile der den ene i paret er døende. Og tilsvarende, reservere seg der det er snakk om sæddonasjon (for da får jo barnet kun vokse opp med sin biologiske mor, mens det blir en "sosial", ikke biologisk, far).
I Bioteknologiloven, som regulerer dette feltet, heter det at legen (også den henvisende, ikke bare utførende) skal vurdere parets "psykososiale egnethet". Du ville ikke henvise et heterofilt par der begge er narkomane til assistert befruktning - for du tror ikke det er bra for barnet som resulterer av behandlingen. Tilsvarende kan en fastlege mene at det ikke er bra for barnet som resulterer av assistert befruktning for lesbiske å vokse opp uten begge biologiske foreldre - og han vil derfor vegre seg for å bidra.
Det var tydelig at Hareide ikke kjente til denne reservasjonsgrunnen. Og som sagt, det er den svakest funderte av de aktuelle reservasjonsgrunnene.
Det er svært mange som er uenig i mine synspunkter på reservasjonsrett, men du er en av de første som har tatt min begrunnelse på alvor og argumentert imot. Mange takk for det.
N.A.:
* Det er ikke så enkelt som at man bare kan velge et annet yrke. Mange av fastlegene det gjelder denne gang har planlagt et liv i allmennmedisinen, og får store praktiske ulemper ved å skulle ta en annen jobb.
* Norges kristelige legeforening argumenterer i denne saken prinsipielt, på en måte som tilbakeviser (eller iallfall forsøker å tilbakevise) de fleste av dine innvendinger. Les denne kronikken hvis du er interessert: http://tidsskriftet.no/article/2185259
* To argumenter for at reservasjon er aktuelt i legeyrket, men ikke andre: For det første, det er snakk om liv og død (ifølge de som reserverer seg) - og ikke bare det, men handlinger som mer eller mindre DIREKTE forvolder død. For det andre, legeyrket er spesielt, ved at det er en profesjon. Det utøves av profesjonsutøvere som ikke bare kan følge et regelverk eller en oppskrift, men må bruke hele seg i jobben, inkludert samvittighet, empati og fantasi. Derfor er det ekstra sterk grunn til å beskytte profesjonsutøverens egen samvittighet og integritet.
"Først angående Europarådets resolusjon: De bruker begrepet “submit”, som betyr henvisning. "
Nei. Forskjellen er ganske språklig subtil, men "submit to an abortion" betyr (ihvertfall i denne sammenheng) å UNDERKASTE seg en abort. (Å henvise til abort ville antagelig blitt omtalt som å "refer (someone) to an abortion").
Det ville jo vært en temmelig skrikende mangel ved resolusjonen hvis den beskyttet legens rett til å nekte å utføre abort men ikke kvinnens rett til å nekte å underkaste seg en abort som legene anså som medisinsk påkrevet.
Doremus, eg siterer heile det aktuelle avsnittet frå resolusjonen igjen:
1. No person, hospital or institution shall be coerced, held liable or discriminated against in any manner because of a refusal to perform, accommodate, assist or submit to an abortion, the performance of a human miscarriage, or euthanasia or any act which could cause the death of a human foetus or embryo, for any reason.
Di tolkning er så langt eg kan sjå heilt urimeleg. Joda, "submit to" kan bety å underkaste seg. Men dette punktet dreier seg i det heile teke ikkje om kvinner og deira situasjon, men om helsepersonells moglegheiter til å reservere seg mot handlingar som medfører at foster/embryo døyr.
"Submit to" står då parallelt med ei rekke andre handlingar som på ulike måtar kan medverke til at embryo/foster døyr, og heile *poenget* med punktet er å understreke at helsepersonell/sjukehus/institusjonar ikkje på nokon måte skal diskriminerast o. l. fordi dei nektar å henvise.
I det heile teke gjev det ikkje meining å seie at kvinner kan "be held liable", "discriminated against" etc. fordi dei evt. skulle bli "tvinga til abort". Ottosens tolking er altså den korrekte, og resolusjonen går tvert imot departementets rundskriv.
Berre for å få fram meininga mi litt betre i fyrste setning i siste avsnitt:
"I det heile teke gjev det ikkje meining å seie at kvinner kan “be held liable”, “discriminated against” etc. fordi dei evt. skulle nekte å ta abort."
Altså: Resolusjonen handlar ikkje om kvinner som evt. blir pressa til abort. Ingen stad i resolusjonen blir det i det heile antyda at dette skulle vere noko aktuell problemstilling. Nærkonteksten i punkt 1 peikar heller ikkje i denne retninga, men gjev tydeleg tolkingsmessig stønad til at "submit" skal omsetjast "henvise". I det heile teke er overskrfita for resolusjonen "The right to conscientious objection in lawful medical care", og det er denne problemstillinga som vert diskutert i alle punkta.
"Submit to" skal altså nær sagt garantert tolkast som "henvise".
Jeg kan ikke se at det finnes noen som helst fornuftig grunn for å tillate helsepersonell å reservere seg!
Bør en politimann kunne reservere seg mot å gripe inn ved familievold fordi kvinnen og barna, ifølge hans religiøse overbevisning, er mannens eiendom?
(åh - ja, hun kan jo bare be om at de sender en annen... synonymt med kommentarer over her om at "hun kan jo bare bytte fastlege"...)
Bør en brannmann kunne reservere seg mot å slukke branner i biler eller oljeanlegg fordi utvinning og bruk av oljeprodukter strider mot hans overbevisning i miljøspørsmål?
Bør en statsråd kunne dele ut penger til eget partis "underbruk" og la være å informere alle andre som ikke nødvendigvis deler hans politiske overbevisning? (hint, hint...)
Listen kan utvides i det uendelige.
Som George og Mina også skriver; Hvis man først åpner for unntak, så åpner man for et rent fossefall av unntakskrav.
Dette er helt identisk med diskusjonen om hijab eller turban eller burka eller whatever i politi og rettsvesen: Det er en grunn for at det kalles "uniform", nemlig at tjenesten skal symbolisere nøytralitet og sikkerhet. Du skal kunne være sikker på hvilken tjeneste du får eller ikke får, helt uavhengig av den offentlige servicepersonens personlige tro og meninger.
Det minste man må kunne forlange er at det samme gjelder for helsepersonell.
Kan de av overbevisningsgrunner ikke gjøre den jobben de er pålagt og tar seg betalt for, så får de simpelthen finne seg noe annet å gjøre, akkurat som absolutt alle andre mennesker!
IvarE, jeg oppfatter det som overraskende at du ikke ser at handlingen abort som medisinsk behandling står i en særstilling i forhold til eksemplene du lister opp. Jeg kan heller ikke se at det foreligger noen parallell til debatten om religiøse hodeplagg og symboler for polititjenestemenn.
Dette dreier seg ikke om reservasjon på bakgrunn av religiøs overbevisning eller individuelle moralske forestillinger, men om grunnprinsippene i den hippokratiske lege-eden om å verne liv. Hvis abortinngrepet har blitt så uproblematisert i vår tid at vi ikke lenger ser på det som et "nødvendig onde", for å bruke Clemets ord, er det godt denne debatten kommer opp slik at vi får litt refleksjon rundt temaet.
Forøvrig takk til Clemet for et godt innlegg.
@Hallvard B. Jørgensen
1) Jeg er med på at denne resolusjonen gjelder et såpass begrenset problemkompleks at den ikke ÅPENBART trenger å beskytte kvinnens rett til å nekte abort (slik jeg påsto).
2) Samtidig er hele dette avsnittet klippet-og-limt fra en 30 år lov fra Minnesota. (Er ikke Internett fantastisk, dere?)
Det er derfor heller ikke gyldig å si at "Selvfølgelig betyr "submit to" IKKE underkaste, siden dette ikke har noe med temaet for resolusjonen å gjøre", når formuleringen egentlig stammer fra et helt annet sted.
3) Jeg vet at Google-statistikk har begrensa bevisverdi, men likevel:
- "refer a patient to an abortion" (med anførselstegn) gir 3230 treff.
- "submit a patient to an abortion" (med anførselstegn) gir INGEN treff!
- alle de 10 første treffene på "submit to an abortion" (med anførselstegn) referer til det at en kvinne underkaster seg abort
4) Det er da vel ikke det spor vanskelig å se for seg hvordan en kvinne kan bli holdt ansvarlig eller utsatt for diskriminering for å ha nektet abort?
"Fosteret ditt har en alvorlig skade, og å bære det frem vil resultere i en dødfødsel og påføre deg varige helseskader. Du nå derfor ta abort."
"Nei, det nekter jeg å gjøre. Jeg vil heller bære frem barnet mitt, selv om det blir dødfødt."
"Javel, men da mister du alle trygderettigheter, ettersom du har nektet nødvendig medisinsk behandling."
See my point?
Hvis du fortsatt insisterer på at "submit to an abortion" her betyr "henvise", ber jeg om at du finner ETT eksempel der det er ENTYDIG at man har brukt "submit to" i denne betydning. Det skulle vel ikke være så vanskelig hvis du har rett og jeg tar feil?
Ok, Doremus, eg registrer argumenta dine, som er relevante. Eg skal tygge litt meir på problemstillinga.
Og no har eg undersøkt meir. Du har rett, eg tok feil, Doremus.
Kva meir er: Det ser ut til at resolusjonen medvite har utelete "recommend, counsel" og innført "submit to" jamført med offisielle, amerikanske formuleringar i lovverket, som går på reservasjonsrett for helsepersonell. Nøyaktig korleis dette skal tolkast, kan nok diskuterast.
I alle fall: "Submit to" brukast om kvinner som "undertvingast" abort, i det amerikanske lovverket. Men i resolusjonen har dei laga eit slags "amalgam" av ulike amerikanske formuleringar, og difor låg misforståinga snublande nær; det er så langt eg kan sjå lite eller ingenting i konteksten som skulle tilseie at denne resolusjonen skulle ha å gjere med denne problemstillinga.
Men uansett: Eg trekker tilbake det eg skreiv om "submit" og henvisning i samband med resolusjonen, men ikkje det andre eg elles skreiv.
@ Mads Hilden
Jeg forstår ikke hvorfor abort står i en særstilling i forhold til de andre eksemplene.
Hvis man ikke vil gjøre jobben sin får man finne seg en annen jobb. Det er ingen som tvinges til å bli fastlege. Det er helt absurd at mange høyrefolk inntar det standpunktet de tar. Ellers er de jo totalt uinteresserte i arbeidstakeres situasjon.
Magelssen:
Du skriver i din kommentar til meg:
”For det første, det er snakk om liv og død (ifølge de som reserverer seg) – og ikke bare det, men handlinger som mer eller mindre DIREKTE forvolder død”.
Kommentar: Dette er ikke unikt. Hva med saksbehandleren i UDI som mener utvisning vil lede til dødsstraff for asylsøkeren om han sendes hjem? Hva med veiingeniøren som på grunn av budsjettbegrensninger må droppe planfrie kryss og/eller veiskiller og på denne bakgrunn beregner et sannsynlig antall døde?
”For det andre, legeyrket er spesielt, ved at det er en profesjon. Det utøves av profesjonsutøvere som ikke bare kan følge et regelverk eller en oppskrift, men må bruke hele seg i jobben, inkludert samvittighet, empati og fantasi. Derfor er det ekstra sterk grunn til å beskytte profesjonsutøverens egen samvittighet og integritet.”
Kommentar:
Det er mange profesjoner. Skal det gjeldes særlige rettigheter til fritak for profesjoner snakker vi potensielt om flere hundre tusen arbeidstakere.
Dette holder ikke.
Magelssen:
Artikkelen din i legeforeningens tidsskrift er et seriøst forsøk på å definere strenge kriterier for hva som skal gjelder som saklige begrunnelser for fritak. Men argumentasjonen fremstår verken på det enkelte punkt eller i sum som overbevisende. Aksepteres dette åpnes for en flom av krav om unntak eller særrettigheter fra både helsepersonell og andre yrkesgrupper som subjektivt sett kan oppfattes like tungtveiende som aborthenvisning for fastleger.
Først et spørsmål til et punkt som jeg ikke synes tydelig fremgår av artikkelen din: Mener du at alle kravene du lister opp må være tilfredsstilt samtidig for at unntak skal være berettiget, eller er det tilstrekkelig at noen av kravene tilfredstilles?
Så til kravlisten din:
1) Å yte helsehjelpen vil skade legens moralske integritet ved å
o utgjøre en alvorlig krenkelse…
o … av en dyp overbevisning
Kommentar: Dette er et fullstendig subjektivt kriterium, som åpner for et tilnærmet uendelig antall begrunnelser som subjektivt kan oppfattes like tungtveiende som din motstand mot abort. For eksempel argumenterer en del kvinnelige muslimske leger for at de ikke kan fysisk berøre menn, eller være alene med fremmede menn og krever derfor fritak for å behandle mannlige pasienter.
2) Reservasjonsønsket har et plausibelt religiøst eller moralsk rasjonale
Kommentar: Hvem avgjør, og etter hvilke kriterier, hva som er ”plausibelt”? Igjen, – og særlig i et flerkulturalistisk, pluralistisk samfunn -, er antall grunner som kan påberopes uendelig.
3) Helsehjelpen ikke anses som en helt sentral del av legens arbeidsoppgaver
Kommentar: En fastleges arbeidsdag kjennetegnes nettopp ved enorm variasjon. Evne og vilje til å håndtere denne variabiliteten må anses å være et av kravene til en profesjonell yrkesutøver. Og hva om en lege krever fritak for flere typer behandlinger/situasjoner, som hver enkelt isolert sett opptrer med lav frekvens?
4) Byrdene for pasienten er på et akseptabelt lavt nivå
o Pasientens tilstand ikke er livstruende
o Reservasjonen ikke fører til at pasienten ikke får helsehjelpen, eller til uakseptable tidstap eller utgifter
o Legen har forsøkt aktivt å minimere byrdene for pasienten
Kommentar: Her er vi inne på flere kvalitative punkter, hvor det typisk vil være pasientens oppgave å dokumentere sine ”plager” og ”ulemper”. I et godt, kundeorientert system skal det ikke være designet inn denne type usikkerheter og potensielle byrder for kunden. Her må pasienten og kunderettighetene vike for yrkesutøverens personlige, private moralske kvaler.
5) Byrdene for kolleger og arbeidsgivere er på et akseptabelt lavt nivå
Kommentar: Og hvem definerer her ”akseptabelt”? Særordninger vil alltid ha omkostninger, er det rimelig at samfunnet bærer omkostningene for at enkeltpersoner ikke aksepterer premissene for jobber/yrker de frivillig har valgt?
6) Reservasjonsønsket er fundert i sentrale medisinske normer
Kommentar: Om en behandlingsform er tillatt eller ikke avgjøres av våre legitime myndigheter, på øverste nivå valgt og styrt ad demokratisk vei. Det kan ikke være opp til den enkelte lege å avgjøre om han kan nekte eller ikke.
7) Den aktuelle helsehjelpen er ny eller spesielt moralsk omstridt
Kommentar: Å nekte helsehjelp på faglig grunnlag i spørsmål som fortsatt er faglig usikre og omstridte er selvsagt ok. Men at en hjelp er moralsk omstridt kan ikke være akseptabel grunn når den er lovlig og faglig anbefalt.
Artikkelen din er et prisverdig forsøk på å finne gode kriterier som hindrer inflasjon i krav om fritak eller oppfyllelse av særkrav. Men i praksis er de fleste av kriteriene vage og basert på subjektive personlige kriterier, eller de innebærer en risiko for faktisk ulempe for pasientene og meromkostninger for samfunnet som designe særskilte systemer for å kompensere for unntakene.
Igjen er den rimelige konklusjonen at legeyrket er et fritt valg, religionstilhørighet og personlige overbevisning personlige valg – og konsekvensene av disse private valgene er det verken samfunnet som skal betale prisen for i form av inneffektive, dårligere og dyrere systemer, eller den enkelte pasient. Finn en annen jobb.
N.A, mange takk for dine seriøse bidrag i debatten, og for at du har tatt deg tid til å lese artikkelen min.
De sju kriteriene begrunnes i noe større detalj i en engelskspråklig artikkel, http://jme.bmj.com/content/early/2011/06/20/jme.2011.043646.short?q=w_jme_ahead_tab , som jeg ikke skal tvinge deg til å lese ;)
Tanken er at 1-5 alle må være oppfylt for at reservasjon er akseptabelt. De er en slags detaljering/spesifisering av utgangspunktet om at reservasjonsrettens dilemma er helsepersonells integritet vs. pasientens rett til behandling.
Først til den første av dine to kommentarer. Jo, jeg framholder at det er avgjørende forskjell på abortspørsmålet og de eksemplene du nevner. Ved abort handler det om å INTENDERE død, mens ingeniøren og saksbehandleren ikke intenderer død, men må akseptere dødsfall som en forutsett, uønsket, ikke-intendert konsekvens. I tradisjonell etikk (dvs. ikke-konsekvensialistisk) er nettopp dette skillet mellom hva som intenderes og hva som er utilsiktede bivirkninger helt avgjørende for den moralske vurderingen.
Videre ser jeg at mye av kritikken mot reservasjon, og slett ikke bare din, innebærer beskrivelser av lege-pasientforholdet som et slags tilbyder-kunde-forhold. Legen blir en slags funksjonær som har å tilby en "pakke" med ferdig definerte tjenester. Dette står fjernt fra det tradisjonelle synet på legerollen, der medisinen er en moralsk aktivitet og krever meget velutviklet skjønn hos en dydig (i aristotelisk forstand) profesjonsutøver. Jo mer synet på legen som en yrkesutøver/tjenestetilbyder på linje med alle andre vinner frem, jo mer uforståelig blir kravet om beskyttelse av legens samvittighet gjennom reservasjonsrett, det ser jeg. Så her har jeg og mine meningsfeller en jobb å gjøre for å overbevise om at legens tradisjonelle profesjonsrolle skal beholdes/gjenopprettes.
Til dine kommentarer til mine kriterier (skal prøve å fatte meg i korthet): 1) Du peker på en viktig fare/mulig svakhet. "Krenkelse" blir gjerne oppfattet som noe som kun den krenkede kan bedømme styrken i. Jeg mener at det er en objektiv side ved krenkelsen som kan bedømmes av en ytre observatør. Det gjelder både legens og pasientens påståtte krenkelse.
2) Også holdet i begrunnelsen for overbevisningen er noe som kan vurderes av en ytre observatør (samfunnet).
3) Det er her reservasjonsønsker begrunnet i religiøse renhetsregler "lukes ut": Kan du ikke behandle 50% av pasientgrunnlaget, så kan du ikke utføre dine mest sentrale arbeidsoppgaver.
4) Også her er det uunngåelig en skjønnskomponent, ja, som gjør at forskjellige personer som vurderer et reservasjonsønske opp imot dette samme kriteriesettet kan komme til ulike konklusjoner om byrdene pasienten opplever er akseptable.
@Hallvard Jørgensen
Det er mye man kan si om standpunktene, til dere RRFere, men ingen skal beskylde dere for å mangle god debattskikk. :-)
Du kunne ikke påta deg å forklare Espen Ottosen hvordan ting henger sammen? Det er en del tvitrere som har forsøkt uten særlig hell, men det har kanskje litt mer gjennomslagskraft hvis det kommer fra en teolog?
@Weeder
"Og hvilken medisinskfaglig begrunnelse finnes det egentlig for å henvise en frisk kvinne med en kropp og et sinn som utmerket er i stand til å håndtere et svangerskap til abort?"
Hint: strikkepinne.
@IvarE
"Dette er helt identisk med diskusjonen om hijab eller turban eller burka eller whatever i politi og rettsvesen: "
Må si meg uenig i dette. Det kan finnes gode argumenter for hijabforbud i politiet, men det er en FUNDAMENTAL forskjell mellom å gi uttrykk for sitt livssyn gjennom sitt utseende og å gi uttrykk for det gjennom UTØVELSEN av sitt embete. De færreste vil vel mene at fastleger skal nektes å ha anti-abort bøker synlig i bokhyllen på kontoret, så lenge de henviser abortsøkende kvinner til sykehus på en ryddig måte?
Morten Horn driver stråmannsargumentasjon når det gjelder dødshjelp/assistert selvmord.
Ikke i noen av landene som har åpnet for dette har det skjedd i forme av å gi pasientene en rettighet.
Det handler om hvorvidt leger (og evt. andre)skal ha lov til å gi alvorlig syke hjelp til å avslutte sine lidelser uten straff eller straffelignende reaksjoner.
I Sveits er systemet slik at man har egne organisasjoner for verdig død, som folk kan melde seg inn i og som formidler kontakt med leger som er åpne for å tilby assistert selvmord. På den måten kobles pasienter til leger med samme etiske overbevisning som dem selv. Det er et bra system for alle parter og burde kunne være en modell for Norge. Man hadde nettopp en folkeavstemning om denne praksisen i Zürich (mest foranlediget av at en organisasjon også tilbyr hjelp til utlendinger) og 90% av befolkningen ønsket fortsatt adgang til assistert selvmord. (80% stemte også for å fortsette å tillate "selvmordsturisme").
Det er en utdatert tankegang at mennesker skal tvinges til å gjennomleve grusomme og meningersløse lidelser pga. diverse helsepersonells moralske kvaler. Get over it.
@Magelssen:
"Hvis du likevel følger henne over gata, har du bidratt til årsakskjeden som leder frem til dødshjelp, men du har ikke delt hennes “plan”, det vil si dele hennes INTENSJON om at dødshjelp skal finne sted"
Jammen...er det ikke det jeg sier, da? Legen som sender en abortsøkende kvinne videre til nabolegen BIDRAR til hennes plan om å ta abort, men uten å DELE planen eller intensjonen. (Med mindre du trekker en eller annen slags distinksjon mellom å bidra til en årsakskjede og å bidra til en plan - hvilket for meg fremstår som nokså esoterisk.)
Og som sagt - som legperson kan jeg vanskelig skjønne at det ikke finner mange andre sammenhenger der en fastlege henviser en pasient til behandling selv om han ikke DELER hennes Intensjon om å igangsette behandling - jfr. mine to eksempter i kommentar #31.
Forøvrig, for å spinne videre på din analogi: la oss si at den skrøpelige gamle damen forteller meg at hun er på vei for å banke opp og rane sin enda skrøpeligere storesøster. Om jeg ikke ringer politiet så ville jeg ihvertfall anse det som min fordømte plikt å la henne bli stående igjen på fortauet og ikke hjelpe henne over veien! Det fremstår for meg som en temmelig stakkarslig unnskyldning å si at "Ja, jeg fulgte henne over veien vel vitende om at hun skulle rane søsteren, men jeg DELTE ikke hennes intensjon".
Det var en herre for 2000 år som også prøvde å toe sine hender og frasi seg sitt medansvar for en prosess han var uenig i, og ettertiden har ikke vært særlig nådig i sin dom over ham.
(Bare så det ikke blir noen misforståelser: *jeg* mener jo at fastlegen burde henvise enten hit eller dit selv om han er personlig uenig i, hennes valg. Alt jeg sier er at hvis legen mener at handlingen strider så sterkt mot hans samvittighet at han ikke kan gjøre dette, så synes jeg det blir en merkelig verken-fugl-eller-fisk holdning å si at "Denne prosessen synes jeg er så uetisk at jeg krever at man legger til rette for at jeg bare skal gi et VELDIG LITE bidrag til prosessen".
“Videre, George Goodings og Minas bekymring om at en reservasjonsrett kan komme til å omfatte også sistnevnte kategori, er forståelig. Men man kan vel løse dette ved å rett og slett liste opp i en forskrift (f.eks. fastlegeforskriften) at reservasjon er tillatt for situasjon A, B og C – og ingen flere.”
Bare for å utdype Goodings svar litt: Denne argumentasjonen høres jo både fin og tilforlatelig ut, men den ligner også til forveksling på dødshjelpsforkjempernes argumentasjon om at man BARE skal tillate aktiv dødshjelp i de STRENGT regulerte tilfeller der nesten ALLE vil være enige i at det er etisk forsvarlig. Dine meningsfeller pleier da å innvende - med stor rett - at dersom man først åpner døren på gløtt, så er det all grunn til å frykte en gradvis utglidning ut fra begrunnelsen "det er jo dypt urettferdig å tillate A men ikke B".
@ du som kaller deg "i", innlegget kl. 19.22:
En grunn til at jeg trakk aktiv dødshjelp inn i denne debatten var at Clemet selv, i en litt annen versjon av åpningsinnlegget, trakk parallellen til legers eventuelle reservasjonsrett, dersom aktiv dødshjelp ble legalisert. Sett fra perspektivet reservasjonsretten, er dette høyst relevant. Selv om "alle" sier at "selvfølgelig skal ikke legen tvinges til å utføre dødshjelpen", er det langt fra sikkert at denne reservasjonsretten vil bli respektert i praksis. Spesielt må vi ha grunn til å tro at pasientens faste leger vil bli avkrevd bistand i utredningen og forberedelsene forut for at aktiv dødshjelp gis, f.eks. gjennom å lage referat av sykehistorie, uttale seg om prognose, diskutere alternative behandlinger med pasienten, uttale seg om depresjon/samtykkekompetanse og annet.
Dette er aktivitet som er identisk med legens ordinære arbeid - men for legen vil det være problematisk dersom formålet med denne aktiviteten er å berede grunnen for at pasienten skal få aktiv dødshjelp av en annen lege.
Dersom man i Norge innfører sk. legeassistert selvmord, slik at legen "slipper" å injisere giften selv, er det ikke selvsagt at legen vil kunne nekte å skrive resepten på medikamenter pasienten har lovlig rett til å få, bare pga. samvittighetskvaler. Parallellen til P-pille-nekt er åpenbar.
Det er IKKE stråmannsargument å snakke om aktiv dødshjelp som en RETT. Svært mange av de som snakker om dette i offentligheten bruker uttrykk som "min kropp - mitt liv", "rett til en verdig død", "bestemme selv over egen død". I vårt rettighetsbaserte helsevesen er det vanskelig å tro helt på at lovgiver vil innføre aktiv dødshjelp som noe du kan få dersom legen er "gem", eller dersom du er så heldig å ha en lege som ikke har samvittighetskvaler mtp. aktiv dødshjelp. Igjen en åpenbar parallell til abortsaken vi diskuterer nå. Døende pasienter er ENDA vanskeligere stilt enn gravide - de er gjennomgående mindre mobile, mer fysisk og ofte psykisk svekket, og ikke alle vil orke å reise langt for å få den nødvendige vurderingen mtp. aktiv dødshjelp. Alt i dag er det et problem at mange pasienter ikke har krefter for å reise dit de kan få kyndig hjelp med palliativ behandling (så vi trenger ambulante team). Dersom man innfører ambulante dødshjelpsteam med villige leger, eller på annet vis har noen få leger som skal håndtere dette, vil man ha problemer med å få til det som nesten alltid nevnes i konteksten aktiv dødshjelp: Nemlig at det skal foreligge en grundig vurdering av pasienten på forhånd, alle alternativer skal være utprøvd, mentale forstyrrelser skal være utelukket, etc. Særlig dersom aktiv dødshjelp skal gis til de aller svakeste, de døende, vil det kreve et voldsomt apparat å kunne tilby dette til alle som ønsker det, over hele landet. Og det vil være vanskelig for slike leger, som kommer "flygende inn" i pasientens lokalmiljø, å gjøre en forsvarlig vurdering uten å ha kjennskap til pasienten på forhånd. Aktiv dødshjelp vil derfor kunne bli et tilbud forbeholdt de få - de som er bosatt sentralt - de som kjenner en villig lege. Et så urettferdig helsetilbud er utålelig i Norge - det har både denne abortdebatten og debatten om tidlig ultralyd vist til fulle. Det er altså mange paralleller mellom spørsmålet vi her diskuterer (legers reservasjonsrett ved abort) og aktiv dødshjelp.
Bent Høie har igrunnen her på minerva på en utmerket måte sagt det som trenger å sies i denne debatten.
http://www.minervanett.no/2012/02/27/bent-hoie-innlegg-2-kommentarer-2-pasientens-interesser-forst/
Alle de som vil hevde legens "rett" til reservasjon bør huske på at legen er der for pasientens skyld. Ikke omvendt!