Warsan Ismail (f. 1990) er student.
Abraham og lydighet
Muslimer kan ofte gi inntrykk av at islam gir absolutte svar. Men det absolutte kjenner også sine grenser.
I didn’t promise you a rose garden.
Along with the sunshine,
there’s gotta be some rain sometimes.
Linjene over kunne vært en del av Koranen, men er ordene til en kanadisk undergrunnsrapper ved navnet Shad. Likefullt er budskapet en vi kjenner igjen fra Koranen, og den jødisk-kristne arven: Det er ikke bare gøy å være religiøs. Det har rekken uheldige profeter bevist. Job (Ayyub) fikk byller, Josef (Yusuf) ble kastet i en brønn, Jonas (Yunus) slukt av en hval og Jakob (Yacqoub) ble velsignet med tolv kranglefanter. Litt regn er en mild underdrivelse i så måte, men med guddommelige åpenbaring, med byrden det er å være Guds utvalgt — eller tro at én er Guds utvalgt (for de av som mener at disse typene muligens var historisk, og tidvis fornuftige, men absolutt ikke guddommelige) – kommer også motgang og utfordring.
Den største utfordringen i Koranen møter Abraham (Ibrahim) når Gud ber ham, i en drøm, om å ofre sin sønn. Hvorvidt sønnen var Ismael (Ismail) eller Isak (Ishaq) rår det tvil om blant de muslimske skriftlærde. Abraham oppsøker sin sønn, tung om hjertet, forteller ham hva Gud har vist ham i drømmen, og sønnen svarer: «If’al ma tu’mar ». Gjør som du er beordret. Far legger sønn på offerbordet, og idet han hever kniven erstatter Gud sønnen med et lam [37:102-105]. Denne hendelsen er én som markeres av muslimer hvert år til Eid al-Adha, eller offerfesten. Det er noe makabert ved det å feire, med kake, en manns villighet til å skjære strupen over sin sønn. Men er det egentlig dét vi feirer som muslimer?
Les også Jan Arild Snoens artikkel om Eid al-Adha.
Det er umulig å lese ofringen uavhengig av Abrahams plass i islams historie. Kabaens grunnlegger ble ikke en teist først da han fikk den guddommelig åpenbaring. Allerede som ung, lenge før han stiftet kjennskap til den monoteistiske Guden, stilte han spørsmål ved sin fars, og sitt folks, avgudsdyrkelse. Både før og etter åpenbaringen, som skulle befeste hans plass i profetenes rekker, inngikk han i lange teologiske diskusjoner med sitt folk og problematiserte deres gudebilder. Da han aktivt søkte Gud, og fant Gud, proklamerte Abraham monoteisme overfor sitt folk. Han ba dem vende seg til den ene Gud, og de svarte med å kaste ham på bålet. Det er som sagt ikke alltid greit å være en profet. I Ibn Kathirs omfattende verk over Profetenes historier, eller Qisas al-Anbiya, leser man at Gabriel (Jibril) hvisker spørrende til Abraham om hvorvidt han trenger hjelp — idet Abraham står foran flammene. Abraham svarer at han ikke ønsker hjelp fra Gabriel. Abraham blir så kastet på bålet, men Allah griper inn og flammene kjølner rundt Abraham [21:68-73]. Den urokkelige troen på at Gud alltid stod på hans side, og Guds stadige inngripen som bekreftet Abrahams tro, ga Abraham tittelen khalil al-Allah, eller Allahs kjæreste venn [4:125].
Abraham var en mutawakil, eller en som har tawakul. Tawakul er et teologisk konsept som best kan oversettes til absolutt tillit. Men tawakul har også en annen dimensjon. Tawakul er kjernen i menneskets forhold til sin Gud. Grunnleggeren av sufi-retningen Qadiriya, Abdal Qadir al-Jilani (f.1077) skriver i sin «Sufficient Provision for Seekers of the Path of Truth »:
«Someone who puts all his trust [al-mutawakkil] in Allah (Glory be to Him and
Exalted is He) is therefore in a state where he does not ask for anything, does not wish
for anything, does not reject anything, and does not hold on to anything. »
I boken siterer al-Jilani en annen sufi, Yahya Ibn Muadh ar-Razi (f. 830), som på spørsmål om hva som gjør en til den absolutte mutawakkil svarer:
«When he is perfectly satisfied with Allah as a Trustee. »
Den absolutte tilliten forutsetter kunnskap om Allah, ma’rifah. Ma’rifah, imotsetning til ilm eller den kunnskapen som erverves gjennom studier, analyse og rasjonell diskurs, fåes gjennom selvransakelse og refleksjon. Det er en perspesjon som fjerner båndene som fester mennesket til verden og det verdslige, og hever det til Gud. Et menneske som har hengitt seg til Allah vil ikke la seg tyngde av tvil eller skepsis og vil tilslutt nå et nivå, en maqam, med fullstendig tilfredstillelse eller eufori. Maqam ar-rida, som sufiene betegner det.
Hvis den absolutte tiliten forutsetter kunnskap om Allah, er lydighet en uunngåelige og naturlig konsekvens av samme tillit. Har man frigitt seg fra egen tvil, vil man også følge alt av Allahs dekreter. Lydighet, av lyde fra nørrone hljóða, eller den engelske ekvivalenten obedience, som er derivert av latinske oboedire, betyr i sin kjerne å lytte til. Ikke nødvendigvis audititivt. Lydighet er altså en konsekvens av at et menneske har fullstendig tillit til Gud, en tillit som baserer seg på kunnskap om Gud, og visshet og aksept om Guds predestinasjon.
En rekke spørsmål melder seg, i mitt tvilende hjerte, med engang jeg lar disse ordene synke inn. Hva er de moralske implikasjonene av absolutt tillit til Gud? Åpner dette for fraskrivelse av moralsk ansvar for egne handlinger? Hvis en skal slå seg til ro med predestinasjon, er islam en deterministisk religion? Isåfall, har det noen hensikt å bekjempe fattigdom og urett, hvis Allah uansett har forutbestemt alt?
Allah ber den troende sette all sin lit til Gud [5:23] og at den som gjør dette vil være tilfreds [65:3]. Likevel forteller tradisjonen, sunnaen, om mannen som spurte profeten om han kunne la eselet sitt stå uvoktet og ubundet — og slik sette sin lit til Gud. Profeten svarte kløktig at mannen burde sette sin lit til Gud, men også binde sitt esel. Den absoluttistiske tilnærmingen til Gud er begrenset til forholdet mellom guddommen og individet. I verden, i samhandling med andre, må en opptre rasjonelt og ta hensyn til sine medmennesker. Selv i skjæringspunktet mellom mellom-menneskelige relasjoner og relasjonen til Gud, for eksempel når Abraham får beskjed fra Gud om å ofre sin sønn, kan man ikke opptre absoluttistisk. Abraham spør sin sønn, hvorenn bisarrt det lyder. Og det er først når sønnen aksepteter forespørselen at Abraham utfører orderen.
Dette skillet mellom forpliktelsene individet har til Gud og forpliktelsene individet har til sine medmennesker, opprettholdes flere steder i den islamske læren. En muslim kan ikke selge alle sine eiendeler for å leve i askese i en hule, og etterlate sultne barn. En muslim kan ikke be Allah om tilgivelse for den urett hun har begått mot andre, før hun ber om tilgivelse fra menneskene hun begikk uretten mot. Selv i islam, en religion som basere seg på predestinasjon, eller qadr, eksisterer det en idé om fri vilje. At våre liv er forutbestemte tilsier ikke at vi vet hva forutbestemmelsen går ut på. Utfallet av våre handlinger er én ting, å utføre og hvorledes handlingen utføres er en annen. Derfor er et av islams viktigste prinsipper: Enhver handling etter intensjon.
Abrahams villighet til å ofre sin sønn ga disse islamske prinsippene og doktrinene en knagg. Denne fortellingen favner kjernen i islam, og forteller både om det ideelle forholdet mellom Gud og mennesket, og forholdet imellom menneskene. Offerfesten, Eid al-Adha, er i så måte en feiring av islam som tro.
Og dét kan vi godt feire med kake.
- Warsan Ismail (f. 1990) er student.
Det er interessant å se hvordan referansenes "tidehverv" skifter.
Innledningsvis beveger vi oss på decenniumnivå, for sitatet du henviste til er rimeligvis hentet fra Lynn Andersons hit fra 60 eller 70-tallet.
http://www.cowboylyrics.com/lyrics/anderson-lynn/rose-garden-279.html
Men i fortsettelsen er det atskilleg mer interessant å se hvordan jødenes grunnleggende tekst Torahen uten blygselregelrett er stjålet og omfortolket. Det er spesielt interessant at du presterer å skrive en hel "kronikk" UTEN å referere til den opprinnelige kilden.
Såvidt jeg vet regner en at Torahen ble ferdig nedtegnet i "persertiden" altså ca et millennium før Muhammed og hans følgesvenner utviklet tankegodset som senere ble til islam. En kan vel regne det redaksjonelle arbeidet til kalifen Uthman rundt 650 som et rimelig tidspunkt.
Personlig har jeg særdeles liten sans for denne ubendige og refleksjonsløse tilliten til Gud. I motsetning til den religiøse tolkingen hvor det anses som rosverdig, er det i min bok særdeles problematisk.
Og min anfektelse er for øvrig ikke bare Abraham's viljesløse tro, en gudeskikkelse som kan finne på å "teste" sin "undersått" på en så grotesk måte er ikke verdig noen tilbedelse.
Men til sist en positiv kommentar. Det er hyggelig å se at du selv er i stand til å gi uttrykk for "tvil i ditt hjerte" (i møte med denne historien).
Du synes kanskje det høres underlig ut, men i min bok gjør det deg til et atskillig bedre menneske enn Abraham.
Cassanders
In Cod we trust
Cassanders
In Cod we trust
Jeg vil advare mot noe som kan tolkes som hets mot islam, da dette utvilsomt har et medansvar i mordene 22. juli i år.
Cassanders: Jeg visste ikke at Shad coveret Lynn Anderson. Men han har nok begrenset det stortsett til referenget. Versene er annerledes. Søk på Shad+Rose Garden. Artig nok refererer han også til Abrahams historie.
Ad plagiatanklagelser: Enhver som har lest Koranen vet at Koranen på ingen måte hevder å bringe en "ny" religion. Profeten Muhammad så på seg selv som en fortsettelse av den profetiske tradisjonen som startet med Noah, skapte en lang rekke jødiske profeter og - etter muslimenes syn - endte med Muhammad og Islam. Dersom plagiat er å referere til en bok som åpenlyst og bevisst refererer til andre - er jeg nok skyldig i dét. Men det er nok de aller fleste abrahamitter klare over.
Ifht. tvilsspørsmålet, jeg finner det ikke rart. Man tror ikke før man tviler, og selv grunnleggerne av disse religionene hadde sine tvilsstunder.
PeeWee: Kontekst er alltid nøkkelen til en god debatt.
Historien om Abraham som pålegges å ofre sin sønn er forferdelig. Flere kristne filosofer har diskutert den, to motpoler er Kant og Kierkegaard. Moralisten Kant støtter Cassanders. For hvordan kan Abraham vite med sikkerhet at det er Gud som krever offeret? Kan ikke en listig demon være på ferde? Med langt større visshet bør det stå klart for ethvert menneske at det er forbudt å drepe sin uskyldige sønn, uansett hva drapet kalles. Kierkegaard derimot, skriver i "Frykt og Bæven" og andre steder om det religiøse som en dimensjon ut over det etiske. Selve skillet mellom det etiske og det religiøse tydeliggjøres ved historien om Abraham og Isak.
Det springende punkt: Er religion underlagt etikk? Skal lydighet til Gud forstås i lys av, eventuelt som et annet uttrykk for, lydighet til fundamentale moralske bud? Selv oppfatter jeg det religiøse som daimonisk (ikke demonisk), det betyr bl.a. ikke underlagt etikken. Guds sol skinner på gode og onde. Kants syn på religion er håpløst moralistisk. Selv bønnen er for ham suspekt. Det er utelukkende livets moralske kvalitet som teller. Kant ønsker en religion innenfor den moralsk fornufts grenser. Virkelige religioner er ikke slik. Verst for dem?
I GT er det ikke slik at Isak gir sin tilslutning. Det kan virke som Koranen med dette tillegget ønsker å forsvare eller nærmest unnskylde Abrahams lydighet. Hva mener du om det Ismail? Uansettt, Gud avviser offeret, etter først å ha krevd det. Som kjent har menneskeofringer vært utbredt i kulturer over hele kloden. Historien om Abraham kan også leses som et oppgjør med slik eldgammel praksis. Et av de store paradoksene i kulturen: religiøse fortellinger handler i høy grad om evne til å bryte med gammel praksis - og religionene er blitt støttespillere for gammel praksis. Først og fremst det. Kultur som arvesynd så å si.
Menneskelivet er innvevd i fryktelige dilemmaer og lydighet er stikkord for ett av de frykteligste. De store religiøse skrifter gjør i grunnen ikke livet enklere for oss. De rommer for mye virkelighet til at noe blir enklere. I likhet med Kant kan man se moralen som den overlegne instans, og avvise slik lydighet. Ja. Avvise med forakt kan man også. Historien om Abraham rommer ikke desto mindre mer virkelighet.
Kommentaren er slettet - off-topic (red).
"Et av de store paradoksene i kulturen: religiøse fortellinger handler i høy grad om evne til å bryte med gammel praksis — og religionene er blitt støttespillere for gammel praksis."
Spot on, Kjell!
@Warsan I.
Det er absolutt disutabelt om ikke koranens sentrale "truth claims" kan sies å være for "en ny" religion. De er vesensforskjellige fra, og gjensidig utelukkende i forhold til toraens (og bibelens, for den del)"truth claims".
Cassanders
In Cod we trust
Mohamed, vi er visst enige om mye, noe som gleder meg. Det er ikke lett å håndtere gamle religiøse motiver og fortellinger så de gir god åndelig mening i dag. Jeg anbefaler et storartet forbilde i så måte, nemlig Thomas Manns hovedverk "Josef og hans brødre", 4 bind, 1933-1943. Kjempeverket finnes også på norsk, men antakelig bare i antikvariater. Den sterkeste roman i det 20. århundre, etter mitt ytterst subjektive skjønn. En rik fabulering omkring de bibelske fortellinger om Abrahams slekt, siste halvdel av Genesis. Josef er Isaks barnebarn, og hans far Jakob er selvsagt mer nærværende her, men offeret spiller sterkt inn, et tema som vibrerer gjennom teksten. Jakob lider jo ufrivillig sønneofferet - Josef i brønnen, så i Egypt - der de møtes igjen.
At den fineste formidling av bibelsk stoff i vår tid foreligger i en roman, er nok en provokasjon mot teologien. Slik må det være, men nå er det et poeng at provokasjon overhodet ikke er Thomas Manns stil. Han skriver med humor og varme, slik at fortellingenes autoritet bevares, menneskeliggjort, likevel med mer enn artistisk autoritet. Det groteske kan han ikke beskrive. Han forsøker, men det lykkes ikke. Det groteske og uhyggelige i religionene er noe eldgammelt ved dem. Våre fjerne foreldre var åpenbart langt mindre fintfølende enn vi er. Så fortiden er i sannhet et fremmed land. Stadig spør man seg hvordan disse menneskene har vært, som så det hellige i noe så forferdelig - ?
Og takk til Warsan Ismail for å ha skrevet godt og informativt om den islamske vektlegging av denne historien, og om lydighets-problematikken generelt.
Kjell:
Takk for anbefaling. Enig med deg for øvrig på at det er fremragende skrevet av Warsan.
Jeg ser din Thomas Mann og legger på bordet Naguib Mahfouz. Jeg har tilgode å stifte bekjentskap med den litterære giganten Thomas Mann.
I Gebelawis barn så bruker Mahfouz fortellinger fra Koranen (og Bibelen) til å skape et familie-epos - en fortelling om en "mafia"-familie gjennom flere generasjoner.
Det skal sies at en del oppfattet boka krenkende (med en del så mener jeg islamister) og Mahfouz ble utsatt for et mordforsøk. Naguib Mahfouz var for øvrig en av få muslimske forfattere (i tillegg til Orhan Pamuk) som støttet Salman Rushdie under striden rundt Sataniske vers.
Kort omtale om boka kan leses her: http://www.nrk.no/nyheter/kultur/4918696.html