Admiversitetet
EN NØKKELNOVELLE: Universitetsdirektør Ulvehi dagdrømmer om administrasjones snarlig forestående overtakelse av Universitetet. Men en slu professor som skriver spalter for det høyreorienterte nettstedet Athene truer idyllen.
Universitetsdirektør Ulvehi snudde seg ergerlig vekk fra dataskjermen. Hun hadde nettopp vært inne på det høyreorienterte nettstedet Athene, og lest den faste spalten til en professor fra hennes eget universitet. Hun følte seg oppgitt, og ikke lite rettferdig selvmedlidende over sin egen oppgitthet. Hvorfor skulle hun måtte finne seg i dette! For en feig usling! Tydeligvis uten nok baller til å møte henne i åpen kamp! Å, om det bare hadde vært mulig å gi ham sparken! Ja, i dobbelt forstand, og gjerne der hvor han skulle hatt det han ikke hadde! For hun hadde i hvert fall baller nok, tenkte hun stolt.
Men, selvfølgelig, selv om denne yrkesgruppen heldigvis ikke lenger var beskyttet av Kongen, som embetsmenn, hadde han, og kanskje nettopp derfor, valgt en form som gjorde ham uangripelig: Han hadde puttet henne inn i en fortelling som forkjøv henne akkurat så mye fra virkeligheten at tvetydigheten gav ham et injuriepanser. Slik som denne Knattgård, som utga sitt liv som romaner! Så i stedet for å bruke hennes egentlige navn, Ulvehi, hadde han gitt henne et navn som enhver idiot måtte skjønne henviste til henne: Universitetsdirektør Musehus! Og så hadde han skildret hvordan denne fiktive, men likevel virkelige universitetsdirektøren hadde latt seg provosere av parodien. Som om hun, Ulvehi, lot seg provosere! Vel, litt, måtte hun innrømme, men ikke slik det ble skildret i spalten.
Nåja, hun hadde mer enn nok annet å gjøre enn å kaste bort tiden på frustrerte professorer. Deres tid var i alle fall snart over! Deres rop var ikke annet enn rop i ørkenen, og det skyldtes at det var nettopp der de var, eller hørte hjemme. Kun gribber og skorpioner hørte dem!
Fortsatt var det altfor mange professorer som gresset på grønne enger. Hvilket forresten, i og for seg var helt i orden, så lenge de oppførte seg som føyelige og domestiserte vegetarianere, altså kveg.
Skjønt, måtte hun innrømme, nå lot hun seg rive med. Heller ikke hun burde sammenblande fiksjon og virkelighet. Enda gjensto mye arbeide. Fortsatt var det altfor mange professorer som gresset på grønne enger. Hvilket forresten i og for seg var helt i orden, så lenge de oppførte seg som føyelige og domestiserte vegetarianere, dvs kveg. Rovdyrprofessorer, derimot… Det var de som burde sendes ut i ørkenen! Og nå var det nettopp en slik en hun håpet å få gitt endelig reisepass dit. Hun hadde sittet og bladd gjennom dokumenter som forberedte det endelige rettsoppgjøret med professor Oppmørkne, før hun hadde søkt litt adspredelse ved å surfe på nettet, hvor hun altså ubehagelig nok hadde havnet på et sted som ga alt annet enn det.
Nå vendte hun tilbake til den hyggelige gjennomlesningen av tingrettens dom, som hadde klart å gjøre med Oppmørkne det hun skulle ha gjort med spaltistprofessoren. Hun leste hver setning som om det var poesi. Tenk om lagmannsretten nå kunne kopiere denne kjennelsen! Bare så skuffende at fagforeningen hadde bestemt seg for å støtte bråkmakeren finansielt i anken. Men det virkelig skuffende var i og for seg ikke akkurat dèt, men at dette plutselige engasjementet representerte et tilbakeskritt i forhold til den positive utviklingen hun hadde merket seg hos fagforeningene de siste årene. Det hadde virket som om de hadde lært å tilpasse seg den nye tid, og latt seg integrere i en felles interesse hvor samarbeidsvillighet fikk sin belønning innenfor et hyggelig samrøre: Hadde ikke den nåværende lederen for en av fagforeningene tidligere vært en tøff dekanus? Og hadde ikke den forrige rektoren motsatt hoppet direkte fra rollen som fagforeningsleder til øverste arbeidsgiver? Og var ikke de fleste lederne ved universitetene fortsatt medlem av den fagforning de forhandlet med?
For ikke lenge siden hadde til og med en av fagforeningene, sammen med flere professorer, foreslått å innføre en egen Vær Varsom-plakat (eller egentlig Vær Lydig-plakat) for vitenskapelig ansatte.
Vel, kanskje var det likevel nødvendig at fagforeningene noen ganger oppførte seg som om de var fagforeninger. Normalt ville de ikke skape problemer verken for seg selv eller henne. For ikke lenge siden hadde til og med en av fagforeningene, sammen med flere professorer, foreslått å innføre en egen Vær Varsom-plakat (eller egentlig Vær Lydig-plakat) for vitenskapelig ansatte. Dermed ville både fagforening og administrasjonen kunne spares for konflikter mellom professorer. Ikke overraskende hadde denne Athene-spaltist professoren gått hardt ut mot forslaget, og siden virket det som om det hele dessverre var kokt vekk i kålen.
Gledelig nok hadde likevel flere professorer av det riktige slaget meldt seg ut av fagforeningen i protest mot dens Oppmørkne-støtte. Og i dag hadde hun lest et flott innlegg i avisen av en gruppe professorer og ledere av samme riktige slag, som støttet henne foran Oppmørkne-saken ved å understreke at den viktigste plikten for en professor var å holde seg inne på tjenesteveien! Ja, hun elsket det ordet: «tjenestevei»! Disse professorene fortjente sannelig et personlig opprykk! Derimot et slikt ord som «eksentrisk»…
For hun hadde selvfølgelig ikke noe i mot professorer i og for seg. Hun hadde jo selv vært professor! Men da hadde hun selvfølgelig oppført seg slik en professor skal oppføre seg:. Hun hadde tilpasset sin magesår-forskning til det eksisterende paradigmet: At magesår skyldtes stress og livsstil, og at dette resulterte i overproduksjon av magesyre, som så tærte hull på magesekken. (Ja, faktisk følte hun seg litt sur i magen akkurat nå, nettopp pga stresset i forbindelse med rettsaken og den ekle spalten hun hadde lest på nettet). Da så noen ”eksentriske” australske forskere hadde påstått at magesår tvert imot skyldtes en bakteriell infeksjon, hadde hun suverent avfeid teorien i flere medieintervju, hvor hun gjorde det klart at dette var helt umulig fordi magen var steril og intet kunne vokse der pga magesyren. Og hadde fått stor takknemlig anerkjennelse for det fra sine professorvenner. Så hadde det da også kommet som et sjokk da australierne uforståelig nok ble tildelt Nobelpris og hyllet som originale og uavhengige forskere, og hennes egen forskning diskreditert.
Heldigvis hadde hun da selv sluttet med forskning og blitt administrativ leder. For det var jo det hun egentlig var. Hun mintes med mild vemod familiehistorien om da hun ble født: At jordmoren skulle ha kommet ut og sagt til hennes far: Oss er i dag en leder født!
Nå kunne hun konsentrere seg om endelig å få realisert sine visjoner: Et rent administrasjonsuniversitet, ja, et admiversitet!
Nå kunne hun konsentrere seg om endelig å få realisert sine visjoner: Et rent administrasjonsuniversitet, ja, et admiversitet! Opprømt sjekket hun på PCen sin de siste oppdaterte tallene. Jo, det gikk i riktig retning: Straks passerte de 48 % administrative og teknisk ansatte, og rektor Bevversen hadde allerede øket representasjonen av hennes folk i universitetsstyret, som gjenytelse for at de hadde stemt på ham. Men hun skulle snart få utlyst noen flere administrative stillinger, slik at de ville passere 50% og få flertall i styret, og da kunne det endelig skje: Da ville hun bli valgt til Øverste Leder, og all forskning og undervisning ville bli radikalt lagt om: Kun undervisning i administrasjon ville bli gitt, for å utdanne kandidater til admiversitets egen administrasjon. Alle ansatte ville da automatisk bli lydige og følge tjenestevei!
Et ledd i dette var hennes nyeste prosjekt: For å utbygge kontrollen, hadde hun fått ombygget kontorområdene i sentraladministrasjonen til kontorlandskap, noe som riktignok hadde vakt reaksjoner selv hos de administrativt ansatte. Men de hadde raskt tilpasset seg. Det neste prosjektet var å innføre kontorlandskap for de vitenskapelig ansatte, og som et første trinn i dette hadde hun fått teknikerne til å pusse opp en av de gamle bygningene slik at kontorene bare hadde glassvegger ut mot korridoren, og tynne lettvegger seg i mellom, og, ikke minst, ingen dørstokker, slik at det ble umulig for professorene å være uforstyrret av den støyen de selv produserte!
Og dessuten…Å, men nå husket hun og forsto hun! Ja visst, det forklarte professorens magesyrlige spalte i Athene. Han var jo en av de som hadde flyttet inn i denne restaurerte bygningen med proto-kontorlandskapet. Og han hadde spesielt protestert mot hennes smarteste trekk for å detronisere de vitenskapelige ansattes innbilte individualitet og kvalme selvfølelse. Før hadde de trodd at kontorene var deres egne områder. Men nå hadde hun innført en ny nøkkelpolitikk. Før hadde vitenskapelig ansatte kunnet låse kontorene sine med nøkkel som bare åpnet og låste deres eget kontor. Men nå fikk de alle den samme nøkkel. Alle kunne låse seg inn hos alle. De kunne like gjerne være uten dører, eller overgi seg til et virkelig kontorlandskap. Spesielt godt likte hun det svaret som var sendt til den magesure, innbilt spesielle Athene-spaltisten: «De eneste som får egne nøkler er personer som oppbevarer sensitive personopplysninger på kontorene sine, det vil si ledelsen og økonomi.» Hun måtte nesten le: På den måten fikk hun sagt at de vitenskapelig ansatte ikke hadde virkelig sensitiv informasjon på kontorene. F.eks. var det noen av dem som trodde de hadde oppfunnet kruttet, og ville holde opplysninger om dette skjult til de hadde søkt patent. Nå fikk de høre at de eneste viktige og sensitive opplysningene var administrative personalopplysninger. På et admiversitet ville dette overhodet være de eneste opplysningene! Felles nøkler ville dessuten, som i et virkelig kontorlandskap, gjøre det vanskelig for professorene å konspirere mot hverandre!
Så ble hun likevel i godt humør før denne dagen var over! Hun kjent ikke lenger noen magesmerter, hvilket bare bekreftet at hennes forskning hadde rett! Burde hun ikke fortjene en oppmuntrende forsterkning av denne gode stemningen før hun skulle plages med rettsaken? Jo, i kveld ville hun sannelig belønne seg selv med å se en av sine yndlingsDVDer. Hvilken skulle det bli? Hva med en av de gode episodene av Yes, Prime Minister? Ja, hun mente, en av de hvor Sir Humphrey triumferer over statsministeren! Jo, så kunne hun forsterke sine forhåpninger om en tilsvarende triumf over Oppmørkne i lagmannsretten! Og om en snarlig forvandling av universitetet til et admiversitet!
- Arild Pedersen (f. 1946) er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo.
http://www.dagogtid.no/nyhet.cfm?nyhetid=1678
http://www.dagogtid.no/nyhet.cfm?nyhetid=1683
I Nedkvitne-saka, både i tingretten og i lagmannsretten, har om lag 75 prosent av tilhøyrarane vore byråkratikvinner frå Blindern. Kva er det med kvinner og fridom? Kvifor er dei så redde avvikande meiningar, og kvifor må dei heile tida støtta kvarandre? Før, under og mellom slaga delte dei ut klemmar og oppmuntringsord. På statens benk, tre kvinner, på Nedkvitnes benk, tre menn.
Jau, Jon, her kunne ein seia mykje. Men det er eit spørsmål om mot. Islamistar har eg mot til å tala imot, og likeså adminstrasjonar. Men byråkratikvinner som gruppe....? Då vert eg nok både bleik og svart som jord. Til slutt er det kanskje best at eg òg gjer som Michelsen i 1905.
Dette avspeier maktforholdene innenfor utdanningssektoren. Både i Kunnskapsdepartementet - tenk å kalle det noe slikt med Halvorsen i sjefsstolen, det er jo nær New Speach - i direktoratet, der makten virkelig ligger og rundt om i det lokal skolebyråkratiet osv sitter kvinnene tett og tettere enn tett. For noen år siden kunne 29 kvinnelge lærere på en skole på Sørlandet fortelle at mannlige lærere var overflødig. Kvinnene fikset alt. Kort etter fikk vi høre - fra et annet sted - at heretter måtte alle gutter la vannetgå sittende. En gang hadde vi en skole med selvstendige individualistiske Venstrelærere, nå er det SV-tantene som regjerer. I en slik skole snakker man i krokene, men ikke offentlig. Og gjør man det, er det inn på teppet. Her er sivilisasjonsprosjektet snart fullført. Alle logrer i takt. Nesten.
Jeg tror det blir feil å rette fokus mot kvinner og SV. Dette har mer med voksende administrasjoner å gjøre. Dette skjer overalt i Norge. Særlig er det merkbart i helse- og undervisningssektoren hvor fagmennesker som overleger og professorer tidligere har hatt administrativ makt. Disse blir skjøvet til side av ambisiøse byråkrater. Slike byråkratier har en tendens til å bli selvbevarende, jf. Max Weber. Byråkratende har makten og kontakten med beslutningsapparatet over. Fagmenneskene blir et proletariat. Kanskje undervisnigspersonell skulle bli flinkere til å stå sammen mot sine arbeidsgivere? Professorer i det ganske land - foren eder!
Per II treffer spikeren på hodet. Det kan nok hende at kvinnelige byråkrater er hakket mer angstbiterske enn mannlige kollegaer (det er et empirisk spørsmål), men problemet er at professorene proletariseres. Administrasjonen karrer til seg mer og mer makt, de innbiller seg at de kan administrere en virksomhet de ikke har greie på - dilletantene leder ekspertene. Dette er et problem for akademia (universitetet blir dårligere) og det er problem for samfunnet (universitetet blir en pølsefabrikk i stedet for et sted for kunnskap og fri tenkning og fri tale).
Enig. Per II treffer spikeren på hodet. Det kan nok hende at kvinnelige byråkrater er hakket mer angstbiterske enn mannlige kollegaer (det er et empirisk spørsmål), men problemet er at professorene proletariseres. Administrasjonen karrer til seg mer og mer makt, de innbiller seg at de kan administrere en virksomhet de ikke har greie på - dilletantene leder ekspertene. Dette er et problem for akademia (universitetet blir dårligere) og det er problem for samfunnet (universitetet blir en pølsefabrikk i stedet for et sted for kunnskap og fri tenkning og fri tale).
R O F L !
Universitetene preges av to forhold: for det første betyr ikke ordet universitet noe lenger ("Universitet i Nordland!"), for det andre kommer det til å komme regler om "frihet under ansvar" og "regler for kollegial samtale" etc, som administrasjonskvinnene er flinke til å dikte opp. Frihet? Hvem trenger den, vi har SV-statsråden til å gi penger til de rette tanker.
Tja, kanskje Per II har en del rett. Men bare noe. Nettopp i skole og helse sitter det mange, både absolutt og relativt, kvinner. De har vist seg mer villig til å la seg styre, gå i takt, opptre kollektivt. Det blir mindre rom for den/de selvstendige. Og ja, byråkratiet er voksende og drepende. I skolen, som jeg kjenner godt, er det mange kvinner. Det merkes, lojaliteten oppover er påtrengende. For all del, det er mange menn som dilter med også. Men jeg tror ikke man uten store anskrik ville kunne s i en (absolutt tenkt!) situasjon med 29 mannlige lærere at de kunne utføre alt, kvinner er helt overflødig. Utsagnet er i seg selv ganske meningsløst, det burde være like meningsløst når det (faktisk!) kom fra kvinner. Men slik er det ikke - tidsånden og vårt politisk korrekte nomenklatura (med mange SV-ere) ser til det.
Er dette den Arild Pedersen som hadde redigert ex-phil-boka mi?
@Einar Kr. Steffenak: Mulig dette er flisespikkeri - Om helse- og undervisningsbyråkartiet har mange kvinner så er det fordi at det tjener byråkratiet. Byråkratiet rekrutterer ansatte som passer dets behov. Jeg står fast på at dette er et strukturelt fenomen og ikke noe som skyldes kvinner og Sv'ere. Grunnen til at forskere knyttet til høyresida får problemer er fordi de gir byråkratene problemer i fohold til dagens bevilgende myndighet SV og AP og dermed svekker denne administrasjonens muligheter til egen vekst.
Hvis UiO blir dømt i Bjørneboe-saken (som er dens rette navn) og må leve med stempelet som dømt foretak for all fremtid, er det ingen tvil om at kontorsjef Ulvehi (som har gitt seg selv den pompøse og misvisende tittelen "universitetsdirektør") må gå fra sin stilling.
Det er ikke første gang en av disse kontorsjef-typene må gå fra sin stilling fordi de skaper frykt og skader universitetet: http://www.uniforum.uio.no/leserbrev/2011/haakon-benestad-var-ikke-illojal.html
Ideelt bør ingen ha tittelen "direktør" ved et universitet. Det blir jo misvisende fordi ledelsen er valgt av og blant de vitenskapelig ansatte. Det er professorene som er administrasjonens overordnede, ikke omvendt. Administrasjonen, inkludert administrasjonsmennesker som kaller seg "direktør", er professorenes tjenere, ikke omvendt. Før kalte man dem "pedeller" (gammelt ord for vaktmestre).
Man må spørre seg hvordan denne universitetsdirektøren fikk sin professor II-tittel (i "samfunnsmedisin"). Hun har ingen vitenskapelige publikasjoner siden 80-tallet da hun tok doktorgraden (det er bare førsteforfatterpublikasjoner som teller i medisin, medforfatterskap er der ikke reelt forfatterskap). Hun har ingen nevneverdige, vitenskapelige publikasjoner utover doktorgraden som hun tok for nesten 25 år siden.
*Ved tildeling av professorkompetanse legges det bl.a. vekt på at man har vært publiseringsaktiv de siste 5 årene.
*Innen medisin er det også et krav at man har veiledet doktorgrader.
*Det forventes at man har publisert vitenskapelig (i fortrinnsvis internasjonale refereetidsskrifter fortrinnsvis som førsteforfatter) tilsvarende ca. 3 doktorgrader.
Ingen av disse tre grunnleggende minimumskravene for professorkompetanse innen sitt fagområde oppfyller Ulvehi, og hun er langt unna å oppfylle dem.
Det er grunn til å spørre om hun har fått en professortittel på uriktig grunnlag som en ren vennetjeneste fordi hun sitter i en lederstilling, og hvis det er slik professortitler i "samfunnsmedisin" tildeles, lover det ikke godt for dette diffuse "fagområdet". Professortitler skal tildeles etter vitenskapelig kompetanse, IKKE som vennetjenester til administrasjonsmennesker og ikke-valgte "ledere".
Jeg liker å tro at universitetsdirektørens slektning, forfatteren, ville vært lite stolt av sitt slektskap med dette selvutnevnte "ledermennesket".
Konstaterer at det er her alle de modige mennene er. Dere gjør Norge stolte, stå på karer!
Herregud for noen helt ekstremt puslete og kvinneredde menn! Og i tillegg med et latterlig oppblåst selvbilde som sannhetens forsvarere. Hvis en professor i filosofi ikke klarer å lage bedre satire enn dette så står det verre til enn vi som betrakter universitetene utenfra noensinne hadde kunnet forestilt seg.