Ånd før politikk

For T.S. Eliot spiller politikken annenfiolin. Det er den prepolitiske sfæren, av kunst, filosofi og religion, som avgjør samfunnets reelle tilstand.

I anledning Civita og Universitetsforlagets utgivelse av antologien Konservatisme — hvor Torbjørn Røe Isaksen og Henrik Syse var redaktører — vil Minerva i ukene fremover presentere bearbeide utdrag fra antologien. Bearbeidelsen er gjort av antologiens redaksjonssekretær og medforfatter Lars Gauden-Kolbeinstveit. Av respekt for Minervas tradisjoner begynner vi (selvsagt) med Thomas Stearns Eliot (1888-1965).

Når man i Norge snakker om det prepolitiske får man raskt assosiasjoner til Minerva-kretsens og T.S. Eliot syn på politisk filosofi. For T.S. Eliot spiller politikken annenfiolin. Denne tanken om politikkens begrensede rolle er ikke fremmed for liberalismen, men det er konservative tenkere som blant annet T.S. Eliot som har vært mest opptatt av å fylle den ikke-politiske sfære med et innhold, og dessuten hevde at den danner grunnlaget for en fungerende politisk sfære.

T.S. Eliots filosofi og politikk oppsummeres ofte med hans beskrivelse av seg selv som klassisist i litteratur, rojalist i politikk og anglo-katolikk i religion. Som en selverklært reaksjonær har Eliot og hans tradisjonalisme vært lett å avfeie for mange. Flere kritikere har hatt vanskelig for å forene hans modernistiske poesi med hans konservative kulturkritikk og politiske filosofi.

Eliots kulturkritikk hviler på en dyptfølt bekymring over at det moderne samfunn er i ferd med å miste fotfestet, hugge over de røttene og glemme de tradisjonene som har fått det til å blomstre. Eliot er inspirert av Babbitts humanisme — synet på mennesket som et åndsvesen og betoningen av indre og ytre orden som kontrast til romantikkens frigjorte og løsrevne individ — men finner at denne humanismen ved å fornekte det religiøse står tilbake med et rent menneskelig element som når som helst kan synke ned til det dyriske plan igjen, nettopp det plan som humanisten ville heve mennesket fra. Humanismen forutsetter en idealisering av det menneskelige som bare kan finne en tilfredsstillende begrunnelse gjennom det religiøse.[i]

Politisk filosofi må bygge på etikk, og etikken må bygge på religionens sannhet, så det er bare ved å finne tilbake til sannhetens evige kilder at mennesket kan ha håp om å bevare et samfunn som ikke fører til dets egen ødeleggelse. Av natur spiller politikken annenfiolin. Det er hva som skjer i den prepolitiske sfære — innenfor kunst, tenkning og særlig religion — som avgjør samfunnets reelle tilstand.

Eliot beskrives ofte som en  «High Tory », den tradisjonelle betegnelsen på den høykulturelle toryismen som er sterkt knyttet til kongehuset, landadelen og den engelske kirken. Det er for så vidt ingen dårlig beskrivelse, men vi kan lett undervurdere i hvor stor grad denne filosofien var et resultat av bevisste valg for Eliot. Han var verken engelskmann eller anglikaner ved fødselen.

Å beskrive Eliot som tradisjonalist kan også være unøyaktig. Hans konservatisme er ikke rent historisk eller utilitaristisk (basert på nyttebetraktninger), men nært knyttet til et forsvar for evige verdier — de permanente ting, som den konservative idéhistorikeren Russell Kirk kaller dem. Eliots kulturkritikk knytter seg først og fremst til en bekymring for forvitringen av kristendommen og med den Europas tradisjonelle, åndelige jordsmonn.

Det er viktig å presisere at Eliot på det sterkeste avviser å se religion i et instrumentelt perspektiv. Kristendommen er Sannheten, og kirkens misjon er å omvende sjeler for Kristus. Like fullt har kristendommen også spilt en avgjørende kulturell og sosial rolle i vestlig sivilisasjon.

Et metafysisk valg
Eliot så en dypere motsetning i verdenshistorien enn den umiddelbare mellom demokrati og fascisme. Disse ideene utforsker han i det korte essayet The Idea of a Christian Society. På samme måte som den enkelte må velge å tro eller ei, slik må også ethvert samfunn foreta et

grunnleggende valg: mellom kristendommen og hedenskapen. Det er et metafysisk valg. Storbritannia er naturligvis et kristent land i én forstand, men like fullt ikke et kristent samfunn slik Eliot forstår det: et samfunn hvor en levende kristendom er det ubestridelige etiske fundamentet.

Kristendommen har ingen oppskrift på hvilket politisk system som er best, den er verken liberal eller konservativ. Men dersom statens oppgave er å verne om det rette, og det rette hviler på etikken, hviler et humant samfunn også på religiøs innsikt i siste instans. Det betyr ikke at staten og kirken skal være ett — det vil skade kirken, mener Eliot. Det betyr heller ikke at alle innbyggerne må være troende. Men hvis staten er i opposisjon til religiøse prinsipper eller likegyldige til disse, kan den ikke vare på sikt. Etikkens kilde er troen. De sekulære konseptene  «liberalisme » og  «demokrati » har ikke nok kraft i seg selv til å stå alene mot fienden; de kan kapres, og fienden kan endre deres innhold.  «Hvis du avviser Gud (og han er en nidkjær Gud), må du bøye kne for Hitler og Stalin, » skriver Eliot.[ii] Hvis kristendommens orden virkelig faller, rykker barbarene inn.

Organisk samfunnssyn
I Notes Towards the Definition of Culture (1948) er fortsatt kristendommen avgjørende, men de fleste essayene omhandler sekulære institusjoner. Eliot avviser på det skarpeste ideen om å skape en ny kultur eller et nytt samfunn. En ny sivilisasjon skapes hver eneste dag, gjennom gradvise endringer av det eksisterende, ikke ved radikale omveltninger. Han kritiserer en økende kulturell fragmentering og forvitringen av en felles referanseramme for både kunst og etikk. Dette er et utpreget organisk samfunnssyn av konservativ støpning. Samfunnslivet ligner mer på et tre enn en stor maskin, og kulturen er et resultat av intrikate prosesser som i mange tilfeller er ubevisste.

Eliot kritiserer tanken om at samfunnet bør styres bare av eliter, med brodd særlig mot sosiologen Karl Mannheim. Én ting er at man bør finne en plass for enhver som svarer til hans eller hennes evner og talenter, en ganske annen ting er å ødelegge alle andre former for autoritet. Moderne elitisme bygger på sosial atomisme både i utvelgelse og praksis. Som kontrast setter Eliot opp de engelske klassene. Gjennom familiebånd, institusjoner, lokal tilhørighet og normer formidler de kunnskap og kultur videre til neste generasjon; de personifiserer de båndene mellom slektene som Eliot er så opptatt av. De tekniske elitene, på den annen side, er valgt ut på individuell basis, har intet felles jordsmonn og ingen ramme å føre arven videre innenfor.

Med klasseposisjonen følger også et ansvar. Det skadelige i et klassesamfunn er når privilegier eksisterer uten ansvar, mener Eliot, mens svakheten i det klasseløse samfunnet er at ansvaret fordeles likt. Dermed pulveriseres det, og alle blir i realiteten like lite ansvarlige for helheten. Et samfunn trenger både eliter og klasser som gjensidig kan korrigere hverandre. Et tilsvarende poeng har Eliot i foredraget Politisk tenkning og praktisk politikk (1955) hvor han beskriver den fruktbare samhandlingen mellom ordets menn og handlingens menn for et politisk parti.

Eliot forsvarer også verdien av kulturelt mangfold innenfor en enhetlig orden. Samfunn blir rikere av lokal kultur og subkulturer, og en viss friksjon mellom grupperinger er sunt. Samtidig er det avgjørende at sunn friksjon ikke blir til skadelig splittelse. For å hindre dette mener Eliot åndelig enhet er av langt større betydning enn organisatorisk eller materiell enhet.

T.S. Eliot mener ikke at kunsten skal underlegges politikken, men hevder det finnes et prepolitisk område hvor poesien og den politiske filosofien kan — og må! — utfylle og berike hverandre. Uten å gripe det poetiske vil de som engasjerer seg i politiske spørsmål, være ute av stand til å forstå og uttrykke følelsene til siviliserte vesener. Alternativet til å beskytte religionen og tradisjonene er å ”ødelegge våre gamle byggverk for å klargjøre grunnen der fremtidens barbariske nomader vil slå leir med sine motoriserte karavaner.”[iii]

Denne artikkelen er en forkortet og bearbeidet versjon av Torbjørn Røe Isaksens innledning om T.S. Eiliot i Konservatisme, Universitetsforlaget/Civita (2011). Boken kan bestilles her