Åpenhet, måtehold, optimisme

Når verden forandrer seg, må konservatismen fylles med nytt innhold.

Jeg fikk min første kursing i ideologi da jeg meldte meg inn i Oslo Unge Høyre i 1988. Høyres ideologi ble primært stilt i relieff til kommunismen og nazismen. Honnørord var frihet, ansvar og eiendomsrett.

Virkeligheten rundt oss har fått andre vanskeligheter siden den gang. Verden trues av børsfall og landefall. Til og med Thatcher-biografen Charles Moore lurer på om venstresiden har fått rett. Han kroet seg over fagforeningsknusingen på 70-tallet, men lurer nå på om grådighet har ødelagt både presseetikk og arbeidsmarkeder.

Hvordan kan jeg da fylle det å være «konservativ» nå? Jeg har funnet ut at for meg nå er slagordene: Åpenhet, Måtehold og Optimisme.

Utdatert konservatisme
Jeg lærte om konservatisme under samme paradigme som Eric Hobsbawm skrev sin bok ”Ekstremismens tidsalder”. Boken handler om verdens brutale historie fra 1914 til kommunismens fall i 1989. Den marxistiske, engelske professor Hobsbawm skrev da idéene om kapitalisme og kommunisme fortsatt var de regjerende motsetningene i verden.

Det er besværende at både hans bok og min konservatisme er litt utdatert. I vår tid, da vi heller blir truet av religiøse fanatikere eller høyreekstreme ulver, må vår konservatisme kanskje få nytt innhold?

Anti Utopia
Konservatismen ligger ikke helt fast, og har ikke forestilling om en idealtilstand vi skal strebe mot. Kommunister, islamister og fascister har ideelle forestiller om hvordan verden skal være. Konservative holder seg unna utopiene, og dermed også de brutale virkemidlene alle utopister tillot seg i forrige århundre (og tillater seg fortsatt). Konservative tar utgangspunkt i hvordan tingene er, og menneskets muligheter – samt noen evige sannheter om frihet, ansvar og eiendomsrett. Derfor må hvert tiår og hvert land ha sin egen konservatisme og sitt eget høyreparti.

Hobsbawms bok fra 1990-tallet er en påminnelse om at konservatismen trenger å fylles med et annet innhold enn den hadde da kommunismen var den klare motsetningen. Mine yngre venner var ikke født da Berlinmuren falt. De tar ikke det samme for gitt som jeg gjør. De har ikke hatt tilfluktsrom-øvelser ved skolen. De skjønner ikke vitsen med bilklistremerkene som sa «Better both feet in NATO than a cold ass in Siberia». Og hyttene til de gamle krigsseiler-fyllikene i min barndoms Mærradalen er for lengst revet.

Åpenhet
Åpenhet betyr for meg innsyn. Det betyr åpenhet om kvalitet i sykehus og skoler, om svartiden i plan- og bygningsetaten, om kravene for å få sykehjemsplass, og om avgjørelsene i NAV og barnevern. Åpenhet er grunnlaget for å kunne være velger.

Inn i åpenhet legger jeg også Adam Smiths idé om at ingen aktør må bli for stor og dominerende. Banker må ikke bli så store at de ikke kan gå konkurs. Staten må ikke bli den største eieren i alle våre viktigste selskaper. Det må være åpent å komme som ny aktør inn i et marked, for eksempel i matproduksjon og matbutikk. Det må være åpent for kvinner å ta tradisjonelle  mannsroller, og omvendt.  Og det innebærer også at staten ikke skal begrense den enkeltes frihet og privatliv ved overvåkning.
Åpenhet er for meg også generøsitet. Siden ingen av oss er som alle andre, må vi la hverandre ta våre egne valg. Alle må få gjøre som de vil, så lenge de ikke skader noen. Vi må la hverandre gjøre dumme ting, og gi hverandre en ny sjanse.

Måtehold
Måtehold handler ofte om penger, altså at staten må ha magemål i skattlegging og i forbruk av tid og penger. Måtehold fra alle parter handler om en kontrakt mellom oss — om at vi skal ta oss av de bakerste. Og hvis vi skal få til det, så kan ikke alle late som de står bakerst, og vente å få hva de enn peker på. Skal vi for eksempel ha et helsevesen og trygdesystem som sørger for dem som virkelig trenger det, kan ikke alle grine seg til alt hos legen.   Lojaliteten og tilliten til systemet og kontrakten ligger i at allmenningen ikke blir utnyttet av folk uten magemål.
Måtehold handler likevel mest om forbruk. Ikke bare ut i fra et miljøperspektiv, men det er også en holdning til egen livsstil og til andre mennesker. Det handler om å ikke forbruke seg selv og hverandre. Det gode liv vil ofte komme når man klarer å gjøre sine gleder enkle, konsentrere seg, gjøre en ting om gangen, elske lidenskapelig en person om gangen. Og bærekraft i sjelen kommer til den som går til mat, rusmidler, medier, jobb, långiver, spill, trening, selvransakelse og debatt med måte. Bare spør Henrik Syse.

Optimisme
Optimisme handler for meg om troen på at det nytter å skape seg en fremtid. Du får det bedre hvis du jobber, eller jobber med din egen fremgang, enn hvis du ikke gjør det. Den kapitalistiske utviklingen av verden har fått flere mennesker enn noen gang ut av fattigdom og sult. Flere mennesker får utdannelse. Nysgjerrighet og ydmykhet for alt vi ikke vet kommer med utdannelse, som dermed er beste forsvar mot massemønstring av fundamentalister. Kjønnsrollene blir stadig friere. Sosiale medier ser ut til å hjelpe frigjøringsbevegelser over hele verden.

Alt dette kommer ikke av seg selv. Det krever at vi står sammen — på jobben, i idrettslaget, på skolen og i partiet. Og det er derfor jeg ønsker å sitte i bystyret i neste periode. Med Hobsbawm «Ekstremismens historie» til advarsel og påminnelse i kandidatsekken.

• Berit Solli er Cand. philol., leder i Alna Høyre og kandidat til Oslo bystyre. Hennes blogg finner du her.