Pål Mykkeltveit (f. 1982) er utdannet filosof.
Arbeiderklassen i moralsk forfall
Charles Murray er tilbake med en ny studie av det amerikanske klassesamfunnet. Konklusjonen er at middelklassen med høyere utdanning får det stadig bedre, mens arbeiderklassen går ad undas.
Coming Apart: The state of white America 1960-2010
Charles Murray, Crown Forum: 2012
416 sider
Charles Murrays navn vil alltid være forbundet med The Bell Curve som han gav ut i 1994 sammen med nå avdøde Richard Herrnstein. Den kontroversielle boken handlet om utviklingen av en ny kognitiv elite i USA, og om hvordan gjennomsnittlig intelligens varierer mellom etniske grupper. De som måtte ønske seg mer av dette vil imidlertid bli skuffet av hans nye bok Coming Apart: The state of white America 1960 — 2010.
Som tittelen viser, blir ikke fokuset rettet på forholdet mellom rasene, men utelukkende på motsetningene mellom hvite amerikanere. For det er ikke de etniske skille-linjene som preger det amerikanske samfunnet i dag, det er først og fremst klassemotsetninger.
Selv om Murray har tilholdssted godt ute på den amerikanske høyresiden, er dette heller ikke en bok om kulturkamp og liberale versus konservative. Det han er opptatt av, er hvordan utdanningseksplosjonen har forandret det amerikanske samfunnet de siste 50 årene, og skapt en dyp kløft mellom de som har og de som ikke har college-eksamen.
Fra å være et samfunn av arbeidere, har USA fått et eget sjikt som først og fremst jobber med hodet. Utdanningsmiddelklassen blir definert som leger, ingeniører, forskere, advokater, arkitekter, innholdsprodusenter i media, samt folk i lederstillinger i privat sektor.
Den kreative klassen, som de også har blitt kalt, er motoren i dagens informasjonsbaserte økonomi. De har vokst i takt med at flere har fått mulighet til å ta høyere utdanning. I 1960 hørte seks prosent av hvite amerikanere mellom 30 og 49 år inn her. I dag er prosentandelen 21.
I boken sammenlignes utdanningseliten med de 30 prosentene av den hvite befolkningen mellom 30 og 49 som ikke har fullført høyere utdanning enn high school, og som i tillegg er tradisjonelle arbeidere, jobber i serviceyrker eller som laverestående funksjonærer. Den resterende halvparten av befolkningen blir utelatt, da de stort sett ville befunnet seg et eller annet sted mellom de to nevnte gruppene målt i livskvalitet og levestandard.
Amerikanske kjerneverdier
På begynnelsen av sekstitallet var USA et langt mer egalitært samfunn enn i dag. 64 prosent av den voksne befolkningen tilhørte gruppen av arbeidere uten høyere utdanning. Det lille mindretallet som jobbet med informasjon, snarere enn noe fysisk, var ikke spesielt mer velstående enn resten. Eneboligen Donald Draper fra TV-serien Mad Men kommer hjem til, er nøktern sammenlignet med hva noen i en tilsvarende stilling ville bebodd i dag.
Det dreier seg om de erkekonservative verdiene arbeidsmoral, ærlighet, religion og ekteskap.
Murray hevder han ikke romantiserer epoken. Det fantes også den gangen fattigdomsproblemer og ikke minst raseskillepolitikken — hvis noen hadde prøvd å tvinge ham inn i en tidsmaskin, ville han ha strittet imot hylende.
Samtidig viser han hvordan det han identifiserer som Amerikas kjerneverdier fremdeles stod sterkt på begynnelsen av sekstitallet. Det dreier seg om de erkekonservative verdiene arbeidsmoral, ærlighet, religion og ekteskap. Disse har preget landet siden USA var et nybyggersamfunn, og ble fremhevet som det eksepsjonelle ved Amerika av Alexis de Tocqueville da han besøkte den nye verden på første halvdel av attenhundretallet.
Murray siterer Tocqueville på hvor imponert han var over USA som et sted der høy og lav stod i tett kontakt med hverandre. Gjensidig tillit og gjestfrihet ble holdt i hevd gjennom et levende sivilsamfunn.
Mye skulle forandre seg etter hvert som høyere utdanning ble allment tilgjengelig. Etter at akademisk anlagt ungdom fikk muligheten til å dra avgårde for å studere, i stedet for å la karrieren bli bestemt av familiebakgrunnen, blir universitetene yngleplasser for en stadig ekspanderende øvre middelklasse. På universitetene sikrer de seg elitejobber som det blir stadig mer bruk for i takt med den teknologiske og økonomiske utviklingen, de treffer likesinnede og starter familier.
Etter hvert isolerer de seg både kulturelt og geografisk fra arbeiderklassen, slik at vi får to forskjellige verdener innenfor et og samme samfunn. Murray lager en fortelling om to imaginære byer som skal illustrere disse forskjellige verdenene — Belmont og Fishtown. Utdanningseliten på 21 prosent bor i Belmont, mens trettiprosenten uten høyere utdanning bor i Fishtown.
Belmont og Fishtown
Murray er ikke først og fremst opptatt av suksessindikatorer som inntekt og helse, men av de nevnte kjerneverdiene. En gjengs forestilling er at mens eliten blir stadig mer dekadent, er det de lavere klassene som er konservative og tar vare på tradisjonene. Statistikken som presenteres i Coming Apart, viser imidlertid at dette ikke stemmer.
Belmont-beboerne er ikke bare ærligere, dvs. mindre kriminelle. De holder også de andre kjerneverdiene i hevd på en helt annen måte enn de som ikke har utdanning. Til og med kristendommen — som blir sett på som noe utdanningseliten i stadig større grad distanserer seg fra — blir dyrket langt mer av utdanningsmiddelklassen enn av folk i Fishtown. Hvor store er forskjellene blitt? Her er noen eksempler.
Ærlighet: I Fishtown har andelen som sitter i fengsel femdoblet seg siden midten av syttitallet. I Belmont har den forblitt stabilt på et forsvinnende lavt nivå.
Arbeidsmoral: Andelen husholdninger i Fishtown med minst én person som arbeider fulltid gikk ned med 21 prosentpoeng mellom 1960 og tiden forut for resesjonen i 2008. Den var da på 60 prosent. I Belmont har den hele tiden ligget stabilt på rundt 90.
Ekteskap: Andelen gifte i Fishtown har gått ned fra 84 til 48 prosent. Andelen barn som bodde med begge sine biologiske foreldre da moren var 40 år, gikk fra hele 95 prosent i 1960 til 30 prosent i 2004. I Belmont er også denne raten stabil på rundt 90 prosent.
Religion: Andelen i Fishtown som enten er ateister eller besøker en religiøs seremoni maks én gang i året, har økt med 24 prosentpoeng siden 1960, og ligger nå på 59 prosent. Antallet i Belmont har også gått opp, men der med 16 prosentpoeng til 41. I Belmont er fortsatt over 20 prosent aktivt engasjert i den lokale menigheten. Det er samme tall som i Fishtown for 40 år siden. I dag nærmer andelen seg der ti prosent.
Murray er ikke redd for å omtale utviklingen i arbeiderklassen som et moralsk forfall, i stedet for en utvikling som skyldes økende økonomiske forskjeller.
Murrays bok er full av slike eksempler og tilhørende grafer. Trenden er unison. Siden 1960 har oppslutning om kjerneverdiene blitt stadig svakere i Fishtown, mens den har blitt mindre svekket, vært stabil eller økt i Belmont.
Det er med dette fokuset boken skiller seg at fra mye annen samfunnsforskning. Murray er ikke redd for å omtale utviklingen i arbeiderklassen som et moralsk forfall, i stedet for en utvikling som skyldes økende økonomiske forskjeller.
Sivilsamfunnet forvitrer
Problemene som rammer Fishtown, korrelerer med forvitringen av sivilsamfunnet og dets rolle med å vedlikeholde den sosiale gjensidigheten og tilliten. Det er dette Murray bruker som forklaringsgrunnlag i stedet for økonomisk ulikhet. Og trenden som ble dokumentert i Robert Putnams bok om forvitringen av det amerikanske sivilsamfunnet, Bowling Alone fra 1999, fortsetter uforminsket.
Mens medlemskap i idrettslag, fritidsklubber, ideelle og politiske organisasjoner har vært stabilt i Belmont siden 1974, har deltakelsen falt kraftig i Fishtown. På midten av forrige tiår var 82 prosent uten tilknytning til en interesseorganisasjon, mens 75 prosent var uten tilknytning til noen annen slags organisert virksomhet på frivillig basis. Når politisk engasjement går ned, samtidig som stabile barnefamilier blir færre, finnes det få knutepunkter å organisere frivillig aktivitet rundt. Men tatt i betraktning den innflytelsesrike rollen religionen spiller i USA, er det kanskje nedgangen på denne fronten som har de verste konsekvensene.
Man kan mene hva man vil om religion, men religiøse er mer sosialt aktive og opplever generelt mer velvære i livet enn ikke-troende. Viktigst er imidlertid den avgjørende rollen religion har spilt i det amerikanske sivilsamfunnet.
For hundre år siden drev 112 av de protestantiske kirkene i Bronx og på Manhattan 48 barnehjem, 45 bibliotek, 44 syerskoler, 40 barnehager, 29 sparebanker, 21 arbeidskontor, 20 idrettssentre og svømmehaller og mye annet. Og dette var ikke engang alle de protestantiske kirkene for ikke å snakke om de katolske og jødiske menighetene, samt alle sekulære frivillighetsorganisasjoner som fantes.
Til sammen utgjorde dette et tett sammenvevd nettverk som satte sitt preg på alle amerikaneres hverdag. I dag er mesteparten borte. Følgene er en sosialt isolert befolkning.
Eliten fører objektivt bedre liv, og burde ta moralsk lederansvar i samfunnet.
Sosialdemokrati ingen løsning
Libertarianeren Murray har ingen tro på at økte statlige pengeoverføringer kan revitalisere noen av de fire kjerneverdiene. Han advarer mot den europeiske modellen som tvert i mot vil ta fra folk ansvaret og respekten for seg selv ytterligere. Europas velferdsstater er i tillegg på vei mot bankerott. Denne kritikken vil ikke imponere noen sosialdemokrater, og Murrays egne forslag om å erstatte velferdsstaten med en fast minsteinntekt for alle, er ikke mer realistisk nå enn den har vært tidligere.
For at det Amerika som Murray ønsker seg skal kunne komme tilbake, må sivilsamfunnet gjenopplives. Det er imidlertid en for stor oppgave til å kunne løses med politiske virkemidler, noe han later til å være enig i. Derfor ville det vært urettferdig å kritisere boken for ikke å komme opp med nok løsninger.
Et poeng er likevel verdt å ta med seg. Murray bruker en del plass på å vise hvordan tidligere tiår var preget av en kollektiv moral som ble innprentet i alle gjennom media og skolen. Dette var ikke kun den moralen som fikk 86 prosent av amerikanske kvinner til å oppgi at det ikke var greit å ha sex med kjæresten før ekteskap, men fortellinger om ærlighet, flid og egenansvar.
Selv om utdanningsmiddelklassen fortsatt praktiserer den samme kodeksen, er det blitt politisk ukorrekt å fremheve den overfor andre, som om det bare skulle dreid seg om personlige veivalg. Men sannheten er at eliten fører objektivt bedre liv, og burde ta moralsk lederansvar i samfunnet.
Minervas Jan Arild Snoen intervjuer Charles Murray i vårnummeret av Minerva.
Takk for en god anmeldelse av en åpenbart interessant bok! Jeg assosierer til nyhetssaken igår om fedme på landsbygda, der utdannelsen er lavere. Og til debatten om "delt by" i Oslo. Og til debatt om fedmeoperasjoner av barn. Bare for å nevne siste ukes nyhetsbilde. Flinke Minerva! :-) Berit
Staten kan ganske riktig ikke erstatte sivilsamfunnet, men den kan kompensere en del utslag av forvitringen, ikke minst de som følger av at de fattige mangler informasjon og ressurser:
- Fedmeepidemien kan bekjempes med å gjøre fett og sukker mye dyrere og grønnsaker billigere.
- Utdanningsgapet kan tettes ved å gjøre utdanning tilgjengelig for alle, uten at studieavgifter blir en umulig bakke å komme opp.
- Skolene kan forbedres - ikke nødvendigvis med statlig eide skoler.
Til Karsten:
Det er neppe korrekt at utdanning kan bli tilgjengelig til alle ved hjelp av økonomiske virkemidler. Den store "kostnaden" ved høyere utdanning er det å faktisk innlære seg kunnskaper. Og her er mentale ferdighet (intelligens?), interesser og arbeidsdisiplin betydelig viktigere enn økonomiske forhold. I Norge har det de siste x antall tiår vært mulig å studere for så godt som alle hvis vi kun ser på den økonomiske biten. Det er ikke det som er hinderet!
@Bent Johan:
Jeg hevder ikke at prisen er det eneste hinderet for høyere utdanning. Selvsagt er evner relevante. Og ikke minst kulturbakgrunn, hva som er vanlig og kunnskap om hva som er mulig.
Men prisen kan man gjøre noe med. For å snu det andre veien: Jeg regner med at du vil være enig i at store utgifter til utdanning er et større hinder for en som er fattig enn en som er rik i utgangspunktet?
(Apropos: Norge får stadig flere studenter fra utlandet fordi vi fortsatt har tilnærmet gratis universiteter).
Å bruke evner og intelligens som argument for at de "lavere klasser" ikke tar så mye utdanning overser også at evner stimuleres med utdanning, og ikke minst kosthold. Man kan like gjerne si at de uten utdanning og med fedme er slik på grunn av sin sosioøkonomiske bakgrunn, som at deres sosioøkonomiske situasjon skyldes at de er "dummere" i utgangspunktet. Og dette kan bli en selvforsterkende ond sirkel.
Ingen fullgode forklaringer på forvitringen ! At informasjonssamfunnet tar over, holder ikke ( før hadde vi vel jordbrukssamfunnet før industrisamfunnet etc )
Naturligvis har predatoriske økonomiske krefter, bankpøbelen og globaliseringen skylda. Dermed er det ikke sagt at proteksjonisme er noen løsning. En ber økonomene og sosiologene levere den rette miksen. Simpelthen.
Mye interessant her.
Flott at religionens påvirkning blir drøftet på en mer nyansert måte enn hva som ellers ofte er tilfelle i dagens offentlige debatt.
Eig,
du hopper bukk over at det er velferdsstatene som har bidratt til den moralske forvitringen ved å utydeliggjøre det personlige ansvar man har for seg selv og sine omgivelser. Hvordan kan du da se på mer stat som rett medisin?
Jeg vll tro at denne forvitringen Murray beskriver er å finne i Strobritannia også, et land som i mange tiår har hatt et sterkt subsidiert høyskolesystem.
Det er en uhellig allianse mellom overdrevent generøse velferdsstater, kommersialisme og en outrert meneskerettighetstenkning som man burde sette søkelyset på.
"du hopper bukk over at det er velferdsstatene som har bidratt til den moralske forvitringen ved å utydeliggjøre det personlige ansvar man har for seg selv og sine omgivelser."
Så var det det å gjøre nærmere rede for denne årsakssammenhengen da. Skulle denne være korrekt, så burde jo disse problemene være størst i de nordiske land og minst i USA. Det er jo ikke akkurat det man ser i virkeligheten for å si det mildt.
En annen sak er jo at "personlig ansvar" i stor grad er en løgn da individet har alt for liten kontroll over eget liv til at det er rimelig å gi det de fulle konsekvensene av dets handlinger eller fravær av handlinger.
Nope, Bante, jeg hopper ikke over det. Jeg er helt enig i at velferdsstaten forvitrer personlig ansvar, i hvert fall til en viss grad. bare å se på norske medier, nesten hver gang en gruppe mennesker "kjemper for" noe, enten det er sykkelveier, helse, fritidsklubber etc, betyr det at de maser på stat eller kommune for å få penger til det.
Men det betyr ikke at dersom man avviklet velferdsstaten eller sosiale ordninger, så ville alt bli bra og alle ta ansvar for seg selv. Noen sosiale ordninger bør vi ha, og reell mulighet til utdanning for alle er en av dem. Her i Norge trenger vi ikke mer stat på det området, vi har nesten gratis studier og vi har Lånekassen. I USA og UK er problemet at de reduserer staten ved at studieavgifter øker. En reversering av dette betyr selvsagt ikke at staten ikke kan reduseres på andre områder.
Peewee
I utgangspunktet er jeg enig med deg at teorien om at graden av statlig intervensjon kontra liberalisme burde påvises bedre med en empirisk sammenligning mellom amerika og europa. På en annen side så er ikke staten i amerika så fraværende som mange i europa tror. Det er store forskjeller mellom amerikanske stater akkurat som det er store forskjeller mellom europeiske nasjoner.
En annen ting man kan innvende er at for at den europeiske modellen (sosialdemokrati, eller velferdsstat om du vil) skal fungere må finansieringen ikke ødelegge mer enn den skaper. For marxisme finnes det vel et solid empirisk grunnlag for å bedømme den som feilet. Økonomisk og sosialt feilet.
Angående sosialdemokratiet så pågår eksperimentet akkurat nå. Vi vet enda ikke om sosialdemokratiet "ødelegger" mer enn den skaper. Med ødelegge mener jeg f.eks beskatning av reelt verdiskapende enheter kontra å la disse enhetene bruke midlene selv og øke verdiskapingen. Hvis de beskattede midlene går til annen reell verdiskaping, greit nok. Hvis ikke så er det et netto tap.
For enkelte land/systemer i nord-europa ser det ut til at systemet går rundt, Tyskland er et positivt eksempel, Stor-Britannia og Norge (nei, finansieringen av den norske velferdsstaten er per dags dato ikke levbar uten olje) er negative eksempler. For sør-europa er det klare tendenser (i hvert fall for meg) at systemet ikke fungerer i det hele tatt.
Og kan du utdype hva du egentlig mener om "personlig ansvar? Dine tre setninger får det til å fryse nedover ryggen min.
Peewee, det gjør en ofte mer forvirret enn opplyst å sammenligne det heterogene USA med det homogene Norden. Feks. USA og Norge har store kulturelle og rasemessige ulikheter. Mange ulike variabler spiller inn.
Det er mer fornuftig å sammenligne Norge (eller USA) av i dag med Norge (USA) anno 1950. Hvordan er vi da stilt? Mer eller mindre personlig ansvarsfølelse? Hva tror du?
Eig, da er vi mindre uenig. Jeg synes forresten poenget til Peter Schiff er interessant. Han hevder at amerikanske myndigheters subsidier av universitetutdannelsen i USA (som beløper seg til mange milliarder kroner i året) har vært med på å blåse opp prisene på høyskoleutdannelse der borte.
i 1920 måtte en bilarbeider jobbe 12 uker for å ha tjent en bruttolønn tilsvarende ett års skolepenger ved Yale. I dag må bilarbeideren jobbe i ett år. Dessuten er skattene på lønnsinntekter høyere i dag enn i 1920. Noe som forverrer forholdet ytterligere.
En annen ting jeg undrer litt over er begrepet "informasjonsbasert økonomi". Jeg vet ikke om Mykkeltveit henter uttrykket fra boken eller om han introduserer det selv.
For meg høres det ut som omskriving av "tjenestebasert økonomi", denne mystiske ikke-definerte økonomien som visstnok er fremtiden. Jeg har en personlig teori om at roten til mange av problemene til Amerika og Europa er avindustrialiseringen og introduksjonen av "tjenesteøkonomi".
Historisk så har industrialisering og produksjon av konkrete verdier tjent seg. Og igjen mener jeg reell verdiskaping. En ullgenser er mer verdt enn hår fra en sau. Flandern ble søkkrike på produksjon av tekstiler. Stor Britannia, Frankrike, Tyskland og senere USA opplevde det samme med den industrielle revolusjon. Etterhvert begynte Øst-Asia med det samme. Japan, Hong Kong, Sør Korea, Taiwan og etter hvert Kina har alle begynt med industri og reell verdiskaping. Og økt levestandard.
Hva har Amerika og Europa gjort i samme tidsperiode? Mindre industri og en vaklende økonomi. Unntakene finnes, f.eks Tyskland. Bare tenk etter, hva er det egentlig Stor Britannia lever av? Hvilke produkter er det jeg kjøper som er Made in Britain? Biler, elektronikk, mat? Jeg vet ikke. Jeg antar at de lever av "informasjonsbasert økonomi" eller "tjenestebasert økonomi". Vel, det ser ikke ut til å fungere særlig bra.
Overgangen fra industri til tjenester er strengt tatt et gigantisk eksperiment, og jeg er ikke særlig imponert over de innledende resultatene. Det nytter ikke å argumentere for eller mot statlig intervensjon eller fritt marked når økonomien i seg selv ikke er levedyktig.
Fin anmeldelse. Jeg har enda ikke lest boken, men lest et part artikler og to intervjuer med forfatteren så jeg begynner å danne meg et klarere bildet av hva boken handler om.
Jeg synes perspektivet virker veldig interessant i den forstand at økonomisk ulikhet ikke blir den eneste faktoren for å forklare de problemene som eksisterer i samfunnet.
Det jeg er skeptisk til, og som kanskje anmelder kan si noe om, er hva slags data som blir brukt for å gjøre sammenligninger mellom 50-60-70-tallet og mer moderne tid. Er det virkelig slik at moralske verdier har stagnert, eller har den mer utdannete delen av samfunnet stiller større krav til hva vi definerer som moralsk gode verdier. Jeg tenker litt på Stephen Pinkers bok "A History of Violence." I denne boken viser Pinker at samfunnet som helhet har beveget seg mot mindre vold og konflikt, og det samme gjelder internasjonalt (vold mellom stater). Boken handler om vold, og har et helt annet utganspunkt enn "Coming Apart," men kan kanskje belyse noen sider hvor "Coming Apart" baserer seg på forestillinger enn virkeligheten. Jeg beklager om dette kommer frem som noe uklart, har ikke tid til å utdype.
Muumi
Det er få seriøse samfunnsforskere som vil kalle Sør Europa "sosialdemokratisk". Når man skal avgjøre hvilken modell som er bærekraftig, så må man heller ikke glemme at eliten har klarte å legge opp til et økonomisk system, økonomisk globalisering, som i sin natur favoriserer sosialdarwinistiske system fremfor velferdsstater. Det er også derfor jeg mener at det er galt å ha åpne grenser mot land som India og Kina. Et moment her er jo at det er svært tvilsomt om en populasjon over tid vil akseptere en nattvekterstat. Marx sine teorier var jo at den økonomiske globaliseringen over tid ville skape et race to the bottom, så ville gjøre at massene får det så dårlig at de til slutt gjør revolusjon. Det den økonomiske globaliseringen og tidens kutt i vestlig velferd kan være er jo første skritt på veien til de profetier Marx så for seg. Det har jo faktisk vært slik at mange konservative tidligere var mot frihandel nettopp fordi de mente at kapitalismen uten frihandel var mer sosialt og politsk bærekraftig over tid.
Her må man heller ikke glemme at Japan idag har enorme økonomiske problemer, både for private bedrifter og statlige finanser, selv om de ikke er i nærheten av å ha noe sosialdemokatisk system og ikke har noen skikkelig velferdsstat heller.
Bante
Dette med flerkultur kontra enkultur blir vel litt slitt i disse debattene over tid? Virker heller som du i over 12 år har brukt dette for å bortforklare alle svakheter med det amerikanske systemet?
Uansett, hvorfor er personlig ansvarfølelse så grusomt viktig da?
Rasah: Murray benytter hovedsakelig spørreundersøkelser utført av Gallup og General Social Survey. Jeg synes Pinker argumenterer overbevisende for at voldsbruken samlet sett er på et historisk lavt nivå. Samtidig antar jeg at det eksisterer betydelige klasseforskjeller, ikke minst mht. vold i nære relasjoner.
Jeg regner med det var data om moralske oppfatninger du mente. Statistikk over antall gifte osv. er jo tilgjengelig fra myndighetene. Det er de samme spørsmålene som stilles i forskjellige tiår.
@Bante,
Det kan godt hende han har rett i at slike subsidier bidrar til å blåse opp prisene. Et tilbud av penger utløser jo gjerne en etterspørsel i form av høyere priser. I Norge går det fordi staten både eier universitetene og gir ut studiestøtten, men det er absolutt verdt å diskutere hvordan det bør gjøres i land med mange private universiteter.
Takk for svar Pål. Så Gallup go General Social Survey har gjort slike målinger siden 50-tallet? Hadde vært interessant å sett på disse. Vet du om Norge har tilsvarende målinger så langt tilbake?
Det jeg lurer på er om det da faktisk er en økning i vold (altså rent prosentvis, jeg regner med at befolkningen har økt siden de første målingene ble gjort?). At det er klasseskiller er jo greit nok, også at det er mer vold blant arbeiderklassen. Det jeg lurer på er om volden i disse arbeiderklasse områdene har økt? Dette vil jo stride mot Pinkers tese om at volden har gått ned.
Er det noe ved Murrays analyser du er uenig i? Slik jeg forstår han (uten å ha lest denne siste boken) så virker det som hans egne verdier gjennomsyrer mye av hans arbeid og analyser. Jeg synes å se en tendens blant konservative forskere i å se på utviklingen siden 50-tallet som noe negativt i grove trekk (selv om Murray nevner de positive sidene også).
Jeg lurer også på hvorfor du avfeier tanken om borgerlønn så brått? Det er mange som argumenterer veldig godt for at borgerlønn vil kunne redusere statens utifter betraktelig samt sørge for at de med ingen eller lav intekt får noe å leve av. Uten å ha satt meg nok inn i dette synes jeg at det virker som en god ide.
Murray skriver ikke noe om vold. Men han mener at kriminaliteten har gått opp i Fishtown, ikke bare antall arrestasjoner. Jeg er jo enig i de fakta som blir presentert, men deler ikke Murrays syn på økonomisk politikk. Det beste med boka er imidlertid at den ikke bare har det fokuset. Du får lese den.
Peewee,
Enkultur vs flerkultur er ikke mer slitt enn ditt ensidig fokus på velferdsstat vs nattvekterstat.
Poenget var at man ikke kan sammenligne to svært ulike land kun ut fra en variabel, det viser dårlig samfunnsforståelse.
Du svarte ikke på mitt spørsmål ang. USA/Norge i 1950 versus USA/Norge i dag i forhold til menneskenes ansvarsfølelse. Mer eller mindre eller likt?
Eig,
godt da er vi enig!
Bante.
Du på din side nekter å begrunne hva som er så flott med ansvarsfølelse? Overdreven ansvarsfølelse førte jo nettopp til at en japanske familie sultet ihjel heller enn å søke hjelp på sosialen. Problemet med god arbeidsmoral og ansvarsfølelse er at dette gjør massene til enkle for elite å kue og forhindrer dem fra å kjempe for egne interesser. Moral er jo i bunn og grunn ikke annet enn et forsøk på å få egne interesser til å fremstå som fellesinteresser.
Jeg kan vel ikke helt fri meg fra tanken om at Charles Murray kanskje romantiserer og idealiserer en smule omkring det kjente tema amerikansk eksepsjonalisme og vedien av det frie samfunn (civil society).
Men naturligvis , han har mye rett i det han skriver.
Men det han beskriver er vel på mange måter resultat av en utvikling som kan forklares både teknologisk, sosial/kulturelt og politisk.
Det har gått meget vann under broen siden Tocqueville romantiserte omkring det amerikanske samfunn.
Den økonomiske utvikling og teknologi har som andre steder rasert den amerikanske arbeiderklasse. Gressrot demokratiet er på mange måter blitt erstattet av de store økonomiske organisasjoner.
Den nye klasse har visst å utnytte fordelene med å få sin utdannelse ad college, som har gitt dem innpass og overordnede stillinger i det nye servicesamfunn/informasjonssamfunnet.
Ettersom de lavere klassers kulturelle og politisk/økonomiske stilling er blitt mindre , så fører vel dette også til at disse klassers oppslutning om de klassiske amerikanske kjerneverdier er blitt mindre, siden disse kjerneverdier ikke synes å ha bidratt til vekst og fremgang.
Så har altså den nye overklassen til en viss grad overtatt de amerikanske kjerneverdier.(Nå vel, dog ikke alle)
Men dette er vel egentlig historiens gang? Gamle verdier og oppfatninger blir lagt til side når det oppdages at disse verdier ikke klarer å konkurrere med andre ideer og forestillinger som finnes i tiden.
Bortsett fra enkelte museale grupper synes arbeiderklassen (og også mange intellektuelle) å gi avkall på de gamle Marx forestillinger om kapitalisme og det klasseløse samfunn.
I Norge har vi vel aldri hatt de samme kjernevedier som i sin tid bidro til å forme det amrikanske samfunn.
Men la oss nå se hvor lenge forestillingen om den norske modell er i stand til å gå oppreist på egne ben. Myten om de selvstendige norske organisasjoner og deres demokratiske virke begynner vel etterhvert å bli noe tynnslitt etter som de samme organisasjoner nå stort sett kappes om å få det lengste sugerøret inn i statskassen og finne sin honorære plass i statsbudsjettet?