Bård Larsen (f. 1964) er historiker og prosjektleder i Civita. Han er forfatter av Storebror dreper (2008) og Idealistene — venstresidens reise i det autoritære (2011).
Arnt Stefansens harang
Er det fortsatt slik at borgelige dogmer ikke duger som kritikk av sosialistiske stater?
“The greatest remedy for anger is delay.”
- Thomas Paine
Frilansjournalist og tidligere NRK-korrespondent i Latin-Amerika, Arnt Stefansen, har i en kommentar på NRK Ytring latt sin vrede går utover Civita-medarbeider og forfatter Kristian Tonning Riise. Bakgrunnen er Tonning Riises kronikk i samme fora og hos Minerva om Hugo Chavez bortgang.
Stefansen innleder med å opplyse oss om forhold som er nyheter for de fleste av oss:
”Kristian Tonning Riise i Civita gråter krokodilletårer for sine rike venner i Venezuela, i sin kronikk om Hugo Chávez’ bortgang. Stakkars rike venezuelanere som i 14 år har levd «i landesorg», som hjelpeløse vitner til at millioner av landsmenn har fått et verdig liv.”
Det er ikke bare imponerende av en mann i hans posisjon og med hans meritter å tenke slike tanker. Det er dypt fascinerende at han velger å skrive det ned og publisere det. Man kan jo spørre hvor slike fordomsfulle stråmenn kommer fra. Man kunne også velge å bli snurt på Tonning Riises vegne, men til det fremstår pompøsiteten og mangelen på presisjon i en slik harang altfor kostelig.
At Tonning Riise i et svar i kommentarfeltet velger å undres over hvorvidt Stefansen har satt seg grundig nok inn i de venezuelanske forholdene faller ikke i god jord. (At Tonning Riise har blitt en autoritet på feltet er det liten tvil om. Han har skrevet bok om emnet, deltatt i en lang rekke debatter på NRK og siteres jevnlig i alle de større mediene).
”.. at du av alle mennesker skulle ha format til å vurdere om jeg er kvalifisert for en slik oppgave, tror jeg de fleste som jobber med utenrikspolitikk i Norge vil avvise med latter og forakt.”
«Latter og forakt», intet mindre. Et sjeldent utilslørt maktspråk fra en offentlig person. Dette er jo et språk som hører hjemme blant løse kanoner. Er det slik autoriteter behandler unge debattanter?
Bortsett fra utskjellingene fremstår Stefansens kritikk lite substansiell. Det er liten forskjell på hva Stefansen og Tonning Riise faktisk mener om Venezuela og Chavez. Men Tonning Riise bruker ifølge Stefansen ikke de rette ord og vendinger. Derfor fremstår innvendingene hans som ”hair splitting” – det er store ord om ikke så store faktiske uenigheter.
I en kronikk er det grenser for hvilke nyanser det er rom for. Det vet Stefansen og det vet Tonning Riise. Stefansen klager for eksempel på at Riises skriver at ”politikerforakt” var en av grunnene til at Chavez kom til makten. Og det må da være dekkende nok for det klima som regjerte i Venezuela i tiden før Chavez kom til makten? Politikerforakt er et kraftig utrykk og i dette tilfelle rammer det åpenbart den venezuelanske høyresiden og hele det politiske etablissementet forøvrig.
Videre lar Stefansen seg opprøre over Tonning Riises prioritering av verb:
”Om Kristian Tonning Riise er uvitende eller bare sleip, aner jeg ikke. Men det blir i hvert fall helt patetisk når han presterer følgende formulering: «Chávez lykkes med å identifisere seg med en stor del av befolkningen, som følte seg ekskludert av tidligere regjeringer». Nei, amigo: De følte seg ikke ekskludert, de var ekskludert. Dessuten er «ekskludert» et altfor pyntelig ord.”
Stefansen mener altså at ordet ”føle” er ”sleipt”, og skjuler en apologetisk agenda ovenfor høyrekrefter og det som verre er. (Riise forsøker å ”vri seg unna”, skriver Stefansen). Folk følte ikke bare, de var ekskludert. Men er det en rimelig tolkning av Riises mening? Eller er det i nærheten av en rimelig tolkning? Hva er det egentlig Tonning Riise ”vrir seg unna”? Følelser er jo ikke synonymt med vrangforestillinger. Hadde Stefansen lest bare litt av boken Riise baserer kronikken på, ville han også sett at Riise begrunner folkets følelser med faktiske realiteter – akkurat slik Stefansen selv gjør.
For her mener antagelig Stefansen og Tonning Riise det samme, nemlig at landet ikke hadde et deltagende demokrati hvor de fattige ble hørt. Altså er Stefansens ”misforståelse” ikke bare urimelig, men grunnløs. Tolkning av tekster kan ikke stå og falle på diffuse semantiske vendinger, det må også ligge til grunn en rimelig tolkning.
Uttrykket ”mistankens hermeneutikk” brukes iblant om en form for hermeneutikk som mistenkeliggjør våre intensjoner. Der den opprinnelige gadamerske hermeneutikken forutsetter et tillitsforhold mellom fortolkeren og teksten, gjør mistankens hermeneutikk oss til lesere med et overveiende negativt blikk. Vi må forsøke å tolke også våre meningsmotstandere i beste mening.
Det man da kan spørre seg, er hvorfor Stefansen da gjør sitt ytterste for å begå karakterdrap på en meningsmotstander, uten at denne har begått kardinalsynder som står i forhold til angrepet?
Kan det være (og dette får stå for min egen regning) noe annet som provoserer, som ikke helt lar seg formulere uten at det fremstår som penibelt? Kan det være gamle kjepphester? Kan det være forestillingen om at Latin-Amerika og menneskerettigheter er venstresidens domene? God gammel revirtenking altså? Er det noe av den samme ryggmargsrefleksen som har fått så mange på venstresiden til å snu ryggen til Oslo Freedom Forum?
For å understreke at en slik spekulasjon ikke nødvendigvis er spinnvill kan vi se på hvordan Stefansen avslutter sitt innlegg med et moralistisk postulat:
”Blå briller er sikkert like bra som mye annet når man skal analysere det norske og andre europeiske samfunn. Her i Latin-Amerika anbefaler jeg historisk innsikt, rettferdighetssans og hjertelag.”
Er dette representativt for venstresidens – eller noens – selvbilde? «Oss – de rettferdige» – mot den empatiløse brune reaksjonen uten hjertelag og historisk innsikt? Hvilken historisk innsikt ligger til grunn for et slikt verdensbilde egentlig? Det er smått fascinerende at Stefansen mener han har bedre rettferdighetssans og hjertelag enn andre. Gud beskytte oss mot den slags selvgodhet og sekterisk moralisme.
Det skal altså være delegitimerende for analyser av Chavez og Latin-Amerika, at analysen er gjort av personer som er liberale eller konservative. Det minner ikke så rent lite om den lille pamfletten Pax ga ut på søttitallet: I heftet slås det blant annet fast at «SVs standpunkt må være at borgerlige dogmer ikke duger som kriterier for kritikk av sosialistiske stater».
Men skal det først være slik, med falske dikotomier som feltspråk, så legger jeg her ved en artikkel skrevet av en sosialist, nemlig Stefansens kollega Rory Caroll, Latin-Amerika-korrespondent i den ikke ubetydelige venstrelendte avisen The Guardian.
NRK-ansatte fremstår igjen som politiske aktivister. What else is new?
Unnskyld. Eks-ansatt og semipermanent freelancer skulle det være. Kanskje Arnt kan komme hjem og lage reportasjer om voldtekstdømte kvinner fra rom-folket?
Tonning Riise skulle heller siterte Ahmadinejad - kanskje det ville fått (den venstrevridde) fansen til Chavez her i Norge fornøyd?
"Hugo Chavez vil komme tilbake sammen med Jesus når dommedag er nær" - Ahmadinejad
http://m.guardian.co.uk/world/2013/mar/06/hugo-chavez-return-resurrection-ahmadinejad
Tonning Riises kronikk var like svak som hårsveisene til Tonning Riise og Arnt Stefansen.
Men var Stefansens kronikk "sterk"?
Stefansen kronikk holdt vel kanskje nivået til en av de nevnte personenes hårsveis, men var ikke like svak som kombinasjonen av sveisene.
Hugo Chavez tid som president og hans politikk er diskutabel.
Arnt Stefansen sin kronikk forsøker i hvert fall å vise hvorfor.
Det gjør ikke Kristian Tonning Riise.
Arnt Stefansen tar stilling. Det gjør også Kristian Tonning Riise.
Men Arnt Stefansen argumenterer i hvert fall og virker som om han i det minste har en viss peiling på situasjonen i Venezuela. Det gjør knapt nok Kristian Tonning Riise, som serverer en tenketom tank.
I all beskjedenhet vil jeg legge til et retorisk poeng som burde inngått i teksten.
Revirtenking: Ut fra Stefandsens logikk, altså at høyresiden i sin hele bredde mangler all legitimitet, både som politisk kraft i Latin-Amerika OG som analyse sett hjemmefra, kunne man hevde noe tilsvarende om venstresiden og hele den postkommunistiske verden. Altså hevde av venstresiden i sin helhet ikke lenger kan tilføre denne enklaven noe som helst av verdi og at de helst bør holde munn, uten hjertelag og historisk innsikt som de er. Der har venstresiden fått utfolde seg i full vigør med katastrofalt resultat. Og her snakker vi katastrofer som får Latin-Amerika til å fremstå som en piknikk i det grønne.
«Men skal det først være slik, med falske dikotomier som feltspråk, så legger jeg her ved en artikkel skrevet av en sosialist, nemlig Stefansens kollega Rory Caroll, Latin-Amerika-korrespondent i den ikke ubetydelige venstrelendte avisen The Guardian.»
Nå skal det tas med at flere på venstresiden har kritisert Caroll lenge. Han har skrevet en rekke merkelig artikler om Venezuela helt siden Chavez først kom til makten.
Jeg er langt på vei enig med Stefansen i flere av hans poeng om Tonning Riises retorikk, også flere av punktene du tar opp her. I den grad jeg er kritisk til de konservatives kritikk av Chavez gjelder det spesielt undervurderingen av fattige i landet og deres deltagelse i et relativt fungerende demokrati. Når Tonning Riise skriver de fattige «følte seg ekskludert», så mener også jeg at han skriver seg inn i denne tradisjonen. Stefansen har rett, de «var» ekskludert. Se på hvor mange som gikk ut i gatene for å sørge over Chavez' bortgang (til tross for at konservative medier har forsøkt å underminere hvor mange det faktisk er) - de «følte» kanskje bare sorg denne gangen også?
Problemet her er at retorikken minner om noe enkelte på venstresiden har kalt "falsk bevissthet". Leser vi Carolls tekst blir dette forsterket. De fattige har kanskje misforstått Chavez' arv, siden «the decay, dysfunction and blight that afflict the economy and every state institution» ikke har gått opp for de, men de fortsatte å stemme på Chavez, igjen og igjen? De må ha misforstått «the profound uncertainty» Chavez har kastet over dem? De er blind for «the bureaucratic malaise and corruption» som omgir dem?
Som den amerikanske økonomen Mark Weisbrot (sosialdemokrat) har sagt, er Venezuela «probably the most lied-about country in the world.»
http://www.guardian.co.uk/commentisfree/2012/oct/03/why-us-dcemonises-venezuelas-democracy
Mye kan sies om Chavez, men en ting er sikkert, det er en lang vei fra Chavez til Stalin.
Selvsagt er ikke Chavez en Stalin. En helt overflødig påpekning.
Selvsagt har Caroll blit kritisert av venstresiden. For mange er han en renegat. Fritenkere på venstresiden blir programatisk uglesett av ytre venstre.
Ellers gjentar du Stefandsens språklige argumenter. Det er lavt under taket.
«Ellers gjentar du Stefandsens språklige argumenter. Det er lavt under taket.»
Ja, fordi jeg syns det er gyldige argumenter. Gang på gang ser vi at Venezuelas demokratiske institusjoner underkjennes, indirekte også folket i Venezuela. At Jimmy Carter har kalt disse institusjonene «the best in the world» (sammenlignet med andre valg han har overvåket), overser man glatt. I stedet går Obama ut og ser en ny fremtid for Venezuela etter Chavez bortgang, med demokrati og menneskerettigheter - underforstått at dette ikke eksisterer, eller er en mangelvare, i landet i dag.
Det er mye galt med måten vi snakker om Venezuela, spesielt gjelder dette de konservative, og det vil jeg mene er Stefansens viktigste poeng i sin kritikk av Tonning Riise. Weisbrot viser også dette godt i sin artikkel fra i fjor.
Forøvrig er det ikke veldig givende å avføye kritikk av Caroll med en løs påstand om at fritenkere er uglesett på venstresiden.
*avfeie
Du burde laggt til att Tom Kristiansen støtter og forsterke dette synet i dabattfeltet,høyresiden har ikke hjertelag,bare ute etter å berike de rike.snakk om å bli tatt med buksene nede,hva de lirer av seg burde vært spredd .
"At Tonning Riise har blitt en autoritet på feltet er det liten tvil om. Han har skrevet bok om emnet, deltatt i en lang rekke debatter på NRK og siteres jevnlig i alle de større mediene."
Hva skal dette bety? At han har skrevet en bok om emnet, i seg selv, sier ingenting om hans kunnskaper på området. At han har "deltatt i en lang rekke debatter på NRK", i seg selv, sier ingenting om hans kunnskaper på området. At han "siteres jevnlig i alle de større mediene" sier hele ingenting om hans kunnskaper.
"Ingenting", Tareq? Er du helt sikker på det?
Bytt ut «ingenting» med «rimelig lite», så burde Tareqs kommentar egentlig være nokså ukontroversiell.
Jeg har ikke noe grunnlag for å bedømme KTRs kunnskaper, men argumentasjonen over er heller syltynn. Jeg synes jeg hører hånlatteren som ville kommet fra Minerva/Civita-kretser hvis det var en purung SVer (med begrensede språkkunnskaper i vietnamesisk) som ble utropt til «autoritet på Vietnam» kun fordi hun hadde fått én bok om temaet utgitt på Manifest forlag og deretter hadde blitt intervjuet av X antall journalister.
Kanskje "rimelig lite" ville vært bedre enn "ingenting", men poenget er i hvert fall at det er substansen i en forfatters argumentasjon som bør være avgjørende for hvordan vi bedømmer dem.
Det er jo rimelig opplagt at Tonning Riise har bestemt seg for konklusjonen i sin resonnementer før han forfatter sine tekster om Chavez. I så måte er han som en advokat i en rettssak: han har på forhånd bestemt seg for å kjempe for sin klient, og gjør alt for å sette sin klient i best mulig lys, mens han forsøker å sette motparten i et minst mulig sympatisk lys; selvsagt innenfor rimelighetens grenser.
At Tonning Riise kjemper som en advokat betyr derimot ikke at det han sier er galt.
Bård Larsens poeng var vel at det var Stefansen som gjorde Tonning Riises autoritet på feltet til et tema.
Det er selve definisjonen på personangrep, mannen ikke ballen.
Når Larsen presiserer at Tonning Riise faktisk *har* autoritet på feltet, blir det rimelig latterlig å snu argumentet til at det er argumentet, ikke avsenders autoritet som bør være avgjørende. Det er rimelig opplagt, det er nettopp *argumentene* som burde vært utgangspunktet for Stefansens kritikk.
For noen tøysekopper dere er. Doremus forsøker å diskreditere Tonning Riise uten et eneste konkret eksempel. Hvis det er slik at du har kunnskap på området som gjør deg i stand til å bedømme hans kompetanse bør du lese boken og komme med substansiell kritikk. Ellers tror jeg ganske sikkert at en kritikk av Stefandsens kaliber aldri ville funnet vei ut av Civitas lokaler.
Tareq: Det er vanligvis slik at man erverver seg kunnskap ved å skrive 250 sider om et saksfelt. Å hevde noe annet er tåpelig. Stefandsen har neppe gjort noe tilsvarende, om Venezuela og Chavez. Stefandsen utviser åkke som forferdelig dårlig skjønn når han bruker ord og utrykk som latter og forakt om andres arbeid. Og hvilken klient jobber Tonning Riise for sier du?
"Doremus forsøker å diskreditere Tonning Riise uten et eneste konkret eksempel. Hvis det er slik at du har kunnskap på området som gjør deg i stand til å bedømme hans kompetanse bør du lese boken og komme med substansiell kritikk."
Jammen les hva jeg skriver da, mann: " Jeg har ikke noe grunnlag for å bedømme KTRs kunnskaper, men argumentasjonen over er heller syltynn. "
"Tareq: Det er vanligvis slik at man erverver seg kunnskap ved å skrive 250 sider om et saksfelt. Å hevde noe annet er tåpelig."
Hvis jeg hadde giddet å komme med et virkelig hardtslående argument mot dette merkelige standpunktet, så hadde jeg brukt tid på å grave opp X antall eksempler på venstre-ideologiske bøker på 250+ sider som har blitt slaktet oppad vegge og nedad stolpe av Civita/Minerva – også for sviktende kunnskap om feltet.
Lat som jeg er, så nøyer jeg meg med Bruce Bawer.
Bård Larsen (jeg møtte nevøen din i høst for øvrig; kul fyr!):
Poenget er bare at det er sannhetsgehalten i argumentasjonen, og ikke antall side osv., som avgjør hvor "flink" noen er til å argumentere om et konkret emne. Detter er du jo opplagt enig i.
"Klienten" til Riise er vel høyresiden - mer spesifikt de på høyresiden som misliker Chávez.
Enig med Doremus' eksempler.
Doremus (?): Dårlige bøker finner utvilsomt sted, men all slakt må nødvendigvis begrunnes. Nå er det altså argumentasjonen til Tonning Riise du synes er elendig og ikke innholdet (som du ikke aner noe om). Jeg ser ikke helt det vanntette skottet, men det får så være. Argumentasjon eller ei: At Doremus klager på argumentasjonen (det var ikke innholdet?) uten å hoste opp et eksempel på hvorfor, fremstår som slapt. Det jeg lurer på er, som Odd Børretzen lurte på:
Hvorfor må alle på død og live mene noe når de ikke har noe av substans å si?
Tareq: Vår lille disput begynte jo med at du hevdet at et årsverk med hardt arbeide ikke har NOE å fortelle oss om opparbeidet kompetanse og kvaliteten på den. Det er selvsagt feil. det er fremdeles slik at de aller aller fleste erverver kunnskap gjennom den møysommelige prosess det er å skrive en kildebelagt bok. Utover det synes jeg teorien din, i likhet med Doremus, fremstår som litt unødvendig kverulering. Hva er poenget lzzm?
Mine nevøer er selvsagt dødskule! :-)
Du får hilse!
Jeg tror vi egentlig er enige; hvis vi kunne ha diskutert dette muntlig hadde de små nyansene sikkert kommet bedre frem.
Unnskyld meg et øyeblikk, jeg må bare ut på kjøkkenet og hente en teskje.
Sånn...
Nok en gang: Jeg har ikke noe fornuftig grunnlag for å bedømme verken KTRs kunnskaper eller hans virkelighetsbeskrivelse. Jeg har såvidt bladret et par minutter i boken hans, og har uansett ikke kompetanse til å vurdere gehalten av hans analyser.
Derfor har jeg unngått å si ETT ENESTE ORD om kvaliteten på noenting av det KTR har sagt eller skrevet.
Det ENESTE jeg har kommentert er at: " argumentasjonen over er heller syltynn. ".
Altså argumentasjonen i DIN artikkel.
Altså DIN argumentasjon om at "At Tonning Riise har blitt en autoritet på feltet er det liten tvil om. Han har skrevet bok om emnet, deltatt i en lang rekke debatter på NRK og siteres jevnlig i alle de større mediene.".
Selvfølgelig vil mange – sikkert flertallet – av dem som skriver bok om et tema tilegne seg betydelig kunnskap om temaet.
Men det burde være like opplagt at det er fullt mulig å skrive og utgi bok UTEN å ha eller erverve tilstrekkelige kunnskaper til å være «en autoritet på feltet»
Derfor er ikke bok og TV-opptredener nok i seg selv til å utrope noen til «autoritet».
Dette er selvfølgelig ikke til hinder for at KTR kan være en svært kompetent og kyndig person på feltet – jeg peker ikke på noen evidence of absence, bare absence of evidence, i hvert fall i den herværende argumentasjonen.
Var vi ferdige da?
De små uenigheters narsissisme Tareq!
:-)
Jo takk, Doremus, for din verdifulle innsikt. Et viktig bidrag i en viktig debatt. Man blir altså ikke genial bare fordi man har skrevet bok.
Her er Bernard-Henry Lévys syn på den "store" politikeren Chavez.
http://www.information.dk/454566
Bernard-Henri Lévy skal det være...