Kommentarer: 5
25. juli, 2007

Barcode i Bjørvika er menneskefiendtlig

«Barcode» — for noen: fantasieggende og grensesprengende bygninger — for andre: absurde og groteske bygningsformer, et redselskabinett av rotløs, egoistisk og kuende arkitektur.

    
Bildet viser «Barcode»-området ifølge reguleringsplanen, med slagskygger ved vårjevndøgn, 21. mars kl. 15.00. Sporområdene i nord vil altså bli liggende i konstant skygge det meste av året. Reguleringsplanen for feltet til høyre er foreløpig ikke endelig vedtatt, så her har man fremdeles muligheten til å utvikle en bedre, mer bærekaftig og menneskelig byplan.

 
Arkitekt Arne Sødals motforslag til “Barcode”; man sikrer høy utnyttelse av området, men avtrapper bebyggelsen på en slik måte at den ikke blir liggende som en barriere mellom -i første omgang Grønland og Gamlebyen, men også mellom det større“byamfiet” og fjorden og havnen.

Vi som engasjerte oss lenge og sterkt i kampen for å få operaen bort fra Vestbanen og over til Bjørvika som et lokomotiv for gjenerobring av tapt bygrunn, har virkelig fått kam til håret. Først en ubegripelig, utflytende opera, dernest en underlig ansamling rabiate bygg som danner en sol-, lys- og utsikts-berøvende høyhusbarriere mellom fjorden og det bakenforliggende bylandskap.

Oslo har etter hvert etablert et nettverk av planer på ulike nivåer innen de fleste felt av byplanlegging og bypleie. Noen planer formulerer bystrategiske, overordnede spilleregler, andre skal kultivere høyhusene, nye regelverk skal få orden på fortetning i småhusområder og atter andre skal virke for en vakrere by — fra landskap, parker og streder ned til gatemøbler, reklame og mindre detaljer. Og nå sist den planen som skal anvise overordnede spilleregler for sentrumsområdet: «Kommunedelplan for byutvikling og bevaring i indre Oslo». Selv om det her legges opp til en del tankeløse fortetningsmodeller, har vi etter hvert fått noe som samlet begynner å ligne på et profesjonelt planverk for hovedstaden.
 
Politikernes gode intensjoner
«Byrådet mener at Oslos grønne preg med et klart amfilandskap med grønne åssider og teppekarakter på bebyggelsen som hovedprinsipp må opprettholdes som i dag. Den historiske indre bykjernens strukturer må også beholdes. Dette betyr at helhetlige miljøer som Grünerløkka og Frogner ikke bør brytes opp med høyhus. Det samme bør være førende for bymessig utvikling av strandlinjen. Viktige bygninger må heller ikke bli utsatt for konkurranse fra nye høyhus. Modernitet og innovasjon kan uttrykkes arkitektonisk uten at dette innebærer bygningshøyder som er fremmed for eksisterende strukturer. Flere høyhus i Oslo vil etter byrådets oppfatning kunne skade byen estetisk og svekke byens historiske særpreg mot Oslo-fjorden.»
      
Bortsett fra det tøysete forsvar av byens «modernitet», kan en kort oppsummering av et overordnet program for hovedstaden knapt formuleres bedre. Men fra ord til handling blir det noe helt annet; man leverer treffende analyser og lirer av seg hyggelige formuleringer om hovedstadens kvaliteter, for dernest å slippe revene løs i hønsegården.
 
Fra plandrøm til planflukt
Ikke før er man ferdig med å legge fundamentet for byplan og sikring av Oslos hovedkarakter, så begynner man straks å sabotere de gode intensjoner.       
       
Særlig ille er det, etter understrekningen av byen i landskapet; dens dominerende karakter av amfi, å åpne for massiv utnyttelse og høye bygg akkurat der hvor bebyggelsen burde vært lav; på orkesterplass nederst i amfiet, ved det indre havneområdet.   
       
De fleste later til å tro at høy utnyttelse med nødvendighet må kreve høye hus, men slik er det altså ikke. Hvis man legger bygningene ned og bygger i lukkede kvartaler, slik man har gjort i et par tusen år, får man en mer enn konkurransedyktig utnyttelse og dessuten både en skjermet halv-privat verden — og en offentlig. Men det er visst ikke trendy lenger.

 
Fra Kampen park har allmennheten utmerket utsikt til det indre fjordområdet, med øyene og det indre havnebassenget. To av høyblokkene på Enerhaugen forstyrrer utsikten og burde tjene som en advarsel mot å fortsette på denne måten. Plan- og bygningsetaten har i sin konsekvensutredning valgt å illustrere situasjonen med et standpunkt 20-30 meter unna, hvorfra man ikke kan se ned til fjorden og havnen. Derved blir det ingen fjordutsikt som forsvinner, og konsekvensene blir usynlige. Foto: MWK 

 
Utsikt fra Enerhaugen med Barcode-alternativet


 »Alt er en vane, sa reven da han ble flådd». For noen år siden reagerte forhenværende byråd Grete Horntvedt og ordfører Per Ditlev-Simonsen med forferdelse og angret på hva de hadde vært med på å vedta: Olav Thons «Hotell Opera». Deretter kom det ett bygg til, det enda større NSB-bygget. Man var likevel enige om at deretter skulle ingen bygg være over 40 meter høye; snoreloftet på operaen skulle få lov til å rage i landskapet med sine 45 meter; dernest skulle man tillate ca. 50 meter som absolutt maksimum for noen av de øvrige, som et slags bakteppe. Nå er denne høyden øket til 22 etasjer og 67 meter, og prosjektutviklerne presser hele tiden på for enda høyere bygninger.
       
Paul E. Lødøen i Oslo S. Utvikling er begeistret: «Dette blir Oslos høyeste boliger, med en fantastisk utsikt.» Praktfull utsikt for de seksti der oppe i høyden; en barriere for de tusener som blir liggende i skyggenes dal.
 
«Barcode» — en kode klekket ut i baren?
«Hotell Opera» og NSB-bygget fremstår i dag som beskjedne bygårder sammenlignet med hva som er varslet av bygningsformer i området. Fra det første «Barcode»-bygget ved Bispelokket og videre i retning av Ladegården, skal nå reises resultatene av en bebyggelseskonkurranse som ble vunnet av et nederlandsk arkitektfirma ved navn MVRDV. Sammen med firmaet DARK skal de gi arkitektonisk form til en gruppe bygg innen et formingssystem som kalles «Barcode», en slags form-generator for absurde bygg. Ut av denne kvernen kommer — for noen: fantasieggende og grensesprengende bygninger — for andre: absurde og groteske bygningsformer, et redselskabinett av rotløs, egoistisk og kuende arkitektur. Og stadig høyere.


   
Området innerst i Bispevika med det første “Barcode”-bygget på plass.Til høyre for dette skal det østover mot Ladegården bygges minst syv bygninger, alle i modernistisk sjablongstil; i varierende høyder, fasadeuttrykk og form. Foto: MWK.

Europas arkitekturhovedstad?
Et slikt byggeri skal liksom forsvare vår «modernitet» og sette Oslo på kartet over interessante arkitekturbyer i verden. «Oslo kan bli «Europas arkitekturhovedstad», hevdet NALs forrige president, Gudmund Stokke. Det får vi da inderlig ikke håpe det.
       
Mange  er så opptatt av å begeistre internasjonale arkitekturkretser, fiktive fremmede og turister, at de glemmer dem som bor her. Skal ikke arkitektur først og fremst være å forme nyttige og vakre bygninger og omgivelser for dem som lever i og bruker byen?
       
Det valgte planleggingsprinsipp gir form til bygg som ikke bare ser tåpelige ut, men som også gir ekstremt lav utnyttelse av tomtegrunnen, og derved er med på å drive opp høyden på andre bygg innen området.  
 
Operaen som lokomotiv
Når man i dag kikker tilbake på situasjonen i Bjørvika på 1980- og 90-tallet, så skjønner man at mange ble beveget av tanken på at dette bylandskap av brakkland, betong og motorveier, skapt i det alt vesentlige i de første par tiår etter krigen, var blitt så forferdelig at man ikke kunne ha det slik lenger. I et så stort, kulturhistorisk interessant og sentralt byområde var det viktig å gjenerobre tapt bygrunn og forme et nytt sentrum øst. Mange så muligheten i et operaprosjekt som spydspiss inn i elendigheten, som ledd i en bystrategisk plan; operaen som lokomotivet som skulle slå inn halvåpne dører av urealiserte muligheter.
   
Høk over spurv i et lissom-demokrati
De som nå ønsker å engasjere seg i det nye Oslo Sentrum Øst i Bjørvika, som skal være det største byutviklingsprosjektet i hovedstadens historie, ender opp i en ugjennomtrengelige saus av uklare politiske signaler, mer eller mindre tilfeldige arkitektkonkurranser på ulike nivåer — tredd inni hverandre med forpliktende, ja, ofte irreversible resultater — og deretter lappet sammen. Det skjer i et ugjennomsiktig tåkelandskap av gråsoner mellom folkevalgt styringsvegring, inkonsekvent forvaltning og halvoffentlig eierskap. Resultatet er kreftenes frie spill og minimal mulighet for allmennheten til å delta.
       
Vi ser stadig at saksbehandlingsformen kalt «forhandlings-planlegging» fører til at hovedoperatørene, med våre folkevalgte og deres forvaltningsapparat på den ene siden — og utbyggerne på den andre, binder opp planleggings- og byggesaker gjennom ulike former for forhåndsavtaler. Det skjer som regel bit for bit, og det blir vanskelig for dem som er berørt, eller interessert, å finne ut nøyaktig når man skal engasjere seg og uttale seg til saken. Det som ofte forhandles bort, er demokratisk innflytelse. Lenge står plan- og utredningsarbeidet tilsynelatende stille, men så kommer det et ras med frister og raske beslutninger. Det riktige tidspunkt er tilsynelatende aldri der: «Klar, ferdig … For sent!»

Skal vi alltid finne opp kruttet på nytt?
I «progressive» arkitektkretser blir man sett på med stor skepsis om man forsvarer tradisjonsbasert arkitektur som et alternativt utgangspunkt for å planlegge by. Det hjelper ikke å dokumentere at tradisjonelle kvartalsbygg, med dets mange gode kvaliteter av effektiv tomteutnyttelse, og med gode data for skjerming mot støy, svevestøv og forurensning, kan danne en god ramme om beboernes liv. Tilbakeskuende arkitektur blir skjelt ut for å være ufrisk og bakstreversk. 
       
Det er ikke mer enn et par tiår siden byplanlegging i Oslo med forbilder i europeisk urban kultur var god vare. Store planer med et slikt innhold ble lansert, men dessverre ikke realisert i Bjørvika og Stiklestadkvartalet på Grønland. I dag er det kontrasterende modernitet og ekstremitetsformer som gjelder. Det er blitt viktigere å eksperimentere og famle i blinde, enn å støtte seg på generasjoners møysommelig oppbygde erfaring.
      
Det fins knapt spor av slike kvaliteter i den nye lekegrinden i Bjørvika. «Barcode»-planene gir inntrykk av å være en konkurranse i å forme følelseskalde bygg og uhemmet fabulere med ekstreme bygningsformer. Det vi får i tillegg, er en barriere av høye og ubegripelige bygg. I vinterhalvåret vil noen av dem kaste lange skygger opp gjennom byen. Dessuten er lokalklimatiske forhold omkring slike bygg bekymringsfulle; det vet ekspertene på dette felt. Men slik kunnskap velger man altså å se bort fra.
       
Klimagave eller miljø-ran?
«Barcode-området er en klimagave til Oslo» og vil «realisere betydelig miljøgevinster» ­hevder Paul E. Lødøen, adm.direktør i Oslo S. Utvikling. Men han jukser og presentere en skyggemodell for prosjektet som viser situasjonen ved St. Hans-tider og prøver å profilere prosjektet som miljøvennlig og bærekraftig. Det er det ikke.
       
En tett ansamling av høybygg i glass er ressurskrevende å bygge, og de tekniske anlegg for avkjøling og belysning sluker energi. De besynderlige og ekstremt sløsende formene er en vesentlig årsak til at høydene drives i været. «Barcode» tar utsikten fra området bak, som blir et lite attraktivt skyggeland.
       
Plan- og bygningsetaten har innrømmet at lavere utbygging gir bedre gjennomlufting i området enn Barcode-lamellene. Men når det gjelder selve bebyggelsen, vil kvartaler på 5-9 etasjer, med gjennomlyste leiligheter, som kan bygges i massivtre og betjenes med naturlig ventilasjon, bli utslippsnøytralt for CO 2.
 
Hvor tett og høyt?
De fleste ønsker høy utnyttelse av området. Nettopp derfor må man ikke blokkere de muligheter som fins for å øke tettheten i Bjørvika. Med jevnt opptrappende kvartaler vil man riktignok miste 50 000 kvm fremme, men vinner 200 000 kvm over sporområdene bak. Total gevinst er 150.000 kvm i Bjørvika som helhet. Man bør ikke konsentrere innsatsen kun om de mest  profitable og lettvinte tomtene.  
  
Kollektivtransportens kundegrunnlag
Selvsagt er det viktig å få høy utnyttelse av de store investeringer i kollektivsystemet som dette området er blir nær nabo til. «Barcode» er stort sett bare kontorblokker. Men hvorfor ikke bygge mer boliger på bekostning av kontorer; slik at ikke en stadig økende del av rushtrafikken går i samme retning. Hvis flere bor sentralt, vil noen arbeide i nærheten og ikke trenge transport i det hele tatt. De fleste som bor i Bjørvika, vil dessuten reise motstrøms; ut om morgenen og tilbake til sentrum etter jobb.   

Konklusjon
Helt andre byplangrep enn «Barcode» kan løse områdets utfordringer og problemer, og på en langt mer funksjonell og human måte, ved å øke den totale utbygging i Bjørvika med lavere og utslippsnøytral bebyggelse.
……..

Hva skjer så?
En voldsom offentlig debatt om «Barcode» og strek-kodearkitekturen i Bjørvika ble utløst i november i fjor pga. omreguleringssaken for de resterende deler av planområdet, og det faktum at man nå med sine egne øyne kunne se det første bygget reise seg nede ved Bispevika. Stadig nye illustrasjoner, både utbyggernes egne — som var ment å skulle imponere — men ble opplevd som hensynsløse, og derved virket mot sin hensikt, og skeptikeres egen dokumentasjon av brutale endringer av bybilder, førte til at folk begynte å reagere. «Barcode» som prinsipp var vedtatt, men sprakk i forhold til gjeldende regulering.      
       
En underskriftkampanje mot høyhusbyggeriet samlet raskt over 30.000 underskrifter.
En meningsmåling i Aftenposten i desember fortalte at 71 % av Oslos befolkning er imot prosjektet.
 
Nytt bystyre til høsten?
Men nå går det mot kommunevalg, og alle som har fulgt med de siste par tiår, vet at det ofte er meget små marginer som avgjør mellom blokkene på venstre og høyre siden i Oslopolitikken. De fleste sentrale politikere har nå sagt seg villig til å se på planene på nytt, men de sitter oppi en myr av svært komplisert avtaleverk. Deler av dette må antagelig oppheves og reforhandles; kanskje det hele bør nullstilles og formuleres på nytt. Man har tross alt eier- og avtalestrukturen intakt, hvilket gjør det lettere å legge kabalen på nytt.
       
Det er nødvendig at politikerne nå orker å gå inn i sakskomplekset og ikke later som om de gjør en innsats, for siden bare å iverksetter mindre, kosmetiske endringer … skuebrød for liksom å roe ned opinionen. Vi får virkelig håpe at alliansen mellom Plan- og bygningsetaten, utbyggerne og våre folkevalgte har fått seg en liten knekk, men det er til syvende og sist politikerne som sitter med nøkkelen til et menneskelig Bjørvika.
       
Det er usigelig kostbart å planlegge dårlig. Og det fins ingen pasientskadeerstatning for byboere som blir utsatt for menneskefiendtlig arkitektur.

  • Statsstip. Morten W. Krogstad og siv.ark. Arne Sødal
Kommentarer: 5
  • http://Hjemmeside BlÃ¥-rød

    Tenk på alle de skattebetalerne man kan plassere oppå hverandre ved høyrere bygg…

  • http://Hjemmeside Minerva-leser

    Bildetekst til første bildet: Bildet viser "Barecode"-området ifølge reguleringsplanen, med slagskygger ved vårjevndøgn, 21. mars kl. 15.00. Sporområdene i nord vil altså bli liggende i konstant skygge det meste av året.

    So what? Helt ok det vel? Faktisk bare en fordel også.

  • http://Hjemmeside Ole P.

    For en uendelig provoserende artikkel å lese; artikkelforfatterne tar seg enorme friheter i å fortolke de prinsippskissene som eksisterer av Barcode-området, og omtaler så den arkitekturen de ser for seg i særdeles subjektive vendinger. Det er positivt, og nødvendig, at store utbygginger diskuteres og stilles spørsmål ved, men da kreves det også at debattantene oppfører seg ryddig og forholder seg til fakta!

    MVRDV vil garantert ta hensyn til de store problemstillingene som har dukket opp i forbindelse med prosjektet når de skal tegne ut byggene. Miljø- og materialhensyn vil bli tatt, og den endelige utformingen er slettes ikke gitt, slik artikkelforfatterne prøver å gi inntrykk av.

    Dessuten er det sørgelig å se at det ikke er mulig å akseptere at verden går videre, også hva gjelder arkitektur og byutforming. Jeg tror neppe Barcode-utbyggerne betviler at en carré-struktur fungerer, at dette også gir mulighet for spennende arkitektur, men det er også mulig å variere, å skape en spennende by ved å gi forskjellige områder forskjellige uttrykk og stemninger. Resten av Bjørvika vil mest sannsynlig bli bygget ut i en klassisk kvartalsstruktur, slik resten av byen er bygget ut. Da kan det vel umulig skade om ett område i Oslo skiller seg ut?

    Se f.eks. til Paris; enorme områder i denne byen fremstår som uniforme og lite spennende, takket være den lokale sandsteinen og Hausmanns saneringsiver. Dermed trekker områder som Latinerkvarteret, Montmartre og til og med La Defense folk, siden de skiller seg ut og kontrasterer resten av byen. Slik kan også områder som Barcode-prosjektet i Oslo fremstå som sunne kontraster til en ellers relativt ensartet by.

    Så er det jo interessant å spørre seg hvorfor Krogstad og Sødal og alle de andre som er så eitrande forbanna på Barcode-prosjektet ikke reagerer på de prosjektene som virkelig ødelegger Oslo; voldsomme utbygginger som Ringnes Park, Pilestredet Park og Løren leir, hvor den ene etter den andre grådige utbyggeren slenger opp pregløse og uniforme leilighetsbygg med negativ arkitektonisk verdi, bygget med de billigste og simpleste materialer, romløsninger og intensjoner. Hvorfor tar dere ikke tak i disse utbyggingene? Er det greit fordi det bygges i klassisk carré-struktur? "Det fins ingen pasientskadeerstatning for byboere som blir utsatt for menneskefiendtlig arkitektur", sier de selv, og det kan være greit å tenke på når resten av Oslo sodomeres i det stille mens Oslo Byes Vel og deres våpendragere klarer å blåse hele Barcode-prosjektet og debatten rundt opp til urimelige proporsjoner.

  • Tormod Katevoll

    Bygg høyt,bygg smalt bygg nytt.

  • Pingback: Framtidens byer « Vindheimbloggen