Per Elvestuen (f. 1962) er tegner og skribent. Han driver også med rådgivningsvirksomhet, og er engasjert i menneskerettsspørsmål, blant annet gjennom Oslo Freedom Forum.
Bare kult?
Kunstneren Morten Traavik gjør seg til nyttig idiot ved å samarbeide med nord-koreanske instruktører. ”Kult”, mener Anniken Huitfeldt.
I Dagens Næringslivs Magasinet sto det sist lørdag en artikkel om «totalkonseptkunstneren » Morten Traavik.
Han hadde tatt med seg den nordkoreanske trekkspillkvintetten Goldstar til Kirkenes, for å fremføre A-ha-klassikeren «Take On Me » under kulturfestivalen Barents Spektakel. En halv million visninger på Youtube hadde allerede gitt berømmelse til Traaviks totalkunstprosjekt «The Promised Land » – om Nord-Korea, en av verdens mest undertrykkende og brutale diktaturstater.
«Kult », mente kulturminister Anniken Huitfeldt i følge DNs reportasje. Thorvald Stoltenberg trampet forsiktig takten, men var uten motforestillinger. Det vil bli lagt merke til i Nord-Koreas massive og allestedsnærværende manipulasjonsmaskineri. Det totalitære regimet i Nord-Korea holdes oppe av et omfattende propaganda-apparat. Alle former for kommunikasjon er underlagt myndighetenes kontroll. Kunstneriske prestasjonsgrupper som Goldstar har som oppgave å hylle det nordkoreanske regimet. De blir fulgt med argusøyne i Norge. I hjemlandet er familiene myndighetenes gisler.
Vil nyansere vårt bilde av Nord-Korea
Søndag satte Traavik norgesrekord i «masseoppvisning ». Tribunekunst etter nordkoreansk mønster. 250 grensejegere fra Garnisonen i Sør-Varanger hadde blitt drillet av en nordkoreansk instruktør i å synkront skifte bilder i store permer for samlet å danne forskjellige motiver. Det krever disiplin og presisjon. Foran de store oppvisningene på Kim Il-sung stadion i Nord-Koreas hovedstad Pyongyang, trener gymnasister daglig i opptil seks måneder. Masseoppvisningene er effektiv visuell propaganda. De gir et imponerende inntrykk, og understreker regimets makt.
Norske soldater – i uniform – i tett samarbeid med nordkoreanske kulturarbeidere er et godt utgangspunkt for gode saker i Nord-Koreas statskontrollerte medier. Nordkoreanske journalister har i oppdrag å fremheve den nordkoreanske sosialismens overlegenhet, avsløre imperialistisk og borgerlig korrupsjon, samt advare om fremmede makters planer om å innvadere landet. Det gode samarbeidet med det norske Forsvaret kan godt bli brukt som bevis for at Nord-Korea ikke står alene mot USAs aggresjon.
Traavik blir titulert som «Den Store Kunstneriske Leder » i DNs ingress. Det er sannsynligvis ironisk ment, men ligger etter alt å dømme nærmere virkeligheten enn totalkonseptkunstneren virker å ha evne til å forstå.
Jeg skvatt til da Traavik på Dagsnytt Atten i forrige uke redegjorde for at en hensikt med prosjektet var å nyansere vårt inntrykk av Nord-Korea. Verdens mest demoniserte land, ifølge totalkonseptkunstneren. Han utdyper i DNs reportasje. Nordkoreanernes livsstil skiller seg ikke vesentlig fra vår; de går på pub og liker å feste. Han forteller at nordkoreanske damer i uniform er fine. I den Store Etterfølgeren Kim Jong-uns «forlystelsesbrigade » blir unge vakre kvinner håndplukket til å avtjene verneplikt som blant annet sex-slaver for kommunistpartiets topper og utvalgte vennligsinnede utenlandske gjester. Brigaden er en del av farsarven etter den Store Lederen Kim Jong-il.
Nyttige idioter
Traavik forsøker i reportasjen å gjøre et skille mellom seg selv og den vanlige bisarre gjengen av utenlandske venner av det nordkoreanske regimet. «Nyttige idioter », kaller han dem. Det spørs om ikke totalkonseptkunstneren, som ankom landet med en discokule under armen, blir regnet som en enda nyttigere idiot.
Traavik er blitt vist en Potemkin-kulisse i Nord-Korea. Hadde han brydd seg med å forsøke å se hva som befinner seg på baksiden ville han oppdaget et totalitært regime preget av en total mangel på respekt for grunnleggende menneskerettigheter. Ytringsfrihet er ikke-eksisterende. Rettssikkerhet finnes ikke; enhver risikerer å falle i unåde over natten. 200-300 000 mennesker er innesperret under umenneskelige forhold i «Yodok »; konsentrasjonsleire og rene dødsleire lik de nazistene etablerte i Europa, og Stalin i Sovjet-Unionen. Anklaget for «forbrytelser mot partiet », og fengslet uten lov og dom. Hele familier blir arrestert; menn, kvinner, gamle og barn.
Mange holdes som rene slavearbeidere. Summariske, og offentlige, henrettelser er vanlig. Tortur og mishandling er en del av hverdagen. Partieliten nyter av ubegrensede privilegier, mens befolkningen blir nektet det mest livsnødvendige. Under hungersnøden på slutten av
1990-tallet er det beregnet av mellom 2 og 3 millioner mennesker omkom — i et land som blir regnet å ha ressurser nok til både å livnære sin egen befolkning og til eksport. Regimet står bak kidnapping av utlendinger, og terroraksjoner i utlandet. Landet er omringet av piggtrådsperringer, minefelt, og bevæpnede vakter — for å hindre befolkningen i å flykte.
I DNs reportasje kritiserer Traavik USAs ambassadør Barry B. White for ikke å ville stille opp til fotografering med trekkspillkvintetten fra Nord-Korea. Pysete, mener totalkonseptkunstneren. Ambassadøren har nok større forståelse for hvordan et slikt fotografi kan brukes i propagandasammenheng. Det er forstemmende at Traavik tilsynelatende ikke skjønner mer.
En forkortet versjon av denne teksten er publisert som innlegg i
Dagens Næringsliv 14. februar 2012
- Per Elvestuen (f. 1962) er tegner og skribent. Han driver også med rådgivningsvirksomhet, og er engasjert i menneskerettsspørsmål, blant annet gjennom Oslo Freedom Forum.
Javel... Jeg er ikke helt sikker på om jeg er enig med deg her. At Nord-Korea er et forferdelig diktatur er udiskutabelt, på den andre siden, skal vi unngå all kunstnerisk samarbeid med dem?
Fra 1917 til 1989, og forsåvidt ennå er verdens fremste musikere og komponister fra Russland. Under USSR turnerte de verden og slik var kulturen instrumentell i åpne opp USSR. Det gjorde også at Russere etter verdt hadde et vindu ut. Noen hoppet av / rømte som Stravinsky og Rachmaninov - andre vendte tilbake. Et eksempel på en stille dissedent som ble spilt mye var http://no.wikipedia.org/wiki/Dmitrij_Sjostakovitsj. Alle kunstnerne ble brukt systematisk av Sovjetisk propaganda - men var det feil å hente dem til vesten?
Jeg liker logisk konsekvens.
Denne saken med de nord-koreanske trekspillere viser mangel på sådann, av den grunn at verdenssamfunnet med FN i spissen stod for kunstnerisk boikott av Sør-Afrika, så lenge de hvite styrte der til lands. Alle bejublet det. Så hysterisk var man at da Paul Simon ga ut "Graceland"plata, med hjelp av svarte sør-afrikanske musikere, ble han anklaget for å ha brutt boikotten.
Samtidig er "alle" enig i at man bør ha musikalsk omgang med venstreekstreme regimer så som Nord-Korea (og gamle Sovjet).
Eller mener Strøm-Olsen at boikotten av SA var feil?
Nicolai Strøm-Olsen.
Jeg reagerer ikke først og fremst på Traaviks prosjekt, men etterlyser en større situasjonsforståelse av hvordan det kan brukes/misbrukes propagandamessig av et regime med total kontroll på informasjon i, og fra, hjemlandet.
Jeg stiller også spørsmålstegn ved hvilke vurderinger som for eksempel ble gjort i Forsvaret før beslutningen om å stille med 250 uniformerte soldater.
Ja - jeg mener at kulturell og akademisk boikott er feil. Ferdig.
Per, i og for seg er jeg enig i at det er lite refleksjon over hvordan verk kan brukes i propaganda, men i dette tilfellet mener jeg ikke nødvendigvis problemet er Traaviks prosjekt, men heller at Huitfeldt og pressen ikke tør å reflektere over at det er problematiske sider ved verket - selv om vi bør akseptere det.
Tror egentlig ikke at vi er så veldig uenige. Jeg blir også kraftig skeptisk når noen begynner å ymte om akademisk- og kulturell boikott.
Din forsøksvise sammenligning mellom dissidenter i Sovjet og de topptrente nordkoreanske kulturutøverne, halter likevel litt for mye til at jeg kan godta den uten videre.
Men helt enig om pressens rolle, Huitfeldt fremstår for meg som totalt bevisstløs.
Kanskje Huitfeldt mente at prosjektet var personlighets-kult?
Det viktigste her er at Staten og Statsråden samarbeider med en annen Stat om å lage Statskunst.
Bare litt generelt om boikott:
Boikott er slik jeg ser det ikke et virkemiddel som skal brukes bare etter hvor brutalt og undertrykkende et regime er - det må også brukes etter i hvor stor grad det virker. Slik sett synes jeg Bentes analyse blir litt for enkel. (Når det er sagt tror jeg heller ikke at dette prosjektet vil bidra til å åpne opp Nord-Korea, men jeg kan jo ta feil. Har gjort det en eller to ganger før i alle fall.)
Boikott bør brukes når det i hvert fall delvis rammer de som har en viss innflytelse på undertrykkingen. I Sør-Afrika var det jo relativt demokratisk for det hvite mindretallet (selv om det etter hvert ble ganske autoritært og vanskelig også for en del grupper hvite opposisjonelle) - og en kulturell boikott rammet absolutt dem. De fikk ikke delta i internasjonale idrettsbegivenheter osv. og ble tvunget til å innse at regimet de bidro til å holde oppe var paria i verdenssamfunnet.
Likeledes er det mulig å argumentere i forhold til Israel, som av Desmond Tutu er omtalt som en apartheidstat, selv om det også er mange ulikheter ift. Sør-Afrika. Der er likevel Liberman og den kanskje så langt mest ytterliggående nasjonalistiske ragjeringen vi har sett i alle fall så lenge jeg kan huske stemt inn av et flertall av israelere. Vi må godta valgresultatet, men vi trenger ikke like det, og om vi mener overgrepene er sterke nok er boikott et logisk virkemiddel som kan ha en viss effekt.
I forhold til mye mer autoritære regimer som Nord-Korea tror jeg boikott har svært liten effekt på regimet. En kulturell boikott vil neppe merkes av vanlige folk, og vil dermed gjøre liten skade, men en evt. økonomisk boikott ville bare gått ut over vanlige nordkoreanere og ikke undertrykkerne. Med en så liten og diktatorisk elite, vil en rent kulturell boikott heller ikke hjelpe stort. Vi kan selvsagt boikotte likevel, bare fordi vi ikke vil ha noe med dem å gjøre, men det er noe annet enn å tro at boikott er et virkemiddel som vil kunne føre til endringer i slike regimer.