Kommentarer: 5
28. april, 2012

Sigurd Neubauer

Sigurd Neubauer er statsviter og Midtøsten-ekspert. Han arbeider i Washington D.C. med medieanalyse og diplomatisk dialog.

Bomb, bomb, bomb – Iran?

Netanyahu forstår trolig at en omfattende regional krig ikke kan vinnes uten Amerika. Og Obama-administrasjonen setter fremdeles sin lit til press og forhandlinger, ikke militært angrep.

Over skrivebordet til Israels statsminister Benjamin Netanyahu henger det angivelig et portrett av Winston Churchill. Fellesnevneren for beundrere og kritikere av den israelske lederen er at Netanyahu har en tendens til å betrakte seg selv i et historisk lys. I denne sammenheng, som Churchill i 1939, kjemper også Netanyahu mot «appeasement» av «onde diktatorer.» Som Churchill er også Netanyahu villig til å ta «upopulære’ beslutninger; der hovedmålet, sier den israelske lederen, er å beskytte det jødiske folk mot enda en fiendtliginnstilt diktator, denne gang Irans president Mahmoud Ahmadinejad.

Til tross for Netanyahus konservative ideologi, har den israelske lederen også demonstrert, gjentatte ganger, sin pragmatiske side når det kommer til regional sikkerhetspolitikk. Da Hassan Nasrallah inviterte Ahmadinejad til å holde provoserende taler i Sør-Libanon i 2010, valgte Netanyahu å ikke eskalere retorikken for å bevare ro og stabilitet med sin nordlige nabo. Likeledes, da egyptisk pøbler holdt på storme den israelske ambassaden i Kairo, valgte Netanyahu «stille» diplomati for å «løse» krisen med Egypt. Etter at Israel begynte sin egen energiutvinning i Middelhavet har både Hezbollah og den jødiske staten valgt å tone ned retorikken og isteden fokusere på resurser i eget farvann, også en strategi utarbeidet av Netanyahu.

Sanksjoner og forhandlinger
I sterk motsetning til slike ”moderate” utenrikspolitiske holdninger til sine nærmeste naboer, har Netanyahu bevisst valgt en hardere tone når det gjelder Iran. Statsministerens Iran-retorikk er tilsynelatende nøye koordinert med gjentatte (og så langt mislykte) forhandlingsrunder mellom Iran og FNs sikkerhetsråd +1 (USA, Frankrike, Storbritannia, Russland og Kina, i tillegg til Tyskland).

Ved å fokusere på det iranske trusselbildet, samtidig som han lanserte en internasjonal mediakampanje mot regimet, har Netanyahus ”krigsretorikk” klart bidratt til å øke det diplomatiske presset på Teheran. Israelske Iran-trusler har heller ikke falt for døve ører i USA; President Obama innførte nylig «the crippling sanctions» Israel har krevd de siste årene, da Washington innførte sanksjoner mot all foretningsvirksomhet med Irans nasjonalbank.

Kort tid etter fulgte EU opp med å innføre importforbud av iransk olje og gass. Det økonomiske strupetaket på landets næringsvirksomhet ledet ikke bare til et rekordfall på Teheran-børsen, men også til en betydelig devaluering av riyalen. Det økonomiske presset, samt israelske trusler, har muligens hatt en positiv påvirkning på samtalene Iran holdt med P5-landene i Istanbul forleden.

Det økonomiske strupetaket på landets næringsvirksomhet ledet ikke bare til et rekordfall på Teheran-børsen, men også til en betydelig devaluering av riyalen.

Meir Javedanfar, lederen for the Middle East Economic and Political Analysis Company (MEPASS) i Tel Aviv mener at et Israelsk angrep er sannsynliglig dersom Iran beslutter seg for å produsere et atomvåpen. Javedanfar la også til at ufallet av de neste forhandlingsrundene mellom P5+1 landene og Iran neppe har noen påvirkning på om Israel kommer til å angripe mullah-regimet. «Et israelsk angrep er bare mulig dersom USA gir tillatelse,» sier den internasjonalt anerkjente Iran-eksperten.

Foreløpig er konsensus i Washington at Irans øverste leder, Ayatollah Ali Khamenei, fremdeles ikke har bestemt seg for om regimet ønsker seg atomvåpen eller en såkalt «japansk modell», der et kjernefysisk våpen kan utvikles på kort varsel. Den israelske forsvarssjefen Benny Gantz uttrykte det samme til avisen Haaretz nylig:  »Iran beveger seg skritt for skritt til en posisjon der de vil være is tand til å beslutte å lage en atombombe. De har fremdeles ikke bestemt seg for om de skal ta det siste skrittet.» Israels forsvarsminister Ehud Barak advarte nylig mot en slik «japansk modell», da han presiserte at det internasjonale samfunnet ikke kan tillate Iran å utvikle en «immunitetssone» som hindrer USA og Israel fra å angripe landets kjernefysiske mål.

Den amerikanske forsvarsministeren uttalte nylig at Obama-administrasjonen akter å stoppe Tehran fra å oppnå atomvåpen og at å nøye seg med en «containment policy» av Irans kjernefysisk program ikke er på dagsordenen. Forsvarsminister Leon Panetta har også sagt ved en rekke anledninger at USA og Israel står samlet mot Iran, samtidig som han avviste mediaspekulasjoner om sprikende interesser mellom Netanyahu og Obama. Til tross for at Obama lovet en ‘ny’ Iran-politikk under valgkampen i 2008 har den sittende presidenten videreført Bush-administrasjonens linje.

Iran truer ikke bare Israel
Mens spenningen tilspisser seg mellom Iran og Israel, frykter også de vestlig allierte araberstatene i Persia-bukten Teherans omstridte atomprogram. Da Minerva snakket med en rekke høytåstående amerikanske og regional embetsmenn i Bahrain under Manama-dialogen i 2010, var fellesnevneren for alle samtalene frykten for mullah-regimets innflytelse over shiabefolkningen i hele Gulf-regionen.

Nettopp fordi iranske atomvåpen ikke bare truer Israel, men hele regionen, har Netanyahus retorikk muligens også hjulpet til å mobilisere en internasjonal diplomatisk kampanje der Saudi-Arabia spiller en nøkkelrolle; Riyadh har gjentatte ganger satt seg villig til å øke oljeproduksjonen for å mette verdensmarkets økende behov som følge av Iran-sanksjoner.

Kan Israelske jagerfly nå Iran?
Det er uklart hvorvidt Israel har den militære kapasiteten til å angripe Iran. I motsetning til USA har den jødiske staten for eksempel ingen hangarskip i Persia-bukten (USA har to, Mitt Romney har lovet å sende et tredje dersom han blir valgt president) eller permanente militær baser i regionen.

Dersom Israelske F-16 jagerfly (Sulfat) skulle angripe Iranske kjernefysiske mål, har den jødiske staten tre alternativer; det første innebærer en flyrute over Tyrkia; den andre over Jordan og Saudi Arabia og det tredje alternativet over Jordan og Irak. Det første alternativet er lite sannsynlig, i og med at det ville kreve tyrkisk tillatelse, mens et Israels flytokt over Saudi- Arabia kanskje faller sammen med Riyadhs egne interesser. Men det er uklart hvorvidt dette er politisk mulig for det erkekonservative monarkiet. Det tredje alternativet, et flytokt over Irak, er mer sannsynlig i og med at Irak (etter den amerikanske invasjonen i 2003) ikke lengre har et avansert luftforsvar.

Det tredje alternativet, et flytokt over Irak, er mer sannsynlig.

Selv om Netanyahu skulle velge Irak-ruten, er det utenkelig at Iran kommer til å møte israelske jagerfly med blomster; en regional krig der Iran svarer med å angripe amerikanske mål i Afghanistan, Irak samt diverse militære installasjoner i Gulfen er derfor sannsynlig. Vi kan også få et Hezbollah-angrep fra Sør-Libanon. Det er også uklart hvorvidt et Iran- angrep kan sette ”spikeren i kisten” for den allerede delikate egyptisk-israelske fredsavtalen. Strategisk sett er dette ingen gode alternativer for Israel eller regionen.

Israels har tre strategiske alternativer
Nettopp fordi Israel og de moderate sunni-arabiske regimet deler mange av de samme geopolitiske interessentene, kan en omfattende arabisk-israelske fredsavtalen tjene som en viktig byggestein for regional stabilitet. I en Huffington Post artikkel publisert i november 2011 analyserte jeg Israels tre strategiske alternativer. De gjelder fremdeles:

First, in what can be described as a «diplomatic Jiu-Jitsu» move, the Jewish state could elevate its regional standing by granting significant concessions towards the Palestinian Authority, arguably similar to those made by former Israeli PM Ehud Olmert at the 2008 Annapolis summit.

As part of an effort to ride out regional instability prompted by the «Arab Spring,» Netanyahu’s second alternative is likely to maintain the status quo and subsequently determine whether the strategic landscape would be ripe for comprehensive peace talks.

And a third option could be to «strike up the strategic landscape,» by launching a military strike on the Iranian nuclear program.

While the second alternative could arguably become Netanyahu’s preferred policy option, as maintaining the status quo would unlikely require any major decisions. However, in the event the Israeli leader either chooses to maintain the status quo visa-a-vie the peace process and/or strike Iran, the decisions in question are nonetheless likely to become a severe test to the U.S.- Israeli strategic alliance.

While Israel remains the region’s strongest military and economic power, a former Israeli deputy defense minister recently told me that the «glue» linking the Jewish state to moderate western regional allies, such as Bahrain, the host of the U.S. fifth fleet, is Mideast peace. On a similar note, Bahrain’s Foreign Minister told me point-blank: «We want peace. There is no question on whether Israel has a right to exist, we are serious. Period.» Sheik Khalid ibn Ahmad al Khalifa called on the Arab states to engage with Israel as he emphasized that «only through communications can normalization be reached.

Netanyahu forstår muligens, som Churchill i sin tid, at en omfattende regional krig ikke kan vinnes uten Amerika. Av den grunn må nok Netanyahu også denne gangen sette liten til sin ”bestevenn,” president Obama, når det kommer til Iran.

Kommentarer: 5
  • Rolf O. Berg

    Når det gjelder israelske strategiske opsjoner vil jeg anta at Iarael har interesse av status quo så lenge dette går.
    Noen fundamental new deal vis a vis palestinske myndigheter
    har jeg vanskelig å se for meg i øyeblikket, med mindre Israel vil amnta at det er mulig å komme frem til en rask politisk løsning. Lite tyder på at dette er mulig.

    Jeg vil anta at den israelske retorikk vis a vis Iran vil bli opprettholdt så lenge Israel antar at det eksisterer en
    kjernefysisk trusel.
    Den israelske politikk tjener også til å opprettholde presset
    mot de stater som arbeider for å bringe det iranske atomprogram til en slutt via diplomati/sanksjoner.
    I denne politikk kan Israel støtte seg til de stater som ikke ønsker å se en shia/persisk regional makt dominere det aktuelle
    området i regionen.Denne uformelle «allianse» er antakelig viktig for Israel.

    Det avgjørendee øyeblikk vil antakelig komme da det synes åpenbart at Iran er i ferd med snart å kunne ferdigstille atom-
    våpen, og det ikke synes mulig å finne en diplomatisk løsning.
    Men det synes fremdeles realistisk å håpe på at Iran i en slik
    situasjon vil bøye av i bytte for vestlige/israelske sanksjoner det antakelig er mulig å finne.
    Det er dekning for å si at Iran spiller høyt men hittil har undgått å bryte alle broer.
    Men hvis denne antakelse skulle vise seg å være gal er antakelig alle opsjoner på bordet.

    destat

    • Sigurd Nuebuauer

      Amb. Berg, det gleder meg at vi tilsynelatende er enig om mange ting.

  • Odin

    En god artikkel som tar inn mange av aspektene som er relevante i saken. Det jeg ofte savner når statsvitere skriver er strategiens aspekter; dvs Ends, Ways and Means. Her er de to siste godt beskrevet, men jeg oppfatter det første, hvorfor Israel og USA anser et militært angrep på Irans kjernefysiske anlegge som relevant middel for mindre dekket.
    Det er også tre forskjellige målsetninger i bildet. Iran mener de er den eldste sivilisasjonen i Midt-Østen og har «rett» til å være regional hegemon. Sunnni muslimer/araberene aksepterer ikke dette, spesielt om det innkluderer kjernevåpen. Israel ser spesielt et kjernevåpen væpnet Iran som en eksistensiell trussel. USA ser også iranske kjernevåpen som uakseptable og deler antagelig det iraelske synet på Iran med kjernevåpen som en eksistensiell trussel mt Israel. Iran er fortsatt ikke å betrakte som en stat som opptrer iht «spillereglene» stater imellom, men ser heller spillet som «case» som Kissinger uttrykker det, dvs de lever i shiarevolusjonen fortsatt.

  • Odin

    Iranerne omtales som rasjonell av general Gantz idet de pga den militære trusselen ikke vil utvikle atomvåpen. Men de oppfattes å være i stand til det og de vil gjøre det om de tror de kan bygge atomvåpen uten at de utsettes for reprisalier. Bygger de kjernevåpen vil de være en trussel.

    Det har også kommet frem i dag at general Gantz uttaler at andre nasjoner også er klar til å slå til.
    http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/middleeast/israel/9228816/Israel-army-chief-other-nations-could-strike-Iran.html

    Det er mao vesentlig at det eksisterer en trussel om reprisalier som Iran tar seriøst.

    Utspillet kan synes å gå mot statsministerens mange utsagn om iranernes irrasjonalitet, at de vil bygge kjernevåpen uansett. Men general Gantz sitt utspill kan være koordinert/godkjent og får han beholde jobben så må en kunne anta at intervjuet er en del av det strategiske spillet om Irans eventuelle kjernevåpen.
    Pr i dag så er Gantz fortsatt i jobben, og forsvarsminister Barak uttalte 28/4 seg om iranerne som «apocalyptic» og ikke rasjonelle i vestlig oppfatning iht The Independent. Spillet fortsetter, det er mao vesentlig at iranerne føler presset og stiller opp på neste forhandlingsmøte i mai.

  • Rolf O. Berg

    Siste nummer av MEQ har en interessant artikkel om Iran som peker på de problemer det iranske presteregimet nå har spesielt som følge av økonomiske problemer og uro blant ungdommen.

    Han understreker at det ikke finnes tegn på en snarlig politisk omveltning i Teheran, men at der finnes en aktiv minoritet som ønsker en slutt på regimet.

    Regimet disponerer imidlertid nok maktmidler til å slå
    ned ethvert forsøk på dette slik at den politiske oppmerksomhet p.t. synes å gå i retning av valget i 2013.