Brenner bra

Kultur er ofte komplett uinteressant og politisk korrekt statsfinansiert møl. Hans Olav Brenners nye NRK-program er noe annet.

Brenner — historier fra vårt land,
Hans Olav Brenner,
Dokumentarserie i seks deler,
NRK1, mandager 20.15

Jeg må innrømme at det var med en noe negativ innstilling jeg tok meg til å kritisere Hans Olav Brenners siste programserie, Brenner — historier fra vårt land. Som programleder i Bokprogrammet synes jeg Brenner kunne bli litt vel andektig overfor litteraturen, forfatteren, og kulturen i bestemt form.

Det er ikke alltid kultur i Norge er ”viktig”. Ikke sjelden er kultur bare komplett uinteressant og politisk korrekt statsfinansiert møl.

Brenners ny programserie er noe annet. Det brenner bra.

Fast i NRK
Hans Olav Brenner har de senere årene bemerket seg som en tydelig norsk programleder innen kulturfeltet. Først var han vikar for Anne Lindmo i Store Studio. Siden ble han programleder i Bokprogrammet i flere år, før han i år har fått en egen serie.

Jeg håper imidlertid ikke han er fast ansatt i NRK og fortsetter å lage programmer frem til pensjonsalderen.

Det er noe utrolig døvt med programlederne i min foreldregenerasjon (68-erne) som, når de først var faste i NRK, ble å se på skjermen livet ut. Programmene til Torkjell Berulfsen ble eksempelvis etter hvert meget intetsigende. Grepene og idene var de samme. Sånn sett er Brenner et frisk pust i NRK-sammenheng.

Reaksjonær nostalgi
Tema for Brenners program er norsk kultur i endring. Fortellergrepet er basert på at Brenner kjører rundt i Norge i en Volvo Amazon fra 1966 (noe nedsettende kalt herregårdsvogn i enkelte pasjonerte Volvo-kretser) og en campingvogn. Brenner er i en roadmovie på jakt etter folk og fenomener som har endret norsk kultur.

Dette utgangspunktet var grunnlaget for min negative innstilling. Journalister (og forskere) jakter stadig på sosiale fenomener som har endret seg, men ofte skjønner de ikke at det ligger en reaksjonær nostalgi bak selve spørsmålet.

Spørsmål forutsetter nettopp at noe har endret seg, et poeng blant annet sosialantropologen Runar Døving har tatt for seg. Han har dokumentert at selv om kokebøker og medier er fulle av nye og eksotiske retter, er hverdagsmaten til folk flest den samme som før.

Når det kommer til stykket, er kulturen preget av status quo. Vi spiser fortsatt med kniv og gaffel og hilser med høyre hånd, og de første oljepengene ble brukt til å opprettholde bosetningsmønsteret i Norge og landbruket fra 60-tallet.

Egentlig er mye norsk kultur som før. Men, noe er da annerledes, eller?

Norge gror igjen
De tre første programmene tar for seg temaene kulturlandskapet, kunst i offentligheten og norsk matkultur. Alt med utgangpunkt i om noe har endret seg, og det har det.

Det er liten tvil om at det norske kulturlandskapet gror igjen. Selv har jeg de siste ti årene brukt mange dager hver sommer med øks for å hugge trær på den gamle sætervolden hytta vår ligger på. Det er fascinerende å se bilder av området fra 60-årene — det er nesten ingen trær. Årsaken er enkel: Landskapet løpes ikke lenger ned av geiter, og spesielt stølsdrift i utmark er nesten ikke-eksisterende. Resultatet: Norge gror igjen.

Man kunne kanskje vente seg at det ville ligge en viss konservatisme i bygdegutten Brenners behandling av temaet. Snarere tvert i mot: Med sjarm, lun humor og tvisyn slipper han til intervjuobjektene som både doserer, forteller og tidvis konkluderer med hvorfor det er blitt som det er blitt.

Brenner er mer deskriptiv enn normativ i stilen, og undrer seg mer enn å trekke slutninger. Han tar ikke stilling, det er utvilsomt en styrke. Det er intervjuobjektene, som en Bjørn Dæhlie, en ordfører eller et lag på dugnad som trekker slutningene og kommer til ordet. Brenner holder seg lunt i bakgrunn. Det er hans varemerke.

Skulpturer i åpent landskap
Av de tre første programmene er nummer to om kunst i det offentlige rom som hadde tjent mest på en mer kritisk Brenner. Utgangspunktet er Skulpturpark Nordland fra 1992, som var et fikst kunstprosjekt satt i scene av fylkeskommunale kulturbyråkrater. I all hovedsak gikk prosjektet ut på å sette modernistiske skulpturer ut i landskapet.

Å høre de ansvarlige i fylkeskommunen dosere om prosjektet er mildt sagt lattervekkende: Kunstprosjektet var totalt gjennomsyret at det offentlig sosialdemokratiske credo om at ”kunst er viktig for folk.”

Nuvel. Kunst er et overflødighetshorn. Så også modernistiske steinskulpturer i åpent landskap. I 1992 var den lokale motstanden enorm. I dag er den stilnet og folk synes fornøyd med de fleste av skulpturene. Parallellen til dagens debatt om skulpturparken på Ekeberg i Oslo, finansiert av Christian Ringnes, er slående. Og denne debatten flettes intelligent inn i programmet.

Når kritikken er stilnet og kunsten er der, ja, da snur stemningen fra negativ til positiv. Slik var det også med Oslos mest besøkte turistattraksjon Vigelandsparken, som Ringnes så riktig påpeker i programmet.

Det samme var tilfellet for Vebjørn Sands Da Vinci-bro i Ås og Kepler-stjernen ved Gardermoen. Også det delvis finansiert av Ringnes. Det er interessant å konstatere at gangbroen i Ås både er vakker og praktisk, der den ligger på et flatt jorde. Det er et eksempel på en ildsjels visjon, til tross for at prosjektet ble motarbeidet av de halvkorrupte kulturbyråkratene i Kulturrådet. Det er interessant å høre hvordan fremtidens attraksjoner blir til på bakrommet i stat, kommune og gods.

Fjordland vs gourmetmat
Vi er det vi spiser, og slik er det også for nordmenn. Vi er Fjordland — den forhatte og elskede produsenten av ferdigprosesserte tradisjonelle matretter. Men vi er også mye annet. Vi er tradisjoner.

Selve grepet om det tredje programmet ligger på rockekokkene The Flying Culinary Cirkus sin fjøl. De omreisende spilloppmakerne i den norske maten er representanter for en økende interesse for gourmetmat og gode råvarer. Spesielt er rockekokkenes besøkt i urtehagen interessant.

Trendene står mot hverandre. Fjordland på den ene siden. Interessen for det særegne, ekte og økologiske på den andre. Kanskje nettopp i maten vi spiser kommer kulturendringen sterkest og mest dramatisk til syne. Det er strengt tatt dette vi lever for, men ikke nødvendigvis av, som Andreas Viestad poengterer.

Endringene i hva vi spiser er et resultat av det særnorske landbrukskooporativet med fravær av konkurranse i produksjonsleddet, men massiv konkurranse i forhandlerleddet. Resultatet er enretting av norsk matvarebutikker og norsk mat.

Statens rolle
Oppsummert ligger det politikk i alle temaene Brenner tar opp. Men som så ofte ellers i norsk journalistikk ligger det og vaker under overflaten.

Selv kunne jeg tenkt meg at det oftere kom opp i dagen. For gjengroing av landskapet, offentlig kunst og mat lever ikke sitt eget liv. Som det meste i Norge ligger statens klamme hånd på rattet, og nettopp statens rolle i kulturen og samfunnet kunne kommet mer til syne i programmet og blitt problematisert. Men Brenner, han brenner bra, og alt i alt en spennende og severdig serie.

Kritikken er basert på de første tre programmene.

• Erik Lundesgaard  (f. 1980) er statsviter og Høyremedlem. Twitter:  @eriklundesgaard.