Usman Asif (f. 1984) er student og skribent og medlem i Arbeiderpartiet. Han skriver om den politiske utviklingen i Sør-Asia og Midtøsten, samt om det spirituelle og samfunnet generelt på sin nettside www.usmanasif.wordpress.com.
Bullah ki jaana mein kaun
I dag herjes det indiske subkontinentet av etnisk og religiøs vold. Bulleh Shah, lærd sufist og poet på 1700-tallet, viser en vei ut av uføret: Toleranse, mangfold og antidogmatisme.
Essayet er en noe redigert versjon av et essay på Usman Asifs blogg.
Sør-Asia er befolket av rundt 2000 etniske grupper. Det er et enormt mangfold innen språk, kultur og religion. Etter at britene forlot området for over 60 år siden, har etnisk og religiøs vold økt. Fokuset ble rettet vekk fra en brutal koloniherre og over på ulikheter mellom grupper.
Etnisk vold mellom innflyttere og de originale beboere, mellom forskjellige religiøse grupper og mellom forskjellige ideologiske partier og organisasjoner blusser opp fra tid til annen og gir oss grusomme beretninger gjennom media.
De voldelige hendelsene kan listes i det uendelige. Og de avtar ikke.
Noen eksempler er sekterisk vold i Gujarat i 2002, raseringen av Babri-moskeen i Benares i 1992, forfølgelsen av ahmadier i Pakistan med bakgrunn i lovgivning fra 1974 og 1984, drap på shia, sufier, sikher og hinduer i områder dominert av Taliban i pakistanske stammeområder, pogromer mot sikher i India i 1984, militær brutalitet mot den muslimske befolkningen i Kashmir med påfølgende trusler og vold mot hinduer i området, etnisk vold i storbyer som Mumbai og Karachi, og den lange konflikten mellom tamiler og singalesere på Sri Lanka.
Hendelsene kan listes i det uendelige. Og de avtar ikke, men øker i takt med økte sosiale og økonomiske forskjeller.
Årsaker til volden
Noen hevder av det oppstår vold i alle områder hvor islam møter andre religioner. Andre hevder at den grad av toleranse og sameksistens Europa nyter, ikke er mulig hos andre på grunn av deres ideologiske begrensninger. Andre igjen legger skylden på økonomiske og demografiske utfordringer tilknyttet en underbevisst motstand mot endring og globalisering. Mange forklaringe er utilstrekkelige og beheftet med en visse konspirasjoner.
For å forstå den negative trenden, trengs det en reise i Indias historie for å se hvorfor den religiøse og etniske vold forekommer, og om den i det hele tatt er regissert av massene.
Før de moderne nasjonalstatene utviklet seg, var hovedregelen globalt at de politiske grensene ble utvidet så lenge imperialisten hadde ressurser nok. Slik oppstod store riker med flere etniske, kulturelle og religiøse grupper. Ofte dominerte herskereliten med sin kultur og tro.
Subkontinentet var intet unntak. Tvert imot kanskje normsetteren. Området var attraktivt på grunn av råvarer som salt, krydder og bomull. I tillegg var det bebodd av store matematikere og filosofer som eksporterte kunnskap vestover mot Persia og Midtøsten.
Vekslende dynastier
På grunn av den økonomiske attraksjonen, har ulike dynastier gjennom historien kuppet hverandre i tur og orden. Premien var et stort skattegrunnlag i form av kontinentets store masser med jordbrukere samt handelsforbindelser med riker i øst og vest.
Dynastier som i dag huskes som de mest suksessrike, var tolerante overfor mangfoldet av religion og kultur. Maurya-, Pala-, Gupta-, Mamluk- og Mogul-dynastienes kompromissvillige herskere var positive til en sammenblandet kultur, og klarte samtidig å holde et ortodokst presteskap fornøyde: brahmin i tilfellet med hinduer, ulema i tilfellet med muslimer.
Imidlertid fører ofte de samme faktorene til at riker etter hvert svekkes. Etterkommere av store herskere prøver gjerne å holde makten gjennom tvang. Ofte tyr de til religion for å splitte den misfornøyde befolkningen. Ortodokse presteskap lyttes til, og lokal vold mellom etniske og religiøse grupper øker. I andre tilfeller adopteres en synkretisk religiøs overbevisning som i sin tur gjør de ortodokse mer attraktive for massene. Begge deler fører til intoleranse og hat.
Etterkommere av store herskere prøver gjerne å holde makten gjennom tvang. Ofte tyr de til religion for å splitte den misfornøyde befolkningen.
Da Mogul-dynastiet på begynnelsen av 1700-tallet begynte å miste sin posisjon, var mange misfornøyde med regimet. Blant dem tidligere lojale guvernører som nå ønsket sine områder som suverene kongeriker. Hinduer organiserte seg i konføderasjoner. En bevegelse basert på sikh-religion og Punjab-nasjonalisme organiserte seg militært og kjempet for kontroll over store deler av Punjab. Mot vest truet perserne og senere afghanerne.
Muslimsk kastesystem
Bulleh Shah (1680-1757) ble født inn i en Syed-familie i Punjab-regionen i en periode med mye usikkerhet og hyppige invasjoner. Syed-stammen sporer sin slektstavle tilbake til profetens datter Fatima og hennes mann Ali ibn Abu Talib. Ifølge sunniislam var Ali den fjerde etterfølgeren (kalif) etter profeten Mohammed, ifølge sjiaislam den første imam.
Posisjonen ga slekten et ansvar i form av forvaltning av islam, og formidling av religionen til grasroten som oftest var analfabeter og ikke hadde særlig tiltro til styresmakter. Mange prominente medlemmer av Syed-stammen har opp gjennom historien lansert opprør mot makthaverne med god støtte fra de svakere stilte.
Da tyrkerne begynte å erobre områder i Nord-India på 1300-tallet, ble det lansert et muslimsk kastesystem ved hjelp av en politisk fatwa. Målet var å befeste de ulike slektenes posisjon.
I India ble Syed-stammen en del av det øverste laget i kastesystemet. Ashraf (de opphøyde) var de reneste og berettiget til å herske, under dem var Ajlaf, lokale indiske muslimer, og nederst var Azral, daliter, de ble ansett som urene.
Også i hinduismen promoterte lederne og de lærde et lignende system for å holde massene i sjakk. I det hinduistiske kastesystemet hadde dalitene inntil ganske nylig ikke tillatelse til å besøke templer eller spise sammen med folk av høyere rang.
Tettere på lokalbefolkningen
Selv om han tilhørte en ”høykaste”, nektet Bulleh Shah å la seg inndele i et slikt diskriminerende system. Han ble disippel av en lærd i en Arain-stamme, som var en Ajlaf-kaste, noe som var ansett som tabu. Selv skrev han:
Bulleh nu samjhawan ayan, pehna te parjayan
Syed ho key Bulleha, khadim ho geya ja ke Arayan
Bulla kehnda pehna tahin, chad dittiya wadhayan
Jedun da menu Arahin mileya, huran devan wadayan
Søstre og svigerinner kom for å belære Bulleh
Du som er Syed hvorfor ble du tjener av en Arain?
Dette er grunnen til at jeg har forsaket storheter sa Bulleh
Fra den stund jeg ble disippel, har selve himmelen gratulert meg
Bulleh tilhørte sufi-tradisjonen innen islam. Det er en esoterisk, nesten mystisk retning, som fokuserer på det spirituelle. Bevegelsen hadde sitt utspring i Mesopotamia og Persia og ble brakt videre til India.
Lokalbefolkningen fant det enklere å konvertere til islam, spesielt de dårligst stilte, siden budskapet innebar stor vekt på verdiene likhet og rettferdighet.
Mens de institusjonelle lærde på statlig nivå diskuterte religion på arabisk for muslimer og på sanskrit for hinduer, ble religionen forklart på det lokale språket av sufiasketer. Det førte til at lokalbefolkningen fant det enklere å konvertere til islam, spesielt de dårligst stilte, siden budskapet innebar stor vekt på verdiene likhet og rettferdighet.
Så lokalt tilknyttet var budskapet at sufipoeten Fariduddin Ganjshakar blir regnet som punjabi-skriftspråkets far og muligens den første indiske nasjonalisten.
Folket versus presteskapet
Samtidig vokste det frem en lignende tradisjon innen hinduismen, kalt bhakti. Den fokuserte også på nærhet til folket og nærhet til Gud. Bevegelsene hadde nær kontakt med hverandre.
Mange lærde innen bhakti-tradisjonen, kjent som bhakta (en som er i dyp meditasjon til Gud) eller sant, fant at hinduismen opprinnelig og i teologien er en monoteistisk religion. I tillegg kunne også ledende bhakta fortelle om likhet mellom folkegrupper som gikk imot det etablerte kastesystemet.
Mogul-prinsen, filosofen og poeten Dara Shikoh var kjent for sin hengivenhet til den omfattende litteraturen på både islam og hinduismen. Blant annet oversatte han hinduismens Upanishad til persisk og mente at tawhid (Guds enhet) muligens var nevnt mest i Upanishad etter selve Koranen.
En annen, noe senere sufi, Mazhar Jan-e-Janan, mente hinduer også kunne regnes som bokens folk, akkurat som jøder og kristne, fordi hindusimen teologisk er en monoteistisk religion.
Mens slike tanker ble populære blant både herskerne og folk på grasrota, var de sterkt mislikt av presteskapet, som tilhørte en ortodoks tradisjon. Presteskapet både blant muslimer og hinduer ønsket en sterkere identitetsmarkering og blandet derfor religion med politiske virkemidler. Det førte til konflikt og blodbad, noe Bulleh Shah mislikte sterkt:
Dha dey masjid, dha dey mandhir, dha dey jo kuj dhenda
Bas ik bande da dil na dhawin, rab dillan vich rehna
Riv ned moskeen, og også tempelet, riv ned alt som kan rives
Bare ikke knus et menneskes hjerte, det er der Gud har sitt hjem.
Respekt og toleranse for alle
En av Bullehs sufiordens doktriner er kjent som wahdat-ul-wujood. Den innebærer, i enkle ord, at Gud er den eneste sannheten og dermed det eneste som eksisterer. Alt som er, må derfor anses som å være en del av Gud. Det vil si at Gud er i alt og alle. Tankene minner om panteismen, og har, i friksjon med det ortodokse presteskapet, kostet flere teologer og tenkere livet.
Doktrinen ga sufiordenene et stort fokus på respekt for alle medmennesker uavhengig av religiøs eller sosial tilhørighet. Verdier som toleranse og medmenneskelighet ble ansett som en del av den religiøse plikten.
I motsetning til disse bevegelsene var Mogul-keiseren Aurangzeb en sterk motstander mot esoterisk sufisme. Han sies å ha vært en sufi av mer puritansk og ortodoks type, som personlig respekterte religiøs pluralisme, men som hadde gitt ulema for stor innflytelse.
Med økt makt til et reaksjonært presteskap, ble situasjon for rikets ikke-muslimer og muslimer som tilhørte esoteriske og heterodokse retninger, forverret. Bulleh viste sin misnøye.
Aurangzeb hadde nemlig kjempet en hard kamp mot sin far og brødre for å kunne bli keiser, og i prosessen allierte han seg med det mektige presteskapet. Med økt makt til et reaksjonært presteskap, ble situasjon for rikets ikke-muslimer og muslimer som tilhørte esoteriske og heterodokse retninger, forverret. Bulleh viste sin misnøye mot ulema:
Parh parh ilm kitabaan da, tu naam rakh leya Qazi
Hath vich pard ke talwaraan, tu naam rakh leya Ghazi
Makkey madiney ghum aya, tu naam rakh leya Haji
Bulla tu ki haasil kita, jae yaar na rakhia raazi
Du har lest deg opp på kunnskap, og kaller deg selv en lærd
Du har kjempet i kamp, og kaller deg selv en hellig kriger
Du tok selv en tur innom Mekka og kaller deg selv en Haji
Bulleh hva har du egentlig utrettet, hvis din mester ikke er fornøyd med deg?
Bulleh vet ikke hvem han selv er
Samspillet mellom gruppene var tydelig i en sammensatt kultur: Før delingen av Britisk India var de fleste raga (sangere av sikhenes hellige bok Adi Granth) muslimer, mens muslimen Fariduddin Ganjshakars vers er med i sikhenes hellige bok, hvis innledende sider minner veldig mye om Koranens første kapittel.
I en så sammensatt tilværelse, hvor flere religioner lever naturlig i fred med hverandre, ble Bulleh noen ganger oppgitt over å bli spurt om hvilken tro han hadde. Svaret kom i form av hans muligens mest kjente poetiske verk:
Na maen momin vich maseetaan
Na maen vich kufar diyan reetaan
Na maen paakan vich paleetaan
Na maen moosa na pharaun
Bullah ki jana mein kaun
Jeg er ingen troende i en moske
Heller ikke vantro fanget i falske ritualer
Jeg er ingen helgen blant syndere
Heller ikke Moses eller Farao
Bulleh! For meg er jeg ikke kjent
Når han satte spørsmålstegn ved sin identitet fikk han også vist sin sterke humanistiske side: Hvorfor bry seg om småligheter som kaste eller sekt når målet er det samme?
Bulleh og andre lærde i sufismen hadde ikke noe imot ortodoks praksis. Motstanden var heller rettet mot en viss gruppe blant ulema som brukte politisk makt til å forfølge andre muslimske sekter og religioner. Han mislikte sterkt det han oppfattet som en formalistisk og fasadeaktig praktisering av islam hvor det spirituelle var tatt bort, og det visuelle var et hyklersk bilde av en tom konkylie.
Den sammensatte kulturen de forskjellige religiøse grupperingene delte var et resultat av asketer, poeter og lærde som Bulleh. Til tross for et kynisk maktspill fra herskerne, klarte disse humanistene å fjerne forskjellene mellom grupper ved å fokusere på det som er felles. Enkel retorikk og mye visdom la demper på konflikter i en kaotisk tid.
Dagens reaksjonære, destruktive elementer
Bulleh Shahs poesi har en viktig posisjon i mange sosiale samlinger i Punjab den dag i dag, men budskapet hans er truet.
Den fattiges søken etter guddommelig hjelp blir utnyttet i et kynisk spill om makt og innflytelse.
Kyniske krefter selv i sufitradisjonen har institusjonalisert religionen for millioner av muslimer på subkontinentet. Der det før var spirituell styrke og mental ro å hente fra dargah (sufihelgenes gravplasser og sentra), er det i dag store penger i omløp. Den fattiges søken etter guddommelig hjelp blir utnyttet i et kynisk spill om makt og innflytelse.
Sikhismen, som var motstandere av presteskap, har også fått enkelte selvutnevnte spirituelle ledere som utnytter massenes religiøsitet.
De mer reaksjonære islamske retningene har gitt grobunn for flere titalls terrororganisasjoner som ønsker størst mulige sivile dødsfall uavhengig av religion.
Like dårlig står den pasifistiske og fredfulle hindutradisjonen i dag. Reaksjonære hinduistiske grupper søker en utopisk ren hinduisme som i realiteten aldri har eksistert. Deres aggressive kampanjer om å konvertere ”tilbake” sikher, kristne og muslimer har kostet flere tusen menneskeliv i politisk ledet religiøs vold.
Men det er vel i slike øyeblikk at en Bulleh blir født for å minne menneskeheten om at det finnes en annen, mye enklere vei ut av uføret.
- Usman Asif (f. 1984) er skribent og skriver blant annet om internasjonal politikk, spesielt den politiske situasjonen i Sør-Asia og Midtøsten. Han er medlem i bydelsutvalget i Bjerke bydel for Arbeiderpartiet. Nettside: www.usmanasif.wordpress.com.
Bulleh Shah ruler! Fremført av Rabbi Shergill: http://www.youtube.com/watch?v=pTxZy32Fv_0
SubhanAllah, bror! Hvordan kan du snakke om Bulleh Shah og poesi. Dette er kufr akbar! Gå tilbake til fatwa-databasen og finn ut om du kan bli en psykolog eller ha kanin som kjæledyr! :p
Fra spøk til alvor. Bra skrevet!
Meget bra! en vekker.. !
Bulleh Shah er den mest respekterte og elsket sufi i India og Pakistan. Han Hadde vært veldig vokal og åpen mot den ortodokse religiøs tanker og skrev motmullahs mokery, begjær etter penger og dobbel moral. Mullah aldri likt ham, men folk likte hans tanker. Dette kan sees på årlig gathring på hans grav i Qasur Pakistan.
Arshad Butt
Visjon Forum Norge
Babri-moskeen og restene av den ligger i Ayodhya, ikke Varanasi.
Når jeg leser utdragene av Bulleh Shah her får jeg litt Omar Khayyám-følelse.
@Fatima, Sufi-poetri har begynt å komme seg blant unge artister i India og Pakistan. Sjekk ut Arieb Azhar, spesielt hans versjon av Ghulam Farid sin Husn-e-Haqiqi.
@Mohamed, du er bare rå!
@Nødhjelp, det gikk litt fort i svingene, skal prøve å se om ikke dette kan rettes opp.
La llaha illallah! Gud er stor!
Ibrahim tar muligens feil, mye tyder på at Gud (eller Allah) er liten og ikke bryr seg om at folk i India blir drept.
Når har Minerva tenkte å hylle de kristne tenkerne som har gitt oss dagens europeiske identitet? Eller skal grunnen legges for at flest mulig skal konvertere til islam? Minerva skrev om thomismen under Langslet, men agnostikerne i dagens minerva-krets mener åpenbart at det teologiske fundament for vårt eget tolerante identitet ikke bør dyrkes lenger.
@RuneT: Du gjetter helt riktig. For meg (som ateist) er målet at flest mulig skal konvertere til islam.
Ikke at jeg forventer at noen i Minerva legger merke til forskjellbehandlingen, men RuneT har et godt poeng. Det virker som om Minerva er helt oppslukt i islam. Hvorfor?
Er det fordi mange innvandrere er muslimer? Vel, det er mange innvandrere som er buddhister, katolikker osv. Hvorfor får ikke disse like mye lesestoff?
Det hadde vært positivt om noen i Minerva hadde svart på RuneT sin kommentar istedetfor å avvise det som konspiratorisk tull...
Da er det for RuneT og Muumi bare å finne kristne teologer som går hardt ut mot et presteskap. Gi oss brød...
Slik er multikulturelle samfunn. Det blir konflikt mellom grupperinger. Tekster fra religiøse hjelper lite.
Rune T (og Muumi): Det kommer mer om kristne tenkere senere. Denne høsten har vi valgt å ha en del fokus på islamsk teologi, men vi skal ikke glemme den kristne kulturarv. Som det står i salmen: Følg med, følg med!
Den "kristne kulturarv" kan vel beskrives som en konstant svekkelse av nettop kirken og dogme. Heldigvis.
Alhamdulillah!
Kommentaren er slettet fordi den bryter med Minervas kommentarpolicy.
norskgoy:
Brød skal du få! Begynn her: Sebastian Castellio. http://www.amazon.com/Right-Heresy-Castellio-against-Calvin/dp/B0006EUMJE
@RuneT og Muumi
Er vel litt overkill å påstå at artikler som omhandler andre livssyn på Minerva fører til at det legges opp til konvertering...
Jeg har en noe lengre utgave av dette essayet på websiden min, der står det også noe rundt hinduismen og sikhismen. Selv om forfatter og hovedperson i artikkel er muslimer betyr det ikke nødvendigvis at budskapet ikke er universelt.
@Tom K
Slik er ikke multikulturelle samfunn. Volden er styrt av sterke menn på søken etter makt, innflytelse og rikdom. Religion og politikk er enkle redskap, spesielt i tilfeller hvor de som skal håndheve loven ikke gjør sin jobb.
våre hindubrødre sier ofte:
अलà¥à¤²à¤¾à¤¹ à¤à¤• मूरà¥à¤– है
@Usman Asif
Da ser jeg frem til at du kan gi meg lenker til artikler på Minerva som omhandler kristne mystikere. Om du ikke er i stand til det, beviser du bare poenget mitt.
@RuneT
Det får være dine premisser for å poengtere deg selv. Enten så engasjerer du deg selv hvis du brenner for tema eller så etterspør du andre skribenter om å skrive om dette. At Minerva mangler artikler Inkaindianere betyr ikke at tankesmien har en iboende motstand mot dem.
Jeg legger ballen død på denne diskusjonen nå, Minerva har selv forklart hva de fokuserer på nå og hva de kommer til å fokusere på i fremtiden.
Kommentaren er slettet da den er på et språk de fleste av våre lesere ikke forstår (red.)
Nå synes jeg dere er i overkant nærtagende, mine islamkritiske brødre!
Selv om jeg, mildt sagt, kan styre min begeistring for islam, så er jeg desto mer begeistret for sufismen. Den er ganske enkelt et pustehull i en ellers traurig islamsk virkelighet (selv om også sufismen har sine mindre skjønne sider).
Så, når det er sagt, ser også jeg frem til en artikkel om mystikken i kristendommen. Kan jeg få foreslå hesychasmen innen ortodoks kristendom?
Minerva har i høst hatt fokus på islam, men det er jo slett ikke riktig at vi ikke skriver om kristendom, den kristne kulturarv og Vestens kulturarv.
Ikke bare har vi en serie om konservatismen i Vesten gående, med bla bidrag om Eliot og Adenauer:
http://www.minervanett.no/2011/09/23/and-for-politikk/
http://www.minervanett.no/2011/10/07/kristendemokrati-med-politisk-relevans/
http://www.minervanett.no/2011/11/09/betydningen-av-konservatisme/
Et superkjapt søker så finner artikkel om Augustin hentet fra vår TEMAUTGAVE om kristendemokrati og kristendom:
http://www.minervanett.no/2009/12/29/verden-er-ikke-perfekt-st-augustin/
SAmme utgave inneholdt også bla. denne artikkelen om kristen teologi:
http://www.minervanett.no/2010/12/28/den-frie-synder-3/
Artikkel om Gud i musikken:
http://www.minervanett.no/2010/03/30/gud-i-musikken/
Om Hans Fredrik Dahl og katolisismen:
http://www.minervanett.no/2010/12/30/pa-den-andre-siden-av-veggen/
Og dette var bare etter et kort, lite søk. Men jeg minner om at Minerva tar i mot og gjerne publiserer spennende og gode artikler, for eksempel om Thomas Aquinas, Tertullian eller kristen mystisisme.
Bante: Kanskje du vil skrive en artikkel om hesychasmen? Send meg gjerne en epost på nils.august.andresen at minervanett.no.
@Usman Asif
Kulturer konkurerer. I alle land som er delt pga diverse etniske og religiøse grupperinger så er det konflikt. Mens vi her diskuterer blir koptiske kristne i Egypt beskutt og trakkasert. Shia-muslimer dreper sunni-muslimer og på balkan er det konflikter mellom kristne og muslimer. At vold er styr av sterke menn på jakt etter makt spiller liten rolle, når resultatet av multikultur alltid er det samme. Faktisk så har mange ommeråder blitt mindre multikulturelle pga konflikter. I inda finnes det ytterliggående hindu grupper, akkurat som det finnes ytterliggående muslimer og kristne. Den kristne minoriteten i midtøsten har synket dramatisk de siste tiår, nettop pga konflikter.
Allikevel skal man på liv og død prise den samme multikulturen i Europa, til tross for at man de siste tiårene har sett at det både koster mer og mer penger, samt koster mer og mer stabilitet.
Det er intet annet en galskap det politikerne holder på med.
Masse skrivefeil^^ minerva vær så snill og få et system hvor man kan redigere innlegg.
@Tom K
Da er vi grundig uenige. Det er ingen tvil om at det finnes etniske og religiøse konflikter rundt om i verden. Disse henger imidlertid ikke sammen med de forskjellige kulturenes "konkurranse" som du nevner. Mangel av en rettsstat, sosial sikkerhet og et godt helse- og utdanningssektor fører til at det er enklere for fanatikere og dogmatikere å blusse opp folk sin misnøye.
Tyskland hadde ingen problem med jødene, men landets situasjon etter første verdenskrig ble koblet opp mot nettopp jødene. I normaltilfeller ville slik retorikk ikke fått stor nok støtte, men den økonomiske usikkerheten og andre faktorer bidro til at det nasjonalsosialistiske partiet til Hitler fikk stor nok støtte til å utøve innflytelse hos Kanseleren for senere å ta over makten.
Forøvrig er det også tonnevis med eksempler at nettopp folk i India, Pakistan, Egypt... har harmonisk sameksistens på tvers av etniske eller religiøse skiller. Men det er ingen hemmelighet at minoriteter lider i de fleste land hvor det er autoritære regimer eller stor forskjell mellom fattig og rik.