Kommentarer: 14
16. november, 2014

George Gooding

George Knagenhjelm Gooding (f. 1982) er mediekritiker, kommentator og dataingeniør og skriver om amerikanske forhold på amerikanskpolitikk.no. Twitrer som @GeorgeGooding.

Cannabispopulismen

Actis lurer seg selv med fantasien om at cannabisindustrien styrer amerikaneres holdninger til marihuana. Og forveksler næringen med folk som er politisk uenig med dem selv.

– Jeg inhalerte ikke, er Bill Clintons velkjente sitat om bruk av marihuana; i 1992 var dette kontroversielt. Mye har skjedd siden den gang. President Obama har skrevet åpent om sin tidligere marihuanahobby.

På 80- og 90-tallet var bare 25 prosent av amerikanere for å legalisere marihuana; på et par tiår har støtten doblet seg til et knapt flertall. Utviklingen i USAs holdninger til cannabis byr på litt av en hodepine for norske helsemyndigheter og organisasjoner i rusfeltet. Gjennom kulturimperialisme og politiske vedtak de siste årene, er USA ikke lenger en trofast partner i kampen mot rusmiddelet.

Fremfor å innse realiteten av at denne trenden bæres frem av grunnleggende endringer i amerikaneres holdninger, velger generalsekretær i Actis, Mina Gerhardsen, å finne på beleilige bortforklaringer ved hjelp av lemfeldig omgang med fakta.

Hennes innlegg hos NRK Ytring – “Følg cannabispengene” forklarer fremmarsjen av cannabis-saken i USA med at den helt ferske cannabisindustrien har kjøpt velgernes gunst med “voldsomme kampanjebudsjetter”.

”Mye av forklaringen på at cannabis-saken er på fremmarsj i USA er pengene som flyter inn i valgkampen fra cannabisindustrien”, er hennes konklusjon. I tillegg gir hun uttrykk for at det egentlig går dårligere med cannabis-bevegelsen enn man skulle tro – at den er i ferd med å miste støtte.

Cannabisindustrien er ikke cannabislobbyen
Cannabisindustrien i USA består av ca. 800 selskap, med National Cannabis Industry Association (NCIA) som eneste nasjonale bransjeorganisasjon. NCIA brukte «voldsomme» 200.000 kroner på årets valgkamp, og 600.000 kroner på lobbyisme de siste 4 årene. Mikroskopiske summer i USA.

”Rundt 680 millioner kroner har hasjlobbyistene spandert så langt,” skriver Gerhardsen.

Tallet er basert på at den progressive milliardæren George Soros og andre rike har spyttet inn ca. 810 millioner kroner for å fremme narkotikasaker (ikke bare marihuana) gjennom forskjellige organisasjoner. Den største av dem, Drug Policy Alliance, mottar ca. 27 millioner kroner årlig fra Soros. (Når Gerhardsen skriver «så langt» mener hun egentlig «siden 1994»).

Det er rett og slett et forsøk på å manipulere debatten å kalle aktører som mener noe annet om narkotikapolitikk enn Actis for “cannabisindustrien”. Soros, DPA og andre har ingen økonomiske interesser i saken, bare idealistiske.

Ifølge Gerhardsens tall er dette 34 millioner kroner per år – en ganske beskjeden sum i et land hvor det nettopp ble brukt omlag 24.000 millioner kroner på årets valgkamp. Til sammenligning er Actis’ årlige budsjett på ca. 18 millioner kroner.

Var det pengene som gjorde utslaget?
”Utifra målingene i forkant ble det jevnere enn forventet”, sier Gerhardsen om de fire avstemningene om marihuana i forskjellige delstater i USA, der tre av dem vant frem.

Faktisk var det bare i Florida at valgresultatet endte opp jevnere enn høstens meningsmålinger gav inntrykk av. I Oregon, Alaska og Washington D.C. ble valgresultatet i snitt fem prosentpoeng bedre for ja-siden enn målingssnittet tilsa på forhånd. (Følg linkene til Ballotpedia for en grundig gjennomgang av pengebruk, meningsmålinger og støttespillere).

”Forslaget om tillatelse av medisinsk cannabis ble regnet som en «done deal» etter målingene viste nær 90 prosent oppslutning i sommer”, tilføyer hun om Florida. Helt feil.

Flere målinger ble registrert med 88 prosent støtte – men disse spurte generelt om legalisering av medisinsk cannabis, ikke det aktuelle lovforslaget, som var et forslag til grunnlovsendring i delstaten. Fra august til oktober viste målingene et snitt på 57 prosent støtte for det faktiske lovforslaget; valgresultatet ble 58 prosent.

Tampa Bay Times spurte en rekke eksperter i forkant av Florida-valget om de trodde marihuana-forslaget kom til å bli vedtatt med de nødvendige 60 prosent for et grunnlovstillegg; 80 prosent av dem sa nei. «Done deal»?

”Med forskjellen i valgkampmidlene, 20 mot 1 ifølge Actis’ amerikanske samarbeidspartner, kunne man ventet enda større ja-skred enn det ble”, synser Gerhardsen. (20 mot 1 var et tall deres samarbeidspartner brukte ganske unøyaktig, selv om de egentlig siktet til kun Oregon. For Alaska, Oregon og Florida kombinert, var den samlede forskjellen bare 2,5 til 1.)

Det finnes ingen empirisk forskning som tilsier at man definitivt vinner en folkeavstemning ved å ha eller bruke mest penger. Hovedvekten av forskningen tyder på at det kun har forsvinnende liten effekt, mens noe av det tyder på at det kun hjelper nei-siden.

Ja-siden i Oregon brukte 54 ganger så mye penger som nei-siden, men opinionen flyttet seg bare 2 prosentpoeng mot dem i løpet av valgkampen, der de til slutt vant 56-44. Hvor de 2 prosentene kommer fra er vanskelig å vite, det kan like godt være feilmarginene til meningsmålingene.

Opp i Alaska brukte ja-siden 7 ganger så mye penger, opinionen flyttet seg uvesentlige 1 prosentpoeng. Nede i Florida brukte ja-siden 20 prosent mer penger enn nei-siden og tapte hele 7 prosentpoeng i løpet av valgkampen. Hvis cannabislobbyen virkelig var så innflytelsesrik, burde ikke dette kunne skjedd. I Florida var det flere momenter som Gerhardsen har oversett. Demokratene ble beskyldt for å bruke marihuana-saken for å trekke velgere til stemmelokalene for å samtidig stemme på guvernørkandidaten Charlie Crist. Guvernørvalget mot sittende guvernør Rick Scott var meget jevnt og republikanerne fryktet at marihuana-saken kunne få begeret til å renne over. Partiet satt derfor inn store styrker på nei-siden.

Legaliseringsstøtten har flatet ut
Det Gerhardsen har glemt opp i alt maset om valgkampbudsjetter er at nei-siden i alle disse delstatene hadde betydelige gratisfordeler som ikke lar seg måle i penger. I Florida gikk guvernøren, tidligere guvernør og 2016-aktuelle Jeb Bush, statsadvokaten, Florida Medical Association, politiet og en rekke andre upartiske organisasjoner ut mot lovforslaget. Mange har tiltro til slike institusjoner – institusjoner som Actis.

En annen ting hun har glemt, er at man ikke kan se blindt på én måling og spå en trend ut fra denne, slik som når hun trekker frem at ”legaliseringsstøtten har falt med syv prosent viser en ny meningsmåling fra Gallup.” Det er helt korrekt at Gallup målte støtten på overraskende 58 % i 2013, og at de i år har målt det nede på 51 %. I 2012 var tallet 50 %. Hva har Gallup selv sagt om dette? «Målingen ble utført midt i tung nyhetsdekning av den forestående implementeringen av Colorados legalisering av marihuana, som kan ha bidratt til et midlertidig hopp i støtten.»

Pew Research og CBS har målt en svak nedgang i løpet av 2014 på 2-3 prosentpoeng, på tampen av en stabil og langvarig trend oppover. Ser man vekk fra Gallups rare “hopp” i 2013, er årets støtte til legalisering det høyeste de noensinne har registrert.

Felles for alle meningsmålingsserier om legalisering av marihuana er at støtten bygger seg stadig større basert på de yngre generasjonenes liberale holdninger.

Men i Actis ønsker de å tro på dette: «En sterk cannabisindustri som igjen bidrar til en sterk cannabislobby er en viktig forklaring på fallende oppfatning av farene ved bruk av cannabis.» Til tross for at amerikaneres holdninger rundt marihuana har utviklet seg i strak liberal retning i flere tiår, vil Gerhardsen ha det til at det er den nyfødte «Big Pot» som styrer showet med sine «voldsomme» valgkampbudsjetter.

Hvis Actis virkelig tror amerikanske velgere er så enkle å manipulere, anbefaler jeg dem å bruke en norsk årslønn på å matche lobbyismen til den amerikanske cannabisindustriens bransjeorgan. Eller kanskje forholdene i USA er mer sammensatt og pengene hadde vært bedre anvendt på en kildekritisk researcher?

P.S.
Mens jeg har skrevet dette innlegget, har Washington Posts “Monkey Cage”-blogg påpekt enda en ting Gerhardsen ignorerer: kulturell påvirkning. Det var ikke før sent på 90-tallet at marihuana begynte å bli «kult» og fremstilt positivt på amerikansk tv. Undersøkelser de har gjort med data om tv-titting viser at desto mer en amerikaner har sett på tv det siste tiåret, desto mer liberale er deres holdning til marihuana.

TV-serier som That ‘70s Show (1998) banet veien for en normalisering av forholdet til marihuana på millioner av tv-skjermer i amerikanske hjem – og etter hvert tusener av norske hjem. Det samme gjelder popmusikk, og spesielt rap/hip-hop. En studie ved Berkely i 2008 dokumenterte hvordan rapmusikk i økende grad omtalte marihuana i positiv forstand. Innen 1997 inneholdt 69 % av topp 125 rapsanger referanser til narkotika. USA har eksportert denne musikken til Norge.

Etter å ha nådd topp 25 i USA, regjerte Afromans “Because I Got High” på topp 10 i 13 uker på VG-lista i 2001-2002, med 10 strake uker på 1. eller 2. plass. Til tross for at sangen egentlig assosierer negative ting med å røyke marihuana, ble dette oppfattet som morsomt fremfor avskrekkende, som å skryte av en skandaløs fyllekule.

Det kan virke som Gerhardsen og Actis burde bekymre seg for noe annet enn cannabislobbyen i USA. Et stoff som blir oppfattet som kult via filmer, tv og musikk trenger ikke valgkamppenger; det selger seg selv.

Mest lest i dag
1
EU har gått på sin hittil største smell i møte med folkeavstemninger. Men britiske eliter bør gi folket et nytt forsøk.

2
Klassekampen mener at britenes Brexit er et svar på økonomisk nedgang. Men terrenget passer dårlig med det kartet.

3
Brexit er mer løfterik enn mange tror – viktigere enn økonomi, immigrasjon og retorikk er nemlig friheten.

Kommentarer: 14

Minervavenn til artikkelannonse

  • Antiglobalisering

    Jeg tror man går utifra at loven mot cannabis er i all hovedsak der for å beskytte brukerne mot misbruk.
    Dette er jeg neimen ikke så sikker på, og det er flere grunner til å tro dette:

    I Norge har politiet målsettinger om oppklaringsprosent, den enkleste måten å få oppklaringsprosenten opp på, er å gå etter de svakeste i samfunnet, fordi de har hjemmel i loven til å ta blodprøve med tvang, dersom det skulle være nødvendig.
    http://www.ssb.no/lovbrudde/

    Klippet fra Klassekampen:

    «Justisdepartementet
    følger politiets arbeid med lupe: Sammen med midlene fra
    statsbudsjettet, sendes det hvert år ut en rekke mål og oppgaver som må
    nås i løpet av året.

    For 2012 satte justisminister Grete
    Faremo et nasjonalt krav om en oppklaringsprosent på 38 for landets
    politidistrikter, og 25 for Oslo politidistrikt.

    På de aller fleste former for kriminalitet er Oslo-politiet milevis unna å nå dette
    målet. Men på ett eneste område skyter statistikken i været: Saker som
    omhandler narkotika har en langt høyere oppklaringsprosent og en
    vesentlig kortere saksbehandlingstid enn all annen kriminalitet.

    Politiets egne tall viser at det ikke er de store bakmennene som tas i
    hovedstaden: Om lag en tredjedel av alle oppklarte saker fra i fjor
    involverte personer som enten bruker, oppbevarer, kjøper eller selger
    små doser narkotika.

    Og det er de små sakene som sørger for at
    den totale oppklaringsprosenten skyter i været. Av det totale antallet
    narkotikasaker, er det bare fire prosent av sakene som er av en grovere
    karakter enn en fengselsramme på maksimalt to år.

    Mindre jobb, bedre tall
    I slutten av januar la politiet fram sine tall for 2012. Her kom det fram
    at Oslo-politiet hadde en oppklaringsprosent på 22,9 og en
    gjennomsnittlig saksbehandlingstid på 103 dager, mot en
    oppklaringsprosent på 36,3 på landsbasis.

    Men kutter man vekk narkotikasakene fra Oslo-statistikken, ender politiet med en oppklaring
    på bare 15,5 prosent, og en gjennomsnittlig saksbehandlingstid på 113
    dager.»
    http://klassekampen.no/61161/article/item/null/slik-dopes-statistikken

    Og slik er det nok i mye større grad i USA, der målstyring også blir mer og mer brukt.

    De største interessegruppene som driver med lybbyisme for å opprettholde loven mot noen spesielle narkotiske stoffer er: Politiunioner, private fengselsaktører, Alkohol og ølbryggerier og Fengselsvaktunioner.
    Den farmasøytiske industrien er også finne blant listen over spesielle interessegrupper. Og det er forståelig. Farmasøytiske selskaper kan ikke tjene like mye penger og ha et monopol på et produkt de ikke kan patentere.

    Derfor tror jeg det er helt andre grunner enn, «brukerens beste» som er årsaken til et fortsatt forbud.

    At legaliseringsdebatten i det hele tatt handler om hvor farlig det er, hvor stør støtte i folket der er, viser bare hvordan sakens natur blir fremstilt.

    Dette handler ikke om avhengighet, bare fordi en ting er avhengighetsskapende, betyr det ikke at det er legitimt for noen stat å forby stoffet. Hvis man først bruker dette prinsippet til å lage lover, kan man selv tenke seg hvor veien vil gå med sukker, kaffe, alkohol og annet. Da må man spørre seg om man vil ha et samfunn der staten eller «flertallet» skal bestemme for deg hva du vil gjøre med din egen kropp.

    Det handler heller ikke om skadevirkninger. Hvis vi først skulle brukt dette prinsippet til å lage lover, måtte vi strammet inn på smertstillende, gjort alkohol ulovlig og lagt restriksjoner på inntak av andre substanser som er beviselig mer skadelig enn cannabis.

    Det handler heller ikke om å tenke på brukerens eget beste. Hvis man tror økonomisk straff, fengsel og inndragning av rettigheter og privilegier er måten å hjelpe noen som har stoffproblemer på, må man tro om igjen.

    Man kan godt si at det er i en liberal retning vi går i, når man ser den økende støtten for å fjerne forbudet. Men stoffet var helt lovlig før forbudet og den hadde veldig mange bruksområder som mat, tekstil, olje og fiber.

    Cannabispopulismen er kanskje en effekt av at det juridiske systemet som blir presentert som rettferdig, kanskje ikke er så rettferdig?
    Tross alt, kan en som selger ulovlige narkotiske stoffer få mer fengselsstraff enn en voldtekt.
    Det er noe alvorlig galt, når straffen er større for å gjøre noe med en selv, enn en handling som går utover andre.

    • Morten Alme

      Har selv følt politikken på kroppen. Og ingen av gangene har det vært noen behagelig opplevelse. Da henger nytelsen og den medisinske virkningen av cannais skyhøyt over.

      Siden jeg erstattet antideprissiva piller med cannabis, så har jeg knapt nok lyst til å drikke meg snydens og slå hull i veggene lengre.

      Og nå kommer alle anaklkarakterene krypende ut av sine vegghull og forlanger med fortsatt straffet for noe jeg kan røyke mens jeg nyter kanalene i Amsterdam.

      Om vi ikke får en endring i Norge snart, så kan man anse meg som cannabisflyktning til Nederland om ikke lenge.

      Jeg vil heller være en frisk «lovbryter» i Mina Gerhardsen og Arne Johannessen sine øyne enn å være en kuet, lovlydig pasient neddopet på farmasøytika.

  • Lobbyvirksomhet

    Actis klamme klør strammer sitt grep om halsen på den Norsk rus politikken, mens folket desperat prøver å rive dem vekk.

    • Antiglobalisering

      Actis
      er en paraply for organisasjoner, nettverk og stiftelser som vil
      mobilisere til frivillig innsats for å redusere skadene ved bruk av
      alkohol og narkotika.
      Actis er en fortsettelse av det tidligere
      Avholdsfolket Landsråd. Ved lansering av Actis – Rusfeltets
      samarbeidsorgan sluttet ti nye organisasjoner seg til felleskapet og
      Actis representerer nå 25 organisasjoner.

      Actis er av den oppfatning at enhver som jobber for legalisering eller liberalisering av narkotikalover er narkotikaforkjempere og vil ha mer bruk av narkotika. Dette kan du se på måten de debatterer på:

      http://www.dagbladet.no/2011/12/16/kultur/debatt/debattinnlegg/rusomsorg/narkotikapolitikk/19441278/

      Her starter Arne Johannessen med «Forbudet har folkets støtte», akkurat som det hadde noe å si, og fortsetter med »

      Bekjempelsen av narkotika er på ingen måte en tapt sak i Norge.»

      Johannessen setter her utgangspunktet for diskusjonen. Man er automatisk en som vil bekjempe narkotika hvis man ønsker et forbud, og man er ikke en som vil bekjempe narkotika, hvis man ønsker legalisering eller liberalisering.

      De klarer ikke å ha to tanker i hodet samtidig. De nekter plent å se på statistikk fra land der de har avkriminalisert og legalisert mykere rusmidler. Og for de, kan man ikke være mot stoff prinsipielt og samtidig være for en avkriminalisering/liberalisering.

      De er helt fastlåst og ønsker å påtvinge sin rusfrie utopi med politistat, strengere regler og straffer. De er en organisasjon jeg godt kunne jobbet mot uten at det hadde kilt litt i samvittigheten engang.

  • DagAHansen

    Meget godt innlegg!
    Takk!

  • Leif

    Supert innlegg. Det viser bare for n`te gang at man ikke kan stole på det man leser fra interesseorganisasjoner. De har nemlig en agenda.

    Når det gjelder åpenlys «promotering» av lettere narkotiske stoffer i USA, så er TV-seriene den beste reklamen. Overalt i disse brukes det slike stoffer av de medvirkende. Seriene Weeds, Girls, Breaking bad er vel de fremste, men de fleste har innslag av det, som den naturligste sak av verden. Det er åpenbart at alle disse scenene har en sterk påvirkning i retning legalisering.

    Tenk også på hvor mye ressurser det norske politiet og domstolene bruker på slike fillesaker! Og hva disse pengene og tiden kunne vært brukt til av viktigere saker å oppklare. Selv har jeg vært legdommer i tingretten i et par slike saker, og ble oppgitt over at det skal brukes ressurser på bagateller. Men vi dommere må jo følge loven, dessverre…

  • Ragnar Haug

    Et svært velskrevet innlegg basert på forståelse, grundig research og dokumentasjon.

    Actis-generalsekretæren går bokstavelig talt over lik i sin streben etter det rusfrie samfunnet. På den måten kan man godt si hun utgjør en sikkerhetsrisiko for svært mange mennesker.

    Det er viktig at det tas til motmæle, og Gooding sparker svært godt fra seg her.

    Takk.

  • Ivan Olsen

    Jeg er (for en sjelden gangs skyld) litt enig med Gooding: Den legale amerikanske cannabisindustrien ser foreløpig ikke ut til å ha satt sterkt finansielt preg på cannabislobbyen. Gerhardsen kunne med fordel skilt litt klarere mellom cannabislobbyen og cannabisindustrien.

    Gerhardsen sier ikke på noe tidspunkt at Soros har økonomiske interesser i cannabislegalisering, så Gooding stråmannsargumenterer på det punktet.

    Det er imidlertid fortjenestefullt at Gerhardsen med sin artikkel setter søkelyset på den svært sterke indirekte innflytelsen Soros har hatt på den amerikanske legaliseringsbølgen gjennom sin langvarige og svært generøse finansiering av sjarlatanen Ethan Nadelmann. Nadelmann er en svært dyktig og intelligent strateg, og hans hovedverk har bestått i å etablere den såkalte «medisinske marihuanaen» som pesudovitenskapelig brekkstang for legalisering.

    Nadlemann er også hovedarkitekten bak legaliseringsbevegelsens moderne retorikk, og burde vel egentlig vært kredidert som ghostwriter for en rekke av Minervaredaksjonens kampanjeartikler til fordel for legalisering av narkotika.

    Det er for øvrig umulig å forstå den amerikanske legaliseringskampanjens suksess uten å kjenne til hvordan konservative politikerer som Nixon og Reagan med til dels stor suksess brukte narkotikaspørsmålet som populistisk mobiliseringsgrunnlag for sine presidentkampanjer. Disse hysteriske kampanjene, som i Norge kom til utrykk i Carl I Hagens krav om at narkomane skulle isoleres i tvangsarbeid på Bjørnøya og i (særlig borgerlige) politikeres konkurranse om å kreve stadig høyere og mer urimelige straffenivåer i narkotikaforbrytelse, har lagt grunnlaget for det pendelutslaget i motsatt retning som vi nå aner konturene av, der narkotikaspørsmålet igjen er gjenstand for den mest vulgære populisme, men denne gang altså i form av en kampanje for aksept, normalisering og legalisering.

    • DagAHansen

      «…setter søkelyset på den svært sterke indirekte innflytelsen Soros har hatt på den amerikanske legaliseringsbølgen…»

      Samtidig som hun unnlater å nevne at hennes meningsfelle og casino-milliardær Sheldon Adelson egenhendig kjøpte nok skremselspropaganda til å vippe flertallet i Florida fra over 90% til «bare» 58%…

    • Ragnar Haug

      «…der narkotikaspørsmålet igjen er gjenstand for den mest vulgære populisme»?

      I 2014 er det først og fremst Mina Gerhardsen som har stått for populismen. Med teknikk og tilnærming som ville ha gjort Goebbels grønn av misunnelse, har hun på utrolig vis ansvarliggjort cannabis for brorparten av drap begått i Norge, uttalt at narkotikapolitikken virker og fastslått at tragediene i Mexico er lite å bekymre seg over. At Norge troner på overdosetoppen, er hun mindre interessert i, og menneskerettighetsperspektivet nevner hun ikke overhodet.

      Historien om Mina Gerhardsen og norsk narkotikapolitikk er som eventyret om «Keiserens nye klær». Det er et underholdende skue, men det er så man nesten skjemmes på Actis-generalsekretærens vegne.

      Ethan Nadelmann i DPA ser seg først og fremst som menneskerettighetsforkjemper, og det gir god mening. Legaliseringen av cannabis i USA vil redde tusener fra fengselsdommer og generell stigmatisering i samfunnet.

      Nadelmann er langt fra noen sjarlatan. Han burde snarere tvert imot bli nominert for fredsprisen, av åpenbare grunner.

    • Bjørn Dahl

      Helt konkret; hvilke holdepunkter har du for å kalle Nadelmann for en sjarlatan? Og hvilke holdepunkter har du for å kalle bruken av medisinsk cannabis for en pseudovitenskapelig brekkstang for legalisering.
      For meg, og mange med meg, er det du som er sjarlatanen her.
      Hva er det du vet som ingen av oss andre vet?
      Har du noen nye forskningsrapporter i skjorteermet som ikke har et sluttord om alle faktorene som gjør rapporten usikker.
      Hvis du vet noe som ikke allerede er kjent, så kom med det!

    • Tom Karlsen

      Det du nevner i siste avsnitt er vel rett å slett en pompøs fremstilling av at skremselspropagandaen som pågikk på 70-80 tallet er gjennomskuet, folk har fått nok etter å ha blitt løyet systematisk til i nesten et halvt århundre

    • Morten Alme

      Du har ikke lyst til å se den 80 år lange innflytelsen tobakks, alkohol og farmasøytindustrien har hatt?
      Du har ikke noe innsikt i hva slags innflytelse rasisme har hatt på forbudet?
      Er du av den oppfatning at det å røyke seg en joint burde anses som en forbrytelse og mindre akseptabelt enn å drikke alkohol?

      Om du mener at å røyke cannabis burde anses som en kriminell handling, hvem er da offeret?

      Før forbudet kom, så var det å bruke cannabis ikke ansett som en kriminell handling. Altså hadde handlingen å bruke cannabis ingen ofre på over 7000 års dokumentert bruk. Mens i de siste 50 årene så har det å besitte cannabis blitt en kriminell handling. For at en kriminell handling skal finne sted, så må det være minst en skadelidende. På hvilken måte har forbudsbevegelsen klart å definere en offerløs handling som en kriminell handling?

  • http://anitanyholt.no Anita Nyholt

    Actis, er en videreføring av «Avholdsfolkets Landsråd». Styreleder for denne avholdsorganisasjonen er Arne Johannessen, som inntil nylig også var leder for Politiets Fellesforbund. Avholdsbevegelsen og politiet er sammen veldig sterke lobbyister for å opprettholde forbudspolitikken.

    Om mafia og global/nasjonal organisert kriminalitet, hvor hovedinntekten deres kommer fra handel med illegale rusmidler (hvor cannabis er det største markedet), sier Mina Gerhardsen at det å lovliggjøre og få salget inn i kontrollerte former er en dårlig ide, fordi det bare vil være «tallpynting».

    Når det gjelder endring av FN-konvensjonene (UNGASS 2016) har hun anbefalt at Norge ikke bør stemme for endring av konvensjonene, men derimot arbeide for å beholde den globale forbudspolitikken (en krig med høye fengsels-/dødstall, og som blir kritisert for å være et rasistisk system) – ved å vise til en undersøkelse som sier at det var færre norske 15-16 åringer som i 2011 svarte at de noen gang har brukt cannabis enn i 1999 (selvrapportering), der svarprosenten for ESPAD-undersøkelsen har sunket jevnt fra 70-30 %.

    Jeg har ingen problemer med at det finnes en avholdsbevegelse, men det er noe riv ruskende galt når Mina Gerhardsen (Ap), i samarbeid med politiet, klarer å påvirke både høyre- og venstresiden i norsk politikk med selektiv og feilaktig bruk av tall og statistikker.

    Et demokratisk problem: http://luhm.no/?p=4280
    Den virkelige debatten om cannabis: http://luhm.no/?p=4432