Den siste tidens utvikling i finansmarkedene har utløst en ny debatt om EU og euroens fremtid i Europa, og faktisk også i Norge. I avisene fremstår EU som et problemområde som er verre rammet enn andre nasjoner. Det er naturlig nok de negative inntrykkene som får oppmerksomhet, og kommentarer fokuserer på det korte løpet, og svært sjeldent på det store politiske prosjektet EU har blitt.

Selv for oppvakte økonomer er det vanskelig å danne seg et godt bilde av utviklingen, av årsak og sammenheng. Dramatiske endringer annonseres fra uke til uke: brudd på traktat, euroobligasjoner, nye regjeringer, rentehopp til kritiske nivåer og kontinuerlig økninger i statsrenter med forløpende nedgraderinger av lands gjeld.

Det er finansiell dommedag, og verken EU eller euroen kommer etter sigende til å overleve. En tidligere polsk finansminister, Jacek Rostovsky, frykter at et ”eventuelt sammenbrudd av eurosonen vil kunne føre til krig.” I det minste er det en mulighet for at land forlater euroen.

Som økonomisk konstruksjon for å spre risiko og skape monetær stabilitet, har euroen på mange måter svart til intensjonene. Euroens problem har vært politisk. Man har vegret seg for å overstyre nasjonal vilje for å sikre de økonomiske fordelene av valutaunionen.

Den nye finanspakten som nå diskuteres, kan rette på dette. Traktaten kan sørge for at euroen kommer styrket ut av krisen. Men aller først må gjeldsproblemet løses, svake konjunkturer håndteres og traktatens hovedelementer aksepteres.

Dersom det skjer, er det gode grunner for at også Norge i fremtiden bør diskutere medlemskap i eurofellesskapet.

Euroen en suksess
Etter 12 år har EU oppnådd mye av det som var den politiske ambisjon rundt etableringen av euroen. På den ene siden krevde dypere integrasjon i EU en større økonomisk stabilitet. Euroen skulle være en del av EUs ambisjoner om først å forene Sør-Europa med det mer dynamiske Nord-Europa, deretter å integrere Vest-Europa med land i Øst-Europa som søkte en ny fremtid.

Inntil helt nylig er riktig å karakterisere euroen som et ekstremt vellykket virkemiddel for vekst, velferd og stabilitet i hele EU.

På den andre siden hadde EU-landene en ambisjon om en motbalanse til dollaren som verdens valuta. Euroen skulle være det valutatekniske svar på et EU som skulle matche USA som mektig handelsområde.

Inntil eurokrisen inntrådte, har eurosonen virket som en magnet, en attraktiv havn for flere og flere land, og et svært viktig stabiliserende element i den politiske konstruksjonen EU fortsatt er.

Euroen har blitt valuta nummer to i verden hva gjelder likviditet, og en reservevaluta for verdens sentralbanker. Det europeiske kontinents pengepolitiske avhengighet av USA, med risiko for importert inflasjon, er redusert.

I dag er kontrasten stor til 1970- og 80-tallets kontinuerlige devalueringer og ustabile finansielle rammevilkår.

Til tross for gjeldskrisen handles euroen til 30-35 prosent høyere verdi enn det den ble initiert med i forhold til dollaren, omtrent 20 prosent høyere enn det britiske pund. Euroen har medvirket til både fallende og konvergerende renter, tilgang til kapital, lav inflasjon og dermed betydelig reduserte kapitalkostnader for bedrifter og privatpersoner i eurolandene. Euroen har også vist påfallende lav volatilitet mot andre valutaer, og spesielt i forhold til den volatilitet de europeiske valutaer hadde før etablering av euro.

EU-landenes politikere, på både venstre og høyre siden, ser euroens politiske og økonomiske suksess. Intet annet område i EU har nådd en slik dybde i integrasjon og samarbeid. Inntil helt nylig er riktig å karakterisere euroen som et ekstremt vellykket virkemiddel for vekst, velferd og stabilitet i hele EU.

Ikke uten utfordringer
Til tross for denne utvilsomme suksessen har ikke euroen vært uten utfordringer. Ved etablering av euroen hadde land i periferien en noe ulik økonomisk utvikling og budsjettunderskudd som allerede da var på grensen til de kravene som ble stilt for tilknytting.

I utgangspunktet var dette ikke et påtrengende problem. Lave renter skulle i seg selv bidra til vekst. Men i land som hadde en sen liberalisering av kredittmarkedet, som Irland, Spania og Hellas, kom veksten hovedsakelig fra eiendomsmarkedet, noe som bidro til mangel på strukturelle og økonomiske tilpasninger som på varig basis kunne opprettholde det som ble kalt en konkurransedyktig økonomi.

Til tross for at kravene til budsjettdisiplin og gjeldseksponering innen eurosamarbeidet var nokså strenge (gjeld/BNP < 110 prosent, budsjettunderskudd < 3 prosent av BNP), tillot eurolandene, i en slags implisitt aksept, at enkelte land pådro seg store budsjettunderskudd.

Med den svake økonomiske utviklingen de seneste årene har gjeldsproblemet eskalert betydelig. I dag ser vi gjeld som utgjør mer enn 170 prosent av BNP og tosifrede prosenttall i budsjettunderskudd i kombinasjon med fall i private investeringer og økte renter for refinansiering av statsgjeld. Høy gjeld og høye renter fører til manglende betjening av gjeld.

Gjeldsproblemet er ikke spesifikt for euroland, og heller ikke et samlet problem for eurosonen som helhet. Tyskland har begrenset statsgjeld og store overskudd på betalingsbalansen. Land utenfor eurosamarbeidet, som USA og Storbritannia, har også et betydelig gjeldsnivå.

Innen eurolandene har gjeld hovedsakelig vært et problem for mindre landene i periferien (Hellas, Portugal, Irland). Men når gjeldsproblemer blir relevant for også større land som Spania (større underskudd) og Italia (for høy gjeld), er eurosonens samlede finansielle støttefond (ESFM) utilstrekkelig. Når gjeldsproblemet i periferien av EU kan løses ved å la private banker ta tap, vil dette også bli et problem for stater som må sikre refinansiering av sin banksektor.

En finanspolitisk union
26 av 27 EU-land er nå enige om å etablere en felles traktat, en finanspolitisk pakt med langt klarere og mer presise virkemidler, som kan oppnå sterkere budsjettdisiplin og sikre at større midler er tilgjengelig i krisetider. En slik traktat kan bidra til en mer samstemt økonomisk utvikling, uten å påtvinge medlemslandene en full politisk union.

Den nye finanspakten er ikke en fullstendig politisk union, og derfor politisk akseptabel.

Kravene til sterkere budsjettdisiplin er entydige og strenge, underskudd skal strukturelt sett være maks 0,5 prosent av BNP. Høyere underskudd er mulig over en kortere periode, men vil tilsi sentral overvåking av et lands budsjett og begrensninger på et lands handlefrihet i budsjettpolitikken. Finanspakten foreslår også en sterkere forankring i nasjonal lovgivning ved at gjeldsbegrensning og budsjettunderskudd skal inkluderes i enkeltlandenes grunnlov.

Traktaten vil på lang sikt gi større stabilitet og utvidede felles rammer for støtte i krisesituasjoner, med etablering av en ny europeisk stabiliseringsmekanisme (ESM) på 500 milliarder euro. Dette er kapital som skal være en buffer for uforutsette hendelser og sikkerhet for et stabilt finansielt system. Det er ikke ytterligere kreditter for å kunne fortsette gjeldsveksten.

Ingen mirakeltraktat
Det er gode grunner til å være positive til denne finanspakten på lengre sikt. Finanspakten balanserer mellom det politisk mulige og det økonomisk nødvendige. Den nye finanspakten er ikke en fullstendig politisk union, og derfor politisk akseptabel. Samtidig er den så forpliktende at den styrker forutsetningene for euroens suksess. Italia, Spania og Hellas vil måtte innføre strukturelle tiltak uansett, og vil derfor foretrekke å gjøre dette innenfor traktatens rammer, med tilgang til stabiliseringsfond og en stabil pengepolitikk.

Hovedmålet må være å redusere underskuddene på betalingsbalansen, øke eksporten, inndrive skatter fra svart økonomi og få større fleksibilitet i arbeidsmarkedet.

Men det er, for eksempel, ikke aksept for at eurolandenes skattebetalere skal ta ansvar for hverandres gjeld, for budsjetter som vedtas sentralt eller for å gi EU muligheter for nye sentrale skatter. Nasjonalstatene vedtar fortsatt egne budsjetter, men må akseptere regler som begrenser gjeldsutvikling og underskudd.

Utover dette er det flere uavklarte punkter ved en slik traktat, som vil avklares nærmere i løpet av første kvartal 2012.

Det er uavklart om rammeverket for euroen vil bevare en helt uavhengig sentralbank eller om bankens mandat vil utvides. Eurosamarbeidet har en langt mer disiplinert tilnærming til sentralbankens muligheter enn for eksempel for dollar og pund, hvor sentralbankene har kunnet trykke penger. Ut fra et konservativt ståsted er det ønskelig at den europeiske sentralbanken (ECB) bevarer sin selvstendighet og begrenses til sin rene monetære funksjon. Det er lagt til grunn noe fleksibilitet rundt dette hvis omfang vurderes, uten at det forandrer på bankens selvstendige stilling, som er viktig for euroens langsiktige suksess

Det er uklart om stabiliseringsfondenes størrelse er tilstrekkelige, og om sterke kutt i offentlige utgifter fører til en for sterk økonomisk nedgang, slik at gjeldsproblemet eskalerer i stedet. Mange eksperter heller til at det er behov for å vise noe kortsiktig fleksibilitet, men samtidig er det nettopp håndhevelse av strenge krav som har utløst vilje til varige tilpasninger. På sikt har derfor traktaten en fin kombinasjon av noe fleksibilitet, ved at et land kan ha tre prosent underskudd, men en ny og sterkere strenghet for reaksjoner ved varige underskudd.

En kan heller ikke utelukke at noen land forlater eurosamarbeidet. Selv om noen økonomiske eksperter fortsatt anbefaler ”devaluering” på denne måten, har dette store negative konsekvenser. I hovedsak er dette en stor risiko for Hellas.

Uten eurotilknytting vil valutaen svekkes, gjeld i euro vil øke betydelig i lokal valuta, og en kortsiktig konkurransefordel vil kunne undergraves fort uten strukturelle reformer som eurosamarbeidet uansett forutsetter. Estland gjorde store anstrengelser for å beholde euroen og unngikk dermed en uheldig devaluering og et stort velferdstap. I stedet ble justeringen tatt i realøkonomien. Det var smertefullt, slik som det er for Hellas nå. Men Estland har gjenreist til dels sin økonomi med et budsjettunderskudd på mindre enn 3 % og lav gjeld.

Meningsmålinger i Hellas tyder på at et stort flertall ønsker å beholde euroen. Land som har planer om å tiltre, har ikke endret disse. Så det er klart at flere land ønsker sterkt å beholde euroen. De forstår at flytende valutaregimer innebærer stor risiko for devalueringer. Disse fremstår nærmest som “å tisse i buksa”, en deilig kortsiktig lindring, et langt større problem etter hvert.

Politisk og økonomisk usikkerhet
Den største usikkerheten ved traktaten er todelt. Den første er politisk. Vil land faktisk være villige til å avgi så mye suverenitet og akseptere konsekvensene av dette i fravær av direkte valgte institusjoner på EU nivå?

Mye tyder på at det er tilfelle. De vestlige demokratier er ikke mindre demokratiske selv om betydelig makt og myndighet delegeres til ikke direkte valgte institusjoner, som domstoler, reguleringsmyndigheter og tidligere egne sentralbanker. Dessuten vil et alternativ med direkte valgte EU-institusjoner uansett svekke regjeringenes direkte innflytelse inn i EU. Et mer demokratisk EU vil innebære en sterkere sentralisering av makt i EU-institusjoner. Finanspakten er i så henseende en videreføring av en klar implisitt politisk prioritering, som trolig er i samsvar med befolkningenes ønsker: at et lands interesser i EU forsvares best gjennom representasjon via regjeringene.

EU-prosjektet er et veddemål på at det skal være mulig å skape et reelt fritt felleseuropeisk arbeidsmarked.

Den andre usikkerheten er økonomisk: Vil også land i periferien gjennomføre strukturelle og langsiktige tiltak som sikrer deres konkurranseevne og muligheter for en mer varig økonomisk utvikling?

Når Slovakia, Slovenia og Estland har en lavere gjeldsgrad enn de fleste i Vest-Europa, forstår en at problemet har vært politisk styring, ikke et grunnleggende samfunnsproblem. Når Polen og Latvia uten store tradisjoner for sunn finanspolitikk klarer nettopp å gjøre dette for å kvalifisere seg til eurosamarbeidet, er det nærliggende å tro at Hellas, Portugal, Spania og Italia bør kunne vise tilsvarende potensial.

Eurosamarbeidet er ikke den perfekte økonomiske union, som økonomisk eksperter definerer som en full politisk union med full fleksibilitet innen et fullstendig indre marked av varer og tjenester. Europa er for komplekst til at det ville vært mulig, men viljen til å nå dit er helt entydig. Hvis euroland ikke gjennomfører nødvendige strukturelle reformer for å henge med i utviklingen blant øvrige EU land, vil tilpassing måtte skje gjennom migrasjon av fysiske produksjonskapasiteter og arbeidskraft. Vi har allerede sett både italienere og grekere som helt nylig reiser ut. EU-prosjektet er derfor også et veddemål på at det skal være mulig å skape et reelt fritt felleseuropeisk arbeidsmarked, som faktisk kan styrke EUs konkurranseevne i forhold til andre større handelsområder.

Alle ser nå nødvendigheten av økonomisk harmonisering og budsjettdisiplin. Det europeiske integrasjonsprosjektet vil derfor fortsette videre, drevet frem både av politiske føringer og økonomiske fordeler.

Nesten alle kommentarer om euroens fremtid har fokusert på slike kortsiktige utfordringer. Og disse er reelle nok. Men det mest akutte ved gjeldskrisen vil trolig bli løst i løpet av 2012, blant annet ved en kombinasjon av ekspansiv pengepolitikk og etablering av et stort nok stabiliseringsfond med bidrag fra IMF, eurolandene selv og de store landene Tyskland og Frankrike.

Traktaten kan sørge for at euroen kommer styrket ut av krisen. Den politiske viljen for dette er sterkt underkommunisert i Norge, det samme er mulighetene for Norge.

En mulighet for Norge
La oss slå det fast med en gang: Vi har, med pensjonsfondets størrelse, oljens verdi, høye energipriser og solide statsfinanser, en så stabil ramme for norsk økonomi at den ikke trenger euroens økonomiske fordeler.

I Norge er dessuten motstanden mot EU-medlemskap fortsatt sterk. Opinionen skiller ikke EU og euro.  Selv i perioden hvor euroen har vært en utvilsom suksess, har det vært liten interesse i Norge for euroen og for om Norge eventuelt kan bli med i et eurosamarbeid.

Når andre land med sterke nasjonale tradisjoner og sterk økonomi er så knyttet til euroen, er det like fullt grunnlag for å spørre hvorfor ikke også Norge bør vurdere fordelene av et slikt samarbeid? Svaret ligger i styring av risiko, økonomisk politikk og langsiktig kapitaltilgang til attraktive vilkår.

Norges økonomi er liten og en av de mest åpne i hele verden. 70 prosent av vår eksport går til EU-land. Selv om norsk utenriksøkonomi er knyttet til enkeltfaktorer som energipriser og andre råvarepriser (metaller, fisk), er konkurranseutsatt industri og næringsliv helt avhengig av lave kapitalkostnader, stabile valutaforhold og tilgang til markeder for å sikre langsiktig konkurranseevne.

Risikoen ved en flytende krone er som å eie en aksje eksponert mot olje og energi, mens risikoen ved euroen er som å investere i et veldiversifisert fond med eksponering mot mange veldiversifiserte faktorer.

Det er store utfordringer ved å styre valutakursutviklingen i norsk økonomi på sikt. Norge kan bli rammet av ”hollandsk syke”: en situasjon der for sterk valuta drevet av økende overskudd fra råvarebasert utenrikshandel raderer ut fastlands-Norges industri og næringsliv.

Deltagelse i eurosamarbeidet vil være en forsikring mot velferdstapet.

Skulle oljeprisen kollapse, kommer landet i en helt annen situasjon, med risiko for inflasjon, svakere valuta, velferdstap, og økt gjeld i norske kroner av utestående gjeld i valuta. Devaluering av kronen vil kunne fungere mekanisk på kort sikt ved å strupe import og forbruk, men vil bety et stort velferdstap for privatpersoner og bedrifter, og varig høyere kapitalkostnader. Forsvarere av en flytende valuta har en implisitt aksept av muligheten for dette store velferdstapet. Deltagelse i eurosamarbeidet vil være en forsikring mot det samme velferdstapet.

Den vil i første omgang bidra til å unngå utviklingen av en for sterk valuta som utrader øvrig landbasert industri, og i motsatt fall unngå de nå vel dokumenterte ulempene av massive devalueringer.

Eksperter i finansmarkedene spår nå ti år med høyere valutasvingninger mellom de store valutaene, enn det vi har sett i det foregående tiåret. Euroen kan bli et mer stabilt monetært og finansielt anker for Norge enn den norske krone. Euroens verdi er gitt av økonomiske krefter som er spredt på mange land og industrier, med et sterkt Tyskland i ryggen og en spredning av handelsstrømmen.

Dersom de kortsiktige problemene i euroområdet løses, er det grunn til å være optimistisk på euroens vegne, både som politisk verktøy og økonomisk konstruksjon, og Norge bør slutte seg til samarbeidet uavhengig av EU-medlemskap.

Et naturlig tidspunkt vil være når våre nordiske land vurderer å tiltre euroen om noen år. Det er snarere enn de fleste tror. Det blir helt sikkert et spørsmål allerede for den neste regjeringen.

• Erik Storelv (f. 1961) er finansanalytiker, statsviter, sosialøkonom og europeer

Civita lanserte i dag en rapport skrevet av Villeman Vinje som tar til orde for å fjerne rentefradraget for privatpersoner. De ekstra skatteinntektene dette vil gi, anslagsvis 40 milliarder kroner, brukes til å fjerne formueskatten og senke den generelle skattesatsen fra 28 prosent til kanskje 25 prosent.

Vinje argumenterer primært samfunnsøkonomisk. Bolig er sterkt favorisert i det norske skattesystemet (s. 17). Rentefradraget er bare en av disse fordelene. Dette fører til en overinvestering i bolig. Norske husholdninger ligger nær bunnen i OECD når det gjelder formue i form av finansinvesteringer, nettopp fordi så mye bundet i bolig (s. 7).

Skattefavoriseringen er også med på å presse boligprisene opp, med tilhørende problemer for dem som skal inn i markedet, men til glede for de veletablerte. Formueskatten har klare negative samfunnsøkonomiske virkninger – i den grad at selv Trond Giske og Roar Flåten tenker høyt om å fjerne den. Generelt bidrar skatt på inntekt til å gjøre arbeid mindre lønnsomt. Vi vil altså oppnå fordeler i begge ender ved å gjennomføre hans forslag, mener Vinje.

Sjeføkonom Elisabeth Holvik fra Sparebank 1-gruppen støttet forslaget, og pekte på de høye boligprisene og at det var politisk vanskelig å stramme inn handlingsregelen. Vi har aldri vært så forgjeldet som nå, påpekte Holvik (s. 11). Per Valebrokk var ikke så bekymret for dette, trodde ikke på en boligboble som skulle sprekke og så ikke helt det store problemet med et rentefradrag på 28 prosent.

Fokus på taperne
Problemet, som med alle skatteendringer som ikke er rene lettelser, er at det er noen vinnere og noen tapere. Og det var her Valebrokk felte dommen. I sin milde variant sa han at det var ”åpenbart at rentefradraget er noen tull, men vanskelig å bli kvitt.” Innledningsvis falt ordene om snøballen i helvete. Vinje har teoretisk sett rett, mente Valebrokk, som fant mye interessant i rapporten, men politisk er forslaget dødfødt.

Velgerne legger mer vekt på det de taper enn det de vinner, og når man i tillegg har en kobling mellom bortfall av rentefradrag og formuesskatt blir det lett å skape inntrykk av at ”jeg taper skattefradraget, Jens Ulltveit-Moe slipper formuesskatten”.

Hva med småbarnsfamilien som nettopp har tatt opp stort lån og kjøpt seg bolig, spurte Valebrokk. Det hjelper ikke dem om en slik omlegning vil gi en mer effektiv økonomi og gi mindre press i boligmarkedet. De vil være opptatt av om de går konkurs eller ikke. Og det er dette som vil være historien om dette skatteforslaget, sa den erfarne pressemannen.

Ulltveit-Moe var på sin side forbauset over at fordelingsvirkningen av Vinjes forslag var gunstigere enn han hadde trodd på forhånd, og trakk særlig frem det faktum at en gruppe som taper på dagens system er de som leier, og det er gjerne folk med liten inntekt. Vinnerne er ”fat cats” som han selv, sa Ulltveit-Moe, fordi de lett kan skjule formuen for beskatning ved å ta opp lån og investere i eiendom som verdsettes til under markedsverdien.

Innfasing og kompensasjon
Vinje hadde i sin innledning så vidt vært innom at noen vil tape, og at det var mulig å gjøre andre ting samtidig for å hjelpe dem. Ulltveit-Moe viste til den tidligere finansministeren Rolf Presthus som sa at hemmeligheten ved skattereform var ”å gjøre blomsterbuketten så stor at tornene ikke synes”. Det må altså gjøres mange ting samtidig, slik at de som taper et sted får gevinst et annet sted.

Men i en provenynøytral omlegning er det vanskelig å unngå at pressen kan finne noen tapere som trekkes frem. I rapporten viser Vinje til at skattereformen av 1991-92 har tatt ut mye av effekten. Før den var rentefradraget opptil mer enn 60 prosent, mens det ble redusert til 28 prosent. Det Vinje ikke nevner er at de høye marginalskattene langt fra ble betalt av alle, slik at de fleste nok vil få en større smell denne gangen.

Professor Fredrik Zimmer foreslo en innfasing over 5-10 år, mens Vinje har lagt til grunn at alt gjennomføres i løpet av en enkelt stortingsperiode (s. 25-27). Gradvis innfasing gjør det lettere for låntakere og boligkjøpere å ta høyde for endringene, og tapet reduseres for Valebrokks småbarnsfamilie. En annen mulighet, som Senterpartiet og AUF har gått inn for, og Vinje også drøfter, er et rentetak, slik at rentene opp til et visst lånenivå kan trekkes fra, men ikke de over. Men da forsvinner fort mye av provenyet.

Eiendomsskatt isteden
Zimmer var ellers positiv til forslaget, bortsett fra at han ville ha en eiendomsskatt isteden. Den har gode fordelingsvirkninger og fremmer effektivitet. Han ville også øke satsen for kapitalinntekt. Jens Ulltveit-Moe var enig i det første, og antok at det kunne gå i den retning, og at realistiske omlegninger burde bygge på innføring av en statlig eiendomsskatt.

Zimmer var ikke prinsipielt imot formuesskatt, siden den er i samsvar med det han anser som det viktigste skatteprinsippet, nemlig skatteevne, men vil fjerne den av praktiske grunner. Erfaring fra mange land viser at det er umulig å gjøre den rettferdig, ikke minst fordi det er vanskelig å verdsette ulike formuesobjekter, påpekte han. Ulltveit-Moe trakk også frem effektivitetsfordelene ved en eiendomsskatt. Verdsettingen er mye enklere og den er vanskelig å unngå.

Han hadde tidligere gjentatt tidligere utsagn om at det er ”glitrende” å drive næringsvirksomhet i Norge, og at skattesystemet også var bra, med noen skjønnhetspletter. Formuesskatten betegnet han som ”frivillig” for rike mennesker. De kan jo bare flytte, noe noen da også gjør. Kypros skulle visst være et fint sted, så Ulltveit-Moe, med et lite stikk til John Fredriksen.

Han var begeistret for rapporten. Der Valebrokk med det samme avskrev den som teoretisk, støttet Ulltveit-Moe seg til Keynes sin observasjon av at ”praktiske menn”, uten å vite det, er slaver av tanker som teoretikere har fremmet for en tid tilbake. Om noen år kan det som i dag ser ut som politisk umulig se annerledes ut.

Twitter: @jasnoen

Et Europa som på den internasjonale arena kunne utfordre det amerikanske verdenshegemoniet har alltid ligget bak ønsket om en felles europeisk valuta. Helt siden Bretton Woods har dollarens stilling i verdensøkonomien vært gjenstand for misunnelse fra europeiske statsledere, og gjennom et tilsvarende europeisk valutasamarbeid var målet å gjenreise kontinentet som en økonomisk supermakt.

Før finanskrisen var det mulig å hevde at europeerne var på rett vei. Siden introduksjonen av valutaen i 1999 og frem til 2008 økte bruken av euro som reservevaluta på bekostning av både dollar og yen. Ved første øyekast så euroen ut til å være en suksess. Under overflaten var likevel alt langt fra perfekt. Den europeiske fellesvalutaen var satt sammen med utgangspunkt i politiske målsetninger der hensynet til velfungerende monetære spilleregler var tilsidesatt. Nå er virkeligheten i ferd med å innhente euroen.

Store ubalanser
Finanskrisen synliggjorde store ubalanser i det europeiske valutasamarbeidet. De landene som ble hardest rammet – først og fremst Portugal, Italia, Irland, Hellas og Spania, de såkalte PIIGS-landene i den europeiske periferien – hadde gjennom å innføre euroen påført seg selv spilleregler som umulig kunne passe til de nasjonale forhold.  For selv om en nasjonal valuta er langt fra noen garanti mot økonomiske svingninger, vil man som medlem i en valutaunion miste mange virkemidler som kan bidra til å håndtere og forebygge konjunktursvingninger. Mest åpenbart mister man muligheten til raskt å styrke sin konkurranseevne gjennom en devaluering. Man kan heller ikke lenger håndtere midlertidige likviditetsproblemer ved å trykke opp penger.

For periferilandene (PIIGS) var ubalansene synlige lenge før boblen sprakk i 2008. Rentene i valutaunionen var i hovedsak satt for å stimulere Tysklands økonomi etter at landet ble hardt rammet av IT-krakket på starten av 2000-tallet. For periferilandene fyrte de lave rentene oppunder økonomier som allerede var i sterk vekst. De fleste av PIIGS-landene opplevde svært sterk vekst og inflasjon som gjennomgående sett lå over ECBs inflasjonsmål på to prosent. Skjevest ute var Irland som har hatt tilnærmet negative realrenter hvert år etter at de meldte seg inn i eurosamarbeidet.

Ubalansen kan illustreres ved hjelp av den såkalte taylorregelen. Denne regelen, oppkalt etter økonomen John B. Taylor, viser grovt sett hva rentene i periferilandene burde ha vært de siste ti årene. Her vil man se at blant annet Hellas og Irland hadde renter som var flere prosentpoeng for lave i perioden frem mot finanskrisen:

Da finanskrisen inntrådte var mengden råtten gjeld akkumulert i privat sektor så stor at selv ikke to av de landene i eurosonen som hadde best statsfinanser – kriselandene Spania og Irland – slapp unna.

Tvangstrøye
Da boblen sprakk i 2008 meldte euroens andre store svakhet seg. Et land med egen valuta opplever en naturlig stabilisering av økonomien gjennom en flytende valutakurs. Går økonomien godt stiger valutaen i verdi og konkurransekraften svekkes til fordel for større innenlandsk kjøpekraft. Er økonomien svak vil det motsatte være tilfellet og svekket valutakurs vil medføre en nedgang i reallønningene og styrket konkurransekraft.

Gjennom eurosamarbeidet er medlemslandene avskåret fra å ta i bruk denne naturlige stabilisatoren. Tysk økonomi har store handelsoverskudd som følge av at euroen er for lavt priset sett i forhold til deres økonomi mens det motsatte er tilfellet for randsonen. Uten euroen ville vi antagelig sett en utlikning av disse forholdene der periferilandene ville fått styrket konkurranseevnen på bekostning av kjernelandene. I stedet seigpines de nå innenfor euroen.

Mangelen på naturlige stabilisatorer gjør budsjettunderskudd langt vanskeligere å håndtere. Selv om det fortsatt ville vært vanskelig å gjennomføre store kutt, ville periferilandene fått drahjelp av fordelene ved en svekket hjemlig valuta. Det eneste grepet som kan etterlikne effekten av en svekket valuta er reduksjon i lønninger og pensjoner.

For de landene som i dag er hardest rammet måtte en slik reduksjon kanskje komme i størrelsesorden på 15-20 prosent av nominelle utbetalinger. Om en slik reduksjon skulle bli en realitet, gjenstår det en betydelig pedagogisk utfordring. Som man ser av de vedvarende opptøyene i Hellas er dette langt fra uproblematisk. Det mest sannsynlige utfallet er derfor at den nominelle reduksjonen ikke kommer til å skje.  Dermed er PIIGS-landene fanget i en situasjon de ikke kommer ut av.

Mislighold og bankkrise
Det er lite positivt å si om håndteringen av den europeiske gjeldskrisen. Så langt har Europas politiske ledelse gjort lite annet enn å skyve problemene foran seg og dermed bidratt til å gjøre problemene enda større. PIIGS-landene er fremdeles langt unna å kunne gjennomføre de nødvendige reformer for å få økonomien på fote, og for stadig flere av dem fremstår det nå som fullstendig urealistisk at dette noen gang kommer til skje. Dermed gjenstår mislighold av statsgjeld med en påfølgende bankkrise som det mest sannsynlige utfallet.

I skrivende stund forhandles det om ettergiving av omtrent halvparten av den gresk statsgjelden. Et slikt utfall kan føre til at den europeiske sentralbanken vil være insolvent.

Likevel vil et mislighold i denne størrelsesorden ikke redusere gresk statsgjeld mer enn tilbake til 2008-nivå, mens de store budsjettunderskuddene vil vedvare. Forblir Hellas i eurosonen vil kontroll på underskuddet fremdeles være svært vanskelig og et nytt mislighold er ikke utenkelig. For grekernes fremstår en fortsatt deltagelse i eurosamarbeidet som lite tiltalende.

Mot oppbrudd
Euroens skjebne er fremdeles uavklart. På kort sikt er det grunn til å tro at valutaen fremdeles vil holde sammen. Den greske regjeringen frykter de kortsiktige konsekvensene av å forlate valutaen så mye at de antagelig blir værende innenfor.

Den samlede gjeldsgraden for eurosonen er ikke på mer enn 85 prosent av BNP. Samtidig har området som helhet et handelsoverskudd. Det er fremdeles mulig å holde fellesvalutaen sammen gjennom å øke bevilgningene til eurosonens krisefond (EFSF) i takt med at gjelden i periferilandene hoper seg opp.

På lengre sikt kan dette likevel ikke være en løsning. Eurosonen har 17 medlemsland som alle må bidra til og stemme over bevilgninger til krisefondet. Etter at den tyske Riksdagen valgte å øke Tysklands bidrag til krisefondet fra 123 milliarder euro til 287 milliarder euro utgjør det tyske bidraget til fondet nå i overkant av 100 000 norske kroner for en tysk familie på fire. Selv om disse pengene ikke går tapt før et eventuelt mislighold av gjeld finner sted, er det begrenset hvor mye penger kjernelandene vil legge på bordet før den politiske viljen forsvinner.

Samtidig er inflasjonen i eurosonen tiltagende og ligger nå ett prosentpoeng over sentralbankens inflasjonsmål. En slik inflasjon vil sikkert være kjærkommen i de gjeldstyngede PIIGS-landene, men om pengepolitikken ikke strammes inn risikerer man å blåse opp boble i kjernelandene mens periferien er nede for telling.

Med andre ord fremstår de europeiske landene som for ulike til å delta i en fellesvaluta, og innføringen av euroen som et tragisk feilgrep. Før eller siden vil eurosonen bli innhentet av virkeligheten. Det beste vi kan håpe på nå er en rolig skilsmisse.

• Aksel Fridstrøm (f. 1986) er økonomistudent og nestleder i Høyres studenterforbund.

Inside Job vant årets Oscar for beste dokumentarfilm. Den fremstiller finanskrisen som en slags konspirasjon iverksatt av ondskapsfulle finansfolk på Wall Street i samarbeid med korrupte akademiske økonomer. Regissør Charles Ferguson startet takketalen under prisutdelingen med å påpeke at finanskrisen var et resultat av svindel og var forarget over at ingen finanstopper var fengslet ennå.

Amerikanere flest er like forarget over det som har skjedd. Venstresiden skylder på Wall Street mens høyresiden skylder på myndighetene. Og velgere fra begge sider av det politiske spekteret er forbannet over den generøse redningen av finansnæringen som fant sted da krisen oppsto.

I 2009 nedsatte Kongressen et utvalg (FCIC) for å undersøke finanskrisens årsaker. Demokratene valgte seks medlemmer og republikanerne fire. Den amerikanske finanskrisekommisjonen har nylig avlevert sin utredning. Utvalget klarte ikke å komme til enighet og har levert tre rapporter—en majoritetsrapport signert de demokratiske representantene, en minoritetsrapport signert tre av de republikanske representantene og en egen rapport signert Peter Wallison ved den konservative tankesmia American Enterprise Institute (AEI).

Politisert debatt
Demokratenes sluttrapport tegner delvis en lignende historie som det Ferguson gjør i sin dokumentar, selv om tonen er langt mindre konspiratorisk. Krisen tilskrives først og fremst grådige og kortsiktige finansfolk (investeringsbanker og boliglångivere) og mangel på reguleringer og tilsyn fra myndighetenes side. Konklusjonen er at finanskrisen kunne ha vært unngått hvis bare finansnæringen og de myndighetsorganer som er satt til å overvåke den hadde sett faresignalene og forstått den risiko som bygget seg opp. (Se innledningen som konkluderer med utvalgets funn.)

Rapporten peker også på lave renter og pengerikelighet, men konkluderer at dette ikke var viktig. Den fastslår at dette ikke trenger å være et problem så lenge kapitalen kanaliseres i riktig retning. Dette er den samme konklusjon sentralbanksjef Bernanke trekker, også i vurderingen av hva fremvoksende økonomier bør gjøre i dag i møte med flyktige kapitalstrømmer fra utlandet.

De republikanske representantene i utvalget mener på sin side at krisens årsaker er langt mer sammensatt og at man også må lete utenfor den amerikanske finansnæringen etter svar. Som de skriver i en kronikk i Wall Street Journal, er deres forklaring mer komplisert og vektlegger globale økonomiske drivkrefter i tillegg til feilslått amerikansk politikk og regulering.

Wallison vektlegger den amerikanske boligpolitikken, spesielt virksomheten til de statlig opprettede boligfinansinstitusjonene Fannie Mae og Freddie Mac og andre reguleringer og inngrep i boligfinansmarkedet.

Komplekse årsaker
Mens republikanere og demokrater fortsatt krangler om hvem som har skylden for finanskrisen, har det norske finanskriseutvalget levert et solid stykke faglig arbeid som skisserer opp svakheter i dagens finanssystem. Grådige bankfolk eller dumdristige boligkjøpere er neppe nok i seg selv til å forårsake en krise av den størrelsesorden vi har vært vitne til.

Som utvalgets utredning slår fast i sin innledning, var det ikke ”én enkelt årsak til den internasjonale finanskrisen. Snarere var det en rekke årsaker som hver for seg var alvorlige nok, men som alene neppe var i stand til å forårsake finanskrisen.”

Dette er den samme konklusjon som ble trukket i en rapport av undertegnede og Villeman Vinje, publisert av Civita i mars 2009. En sammenligning av finanskriseutvalgets og vår egen kriseforståelse er å finne i Civita-notatet Lærdommer fra finanskrisen.

Fortsatt ubalanser
For å forstå krisens opphav må man se på de underliggende drivkrefter og ubalanser som fant sted i årene forut for krisen. En analyse av verdensøkonomien viser at disse ubalansene fortsatt er tilstede.

Lave renter bidro til å blåse opp formuespriser i USA og en rekke andre land. I dag bidrar lave renter til å blåse bobler i investeringsobjekter som ikke ble rammet av krisen samt skape ubalanser i framvoksende økonomier. Samtidig ser man at ubalansen i forholdet mellom USA og Kina vedvarer.

Uheldige utslag av reguleringsregimet vis a vis finansnæringen bidro til mer risikofylt adferd, blant investorer så vel som blant långivere. Den massive redningen av finanssektoren har forsterket forventningene om statlige garantier.

Overstimulering av boligkjøp skapte press i boligmarkedet og bidro til raskt stigende priser. I forkant av krisen garanterte de to statlig opprettede boligfinansselskapene Fannie Mae og Freddie Mac mellom halvparten og tre fjerdedeler av alle amerikanske boliglån, hvorav en stor andel var høyrisikolån (subprime og Alt-A ”løgnerlån”). Wallison anslår sistnevnte til ca. 12 millioner lån, halvparten av alle amerikanske lån med betydelig risiko. Disse anslagene baserer seg på research gjennomført av Edward Pinto som er ekspert på det amerikanske boligfinansmarkedet.

I dag garanterer føderale myndigheter over 90 prosent av alle boliglån. I tillegg finner man sterke skatteincentiver, i USA så vel som i Norge og andre industriland, til kjøp av bolig.

Økonomene som sviktet
Et sentralt tema i Inside Job er hvordan akademiske økonomer enten var ute av stand til å identifisere de forhold som ledet til krisen eller var betalt av finansnæringen til å fremme deres interesser. Sistnevnte er typisk for filmens konspiratoriske tone. Det at en liten gruppe økonomer ble betalt av ledende finansselskaper for å sitte i styrer eller skrive rapporter kan neppe forklare hvorfor en hel økonomiprofesjon gikk seg vill.

Det blir heller ikke nevnt at Joseph Stiglitz, som har sympatier til venstre for det politiske sentrum, og Peter Orzag, som var leder av president Obamas budsjettkontor, ble betalt av boligfinansinstitusjonen Fannie Mae for å skrive en rapport i 2002 der de konkluderte med at risikoen tilknyttet selskapets virksomhet var nærmest lik null.

Likevel peker filmen på et viktig underliggende forhold bak krisen, nemlig hvordan økonomifaget har vært preget av misoppfatninger om hvordan den amerikanske økonomien fungerer. Tidligere sjefsøkonom i det internasjonale pengefondet, Raghuram Rajan, skriver i sin prisbelønte finanskrisebok Fault Lines at økonomer overså finanssystemet og dermed var blinde for hvordan finansielle ubalanser kunne påvirke resten av økonomien.

En sentral antagelse var at lav og stabil inflasjon var synonymt med en stabil økonomi. Dette er blant de oppfatninger som bør revurderes i kjølvannet av krisen. Men så lenge politikere, journalister og dokumentarfilmmakere flest holder fast ved at krisen ble forårsaket av grådige finansfolk og manglende regulering av banker og andre finansinstitusjoner, vil det være lite press fra den offentlige debattarenaen til å reformere det makroøkonomiske styringsregimet. Og beslutningstagerne på innsiden har så langt vist liten vilje til å revurdere idegrunnlaget sitt.

Pengepolitisk reform
For å unngå nye kriser må flere forhold endre seg i tiden framover. Det internasjonale pengesystemet er ustabilt og bør reformeres. Dette var tema under det siste G20-møtet, men virkelighetsforståelsen til industrilandene kontra de fremvoksende økonomiene er så forskjellig at det er lite grunnlag for gjennomføring av reformer som faktisk betyr noe.

På nasjonalt nivå bør dagens pengepolitiske regime basert på kombinasjonen av inflasjons- og produksjonsmål revurderes. Selv er jeg tilhenger av en ny pengepolitikk basert på stabilisering av nominell nasjonalinntekt ut fra en lav vekstrate, diskutert i et notat publisert i 2010. Dette vil gi sentralbanken ett mål og ett virkemiddel, samtidig som det vil forhindre overekspansjon og sammentrekninger av den samlede pengebruken i samfunnet—en sentral underliggende drivkraft i forbindelse med bobler og kriser.

Boligpolitisk reform
Bolig- og kredittpolitiske forstyrrelser bør avvikles for å unngå overinvestering i bolig. Obama-administrasjonen har endelig tatt initiativ til overhaling av det amerikanske boligfinanssystemet og til en avvikling av boligfinansinstitusjonene Fannie Mae og Freddie Mac.

Administrasjonen har også foreslått endringer i skattereglene ved å fjerne skattefradraget på boligrenter for alle med inntekt over 250.000 dollar. Dette forslaget vil neppe gå gjennom i Kongressen.

Utvalget som ble nedsatt for å vurdere tiltak for å gjenopprette bærekraften i de amerikanske statsfinansene (National Commission on Fiscal Responsibility and Reform) kom opp med et bedre forslag, nemlig å fjerne rentefradraget på forbrukslån med pant i bolig (home equity loans) og lån til kjøp av sekundærbolig. Utvalget foreslo også en begrensning på boliglånets størrelse i forhold til hvor mye som kan trekkes fra på skatten.

Ideelt sett bør alle rentefradrag og andre skattefordeler fjernes. En slik reform bør også vurderes i Norge. Som tidligere sentralbanksjef Gjedrem har vektlagt gjentatte ganger bør man revurdere skattepolitikkens innvirkning på boligmarkedet.

Bail-ins
Risikovurderingen i finansnæringen er alvorlig forstyrret gjennom ulike statlige garantiordninger. Reguleringsregimet har slått feil og de reformforslag som har kommet hittil gjør dessverre lite for å endre på disse misforholdene. En mulig løsning er opprettelsen av et ”bail-in”-regime i motsetning til den type ”bail-outs” som finansnæringen har vendt seg til de siste 30 årene.

Med ”bail-in” menes at kreditorer må realisere tap når et finansselskap blir insolvent. Dette skjedde ikke i forbindelse med redningsaksjonene som ble orkestrert av amerikanske myndigheter i 2008. Finansminister Timothy Geithner som ledet arbeidet med å redde forsikringsgiganten AIG (da han var leder av sentralbankens avdeling i New York) har blitt hardt kritisert for at selskapets kreditorer mottok ”100 cents on the dollar”.

Amerikanske finansselskaper finansierer en stor del av virksomheten sin gjennom kapitalmarkedet, det vil si gjennom å utstede aksjer eller gjeldspapirer. Sistnevnte kan være enten langsiktige (obligasjoner) eller kortsiktige (commercial papers). Gjeldspapirene blir gjerne kjøpt av andre finansinstitusjoner, heriblant pengemarkedsfond og pensjonsfond.

Grunnet amerikanske skatteregler er det sterke incentiver til gjeldsfinansiering. Samtidig gjør lave renter det mer lønnsomt å utstede gjeldspapirer med kort varighet. Dette øker selskapenes finansielle sårbarhet og var en viktig medvirkende årsak til likviditetskrisen som oppsto fra høsten 2007.

Forhold som påvirker selskapenes finansieringsbeslutninger bør reformeres. Det bør også forhold som berører kreditorenes incentiver til å finansiere selskaper med høy risikoeksponering og betydelig gjeldsgrad.

Selskapenes långivere—det vil si kjøpere av gjeldspapirene—har vent seg til at de blir reddet når det oppstår kriser. Dermed blir risikoen knyttet til gjeldspapirene priset alt for lavt, noe man så tydelig gjennom 2000-tallet da risikopremier falt til et historisk bunnivå.

”Bail-in”-regimet innebærer at långivere blir tvunget til å realisere tap når myndighetene går inn og redder et selskap. Det kan også innebære at obligasjoner kan gjøres om til aksjer når et selskap opplever finansielle problemer. Begge deler sørger for at kreditorene må ta mer hensyn til selskapenes risikoeksponering og finansielle stilling.

Framtidige utfordringer
Finansreformen som ble vedtatt i USA i 2010 (Dodd-Frank) skisserer delvis en slik ”bail-in” løsning. Men samtidig foreslår den opprettelsen av en liste over alle finansinstitusjoner som er for store til at de kan få lov til å gå overende (too big to fail). Ved å operere med en slik kategori av selskaper, vil man kunne forsterke de uheldige incentiver som preget finanssektoren i forkant av krisen.

Selskaper ansett som garantert av myndighetene vil få en indirekte subsidiering av finansieringen sin gjennom lave risikopremier. Dermed vil disse selskapene vokse på bekostning av mindre aktører og kunne påta seg mer risiko, noe som vil forsterke sårbarheten i det finansielle systemet.

Det er ikke lett å regulere seg bort fra den type ubalanser som oppsto i forbindelse med finanskrisen. Timothy Geithner påpekte nylig at til tross for finansreformen vil det være vanskelig for myndighetene å vurdere hvilke finansinstitusjoner som kan utgjøre en systemrisiko i en framtidig krise.

Det er bedre å se på de svakheter ved dagens penge- og finanssystem som bidrar til å skape denne type ubalanser i utgangspunktet. Først når disse forholdene reformeres, vil den globale økonomiske utviklingen kunne bli mer stabil.

• Marius Gustavson (f. 1970) er prosjektleder i Civita.

Følgene av finanskrisen ble langt mindre for Norge enn de fleste andre industriland. Figurene under viser fallet i bruttonasjonalproduktet og endringen i arbeidsledigheten.

Kilde: OECD

De rødgrønne har hevdet at krisehåndteringen i Norge var spesielt god. Ser vi nærmere på hvilke virkemidler som ble tatt i bruk, er disse i stor grad de samme som ble tatt i bruk i andre industriland: ekspansiv penge- og finanspolitikk og krisehjelp til bankene i form av likviditets- og kapitaltilførsel.

Norges Bank kuttet styringsrenten på lik linje med andre sentralbanker. Fram til krisen nådde sitt klimaks høsten 2008, ble imidlertid renten hevet flere ganger. I 2009 og 2010 ble styringsrenten holdt på et noe høyere nivå enn i andre industriland, slik vi kan se av figuren under. Dette gjenspeiler at krisen var mildere i Norge.

I likhet med andre sentralbanker, svarte Norges Bank på likviditetskrisen ved å tilføre bankvesenet store mengder likviditet. Løpetiden på likviditetslån ble forlenget—som i andre land. Og kravene til sikkerhet for lån ble midlertidig myket opp—igjen som i andre land. Alt dette er forventet sentralbankpraksis i forbindelse med denne type kriser.

Mens de pengepolitiske myndighetene søkte å løse utfordringene knyttet til likviditetstørke i finanssektoren, bidro de finanspolitiske myndighetene til å styrke bankenes soliditet gjennom å skyte inn ny kapital. I Norge ble dette gjort gjennom opprettelse av Statens finansfond. Tilsvarende innskudd ble gjennomført i andre land, blant annet i USA og Storbritannia.

I tillegg til krisehjelp til finanssektoren, har myndighetene i industrilandene gjennomført omfattende finanspolitiske tiltak for å dempe fallet i produksjons- og sysselsettingsnivå under lavkonjunkturen som kom i kjølvannet av finanskrisen. I Norge ble det i 2009 vedtatt en finanspolitisk tiltakspakke på 20 milliarder kroner. I USA ble det samme år vedtatt en tiltakspakke på rundt 800 milliarder dollar.

På toppen av disse pakkene—og av langt større betydning for økonomien—er den delen av underskuddet som genereres automatisk i lavkonjunkturer. Automatikken oppstår ved at statens skatteinntekter faller samtidig med at utbetalinger av trygd øker. Dette skjer som følge av fall i produksjonsnivået kombinert med økt arbeidsledighet. Mesteparten av underskuddene og den kraftige veksten i statsgjeld i industrilandene i 2009-2010 er forårsaket av denne automatikken.

Dermed har de fleste land som har blitt rammet av krisen sett kraftig finanspolitisk stimulering av økonomien—uavhengig av størrelsen på de finanspolitiske tiltakspakkene. Figuren under viser budsjettunderskudd i 2009 som andel av bruttonasjonalprodukt for et utvalg av industrilandene.

Kilde: OECD

I Norge økte bruken av oljepenger med rundt 42 milliarder kroner i 2009. Finanskriseutvalget plasserer den norske finanspolitiske stimuleringen på omtrent samme nivå som snittet for OECD ved å se på endringer i offentlig sektors underskudd fra 2008 til 2009.[1] Ser vi på de samlede underskuddene, synes det imidlertid som om Norge ligger et stykke under USA og OECD-snittet. Dette gir mening, da det økonomiske tilbakeslaget var mildere i Norge enn i mange andre land.

Ved å gjennomgå regjeringens krisetiltak er det lite som tyder på at disse i seg selv forklarer hvorfor Norge kom bedre ut av krisen enn andre industriland. Hovedforskjellen synes heller å ligge i en rekke strukturelle forhold som er særegne for Norge, i det minste kombinasjonen av dem.

Ikke uventet er oljesektoren av stor betydning. Investeringer i petroleumssektoren bidro til å dempe nedgangen i norsk økonomi. Tilsvarende stimulerte kinesiske myndigheter sin egen økonomi gjennom omfattende investeringsprogrammer.

Grunnet sammensettingen av norsk økonomi, er Norge mer påvirket av konjunktursituasjonen i de fremvoksende økonomiene i Asia enn andre industriland—blant annet grunnet betydelig eksport av råvarer og frakttjenester.[2] De asiatiske landene hentet seg raskt igjen i motsetning til de gamle industrilandene i vest, noe som ga positive utslag for Norge.

Finanskriseutvalget påpeker at ”norsk næringsliv i liten grad produserer de varene som ble utsatt for den største etterspørselssvikten”, spesielt varige forbruksvarer som biler og forbrukerelektronikk. Ikke overraskende ble Japan og Tyskland kraftig rammet av fallet i den internasjonale etterspørselen etter slike varer.

Sysselsettingen i Norge er også i større grad skjermet fra kriser grunnet størrelsen på offentlig sektor. Fallende sysselsetting i privat sektor kan bli, og ble, oppveid av økning av sysselsettingen i offentlig sektor. En slik strategi kan imidlertid skape problemer når økonomien henter seg inn igjen og sysselsettingsbehovet i privat sektor tar seg opp.

En annen viktig årsak til at Norge kom raskt ut av den økonomiske nedgangskonjunkturen var at den pengepolitiske stimuleringen dro i gang veksten i gjeld og formuespriser igjen. Mens andre industriland sliter med et omfattende gjeldsoverheng i privat sektor kombinert med boliger som har falt kraftig i verdi, er den norske økonomien fortsatt inne i den type gjelds- og formuesprisvekst som preget utviklingen i industrilandene forut for krisen.

Flere industriland, heriblant USA, Storbritannia, Spania og Irland, er inne i en periode med privat gjeldsreduksjon og gjenoppretting av den finansielle helsen til husholdninger og bedrifter. Pengepolitikken har dermed liten stimulerende virkning på økonomien. Etterspørselen etter lånemidler er kraftig redusert så lenge denne private gjeldskrisen pågår, noe som legger en demper på samlet pengebruk, prisvekst og økonomisk aktivitet.

I Norge har derimot pengepolitikken fremdeles stor stimulerende virkning. Baksiden er at denne stimuleringen bidrar til å gjøre økonomien mer sårbar. En viktig forskjell mellom Norge og landene nevnt over er imidlertid styrken i utenriksregnskapet. Finanskriser har historisk ofte blitt foranlediget av store underskudd på driftsbalansen (som kan ses som det videste målet på et lands handelsbalanse). Dette innebærer at investeringer og forbruk i stor grad finansieres gjennom lånopptak fra utlandet.

Norge derimot har sett store overskudd på driftsbalansen det siste tiåret grunnet inntekter fra oljevirksomheten og har vært blant de land som har eksportert kapital til underskuddlandene. Dette gir både myndighetene og økonomien en stor finansiell buffer. Det er dermed lite sannsynlig at Norge vil oppleve kriser a la de man har sett i USA, Storbritannia, Irland, Spania, Island og de baltiske landene.

Utenriksbalansen er nok en grunn til at Norge ble lite rammet av krisen—og nok et forhold som knytter seg til oljesektoren.

• Marius Gustavson (f. 1970) er prosjektleder i Civita

Denne artikkelen er basert på Civita-notatet “Lærdommer fra finanskrisen”.

[2] Svein Gjedrem, “Gjennomføringen av pengepolitikken”, Innledning til høring i Stortingets finanskomité 18. mai 2010, http://www.norges-bank.no/templates/article____76826.aspx

Jan Arild Snoen skrev forleden en meget god oversikt i e24 over de politiske utfordringene amerikanske politikere har med å få USAs statsbudsjett – og dermed statsgjeld – inn i bedre farvann. Matematikken er upåklagelig: enten må utgiftene ned, skattene opp, eller en kombinasjon av de to.

Selv om mange nordmenn knapt vil tro at de finnes, er sindige og pragmatiske republikanerne i gang med å utarbeide løsninger som kan få bipartisan oppslutning. For matten er utrolig komplisert og uoversiktlig. Her følger en grovt forenklet utgave.

Politikerne her står overfor (minst) tre komplikasjoner:

Først: den eneste bærekraftige løsningen på problemet er fornyet og sterkere økonomisk vekst. Vekst løfter alle båter, også i offentlig sektor. Inntektene blir høyere fordi skattegrunnlaget blir høyere, og utgiftene blir lavere fordi færre er avhengige av offentlige ytelser.

Man kan si mye om akkurat amerikansk samfunnsøkonomi, men den har gjennom flere århundrer vist seg å være usedvanlig omstillingsdyktig. Mange av de liberalistiske røstene i debatten om statsbudsjett og -gjeld er derfor opptatte av å fjerne barrierer til effektiv og varig omstilling: subsidier til ikke-konkurransedyktige bransjer må reduseres og helst fjernes, det må legges til rette for at folk flytter dit arbeidsplassene er, og det må oppmuntres til gründervirksomhet.

Å stimulere til omstilling og vekst i privat sektor krever etter alt å dømme radikale og tildels smertefulle reformer. For selv om en reduksjon av offentlige ytelser (som arbeidsledighetstrygd) kan skape sosiale problemer for noen, vil det også oppmuntre (eller “tvinge”) mange til å flytte for å få nytt arbeid, starte egen bedrift, eller sogar skru ned krav til levestandard. Likeledes vil reduksjon av subsidier til enkelte bransjer føre til at bransjene taper arbeidsplasser, men det vil også omfordele ressurser til bransjer som faktisk har livets rett. Altså der hvor avkastningen ikke subsidieres av skattebetalerne eller forbrukere.

Det andre: Når det derimot er lav eller negativ økonomisk vekst, kan både det å øke inntektene (ved å øke skattepresset) og redusere utgiftene (ved å redusere offentlig forbruk og offentlige ytelser) forsterke de negative kreftene.

Blant andre Paul Krugman frykter at “austerity” bølgen blir en besettelse der en sterk og brå reduksjon i offentlig forbruk setter i gang en ny resesjon der gjeldskrisen faktisk blir enda verre. Altså at å spare inn på kort sikt vil koste langt mer på mellomlang sikt.

Det tredje er at gjeldsmarkedene fortsatt synes å være i ubalanse. Mye har stabilisert seg siden pengemarkedene frøs i forbindelse med Lehman Brothers undergang, men det er mange som mener at det kreves radikale strukturelle grep for å redusere effekten risikoperversitet blant banker har på verdensøkonomien.

Det er her tre sektorer å ta hensyn til:

• Statsgjeld: USAs gjeldsgrad er fremdeles lav i internasjonal sammenheng, men langt høyere enn det er politisk appetitt for.
• Husholdninger: I USA er gjeldsgraden hos husholdninger noe forbedret, men likevel historisk høy. I den grad at veksten i privat forbruk har vært finansiert av gjeld, kan man anta at privat tæring etter hvert må reduseres etter næring, altså det man sparer i større grad enn det man låner.
• Konserner: Store bedrifter i USA har på sin side spart gjennom kostnadskutt, kapasitetsreduksjoner, og lavere vekstforventninger. De sitter på store pengebinger som de ennå ikke har funnet god bruk for. At store konserner mener at den beste anvendelsen av sin kapital er å la den stå i konti med lav avkastning tyder ikke på skyhøye forventninger.

Rentenivået i USA blir dermed et vesentlig usikkerhetsmoment. Grunnet likviditetskrisen i finansmarkedene og redusert omløpshastighet i pengemengden har Federal Reserve Bank kunnet tillate seg “quantitative easing” for å stimulere økonomisk aktivitet, men dette er et drastisk virkemiddel som kan føre til inflasjon når økonomien får fart. Om monetær innstramning da blir nødvendig, kan det reelle rentenivået skape sjokk i både finansmarkedene og økonomien.

Dette er langt fra en uttømmende liste over bekymringspunktene. Den amerikanske økonomien er i en slags balanse, men den er skjør og trolig uholdbar. Omstillingene er allerede i gang som trolig vil få ting på rett kjøl i det lange løp, men både republikanere og demokrater kan ikke vente på det lange løp. Det er valg om mindre enn to år, og oppløpet til kampanjene har begynt nå. Det partiet som kan ta æren for stabilitet og unngå skylden for øket risiko i løpet av det neste året vil trolig høste i valget i 2012, når det er valg på president, representantenes hus og den avgjørende tredjedelen av Senatet.

Men de kortsiktige målene er – i hvert fall på kort sikt – uforenelige med hverandre. Det er vanskelig å redusere arbeidsledighet, øke offentlige tjenester, stimulere den private sektor, og samtidig redusere budsjettunderskuddet. Det eneste som hindrer begge partene fra å ri kjepphester er at de vet utmerket godt at å trekke det hele for langt i den ene eller andre retningen kan skape en alvorlig krise.

Maktbalansen mellom republikanerne og demokratene etter fjorårets valg gir derfor mulighet til moderasjon og kompromisser. Obamas ambisjoner om å finne felles grunn og kreative løsninger vil bli satt alvorlig på prøve i tiden som kommer. I rubrikken “ingenting er så galt at det ikke er godt for noe” kan det også være at massemordet i Tucson oppmuntrer til en mer konstruktiv tone mellom partene.

Det kan behøves. Når denne krisen er definitivt bak oss, vil politikere – i USA og verden forøvrig – måtte ta seg av andre minst like innfløkte økonomiske problemer, som slutten på olje, klimakrise, folkevandringer, og annet som vi ennå ikke har oversikt over.

• Leif Knutsen (f. 1961) har vært bedriftsrådgiver i 20 år med spesialisering innenfor flokete (”wicked”) problemer. Twitter: @leifern 

Høyres og Minervas egen Torbjørn Røe Isaksen skrev nylig om flat skatt på sin blogg. Her går han mot et forslag om flat skatt, fordi det er uklart om middelklassen vil tjene på det, særlig om mange av fradragene fjernes; samtidig vil de med høyere inntekter få skattelettelser. Han skriver blant annet at ”en flat skatt-reform trolig vil bety svært lite for vanlige folk som faktisk betaler for velferdsstaten.”

Røe Isaksen vil gjerne gi lettelser også til dem som tjener mer; men betingelsen ser ut til å være at da også de midlere inntektene får skattelette. En mer fiendtlig innstilling til skattelettelser kommer naturlig nok fra Arbeiderpartiet og SV, som jevnlig advarer mot skatteletter til ”dem som har mest fra før.”

Også jeg er tilhenger av progresjon i skattesystemet. En viss progresjon ligger det i å ha et minstefradrag, men jeg forstår også argumentene for en form for toppskatt, og for en fungerende kapitalbeskatning. Derimot er jeg langt fra sikker på at situasjonen i Norge idag er slik at argumentene mot en viss utflatning av skattesystemet er vektige.

La oss først se på fordelingen av skattebyrden i Norge idag. Det er mange måter å se på dette på. Hvis vi tar utgangspunkt i Regjeringens tall om inntekts- og skattefordeling, kan vi lage et søylediagram som viser hvordan ulike inntektsgrupper bidrar til å betale for velferdsstaten. (Tallene Regjeringen operer med, omfatter både inntekts- og formuesskatt, og jeg er enig i at dette gir det beste bildet av fordeling av skattebyrden. Forskjellen er i alle tilfeller ubetydelig.)



Figuren viser at påstanden om at det er vanlige folk som ”betaler for velferdsstaten”, er tvilsom. De som tjener mellom 350 000 og 450 000 kroner – og det er vel kanskje det man må kalle ”vanlige folk”? – betaler omtrent en like store andel av skattebyrden som det de utgjør av befolkningen. De som tjener mindre, betaler til dels dramatisk mye mindre; de som tjener mer til dels dramatisk mye mer. Den halve prosenten med høyest inntekt betaler nesten ti prosent av alle personskatter i landet. De rikeste 2,5 prosentene betaler rundt 20 prosent. Den snaue femtedelen av skattebetalerne som tjener mer enn 500 000 kroner, betaler godt over halvparten av skattene.

Poenget kan vises enda klarere ved å ta forholdet mellom hver inntektsgruppes andel av befolkningen og dens andel av personbeskatningen. Grafen til venstre viser hele skalaen, hvor vi ser at den rikeste gruppen i Finansdepartementets tall betaler nesten 30 ganger så stor andel av skattebyrden som de utgjør av befolkningen. Tallet begynner virkelig å akselerere ved inntekter rundt 600 000, som utsnittet til høyre viser. De med inntekter rundt 400 000 betaler omtrent akkurat ”sin” andel av skatten, mens de med lave inntekter naturlig nok betaler svært mye mindre.

Nå er vi selvsagt interessert i å vite ikke bare hvor mye de ulike inntektsgruppene bidrar med, men først og fremst hvor mye de bidrar med relativt til sin inntekt. Den rikeste fjerdedelen mottar (eller skaper, vil kanskje noen mene man bør si) omtrent halvparten av inntektene i landet. Men tallene fra Finansdepartementet, viser da også at progresjonen i skattesystemet er relativt sterk:

Jeg har tegnet inn en markør i det området der ”vanlige lønninger” ligger – mellom 300 000 og 500 000 (gjennomsnittslønnen i disse tallene fra Finansdepartementet er 370 000 kroner). Denne gruppen utgjør drøyt en tredjedel av skattebetalere. Omtrent 45 prosent tjener mindre enn dette, men dette tallet inneholder foruten lavtlønnede også mange deltidsansatte, studenter og pensjonister. Omtrent 20 prosent tjener mer.

Gjennomsnittlig skatteprosent for denne ”vanlige lønninger”-gruppen er mellom 20 prosent og 25 prosent. I et land der skattesats og trygdeavgift til sammen utgjør 35,8 prosent, tror jeg mange vil være overrasket over et så lavt tall. Årsaken er selvsagt, i tillegg til bunnfradraget, de mange ulike særfradragene som finnes, og som nettopp mange ”vanlige folk” nyter godt av. Uansett er resultatet at den gjennomsnittlige inntektsskatten i Norge for ”vanlige folk” er relativt lav.

En slik tabell viser selvsagt ikke alt: En del personer med midlere inntekter har færre fradrag, og høyere gjennomsnittlig skatt. Og personbeskatningen er ikke den eneste formen for skatt vi har: Norge har høyere moms og andre avgifter på forbruk enn nesten alle andre land. Generelt er det dessuten vanskelig å sammenligne ”vanlige folk” og skattebyrdefordelingen på tvers av land, fordi både inntektsnivå og skattenivå, skattesystem, avgifter, inntektsfordeling og velferdsytelser er så landspesifikt.

Likevel synes det som denne skattefordelingen og progresjonen i hvert fall åpner for at man diskuterer en utflating av skattesystemet. Det finnes nemlig vektige argumenter for at skattebyrden ikke bare bør bestemmes etter hvem som har ”evne” til å betale.

For det første er det et viktig demokratisk prinsipp at flest mulig av borgerne, om de har mulighet, faktisk bidrar til fellesskapet. I et demokrati bestemmer flertallet over i hvert fall betydelige deler av de økonomiske ressursene til innbyggerne. Jeg står fjernt fra ”skatt er tyveri”-linjen; men forholdet mellom skatterett og demokrati er skjørt, og basert på at det er seg selv folket skattlegger. Magna Carta er det første forsøket på å etablere prinsippet om at skattebetalerne skal være representert i fastsettelsen av skattene. Da britene selv brøt med det credoet, skapte de samtidig de amerikanske kolonienes kamprop mot britene: ”No taxation without representation.”

Poenget er altså ikke at fellesskapet ikke har skatterett; ei heller at skatten ikke kan være progressiv. Inntil skattenivået eventuelt kommer i konflikt med Grunnlovens bestemmelser om ekspropriasjon, kan fellesskapet selvsagt gjøre hva det måtte ønske. Men det betyr ikke at vi ikke bør bekymre oss for om vi gå mot en situasjon der bare en liten andel av velgerne berøres av endringer i skattesatser og skatteformer, og om velgerne alltid stemmer for å øke skatten for alle dem som er så vidt rikere enn det de selv er eller regner med å bli.

Dette er på den ene side et argument for at økonomisk ulikhet er et problem; for det er nettopp i land preget av stor ulikhet at skattebyrden også er mest ujevnt fordelt. I USA betaler for eksempel de rikeste 20 prosentene hele 70 prosent av alle føderale skatter, til tross at de betaler en lavere skatteprosent enn i Norge. Årsaken er selvfølgelig at inntektene også er svært ulikt fordelt.

På den annen side er det et argument for at man i relativt egalitære samfunn også bør tilstrebe egalitære skatter. Dette må i noen grad avveies mot skattefordelingens bidrag til å skape egalitære samfunn; men de viktigste faktorene som skaper eller reduserer ulikhet har ikke å gjøre med skattefordelingen – kjøp Minervas papirutgave som utkommer i disse dager for å lese mer! Faren for at det er fristende å stemme for skatteøkninger som ikke rammer en selv, er tydelig til stede i Norge: De som ikke betaler toppskatt, utgjør for eksempel et klart flertall av befolkningen. Men de som betaler toppskatt betaler størstedelen av personskatten. Stilt overfor spørsmål om nivået på offentlige utgifter forholder mange velgere seg ikke til hvorvidt man skal øke skattene for dem selv (f.eks. gjennom en økt skattesats) eller kutte i offentlige utgifter; i stedet forholder de seg til om de foretrekker kutt i offentlige utgifter fremfor å fryse innslagspunktet for toppskatten, innføre nye ”kakseskatter” eller øke formuesskatten for andre. Det er en uheldig dynamikk.

En annen uheldig side ved det norske skattesystemet er alle fradragene, og det automatiske skattetrekket, som bidrar til at mange har et nokså feilaktig bilde av den reelle skattebyrden. At gjennomsnittsskatten for folk som tjener rundt 500 000 kroner er under 25 prosent, tror jeg er egnet til å overraske mange. Noen fokuserer for eksempel i overdreven grad på marginalskatten, og tror de betaler rundt 40 prosent eller mer i skatt, mens de faktisk betaler bare drøyt halvparten.

Til sist er det slik at å skattelegge ”de rike” selvsagt også har en rekke økonomiske konsekvenser: Skattleggingen vil ta form enten av enda høyere marginalskatt, formueskatt, eller kapitalskatt. Det er klare begrensninger på hvor mye disse kan økes uten økonomiske konsekvenser. Særlig marginalskatten og formueskatten er allerede på nivåer i Norge som er så høye at de negative konsekvensene er betydelige, og de bør reduseres. Et visst potensial fra et økonomisk perspektiv finnes antagelig i boligskatt. Men slike økonomiske betraktninger om hvem det er mulig å ”ta”, løser ingenlunde de mer prinsipielle bekymringene med en slik stadig skatteflytting mot ”noen andre”.

En noe flatere skatt ville ha en rekke positive konsekvenser i form av demokratisk fellesansvar, folks forståelse av skatt samt muligheten for lavere marginalskatt. Og fordelingsmessig synes det i dagens Norge fullt forsvarlig. Og der Røe Isaksen er redd for at det vil bety svært lite for ”vanlige folk”, gleder jeg meg tvert imot over at det vil kunne bety at ”vanlige folk” i større grad faktisk betaler sin del av velferdsstaten.

• Nils August Andresen (f. 1978) er ansvarlig redaktør i Minerva, og er doktorgradsstipendiat ved Senter for studier av likhet, sosial organisering og økonomisk utvikling (ESOP) ved Universitetet i Oslo. Twitter: @nilaug

Denne artikkelen er også publisert i Minerva 4/2010, som kommer ut neste uke. Bli abonnent!

I 1840 skrev Alexis de Tocqueville om de gamle føydalsamfunnenes økonomiske ulikhet: “Enten har de fattige forsøkt å plyndre de rike, ellers også har de rike forsøkt å holde de fattige som slaver. Men hvis et samfunn kan bygges hvor hver mann har noe selv, og hver mann tar lite fra andre, da vil mye være gjort for fred i verden.” Siden da har nesten alle vestlige land, og ikke minst i Norge, opplevd ikke bare eventyrlig økonomisk vekst, men også eventyrlig reduksjon i økonomisk ulikhet. Denne reduksjonen er i stor grad drevet av at lønnsgapet mellom fattige og rike har falt dramatisk.

Figur 1: Ulikhet i Norge, 1850-2003.

Figur 1 viser utviklingen i inntektsulikheten i Norge siden 1850, før skatter og overføringer, målt ved Gini-koeffisienten.[2] Gini-koeffisienten er et indekstall som tar verdier mellom 0 og 1, der 1 er ”full ulikhet” og 0 er ”full likhet”. Ulikheten i Norge har altså falt dramatisk.  Liknende trender kan vi finne i de fleste vestlige land. Denne figuren tar ikke hensyn til kapitalinntekt. Men selv om det finnes mange viktige problemstillinger knyttet til eierskap til produksjonsmidlene, endres ikke hovedbildet i utviklingen i økonomisk ulikhet, og jeg vil i denne artikkelen i hovedsak konsentrere meg om ulikhet i lønn.

En annen som skrev om ulikhet rett før denne store utjevningsprosessen begynte, var Karl Marx, som så for seg det omtrent det motsatte av sin samtidige Tocqueville: At utjevning skulle skje nettopp ved at hver mann fikk – eller under proletariatets diktatur: tok – fra andre etter behov. Men vi ser av figuren at også ulikheten før skatt er blitt redusert; utjevningen i inntekt kan ikke bare skyldes velferdsstaten. Da burde nemlig ikke effektene vist seg før godt ute på 1900-tallet. Det er dermed rimelig å anta at det ligger mer strukturelle forhold til grunn. Det er altså Tocquevilles, og ikke Marx’, samfunn som er blitt virkeliggjort. Hva er årsaken til at det har gått slik? I tillegg viser figuren en utfordring for dette likhetssamfunnet – som det er skrevet mye om i økonomisk forskning de siste årene – nemlig at ulikheten ser ut til å ha steget de siste tiårene. Går vi mot mer ulikhet i fremtiden? Og er det i så fall negativt?

En måte å diskutere disse spørsmålene på er å se på årsakene til lønnsforskjeller. I vanlig økonomisk teori er den viktigste grunnen at arbeidstagere har ulik produktivitet – av mange forskjellige grunner – og lønnen arbeidsgiveren betaler arbeiderne er knyttet til den verdien de faktisk produserer. Men økonomer mener ikke at ulik produktivitet bare speiler personlige trekk ved en arbeidstager: Evner og personlige valg struktureres av adgang til for eksempel ny teknologi, kunnskap og kredittmarkeder.

Næring og teknologi
Som økonomen Simon Kuznets påpekte i 1955[3], finner vi den største ulikheten i samfunn som gjennomgår strukturell endring. Hvis en del av befolkningen befinner seg i den tradisjonelle sektoren – i de enkle modellene ser vi for oss at dette er selvforsyningsjordbruk, men det kan også være for eksempel førindustriell håndverksproduksjon  – mens den andre delen er i en mer moderne sektor, vil vi ha en høy ulikhet drevet av forskjeller mellom gruppene. Over tid blir den tradisjonelle sektoren mindre, og til slutt er alle en del av det moderne samfunn.

Mens Kuznets så på forskjeller mellom sektorer, diskuterer Claudia Goldin og Lawrence Katz[4] hvordan teknologiutvikling øker lønnsforskjellene mellom utdanningsklasser i en sektor. I den første delen av den industrielle revolusjon ble faglært arbeidskraft erstattet av ufaglært arbeidskraft og maskiner. I den tidlige industrialiseringsperioden var det god tilgang på overskuddsarbeidskraft fra landsbygda. En vridning av etterspørselen etter arbeidskraft fra faglært til ufaglært betød dermed at faglærte arbeidere så livsgrunnlaget forsvinne, at kapitalister kunne ta ut mer av overskuddet og at gjennomsnittslønna falt. I USA identifiserer Goldin og Katz denne perioden med midten av 1800-tallet; i Norge kan den ha vart lenger (men eksport og import endrer bildet litt). Senere ble imidlertid maskinene mer avanserte, og de krevde mer oppfølging. Dette økte etterspørselen etter faglært arbeidskraft. Overgangen til samlebåndsproduksjon tidlig på 1900-tallet er ett eksempel: Lønnen økte da mellom faglærte og ufaglærte, mens forskjellene fortsatte å falle økonomien sett under ett etter hvert som industrialiseringen bredte om seg. Vi har en tilsvarende prosess da datamaskinene kom på 70- og 80-tallet. Jeremy Greenwood og Mehmet Yorukoglu[5] argumenterer også for at raskere teknologiutvikling vil henge sammen med høyere lønn for dem med høyere utdanning, siden de er raskere til å tilpasse seg og tilegne ny kunnskap.[6]

At Norges arbeidsliv ble modernisert forklarer mye av fallet i ulikheten fram til 1960: Den gammeldagse sektoren med lave lønninger ble gradvis borte. Og det forklarer hvorfor ulikhet ikke på samme måte har kunnet reduseres fra år til år etter dette. Senere har et høyt utdanningsnivå hjulpet til å holde ulikheten nede; arbeidstakerne har klart å henge med i svingene.

Men hvorfor ser vi en økning i ulikhet de siste tiårene? Er det noe spesielt med den teknologiske utviklingen? Det er kanskje ikke så mange som trenger å stå utenfor for at ulikheten skal stige – er det grupper som ikke lenger henger med?

Ute og inne
Diskusjonen om ”brutaliseringen av arbeidslivet” i Norge kan relateres til arbeidsstyrkens evne til å henge med i alle innovasjonene. Utdanning er viktig, men det er klart at også andre forhold spiller inn. Markedsdreiningen i samfunnet har gjort det vanskelig å få plass til alle på arbeidsplassene. Arbeidere som er ”lavproduktive” på grunn av sykdom, alder eller kompetanse henger mye lenger etter de mer produktive i dag; eller motsatt, de produktive ligger i dag lenger foran. Det øker ulikheten. Brutaliseringen kan ta flere former – i Norge er stadig flere på uføretrygd, mens de i USA jobber på Wal-Mart eller flipper hamburgere på luselønn.

Når det er slik at lav ”produktivitet” – jeg setter produktivitet i gåseøyne siden det som sagt ikke nødvendigvis bare er snakk om karakteristika ved arbeidstageren – gir dårligere jobber eller utestengelse, gir dette enda større grunn til bekymring enn det inntektsulikheten i seg selv ville tilsi. Er vi opptatt av at velferden skal fordeles jevnt, er det jo egentlig livskvalitet vi er interessert i. Å være ufør er mindre attraktivt enn å være i arbeid, og har også negative helseeffekter. Og hvis de lavtlønte i for eksempel USA sees ned på av samfunnet, eller hater jobben sin, eller har dårlig helse, er også det en opphopning av flere typer vanskeligheter hos de samme menneskene. Vi ville vært mindre bekymret hvis skatteadvokater jobbet seg til dårlig helse og mistrivdes på jobben – de kompenseres i det minste med en høy inntekt.

Mens de uføre eller de med svak helse holdes utenfor arbeidsmarkedet av litt vage mekanismer, kan vi også snakke om innsidere og utsidere i mer konkret form. I land med høy ledighet ser vi ofte at de sysselsatte og de ledige har klart motstridende interesser – de sysselsatte kan aktivt motvirke reformer som gir høyere mobilitet på arbeidsmarkedet, siden de ikke ønsker konkurranse om jobbene. Karl Ove Moene og Michael Wallerstein har argumentert for at ulikhet i Norge kan ha blitt motvirket av den sterke kollektive tradisjonen for lønnsforhandlinger[7]. Denne strukturen, som vokste fram på 1930-tallet, er et produkt både av organiseringsvilje blant arbeidsgiver og arbeidstakere, og av Norges situasjon som lite eksportland. Siden skyhøye lønnskrav fra de velorganiserte arbeiderne bare ville føre til at eksportbedriftene gikk konkurs, var dette ikke et mulig alternativ; arbeidstakerorganisasjonene aksepterte altså en del av ulikheten mellom arbeidere og kapitaleiere. Det har vært et uttalt mål å komprimere lønnsstrukturen, noe som har ført til at høyproduktive arbeidere i noen grad har subsidiert de mindre produktive. Kompetanse på ”billigsalg” har gjort det mer lønnsomt å starte høyproduktiv industri i Norge – mens lavkompetansebedrifter har måttet betale relativt høye lønninger og dermed lettere forsvinner ut. Mens baksiden av medaljen altså kan være at de minst produktive arbeiderne ikke kommer inn i arbeidslivet.

Dette peker videre mot at det ikke bare er karakteristika ved arbeidstakeren som betyr noe – det finnes gode og dårlige arbeidsplasser også, og ikke minst gode og dårlige kombinasjoner av arbeidstakere og arbeidsplasser.

Som far, så datter?
Den økte etterspørselen etter kompetanse er viktig, men bare halve diskusjonen; vi må også se på tilbudet av arbeidskraft, eller mer presist: hva bestemmer sammensetningen av arbeidsstyrken? Folk velger utdanning tidlig i livet, og beholder den over lang tid.

Å strekke tidsperspektivet lenger betyr også at ulikhets-bildet blir mer komplisert; vi kan snakke om ulikhet mellom personer på et gitt tidspunkt, men også for én person over tid. Marx og Tocqueville forklarte begge økende ulikhet i USA på 1800-tallet med økt mobilitet.[8] Friheten fra Europas gamle klassesamfunn åpnet veien for fattige amerikanere; fattigdommen var dermed forbigående og jevnet seg ut over livsløpet. Fattigdom er mindre bekymringsfullt om den er forbigående i en tidlig fase av yrkeskarrieren enn om den er permanent. Kan denne mekanismen forklare hvorfor USA har større ulikhet enn Europa? Markus Jäntti og medforfattere[9] har torpedert forestillingen om at USA har spesielt høy mobilitet: Mobiliteten er høyere i Norge og flere andre europeiske land enn i USA.

Figur 2 viser en mobilitetsmatrise tatt fra deres artikkel, som sammenlikner fedres og barns inntekt i etterkrigstiden i Norge og USA. Fedres posisjon i inntektshierarkiet er tabulert mot barnas posisjon i hierarkiet 20-25 år senere; fedrenes posisjon avleses nedover, og barnas bortover.  [10] Dersom faren din var i den laveste inntektsgruppa i Norge, er det altså 26 % sannsynlighet for at du også havner der, mot 20 % hvis alle startet på like vilkår. Særlig nederst i fordelingen er det mindre mobilitet i USA; hele 34 % i laveste kvintil forblir der neste generasjon. Tilsvarende er det lavere sjanse for å ”falle nedover” i USA.

Figur 2: Mobilitet mellom generasjoner i Norge og USA.[11]

Hvis vi ser på nivåene i figuren, i stedet for å sammenlikne mellom land, er det verdt å stille seg spørsmålet: er disse tallene høye eller lave? Min ryggmargsrefleks er at mange av tallene er bemerkelsesverdig nær 20 %, altså at mobiliteten er ganske høy. Ut fra et velferdsteoretisk synspunkt er dette positivt; hvis utsiktene ser ganske like ut uavhengig av hvor du er i fordelingen, kan det bety at forskjeller i større grad er et resultat av bevisste valg; at de som er opptatt av å få høye inntekter lykkes med det, mens mange av dem som får lavere inntekter kanskje har prioritert annerledes.

Hva forklarer forskjellene i mobilitet? Og hva forklarer at lønnsulikhet i noen grad går i arv også i Norge? Mange faktorer bidrar til det, men en av dem som er mest avhengig av politikk, er overføring av kunnskap.

Utdanning og ekteskap
Utdanning koster penger, det krever egeninnsats, og det er risikabelt. La oss se på situasjonen til en 19-åring, og gjøre en litt forenklet antagelse om at høyere utdanning alltid gir høyere lønn. Hvis 19-åringen har rike foreldre som er interessert i hennes framtidige velferd, er det ikke noe spørsmål: De vil anbefale henne å ta høyere utdanning. Foreldrene kan legge ut for kostnaden og familien vil få det igjen i form av høyere lønn senere. Er familien fattig, er det mer komplisert. I land med dårlige offentlige finansieringssystemer og/eller høye skolepenger, er det vanskelig å finansiere utdanningen. Hvis familien ikke kan stille sikkerhet, kan långiver ikke vite at man kan vil betale tilbake. I mange land går dessuten rike barn på bedre skoler, og står bedre rustet til eventuelle opptaksprøver.

I Norge har vi to institusjoner som er ment å motvirke dette: Lånekassen og enhetsskolen. Lånekassen gjør at alle har råd til å ta utdanning: Staten låner ut penger uten å stille krav om sikkerhet. Enhetsskolen gir alle samme grunnskolebakgrunn, og tanken er at dette skal jevne ut forskjeller i sosial klasse som man har med seg hjemmefra..

Selvfølgelig er det fortsatt rom for ulikhet – foreldres utdanningsnivå, antall hyllemeter bøker eller andre mål på ”kulturell kapital” virker i høyeste grad inn på barns muligheter. Og de som kommer fra et miljø der lang utdanning ikke er vanlig, og har dårligere kjennskap til yrkesmuligheter, kan oppleve utdanning som mer risikabelt. Barn fra familier og nabolag med variert bakgrunn har tilgang til bredere informasjon om hvilke yrker og utdanningsløp som er mulige, og vi kan dermed anta at de gjør bedre informerte valg.

En driver for arvbar ulikhet er derfor ekteskapsmønsteret i et land: Forsterker det eller svekker det forskjellene? Raquel Fernandez, Nezih Guner og John Knowles viser nettopp hvordan ekteskapsmønsteret påvirker ulikhet forskjellige i forskjellige land[12]. Hvis det systematisk er slik at ektefeller er fra samme sosiale bakgrunn, vil forskjeller forsterkes; formue, humankapital  og kunnskap om arbeidsmarkedet hoper seg opp i enkelte sosiale lag. Dette kalles ”sortering gjennom ekteskap” (marital sorting). Hvis det derimot er mange møteplasser for folk med forskjellig bakgrunn, vil det i snitt være større forskjeller på ektefellers utdanning og inntekt, noe som jevner ut arenaen for deres barn igjen. Forfatterne har samlet data for mange land, og viser at land med små lønnsforskjeller (som Norge og Danmark) har lav sortering gjennom ekteskap, mens det motsatte er tilfellet for land med høyere lønnsforskjeller (som Chile og Brasil).

Det er altså slik at mange mekanismer bidrar til å opprettholde ulikheter over tid gjennom de valg og muligheter den enkelte står overfor. Disse mekanismene kan også være med å forklare nedgangen i ulikhet over tid; i hvert fall i Norge har samfunnet blitt mindre lagdelt. Unge mennesker har funnet møteplasser ved å gå på samme studiesteder, samme utesteder og de samme turer i skog og mark. Kulturell endring har altså både vært et resultat av, og en drivkraft for ytterligere reduksjon i ulikhet. Et viktig spørsmål er om vi igjen går mot større kulturelle forskjeller, eller nye former for kulturelle forskjeller. Middelklassekulturen synes å omfatte flere enn noen gang – men noen grupper faller kanskje mer utenfor enn de gjorde tidligere?

Inn i dette bildet kommer økt innvandring. Statistikk viser at innvandrere fra land utenfor OECD tjener mindre enn norskfødte, selv om forskjellen jevner seg ut over tid.[13] Uten å gå inn på årsakene til disse forskjellene, ser vi altså at innvandring er med på å øke ulikhetene i Norge – på den annen side bidrar det helt sikkert til redusert ulikhet i et globalt perspektiv. I denne sammenhengen er det også interessant å minne om at til sammen over 800 000 mennesker utvandret fra Norge til USA mellom 1840 og 1940; i hvert fall i den perioden var utvandring en viktig driver for fallende ulikhet i europeiske u-land.

Selvvalgt ulikhet?
Selv med et godt utdanningssystem, og like muligheter for alle, vil vi få ulikheter. Likelønnsdebatten som har rast de siste årene er et eksempel på det. Selv om ingeniører tjener mye mer enn sykepleiere, velger folk å bli sykepleiere, og tjene dårlig. Kanskje dette valget gir dem et bedre liv, og dermed mindre forskjeller i livskvalitet, selv om det fører til økte forskjeller i målt inntekt. Skal da samfunnet bry seg? Det er klart at vi ikke kan forvente at 19-åringer har full oversikt over lønnsstrukturen når de velger utdanning, men et svar på dette kan være bedre informasjon, heller enn likelønn.

Det er en del trekk som tyder på at det er en markedssvikt som gir noen grupper for lav lønn. Dette ser vi gjennom en opplevd mangel på arbeidere i enkelte typer yrker – helsepersonell er det vanligste eksempelet. Det tyder på at lønningene er for lave. Dette er selvfølgelig bare én måte å se problemet på; vi kan like gjerne si at det er for få som ønsker seg til yrket, at arbeidstidene er ubekvemme, eller at yrket gir lav status. Men lønna er som regel det enkleste å gjøre noe med; det er sjelden vi hører bekymringer over Aker-sjefens uregulerte arbeidstid eller over ubehageligheten av å være skatteadvokat for rikinger som stikker unna formue. Mange av yrkene der det vi oppfatter at det er mangler – og lave lønninger – som sykepleier og lærer – er i offentlig sektor. Mange av arbeidstagerne har få alternativer, og det blir en administrativ oppgave å finne det ”riktige” lønnsnivået. Hovedproblemet med dette er altså at vi får for få (eller for dårlige) ansatte i offentlige omsorgsyrker. Men en bivirkning er at de kunstig lave lønningene bidrar til økt ulikhet.

Kjell Arne Brekke og Karine Nyborg[14] har et interessant argument der de hevder at det kan være gode grunner til å holde lønninger i omsorgsyrker lavere enn sammenliknbare yrker for å sikre at bare de med ”riktig” motivasjon velger omsorgsyrkene. Mens vi lett kan se hvor høyt eiendomsmegleren klarer å presse prisen på leiligheten vår, er det vanskeligere å måle omsorg. Hvis lønna til sykepleieren var like høy som lønna til eiendomsmegleren, ville folk med ”feil” motivasjon blitt sykepleiere og drevet dank på jobben. Med en lavere lønn blir man bare sykepleier hvis man virkelig har lyst til å hjelpe folk, og vi får derfor en bedre kvalitet på helsevesenet vårt. Imidlertid er det ett problem: vi kommer til å få for få (eller for dårlige) ansatte i offentlige omsorgsyrker. Debatten om lave krav til opptak på lærerutdanningen kan sees i dette lyset. Det snakkes mye om ”statusheving” for lærere og sykepleiere, og det har også vært gitt noen lønnshopp de siste årene. Et av problemene er at det tar lang tid å se om det gir tilstrekkelig effekt – først må effekten ”sette seg”, og informasjonen spres til potensielle kandidater, så må de ut i utdanning.

Individuelle valg betyr også mye for faktisk opptreden i arbeidslivet. Selv de med samme utdanning og bakgrunn kan ha store forskjeller i inntekt. Tradisjonelt har man snakket mye om ”kompenserende lønnsforskjeller”. Gruvearbeidere tjener for eksempel gjerne mer (i hvert fall i rike land) enn andre med samme kompetanse; de kompenseres for farer og ubekvem arbeidssituasjon. Stort arbeidspress og ansvar trekkes ofte fram for å rettferdiggjøre høye lederlønninger. Om argumentet kanskje ikke gir mening for de høyeste topplønningene, kan det ha noe for seg for mange vanlige lederstillinger i hele økonomien.

Etter hvert som samfunnet blir rikere, er det grunn til å forvente at flere velger å ta ut veksten gjennom å jobbe mindre, eller for eksempel ønsker å være hjemme med barn. Hvis folk i større grad enn før og gitt nye muligheter velger forskjellig, kan det føre til større observert inntektsulikhet, uten at dette betyr at det er mer ulikhet i velferd. Det er en type vekst i ulikhet som gir mindre grunn til bekymring.

Hva nå?
Jeg har i denne artikkelen trukket fram ulike drivere for ulikhet, og brukt disse til å diskutere den historiske utviklingen i Norge. Hva forteller dette oss om veien framover?

Den teknologiske framgangen vil fortsette. Kravene til utdanning vil fortsatt være der, og farten i arbeidslivet vil stige. Flere vil kunne bli hektet av. Det er bekymringsfullt. Når det gjelder sortering og like muligheter til utdanning er det faktorer som peker mot at det ikke er mer å hente; vi har allerede et godt utdanningsfinansieringssystem som har fått virke i en generasjon.

Til sist: Toleransen for ulike valg vil stige. Hvis det blir lettere å hoppe av produktivitetskarusellen og ta mer fri, vil vi få økt ulikhet i inntekt. Det vil være helt greit, siden vi i det tilfellet ikke får økt ulikhet i velferd.

Selv om Norge langt fra er et klasseløst samfunn, er det tegn som tyder på at den sosiale utjevningen er i ferd med å stoppe opp. Det skjer i stor grad fordi det er vanskeligere å få til utjevning i dagens samfunn enn det var i embetsmannsstaten på 1870-tallet, i Venstre-staten rundt 1910 eller i under Einar Gerhardsen i 1960. Det er mye politikere kan ta fatt i også i dag. Men diskusjonene om ulikhet og relativ fattigdom, og hvordan vi kan regulere oss vekk fra det, bør ha de grunnleggende driverne for likhet og ulikhet i mente.

• Jørgen Heibø Modalsli (f. 1981) er stipendiat i økonomi ved Centre for Equality, Social Organization and Performance ved Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo, hvor han jobber med vekst og ulikhet i et historisk perspektiv.

[2] Tidsserien fra 1850-1990 er fra Synne Mjelve: ”Økonomisk vekst og fordeling av inntekt i byene i Vest-Agder og Østfold, 1840-1990, SSB-rapport 4, 1998, og Lee Soltow: ”Towards Income Inequality in Norway”, University of Wisconsin Press, 1965. Tidsserien fra 1971-2003 er fra Ola Vestad: ”Inntektsfordeling og inntektsmobilitet – pensjonsgivende inntekt i Norge 1971-2003”, Frisch-rapport 7, 2006. Den første tidsserien viser inntektsulikhet (ulikhet i antatt brutto inntekt) i 8 byer i Vest-Agder og Østfold, målt ca. hvert tiende år; for de første tiårene mangler noen byer. Den andre tidsserien måler ulikhet i pensjonsgivende inntekt. Begge figurene viser altså inntekt før skatt. Gini-koeffisienten måler ulikhet som avstand mellom alle mulige par av inntektsmottakere i økonomien, og er en standardisert skala (altså uavhengig av inntektsnivået) der 0 angir full likhet (alle har like mye) og 1 angir full ulikhet (en person har all inntekten). Det er flere historiske problemer knyttet til sammenlikning over tid; se kildene for detaljer. Vestad 2007 viser også trendene for kvinner og for menn og kvinner samlet.

[3] Simon Kuznets: “Economic Growth and Income Inequality”. American Economic Review 45 (1), 1955, s. 1-28.

[4] Claudia Goldin og Lawrence Katz: ”The Origins of Technology-Skill Complementarity”, Quarterly Journal of Economics, 1998.

[6] Jerremy Greenwood og Mehmet Yorukoglu: ”1974”, Carnegie-Rochester Conference Series on Public Policy, 1997

[7] Karl Ove Moene og Michael Wallerstein: “Solidaristic Wage Bargaining”, Nordic Journal of Political Economy, vol. 22, 1995, og Karl Ove Moene og Michael Wallerstein: “Inequality, Social Insurance, and Redistribution”, American Political Science Review, vol. 95(4), 2006.

[8] En diskusjon av disse fenomenene finnes blant annet i Anders Björklund og Markus Jäntti: ”Intergenerational Mobility of socio-economic status in comparative perspective”, Nordic Journal of Political Economy, vol. 26, 2000

[9] Markus Jäntti, Knut Røed, Robin Naylor, Anders Björklund, Bernt Bratsberg, Oddbjørn Raaum, Eva Österbacka, Tor Erikkson: ”American Exceptionalism in a New Light: A Comparison of Intergenerational Earnings Mobility in the Nordic Countries, the United Kingdom and the United States”, IZA Discussion paper 1983, 2006

[10] Hvorfor fedre og ikke mødre? Generelt er kvinner ofte tatt ut av data når man studerer utviklingen i ulikhet over tid. Den viktigste årsaken til dette er den massive økningen i kvinnelig arbeidsdeltakelse i hele den vestlige verden etter den annen verdenskrig. Samfunnsvitere ønsker gjerne å studere ett spørsmål om gangen, og velger derfor å konsentrere seg om menn for å slippe å kontrollere for økningen i arbeidsdeltakelse. Det er også vanskeligere å måle lønn nøyaktig for de som jobber mye deltid (dette er gjerne kvinner), siden data om arbeidsinnsats (i timer) gjerne er dårligere enn data om årslønner. Selv om dette er forståelig, er det ofte uheldig, siden man ender opp med å bare studere utviklingstrekkene for halvparten av befolkningen. Siden denne artikkelen bare baserer seg på eksisterende forskning, og ikke er ute etter å diskutere kjønnsperspektivet spesielt, har jeg holdt meg på den samme linja.

[11] Kilde: Jantti et al (se forrige fotnote). Fedres inntekt er målt i 1974 i Norge og 1978 i USA (fedrene var da mellom 35 og 74); barna er født i 1958 i Norge og 1957-1964 i USA, og inntektene deres målt i 1992,1999 i Norge og 1995,2001 i USA.

[12] Raquel Fernandez, Nezih Guner, John Knowles: ”Love and Money: A theoretical and empirical analysis of household sorting an inequality”, Quarterly Journal of Economics, Vol. 120 (1), 2005

[13] Se for eksempel Oddbjørn Raaum og Pål Longva: ”Earnings assimilation of immigrants in Norway: A reappraisal”, Journal of Population Economics, vol. 16(1), 2003

[14] Brekke, K.A., og K. Nyborg (2010): ”Selfish Bakers, Caring Nurses? A Model of Work Motivation”, Journal of Economic Behavior and Organization 75, 377-394.

I september 2008 brøt finanskrisen løs. Investeringsbanken Lehman Brothers gikk konkurs. Når de amerikanske myndighetene tillot denne storbanken å gå overende, kunne ingen føle seg trygge. Bankene turde ikke lenger å låne hverandre penger, ikke en gang fra den ene dagen til den neste. Federal Reserve (eller Fed) som er navnet på USAs sentralbank, måtte inn i bildet. I stedet for å låne penger av hverandre, fikk bankene lån i sentralbanken. Det var et uortodokst tiltak, men et helt nødvendig tiltak. Å la solide banker gå nedenom fordi de mangler kontanter, er meningsløst.

For å lette situasjonen i bankene, og for å få fart på økonomien, sørget Fed for å få korte renter ned, både kraftig og kjapt. Rent praktisk skjer det ved at Fed kjøper tilbake tidligere utstedte statspapirer med kort løpetid. Når etterspørselen etter slike papirer stiger, går prisen på dem opp. Det er ensbetydende med at renten går ned. Med ro for tilstrekkelige likviditet i systemet, tok markedet for lån mellom bankene seg opp igjen.

I tillegg bedret den amerikanske sentralbanken balansen til finansinstitusjoner ved selv å kjøpe opp private verdipapirer i markedet. Disse papirene ble betalt med nye penger fra sentralbanken. Quantitative Easing 1 (QE1) kaller man denne politikken nå, eller kvantitative lettelser, gjennom tilførsel av mer penger. En viktig hensikt med QE1 var å gi banker anledning til å kvitte seg med papirer av dårlig kvalitet. Gjerne slike papirer som hadde sitt opphav i lån til amerikanske huseiere, som ikke maktet å betjene dem.

Gullkortet
Også i Norge ble det lettere for bankene å låne i sentralbanken. Det såkalte ”gullkortet” innebar at norske banker og kredittforetak kunne byttelåne obligasjoner med fortrinnsrett mot statspapirer. For i neste omgang å bruke disse statspapirene som sikkerhet for lengre lån i Norges Bank. Denne ordningen bidrog også til å skape økt likviditet i interbankmarkedet. Utover høsten 2009 og inn i 2010 ble vurderingene Fed og andre gjorde av amerikansk økonomi stadig mer optimistiske. Den økonomiske veksten tok seg opp, sparingen i privat sektor økte, og eksporten økte. Det største problemet amerikansk økonomi stod overfor var ubalanser i offentlige budsjetter og en raskt voksende statsgjeld. Men med økt sparing og mange ledige hender å sette i arbeid, ville solid økonomisk vekst på lang sikt gjøre det mulig å håndtere de statsfinansielle problemene.

På vårparten snudde bildet. Arbeidsløsheten sluttet å falle. Eksporten sluttet å øke. Og prisene i boligmarkedet tok igjen til å synke. Med store underskudd i statsfinansene var det ikke stemning for en ytterligere økning i statens pengebruk. Hva med pengepolitikken? Kunne den brukes for å få fart på økonomien?

USAs sentralbank har fokus på den såkalte federal funds renten, som er renten bankene låner av hverandre til over natten. Måltallet for denne renten er nå kommet ned til mellom null og en kvart prosent. Og finansinstitusjonenes balanse er bedret ved at Fed har tatt over en del mer tvilsomme papirer. I en slik situasjon vil ytterligere kvantitative lettelser, dvs. tilførsel av mer penger, kunne tjene noen hensikt? Tradisjonell teori sier nei. Med korte renter nær null har sentralbanken gjort sitt.

QE2
Men Bernanke kjøper ikke denne historien. Det finnes flere renter enn de korte. Om den amerikanske sentralbanken trykker opp 75 milliarder dollar hver måned de neste åtte månedene og bruker dem til å kjøpe tilbake tidligere utstedte langsiktige statsobligasjoner, vil prisen på dem stige. Rentene her faller. Rentefall på lange, statlige papirer vil smitte over på private papirer. Lavere renter her vil virke stimulerende på bedriftenes realinvesteringer.

Konsekvensene av QE2, om politikken er vellykket, er et oppsving i realinvesteringene. Men ikke bare det. Med lavere lange renter, vil prisfallet i boligmarkedet lettere stanse opp. Det er helt vesentlig for at amerikansk økonomi skal komme til hektene igjen. Vedvarende fall i boligformuen bidrar til å holde konsumet nede. Dessuten fører vedvarende fall i boligprisene til at store finansinstitusjoner, i første rekke de statlige Freddie Mac og Fannie Mae, fortsetter å tape penger. Regningen her sendes videre til fremtidige skattebetalere.

Den store tilførselen av likviditet som Fed nå legger opp til, øker sannsynligheten for tiltakende prisstigning. Dette er nettopp litt av poenget. Bernanke & Co. er engstelige for å gå i samme fellen som Japan tidlig på 1990-tallet; en stagnerende økonomi der man i perioder opplever deflasjon, dvs. nedgang i det generelle prisnivået. Med et fallende prisnivå vil folk gjerne utsette sine innkjøp. Etterspørselen synker i en tid der det motsatte er ønskelig.

For Ben Bernake er det viktig at QE2 ikke bare bidrar til tiltakende inflasjon, men også skaper forventninger til en viss prisstigning. Hvorfor det? Jo, fordi med forventinger om økende prisstigningstakt, blir realrenten lavere, for gitt nominell rente. Forventninger om høyere prisnivå i fremtiden vil stimulere til realinvesteringer i dag, og til kjøp av varer og tjenester mer generelt.

Ludvig er skeptisk
”Men høyere inflasjon, er ikke det fali’ det?”, innvender Ludvig som jobber hos sykkelreparatør Reodeor Felgen, og sammen med ham vant det minneverdige bilracet Flåklypa Grand Prix. Jo, svarer Ben Bernake, men om likviditeten blir for god og inflasjonen ligger an til å stige for raskt, kan operasjonene vi nå gjør, enkelt reverseres. I så fall vil USAs sentralbank selge rentebærende papirer i bøtter og spann til privat sektor. Det vil presse prisen ned. Og renten opp. Inflasjonen, mener USAs sentralbanksjef, skulle det således være mulig å holde innen passende rammer, les mellom én og fire prosent.

Men, sier Ludvig, hvis investorer blir bekymret for fremtidig inflasjon, vil ikke det føre til høyere inflasjonspremie? I så fall vil ikke de lange rentene gå ned. Og de gunstige effektene av QE2 uteblir. Det frykter Ludvig som sover lenge om morgenen og ikke liker forandringer.

Hvorfor er de andre så sure?
De fleste land i verden vil gjerne øke sine valutareserver. Økte valutareserver krever overskudd på handelsbalansen. Ettersom valutareserver i hovedsak består av fordringer i amerikanske dollar, må USA må ha underskudd på sin handelsbalanse om resten av verden skal ha overskudd. Tenk litt over det. USAs underskudd i handelen med andre land blir i denne sammenheng en passiv konsekvens av andre lands ønsker om økte valutareserver.

Men nok er nok. De samlede valutareservene i verden er store nok nå. USA trenger ikke lenger ha underskudd på sin handelsbalanse for dermed å tilføre resten av verden fordringer i dollar. Men hva med de fordringene som allerede er der ute? Hva med amerikanske statsobligasjoner i utenlandske sentralbankers eie? Har QE2 noen konsekvenser for verdien av dem? Yes.

Når Fed setter i gang og kjøper tilbake lange, amerikanske statspapirer, vil prisen på dem stige. Det blir fristende å selge. Særlig om man tror at inflasjonen i USA på sikt er på vei opp. Men hva skal Norges Bank i Norge, eller Peoples Bank of China (PBOC) i Kina, eller Riksbanken i Sverige gjøre med dollarene de får ved slikt salg? Kanskje kunne det være greit å diversifisere porteføljen over i andre valutaer?

Om sentralbanker og andre formueseiere som konsekvens av QE2 kjøper japanske, sørkoreanske, sveitsiske og andre lands verdipapirer, vil valutaene i disse landene lett komme til å styrke seg. Industrien i disse landene får problemer med konkurranseevnen. Og USA får kjeft for sin QE2.

Rettes her baker for smed?
En fundamental ubalanse i den globale økonomien i dag står Kina og Tyskland for. De har begge udannede store overskudd på sine handelsbalanser. En viktig grunn for dette er valutakurser som er altfor faste.

Felles mynt er det ultimate fastkurssystem. Tyskerne kan prise seg lykkelige over euro. Om det ikke var for euroen, ville verdien av den tyske marken skutt i været for lenge siden. Tyske bedrifters konkurranseevne ville ha vært langt dårligere. Innenlandsk etterspørsel måtte ha vært betydelig større om produksjonen skulle ha holdt seg på det nivået den har holdt seg. Kina fører en fastkurspolitikk mot dollar. Det kan kineserne gjøre fordi de har kontroll på sine kapitalbevegelser. Å skulle la kapital flyte fritt omkring over landegrensene for tidvis å kjøre en valutakurs langt unna det fundamentale forhold tilsier er rimelig, tjener ingen god hensikt. Men å tviholde på en kunstig god konkurranseevne ved ikke å la ens egen valuta styrke seg over tid når overskuddene i handelen med andre land bare øker på, er like lite hensiktsmessig, sett i et større perspektiv.

Kinesernes unnlatelsessynd er å holde igjen på innenlandsk lønnsvekst og å være for knipne når det gjelder det offentliges finansiering av helse, utdanning og pensjon. En viktig grunn til denne forsiktigheten har med makt å gjøre. Myndighetene i Kina klarer ikke å få de 110.000 statseide foretakene i landet til å betale utbytte til eierne, dvs. til staten.

QE2 vil resten av verden ha små problemer med om Kina løsner på båndet til dollaren og lar den kinesiske yuan stige i verdi. Hvordan den strukturelle ubalansen i Tyskland skal håndteres, er vanskeligere å se. Tyskerne mangler den frihetsgraden som en egen valuta gir.

Artikkelen er også publisert på forfatterens egen hjemmeside.

• Arne Jon Isachsen er professor i samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI og leder for Centre for Monetary Economics.

Kinesiske ledere er opptatt av at Midtens Rike skal gjenvinne sin status som en mektig og respektert nasjon. Med fortsatt solid økonomisk vekst legges forholdene til rette for det.

Den nye femårs-planen kommer snart
I den tolvte femårs-planen (2011-2015) som legges frem i mars, tar man trolig sikte på en årlig økonomisk vekst på 8-9 prosent. Den økonomiske veksten i Kina har gått sammen med en stadig skjevere inntektsfordeling. Dette er ikke bare et økonomisk problem; legitimiteten til regimet og stabiliteten i landet tilsier at godene må fordeles jevnere. Således vil staten i økende grad betaler for helse, skole og pensjon. Med større ro for at staten dekker utgifter som den enkelte tidligere nesten dekket helt ut selv, kan husholdningene redusere sparingen og øke forbruket.

Sammensetningen av produksjonen vil bli vridd mer i retning av privat konsum. Realinvesteringene vil fortsette å vokse, men likevel veie mindre tungt i det store bildet. Det samme gjelder for eksporten. I årene fremover er det trolig at den ubalansen i handelen som Kinas store eksportoverskudd har ført til, vil bli mindre.

Mer militær makt ….
I 1996 flekset Kina sine militære muskler vis-à-vis Taiwan. President Bill Clinton svarte med å sende to hangarskip til området. Og fastlandskineserne roet seg ned.

Denne underlegenheten på havet søker Kina å bøte på ved et ambisiøst program for utbygging av sin marine. Med i programmet er et hangarskip eller to. Hensikten er to-delt. Rent fagmilitært vil hangarskip gi Kina muligheter til å utøve militær makt lenger unna egen kyst. Men et klart element av prestisje er også inne i bildet. Når land som India og Thailand har hangarskip, bør en fremvoksende og mektig nasjon som Kina også ha det.

I januar 2007 overrasket kineserne ved å ødelegge en egen satellitt i rommet. Amerikanerne hadde ikke ventet at Kinas teknologi på dette området var så avansert. Når kineserne kan ta ned egne satellitter, kan de også ta ned andres. I så fall vil USA gå glipp av den informasjonen som satellitter sender, og som er av stor betydning ved militære operasjoner.

Et viktig element i Kinas militære strategi er å utvikle programmer og våpen som ikke nødvendigvis skal matche USAs, men som skal gjøre en eventuell militær konfrontasjon med USA mer kostbar og vanskeligere for amerikanerne. I denne kategori ligger også et nytt rakettsystem som kan uskadeliggjøre hangarskip langt fra land.

….. og en egen Monroe-doktrine for Kina?
Har Kina blitt mer arrogant og selvsikker etter den internasjonale finanskrisen som startet i USA i september 2008? Denne krisen avdekket store svakheter ved den amerikanske økonomien. Den kinesiske modellen basert på sterk sentral styring og statlig eierskap i store bedrifter, viste seg den amerikanske modellen overlegen i håndteringen av krisen.

Med økt selvtillit blir det fristende å vise mer muskler. Som kineserne nylig gjorde etter at en kinesisk tråler hadde kollidert med to japanske kystvaktskip. Japan protesterte kraftig. Men Kina svarte umiddelbart med samme mynt. Japan bøyde av ved å la mannskapet dra hjem til Kina, men beholdt kapteinen. Etter mer sabelrasling fra Kinas side, blant annet ved å forsinke eksport av viktige metaller til Japan, og ved å arrestere fire japanere i Kina med anklager om ulovelig fotografering, bøyde Japan av. Snaue tre uker etter kollisjonen fikk kapteinen reise hjem.

Når et tross alt så mektig land som Japan ikke tør å stå opp mot Kina, hvilke tanker gjør da mindre naboland i regionen seg? Er Kina i ferd med å utvikle sin egen Monroe-doktrine, dvs. som Amerika i 1820-årene gjorde det klart at Latin-Amerika var for USAs bakgård å regne, vil Kina hevde noe tilsvarende for havområdene i sør og øst?

Et mektigere Kina vil ikke la diktere av andre. For en stolt nasjon høver det seg bedre selv å være med å bestemme den internasjonale agendaen. Men her er en fin balansegang. Et for aggressivt Kina vil skape engstelse hos nabolandene. Sjansene øker for at de finner sammen for å demme opp for Kina. I denne ligningen er USA helt sentral. Når det kommer til stykket er de fleste naboland av Kina takknemlig for Amerikas sterke, militære tilstedeværelse i Sørøst-Asia. For hvem ellers vil kunne legge en demper på et stadig sterkere Midtens Rike?

”America plays a role in Asia that China cannot replace, maintaining peace in the region”, uttalte nylig Lee Hsien Loong, statsministeren i Singapore. Han snakket nok for flere.

Den økonomiske makten vokser også
Den økonomiske veksten i Kina skyldes i ikke liten grad kinesere som bor i utlandet. I alt er det om lag 40 millioner av dem. De har stått for to tredjedeler av de utenlandske direkteinvesteringene i Kina. Kinesere i Hong Kong og Taiwan har ført an. Men også kinesere i andre deler av verden har bidratt til og gledet seg over vekst og fremgang i Midtens Rike. Dette er til klar forskjell fra russere i utlandet. De holder stort sett pengene sine der de selv er – å investere i hjemlandet ansees som for risikabelt.

Kina er nå det mest lukrative markedet for investeringsbanker i Asia. Bare i løpet av de siste to årene har kinesiske selskaper tatt over som ledende her. Etter å ha lært håndverket av utlendingene, kommer kineserne selv for fullt. Ved å begrense utlendingers adgang til å hente inn egenkapital i det kinesiske kapitalmarkedet, blir det lettere å vokse for kinesiske investeringsbanker som Guosen Securities og Hutai Securities.

Modellen er velkjent. Det samme har hendt i togbransjen. Kina inviterer inn tyske Siemens og franske Alstom til joint ventures for utbyggingen av det kinesiske jernbanenettet. En sentral betingelse er deling av teknologi. For kinesere er det ikke lang vei fra å dele til å rappe. Og med et ikke upartisk rettsapparat, kommer utenlandske selskaper sjelden noen vei ved å gå til sak. Veldige mye raskere enn noen hadde tenkt seg – bortsett fra kineserne – er teknologiforspranget hentet inn. Ikke nok med at Siemens og Alstom får en betydelig mindre bit av kontraktene for utbygging av jernbanen i Kina, de opplever også langt hardere konkurranse for jernbaneutbygging på tredjelands markeder. Kinesiske samarbeidspartnere kan nå underprise sine læremestere.

Toppen av kransekaka er Arnold Schwarzeneggers nylig besøk i Beijing. Han ser gjerne at konkurransedyktige kinesiske foretak legger inn bud på utbygging av lyntog i California, med tilhørende hyggelige finansieringsløsninger.

Statseide foretak investerer ivrig i andre land
Hovedtyngden av de store kinesiske selskapene er bygget over hva vi vil kalle Hydro- eller Statoil-modellen, dvs. selskapene er på børs, men staten er den dominerende eieren. I motsetning til Hydro og Statoil er føringer fra politisk hold langt mer vanlig i statseide, kinesiske selskap. Andre land kan dermed spørre seg om det er et selskap eller et land man har å gjøre med.

Om Kina som nasjon har strategiske interesser av at et statseid kinesisk oljeselskap kjøper opp et oljefelt i utlandet, vil selskaper fra andre land, som ikke regner inn noen nasjonal, strategisk verdi når bud gis, lett tape i konkurransen. Det kan oppleves som urimelig, og kan skape politiske gnisninger.

Siden tidlig på 2000-tallet har Kina hatt store overskudd i sin utenrikshandel. Dette eksportoverskuddet vil per definisjon ende opp som investeringer i andre land. Disse investeringene kan være i form av finansielle plasseringer som økninger i sentralbankens valutareserver eller kjøp av aksjer i utenlandske selskaper gjennom CIC (China Investment Corporation), som er en parallell til vårt eget statlige oljefond. Eller Kina kan foreta direkteinvesteringer i andre land, dvs. kjøpe opp etablerte bedrifter i utlandet eller selv etablere nye.

Inntil nylig har finansielle plasseringer dominert. Men de siste par årene har det blitt en voldsom vekst i Kinas utgående direkteinvesteringer. Nylig ble svenske Volvo, som for mange år siden var blitt kjøpt opp av amerikanske Ford, solgt til kinesiske Geeley (som betyr heldig) for halvannen milliarder dollar. Den kinesiske bilprodusenten skaffer seg dermed ikke bare et anerkjent merke og tilgang på avansert teknologi, den får også fotfeste i vestlige lands bilmarkeder.

Snart vil en bedrift nær der du bor være kinesisk.

Artikkelen er også publisert på forfatterens egen hjemmeside.

• Arne Jon Isachsen er professor i samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI og leder for Centre for Monetary Economics.